Mirakelbønne eller erstatningsmat? Soyabønnens historie i den vestlige verden

I den vestlige verden er soyabønner kjent som industriplante, men nesten ingen vet når og hvorfor de kom til Europa og USA. De kom fra Kina og ble etterspurt på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av oljen de inneholder. Oljen ble brukt til å produsere margarin og såpe, og resten av oljevinning som fôr. Artikkelen vises disse tilkoblingene frem til etter andre verdenskrig, da USA produserte mest soya i verden.

Industrialisten Henry Ford, her foran en bil med karosseri av stål. 

«Mirakelbønner» ble soyabønner kalt på begynnelsen av 1900-tallet. Landbruksforskere, politikere, økonomer, entreprenører og leger i Europa og Amerika var begeistret for de mangslungne mulighetene for å bruke denne fremmede planten fra Østen. Det var ikke bare tofu ekspertene tenkte på, men mange andre produkter også: for eksempel margarin, såpe, farge, lim og plast. I USA nådde euforien for soyabønner et høydepunkt rett før amerikanerne gikk inn i andre verdenskrig. Da presenterte traktor- og bilprodusenten Henry Ford en bil med plastkarosseri som blant annet var laget av soyabønner.[1]

Imidlertid var entusiasmen begrenset til eksperter; folk flest viste ingen interesse. Etter andre verdenskrig ble mirakelbønnen rett og slett til en industriplante. Siden da har soyabønner vært en del av uendelig mange produkter. Når en leser innholdsstoffer, gjenfinner en bønnens kjemiske komponenter i kjeks og klister, såpe og stearinlys, margarin og majones. Dessuten feter soyabønner opp husdyr og fisk. Ikke desto mindre er soyabønnen fremdeles stort sett usynlig i den vestlige kulturen, hvor den fortsatt bare er kjent av spesielt interesserte. Men hvor kommer soyabønnen egentlig fra, og når kom den til Europa og Amerika? Og ikke minst: Hvordan ble «mirakelbønnen» til en industriplante?

Mirakelet med bønnen og oljen

Soyabønner er veldig næringsrike for både mennesker og dyr. De inneholder hovedsakelig proteiner og olje som er grunnleggende komponenter i menneskelig og animalsk ernæring. Nå til dags feter soyabønner for det meste opp kylling, svin, storfe og laks, men i Kina har de vært kjent i mange tusen år og brukt hovedsakelig i menneskelig føde. Imidlertid forårsaker soyabønner et lite problem: Uten en stor grad av bearbeiding fører de til flatulens. Det var derfor at asiatene raffinerte bønnene til blant annet tofu, soyasaus og soyamelk.[2] Andre anvendelsesmuligheter var også blitt oppdaget i Kina. Bønnens olje egnet seg til matlaging, men også som lampe- og smøreolje. Resten av oljeproduksjonen, såkalt soyakake, ble brukt til dyrefôr og i tillegg som gjødsel. Soyabønner tar inn nitrogen fra luften og gjør jorden under seg svært næringsrik, og det var dette som gjorde planten interessant som gjødsel.[3] Et godt jordsmonn var viktig for en god avling som trygget livet og fremgangen.

I Europa og Amerika ble soyabønnen bare kjent som en raritet i botaniske hager, men i andre halvdel av 1800-tallet ble plantens mangesidige verdi oppdaget av noen få agronomer og leger som forsket på mat. Deres interesse for soyabønner dreide seg primært om plantens egenskaper som gjødsel og menneskeføde, spesielt med hensyn til å unngå hungersnød.[4] Stort sett forble interessen likevel liten ettersom bønnene var tungt fordøyelige og asiatiske retter var for uvant i tilberedningen. 

I Europa og Amerika ble soyabønnen bare kjent som en raritet i botaniske hager, men i andre halvdel av 1800-tallet ble plantens mangesidige verdi oppdaget av noen få agronomer og leger som forsket på mat.

Det var i begynnelsen av det 20. århundret at den vestlige verden innså verdien av bønnens olje og etterspørselen etter soyabønner begynte å vokse. I våre dager er fett og dets flytende form, olje, allestedsnærværende. Fet mat blir sågar ofte avvist fordi den gjør deg tykk. For mer enn hundre år siden var etterspørselen imidlertid større enn tilbudet. Fett var først og fremst viktig som næringsmiddel, for eksempel i margarin, som var rimeligere enn smør.[5] Dessuten hadde fete råvarer grunnleggende betydning i industrielle behandlingsprosesser. Fett var bokstavelig talt den moderne, industrialiserte tidens smøremiddel: Motorene til nye transportmidler som sykkel, skip, jernbane og senere bil, motorsykkel og fly trengte smøremidler, og dessuten var det viktig å male maskinenes overflater for å hindre rust. Hus og gjerder ble malt for å vernes mot naturens krefter. Med såpe vasket folk seg selv, og med vaskemiddel rengjorde de klærne sine. Skjønnhetsindustrien utviklet seg med mange nye produkter, som for eksempel leppestift. Vanntett tøy var nyttig som voksduk på bordet, men også som klær og telt for soldater. Stearinlys var like vanlig som oljelamper. Sist, men ikke minst, baserte dynamitt seg på oljer (eller mer eksakt på glyserin, som er en bestanddel av oljer).[6] Nå til dags kan petroleum brukes til å framstille de nevnte produktene og mange andre, men i perioden rundt 1900 var ennå ikke petroleum så enkelt tilgjengelig. Derfor ble fett fra planter og dyr etterspurt som både næringsmiddel og råvare i den industrielle produksjonen.

Det japanske handelsfirmaet Mitsui Bussan visste om den store etterspørselen etter fett i Europa. Det tilbød soyabønner som alternativ, og dette skulle bli en enorm suksess. Fra 1908 ble stadig mer soyabønner importert til europeiske land. Bønnene kom fra nordøst i Kina, en region som var kjent som Mandsjuria, og de ble forhandlet og transportert av Mitsui Bussan og andre japanske og russiske firma. Det var etter den japansk-russiske krigen i 1905 at Russland og Japan hadde etablert nærmest koloniale strukturer i Mandsjuria som lot dem utnytte regionen.[7]

I Europa havnet bønnene på steder som var spesialisert på oljeproduksjon: Liverpool, Hull, Hamburg, Marseille, Rotterdam og andre. Her ble de presset og bearbeidet hovedsakelig til margarin og såpe. Etter hvert oppdaget bønder i USA og forskjellige europeiske land at soyakake, den proteinrike resten av oljeutvinning, egnet seg som fôr.[8] Det var tilbake på 1910-tallet at den nå typiske deling mellom olje og fôr ble etablert, og siden har soyaprotein i den vestlige verden først og fremst blitt brukt til å produsere kjøtt og fisk.

 

Soyabønner i første verdenskrig

Sammenlignet med andre oljefrø var andelen av olje i soyabønner liten. Av alle fettholdige råvarer med vegetabilsk opprinnelse hadde kopra (tørket fruktkjøtt fra kokosnøtter) den største andelen av fett, med mellom 60 og 75 prosent. Valmuefrø og peanøtter hadde hver omtrent 50 prosent, noe som også ble regnet som veldig mye. Derimot inneholdt samtidens varieteter av soyabønner bare mellom 13 og 21 prosent olje, og det var omtrent like mye som i bomullsfrø og linfrø. På grunn av den lave prisen var likevel også soyabønner etterspurt.[9]

Bortsett fra etterspørselen etter olje og fôr forble interessen i soyabønner liten i Europa. Dette endret seg imidlertid i første verdenskrig, da det var knapt med mat overalt. Regjeringer, lokale myndigheter og agronomer i nesten alle krigførende land mente at det var bedre at folk og ikke dyr spiste restene fra oljeutvinningen.[10] Handelsrutene med Kina ble snart brutt, men det gjaldt å forbruke soyabønnene som fortsatt var for hånden, på best mulig måte. Soyakake kunne ennå ikke brukes til å lage asiatisk mat, men det var mulig å male det til mel. Ideen var å bake brød eller lage søndagsstek av det. Problemet var at soyakake, og dermed også soyamel, måtte bearbeides raskt for ikke å bli harskt. Dessuten var det vanskelig å lage mat med soyamel, for det krevde en annen tilvirkning enn mel fra korn.

Det var bare i trengsmål at soya kom på bordet. Hver gang andre matvarer var knappe, ble mirakelbønnen til allrounderen i erstatningsøkonomien.

Av og til kunne folk kjøpe hele bønner, for eksempel i Tyskland, men det gjorde ikke tingene lettere. Tørkede soyabønner egner seg ikke som grønnsak fordi de er tungt fordøyelige. Derfor ble bønnene delvis ristet og malt, men denne formen for kaffeerstatning var heller ikke velsmakende.[11] Alt strev til tross likte ikke forbrukerne bønnene eller erstatningsmaten laget av dem, og etter krigen forsvant soyamel og andre soyaprodukter raskt fra bordet.

Dette scenariet ble gjentatt under den store depresjonen og andre verdenskrig. Det var bare i trengsmål at soya kom på bordet. Hver gang andre matvarer var knappe, ble mirakelbønnen til allrounderen i erstatningsøkonomien. Etterpå forsvant den igjen inn i oljefabrikker som brukte olje til å produsere margarin og såpe, og solgte soyakake som fôr. Bortsett fra forhandlere og oljemøller var knapt noen interessert i soya.  

 

Børskrakk og depresjonen: Soyabønner og New Deal

Børskrakket i New York i 1929 og den store depresjonen som fulgte, rystet hele verden vedvarende og dyptgående. Verden over var folk rammet av arbeidsledighet og nød. Derfor var billig mat etterspurt, og det betydde at soyabønner igjen fikk mer oppmerksomhet. I USA prøvde statlige institusjoner og private aktører ut mulighetene for å avle planten utenfor Kina.

På 1930-tallet ga Roosevelt-administrasjonen seg i kast med forskjellige økonomiske og politiske reformer, kjent som New Deal. Soyabønner var ikke en del av tiltakene i jordbruket, men planten profiterte indirekte. Under den nye avtalen skulle bønder begrense dyrking av planter som land hadde overskudd på, eller som var rammet av skadedyr, som for eksempel mais i Midtvesten eller bomull i sør. Offentlige forskningsinstitusjoner priste soyabønner som alternativ og informerte om plantens evne til å forbedre jorden.[12] Likevel visste bønder foreløpig ikke hva de skulle gjøre med avlingene og lot dem bare ligge igjen til dyrene sine.

Etter hvert endret dette seg da også amerikanerne oppdaget verdien av soyaolje. Det var blant annet med hjelp fra en gruppe amerikanske industrieiere, kjemikere, politikere og agronomer som ville utruste land mot fremtidige økonomiske rystelser. Gruppen var ikke formelt samlet i en organisasjon, men i et løst nettverk med felles mål. Dette målet var å gjøre Amerika mer uavhengig av utenlandske råvarer ved bedre å utnytte materialer som eksisterte i landet. Gruppens motto var chemurgy, som innebar å jobbe hovedsakelig med kjemiske prosesser. De eksperimenterte med ulike, men primært vegetabilske råstoffer, og publiserte resultatene i et eget tidsskrift.[13]

Bil med karosseri av plast - den såkalte "Soybean car". Foto: Wikimedia Commons

En svært fremstående representant for chemurgy var bilkonstruktøren Henry Ford. Han var vegetarianer og så begeistret for soyabønner at han serverte soyamat i selskapslivet, men han lot også soyabønner undersøke grundig. På firmaets område i Dearborn i Michigan drev han forsøksåker med mange forskjellige planter, blant annet soyabønner. Til Fords firma hørte også et laboratorium, Edison Institute, og her undersøkte forskere om og hvordan det var mulig å utnytte forskjellige plantedeler i bilproduksjonen. Det var her soyabilens historie begynte, men det var ikke før i 1941 at bilens prototype var ferdig.[14]

 

«Fettluken» i Nazi-Tyskland

Etter den store depresjonen ville også tyskerne beskytte seg mot globale økonomiske trusler og gjøre landet mer uavhengig av verdensmarkedet. Nasjonalsosialistene, som kom til makten i 1933, delte ideen og etterstrebet selvforsyning (autarki), men av andre grunner. Deres plan var å gjøre Tyskland uavhengig av import for å beholde valutareservene og for å sikre at befolkningen kunne forsyne seg selv i tilfelle krig og blokade.[15]

Autarkiet var en utopi, for det var mange råvarer som Tyskland ikke hadde nok av og heller ikke kunne erstatte. En av dem var fett. Som sagt inneholder fruktene fra kokospalmer og oljepalmer en svært stor andel av fett, men begge deler gror bare i tropisk klima. Dessuten var dyrkingsregionene enten i det britiske imperiet eller under amerikansk innflytelse, og nasjonalsosialistene ville ikke være avhengig av importvarer fra kolonimaktene. Det var klart at forsyning av fett fra Vest-Afrika og Sørøst-Asia ville utgå i tilfelle krig.

I tillegg til den problematiske forsyningen økte etterspørselen, for tyskerne brukte mye fett for å produsere krigsmateriell. For å løse forsyningsproblemene rundt denne råvaren traff nazistene forskjellige tiltak. Blant annet innførte de begrepet «fettluke». Dette ble brukt i propagandaen, og da var det snakk om ting den enkelte kunne gjøre for å stenge denne luken, for eksempel ved å lagre fett. I 1935 ble dessuten kundelister introdusert for å redusere fettforbruket. Tre år senere fulgte det såkalte «fettkortet», som faktisk var den første matrasjoneringen i Nazi-Tyskland. Med kortet regulerte myndighetene hvor mye fett en person fikk hver uke, avhengig av rase, alder, yrke og kjønn.[16]

Likevel hadde tyskerne fortsatt et stort problem med å forsyne folk med nok fett. For å være uavhengig av problematiske forsyningskilder inngikk Tyskland forskjellige avtaler med det japanske lydriket Mandsjukuo. På denne tiden var Mandsjukuo den største produsenten av soyabønner i verden. Avtalene fra 1930-tallet bestemte at Mandsjukuo skulle levere flere hundre tusen tonn soyabønner hvert år i bytte mot tysk tungindustri. Avtalene var ikke til tyskernes fordel, men de ble likevel opprettholdt helt til 1941.

Utover kommersielle kontrakter støttet landbruksdepartementet dyrking av oljeplanter som gror i temperert klima, som for eksempel raps, solsikke, lin og ricinus. Det ble også lagt store forhåpninger i opprettelsen av soyasorter som tålte de klimatiske betingelsene i Tyskland. Men det var et håpløst foretak, for soyabønner vokste knapt i Sentral-Europa på grunn av lave temperaturer og for mye regn om høsten.[17]

Dersom avkastningen på soyabønner ble lav, flyttet nazistene dyrkingen til allierte stater i Sørøst-Europa hvor klimaet var bedre tilpasset planten. Fra 1940-tallet ble soyabønner dyrket i Bulgaria og Ungarn, og store tyske firmaer som IG Farben støttet prosjektet

Dersom avkastningen på soyabønner ble lav, flyttet nazistene dyrkingen til allierte stater i Sørøst-Europa hvor klimaet var bedre tilpasset planten. Fra 1940-tallet ble soyabønner dyrket i Bulgaria og Ungarn, og store tyske firmaer som IG Farben støttet prosjektet.[18] Avlingene gikk nesten fullstendig til Tyskland. De var større enn avlingene fra tyske åkrer, men likevel var mengden mye mindre enn hva Tyskland hadde importert fra Mandsjukuo i årene før. I hvert fall ble soyabønnene presset for å utvinne olje. Denne ble i sin tur brukt i industrien, men restene ble hverken dyrefôr eller mat for sivilbefolkningen slik som i første verdenskrig. Nå ble soyakaken malt og melet brukt i Wehrmacht for å forsyne troppene med proteinrik mat.

 

Soyabønner i USA

Fett var ikke bare knapt i Tyskland, men også på den andre siden av Atlanterhavet. USA var avhengig av tropiske oljefrukter og andre råvarer fra Filippinene, og amerikanerne visste at dette kom til å bli problematisk i krigstid.[19] Faktisk ble USA avskåret fra disse forsyningslinjene med sin inntreden i krigen i 1941. Slik som Tyskland knyttet også USA store forhåpninger til å løse forsyningsproblemet ved å dyrke soyabønner i eget land. I motsetning til Tyskland ble dette prosjektet snart en stor suksess i USA, og her hovedsakelig i Midtvesten. Frem til slutten av 1940-tallet produserte amerikanerne mer soyabønner enn Kina (Mandsjuria inkludert), og dermed mest i hele verden.

Bortsett fra etterspørselen etter olje og fôr forble interessen i soyabønner liten i Europa. Dette endret seg imidlertid i første verdenskrig, da det var knapt med mat overalt. Regjeringer, lokale myndigheter og agronomer i nesten alle krigførende land mente at det var bedre at folk og ikke dyr spiste restene fra oljeutvinningen.

De viktigste årsakene til at kultiveringen av soyabønnen ble vellykket i USA, var et velegnet klima og at regjeringen støttet bøndene ved å garantere å kjøpe avlingene. Dessuten trengte gårdsbruk i Midtvesten en ekstra plante i sin rotasjon, og forskerne hadde for lengst påpekt soyabønner som et mulig alternativ. Gruppen rundt chemurgy hadde også samlet og publisert erfaringene sine, noe regjeringen og bøndene kunne benytte seg av nå.

Bortsett fra olje, laget oljefabrikker mel fra hele bønner og søkte å selge det til sivile husholdninger. Amerikanske husmødre skulle bruke melet til å koke, steke og bake, men de kjøpte knapt noe av det. Ordet «soyamel», eller på engelsk soybean flour, gir assosiasjoner til et kornprodukt rikt på karbohydrater. I motsetning til vanlig mel var soyamel rikt på protein og fett, og trengte derfor andre tilberedningsmetoder. Dessuten ble soyamel fort harskt. Til tross for store reklamekampanjer med soyakokebøker likte ikke amerikanske kvinner soyamelet, så dets markedsandel forble lav. Istedenfor ble alle bønnene snart presset og soyakaken brukt som fôr.

Etter krigen stoppet ikke subsidiene til amerikanske bønder. Insentivene til å dyrke soyabønner ble høye, og dermed vokste andelen av soyabønner i det amerikanske jordbruket. På 1960-tallet var soyabønner på tredje plass blant alle planter i landbruket, og trenden har fortsatt. Nå til dags er soyabønner den nest viktigste planten i USA etter mais, og det er bare i de siste fire årene at Brasil har produsert mer soyabønner enn USA.[20] Det er bemerkelsesverdig at soyabønnenes suksess i USA går tilbake til andre verdenskrig og den enorme etterspørselen etter fett.  

 

 

Soyabønner i verden

Til og med i dag hører soyabønner til de billigste råstoffene for vegetabilsk olje. Riktignok er soyabønner nå mest kjent som dyrefôr, men det er kun restene fra oljeproduksjonen som egner seg til dette. Faktisk er soyabønnen en av de viktigste oljeplantene verden over. Utover olje er det mindre enn 10 prosent som blir brukt i ernæring.[21] I tillegg til olje og fôr finnes også lecitin, som gjør stoffer mykere, for eksempel i sjokolade, majones og krem. Dette driver etterspørselen og dermed produksjonen av soya i USA og Latin-Amerika.

Verdens marked for soyabønner utvides årlig, noe som viser seg i dyrkingen i Latin-Amerika og i den nådeløse ødeleggelsen av regnskogen. Det er fett som har vært etterspurt i våre samfunn, og derfor kom soya til den vestlige verden. Denne etterspørselen etter fett har gjort soyabønner nesten usynlig i dag. Med andre ord ser vi kjøtt og fisk på tallerkenen, men ikke fôret som dyrene fikk.

Så hva skjedde egentlig med Fords soyabil? Bilen fra 1941 var uten tvil nyskapende, men USAs inntreden i krigen stoppet all bilproduksjon og derfor også eksperimentet med plastbiler. Etter krigen ble plast stadig oftere produsert av petroleum, som også var billigere. Spørsmålet er hva som skjer med bilproduksjonen når oljebrønnene en vakker dag tørker opp. Kanskje blir biler laget av soya da produsert og kjørt som en «miljøvennlig» bil gjennom det som en gang var regnskogen?

 

Dr. Ines Prodöhl er førsteamanuensis i økonomisk historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Hun er spesialisert blant annet på globale handelsvarer og jordbrukshistorie på 1800- og 1900-tallet.

 

 

Litteraturliste

 

Adachi, Kinnosuké. Manchuria: A survey. New York: R. M. McBride & Co. 1925.

 

Bækkelien, Stine og Marte Iren Noreng Trøen. «Har kjempa mot denne i årevis: –Kan vere for seint», NRK: https://www.nrk.no/innlandet/trur-det-kan-vere-for-seint-a-overvinne-den-svartelista-lupinen-1.15069603 [18/08/2020].

 

Carson, John M. Soya bean and products. Special consular report 41/5. United States Department of Commerce. Washington, DC: Government Printing Office, 1909.

 

Corni, Gustavo. Hitler and the peasants: agrarian policy of the Third Reich. New York, Oxford, Munich: Berg, 1990.

 

–– og Horst Gies. Brot, Butter, Kanonen: Die Ernährungswirtschaft in Deutschland unter der Diktatur Hitlers. Berlin: Akademie Verlag, 1997.

 

Drews, Joachim. Die ‘Nazi-Bohne’: Anbau, Verwendung und Auswirkung der Sojabohne im Deutschen Reich und Südosteuropa, 1933–1945. Münster: Lit, 2004.

 

Gross, Stephen G. Export Empire: German Soft Power in Southeastern Europe, 1890–1945. Cambridge: Cambridge University Press, 2016. DOI: 10.1017/CBO9781316282656.009.

 

Haberlandt, Friedrich. Die Sojabohne: Ergebnisse der Studien und Versuche über die Anbauwürdigkeit dieser einzuführenden Culturpflanze. Wien: Gerold, 1878.

 

Hovestø, Camilla. «Lovende forsøk med soyabønner». Grimstad Adressetidende 14/09/2019.

 

Huang, H. T. «Early uses of soybean in Chinese history». I Christine M. DuBois, Chee-Beng Tan og Sidney Mintz (red.). The world of soy. Urbana and Chicago: The University of Illinois Press, 2008, s. 45–55.

 

Fürstenberg, Maurice. Die Einführung der Soja: Eine Umwälzung der Volksernährung. Berlin: Parey, 1916.

 

––. Die Soja, eine Kulturpflanze der Zukunft und ihre Verwertungsmöglichkeiten. Berlin: Parey, 1917.

 

Langthaler, Ernst. «Friedrich Haberlandt’s failed vision: soy in European food cultures, 1873–1945», Environment & Society Portal: http://www.environmentandsociety.org/arcadia/friedrich-haberlandts-failed-vision-soy-european-food-cultures-1873-1945 [19/08/2020].

 

Marshall, Jonathan. To Have and Have Not: Southeast Asian Raw Materials and the Origins of the Pacific War. Berkeley: University of California Press, 1995.

 

Mizuno, Hiromi og Ines Prodöhl, «Mitsui Bussan and the Manchurian soybean trade: Geopolitics and economic strategies in China’s Northeast, ca. 1870s–1920s». Business History DOI: 10.1080/00076791.2019.1687688.

 

Pelzer, Birgit og Reinhold Reith. Margarine. Die Karriere der Kunstbutter. Berlin: Verlag Klaus Wagenbach, 2001.

 

Piper, Charles W. og William Morse. The soybean. New York: McGraw-Hill book company, 1923.

 

Prodöhl, Ines. «From dinner to dynamite: fats and oils in wartime America». Global Food History 2/1, 2016, s. 31–50, DOI: 10.1080/20549547.2016.1138366.

 

Radandt, Hans. «Die IG Farbenindustrie AG und Südosteuropa bis 1938». Jahrbuch für Wirtschaftsgeschichte 7/3, 1966, s. 146–195.

 

Reith, Reinhold. «‘Hurrah Die Butter Ist Alle!’: ‘Fettlücke’ Und ‘Eiweisslücke’ Im Dritten Reich». I Michael Pammer, Herta Neiß, og Michael John (red.), Erfahrung Der Moderne. Festschrift Für Roman Sandgruber Zum 60. Geburtstag. Stuttgart: Franz Steiner Verlag, 2007, s. 403–426.

 

 

Roth, Matthew. Magic Bean: Rhe rise of soy in America. Lawrence: University Press of Kansas, 2018.

 

Rusby, Henry Hurd. «Soja». Druggist’s Bulletin 6, 1890, s.113.

 

Scherer, Katja. «Soja. Die Neue auf dem Acker». Die Zeit 51, 2015: https://www.zeit.de/2015/51/soja-anbau-bio-bauer-landwirtschaft [20.08.2020].

 

Schlegel, Gustaaf. «The Chinese bean-curd and soy and the soya brea of Mr. Lecerf». T’oung Pao 5, 1894, s. 135–146.

 

Shaw, Norman. The soya bean of Manchuria. Shanghai: Statistical Department of the Inspectorate General of Customs, 1911.

 

Soybean, Food and Agricultural Organization of the United Nations: http://www.fao.org/faoterm/viewentry/en/?entryId=160036 [20/08/2020].

 

«Soybean car», The Henry Ford: https://www.thehenryford.org/collections-and-research/digital-resources/popular-topics/soy-bean-car/  [18/08/2020].

 

SoyStats 2020, A reference guide to important soybean facts & figures: http://soystats.com/wp-content/uploads/SoyStats2020_Web.pdf [20/08/2020].

 

Statistics of fats, oils, and oleaginous raw materials. Statistical bulletin 24. United States Department of Agriculture, Washington, DC: Government Printing Office, 1928.

 

Tjomsland, Anette. «Tester soyadyrking i Norge». Norsk Landbruk 03/09/2018, oppdatert 21/11/2019: https://www.norsklandbruk.no/plantekultur/tester-soyadyrking-i-norge/ [20/08/2020].

 

Use soy-bean flour to save wheat, meat, and fat. United States Department of Agriculture Washington, DC.: Office of the Secretary, 1918.

 

Williams, Thomas A. The soy bean as forage crop. With an appendix on soybeans as food for man by Charles F. Langworthy. Washington, DC: United States Department of Agriculture, 1897.

 

[1] Soybean car. The Henry Ford; Om soyabønner som mirakelbønner: Adachi, Manchuria, s. 160.

[2] Huang, «Early uses of soybean», s. 45–55.

[3] Fenomenet er kjent i hele erteblomstfamilien og kan også ha negative konsekvenser. Her i landet er det mest synlig i kampen mot lupiner. Planten har vært forbudt siden 2016, Bækkelien og Trøen, «Har kjempa mot denne i årevis», NRK.

[4] For eksempel Haberlandt, Die Sojabohne; Langthaler, «Friedrich Haberlandt’s failed vision»; Schlegel, «The Chinese bean-curd and soy»; Rusby, «Soja»; Williams, The soy bean as forage crop.

[5] Pelzer og Reith, Margarine, s. 17–45.

[6] Prodöhl, «From dinner to dynamite», s. 33–35.

[7] Mizuno og Prodöhl, «Mitsui Bussan and the Manchurian soybean trade».

[8] Shaw, The soyabean of Manchuria, s. 11, 20–21; Carson, Soya bean and products, s. 19–34.

[9] Statistics of fats, oils, and oleaginous raw materials, s. 13

[10] Drews, Die ‘Nazi-Bohne’, s. 34–40; Fürstenberg, Die Einführung der Soja; Myndigheter i Amerika ga ut spesielle krigskokebøker med fokus på soyabønner, for eksempel Use soy-bean flour to save wheat, meat and fat.

[11] Fürstenberg, Die Soja, s. 28–32.

[12] Pionerer var de amerikanske agronomene Charles V. Piper and William J. Morse, som blant annet publiserte en omfattende bok om temaet. Piper, Morse The soybean. Se også Roth, Magical-Bean, s. 62–85.

[13] Finlay, Old efforts at new uses.

[14] Ibid., s. 35.

[15] Corni, Gies. Brot, Butter, Kanonen, s. 9­–97, Corni, Hitler and the peasants.

[16] Corni, Gies. Brot, Butter, Kanonen, s. 362; Reith, «‘Hurrah die Butter ist alle!’».

[17] Det er fortsatt ikke lett å gro soyabønner i Sentral-Europa og heller ikke i Norge. Scherer, «Soja», Die Zeit; Hovstø, «Lovende forsøk med soyabønner», Grimstad Adressetidende; Tjomsland, «Tester soyadyrking i Norge», Norsk Landbruk.

[18] Gross, Export Empire, s. 253–291; Drews, Die ‘Nazi-Bohne’, s. 193–284; Radandt, «Die IG Farbenindustrie AG und Südosteuropa bis 1938».

[19] Marshall, To have and have not.

[20] SoyStats 2020, s. 10, 25, 26.

[21] Soybean, Food and Agricultural Organization.

 

 

Av Ines Prodöhl, førsteamanuensis i økonomisk historie ved Universitetet i Bergen
Publisert 25. okt. 2020 13:36 - Sist endret 25. okt. 2020 13:36