Vannveien til Kinas historie

De to mektige elvene Yangtze (Chang Jiang) og Den gule elv løper som en rød tråd gjennom Kina-historien fra bronsealderen til idag. Hvis man leser gamle kinesiske kart som tekst, trer det frem en slående forskjell fra europeernes verdensbilde: Kinesernes mentale kompass var ikke orientert nordover, men østover, den veien de to store elvene rant. 1 De to elvene har vekselvis opptrådt som skapere og ødeleggere. De har spredt fruktbarhet ved å vanne og gjødsle markene, og død ved å flomme over eller tørke ut.

Foto: Tore Utheim

Den som reiste til Hong Kong sommeren 2019, fant murer og vegger fulle av små klistrelapper med håndskrevne slagord mot fastlands-Kinas grep om byen. Be water, sto det på mange av lappene. Ordene er et sitat av den kinesisk-amerikanske kampsportlegenden Bruce Lee, som i TV-serien Longstreet (1971) gir følgende kampråd til sin elev:

 

Empty your mind, be formless, shapeless — like water. Now you put water into a cup, it becomes the cup; you put water into a bottle, it becomes the bottle; you put it in a teapot, it becomes the teapot. Now water can flow or it can crash. Be water, my friend.[2]

 

Det Bruce Lee serverer her, er minst to og et halvt tusen år gammelt tankegods. På 500-tallet fvt. så Laozi, taoismens grunnlegger, til vannet for å hente klokskap og styrke. Vannet søker det laveste punkt, det er ydmykt og søker stabilitet. Vannet flyter og tilpasser seg, men det lar seg ikke ødelegge.[3] At dette tankegodset fortsatt er levende, tyder på at vann er en fruktbar inngangsport til å forstå Kina gjennom historien.

Himmelen selv hadde gitt keiseren mandat til å styre, ifølge kinesisk tradisjon. Men dette mandatet kunne også mistes, og keiseren måtte stadig bevise at han fortsatt holdt det gjennom et stabilt styre uten uro, ulykker og uår. Han trengte en kalender som kunne forutsi flom- og tørkeperioder, og han måtte sørge for å grave ut kanaler og bassenger vide og dype nok til å vanne marker og transportere båter, og bygge diker og demninger høye nok til å holde på flomvannet.

Den britiske kjemikeren og mangeårige redaktør av det naturvitenskapelige magasinet Science, Philip Ball, baserer sin bok The Water Kingdom på en idé om at kinesisk historie har to røtter som begge er dypt plantet i vann. Den ene roten er altså filosofi. Den andre er kontroll av elvevannet. Kinesisk statsstyre «er en plattform bygd på vann», skriver Ball, og viser til at det kinesiske tegnet 治 for politisk makt og styre er sammensatt av tegnene for vann 氵og plattform 台.[4] De kinesiske tegnene og deres etymologi er en klassisk kilde for sinologien, de vestlige kinastudier.

Foto: Tore Utheim

Sinologien har fått kritikk for et eurosentrisk, imperialistisk blikk, på samme måte som Edward Said i 1978 kritiserte orientalske studier og omdefinerte ordet orientalisme. Fra å ha status som en objektiv vitenskap er ordet orientalisme blitt synonymt med vestlig selvgodhet og nedlatende holdning overfor Midtøstens kulturer. Kinesiske Zhou Ning (2013) mener at sinologer på lignende vis ble påvirket av opplysningstidens store narrativ til å se Kina som stagnert og despotisk.[5]

Den tyske sosiologen og sinologen Karl Wittfogel (1896 – 1988) la frem en tese om at orientalske despotier” som Kina bygger på “hydraulisk sivilisasjon”.[6] Utvikling av jordbruket langs de store elvene, påpekte Wittfogel, forutsatte storstilte vanningssystemer og derfor effektiv sentral koordinering. Slik drev behovet for elveregulering frem en autoritær, sterkt sentralstyrt stat. I Europa var makt basert på landerobringer, men i Kina var ikke det nok. Landet måtte gjøres produktivt gjennom storstilt, arbeidsintensiv elveregulering. Makten lå hos den som kommanderte arbeidskraften.[7]

Landet måtte gjøres produktivt gjennom storstilt, arbeidsintensiv elveregulering. Makten lå hos den som kommanderte arbeidskraften

Feilen med Wittfogels tese er at den er simplisistisk og dømmer Kina til stagnasjon gjennom et autoritært byråkrati, mener Philip Ball, og spør retorisk: Hvis den kinesiske sivilisasjonen var så stivnet, hvordan kan det da ha seg at kinesisk kultur blomstret opp igjen og igjen?[8] I keisertiden avløste dynastienes vekst og fall hverandre med slik regelmessighet at kineserne selv trodde på “den dynastiske syklus” som en slags guddommelig lov: Dynastiets første århundre var karakterisert av politisk og militær kraft, andre århundre av fred og stabilitet, og tredje århundre av et forfall som beviste at keiseren hadde mistet himmelens mandat”.[9]

Kjernen av sannhet i Wittfogels tese, mener Ball, er at regulering og kontroll av vann hadde skapt et politisk språk som legitimerte makt.[10] Det gjaldt for keisernes himmelske mandat” og det gjelder for president Xi Jinping. Ja, nå mer enn noensinne er den hydrauliske staten en relevant modell, skriver Ball.[11] Med alle de penger og den tyngden som Folkerepublikken Kina har lagt i prestisjeprosjektene De tre kløfters demning og vannforsyningsprosjektet Sør-til-Nord, er det lett å se Balls poeng. De tre kløfters demning forsyner Kina med energi tilsvarende 2/3 av Norges samlede vannkraft, samtidig som den reguler elvevannet og forhindrer flom. Det pågående Sør-til-Nord-prosjektet, som skal lede vann fra Yangtze til den nordkinesiske sletten og Beijing, er verdens største ingeniørprosjekt.

Sinologien var et vestlig studium og eurosentrisk. Men den andre siden av medaljen var sinosentrisme. Europeere så kineserne som sinosentriske, fulle av hybris og selvtilfreds innadvendthet. Navnet Midtens Rike” på Kina og idéen om at alt under himmelen” tilhørte keiseren var tegn på dette. Det hersket også en misforståelse om at kineserne brukte ordet barbar” synonymt med utlending.[12] Sinosentrismen kom tydelig til uttrykk i keiserens mottagelse av en britisk utsending som i 1793 søkte handelsforbindelser med Kina: Keiseren avslo tilbudet om vestlige varer, og som om ikke det var nok, erklærte han at han ventet intet mindre enn full lojalitet og lydighet fra den britiske kongen.[13]

Det berømte “Needham-spørsmålet” fremsatt av den britiske sinologen og vitenskapshistorikeren Joseph Needham (1900-1995) lyder slik: Hvorfor utviklet moderne vitenskap seg i Vesten og ikke i det mer avanserte Østen? Hvordan kunne den kinesiske kulturen, som lå århundrer foran den europeiske både i teknologi og kapitalisme, bli så grundig forbigått av Europa i tidligmoderne tid? Papir og trykkekunst, magnetkompass og krutt, papirpenger og storskala vareproduksjon - kineserne var først ute med alt sammen. Historikere som Niall Ferguson og Kenneth Pomeranz har sine ulike forklaringer, som handler mye om forholdene i Europa. Ferguson gir mye av æren til vestlige påfunn som vitenskapelig metode, eiendomsrett, medisin, forbrukersamfunnet og arbeidsmoral. Pomeranz mener derimot at Europa for alvor dro fra Kina først under den industrielle revolusjon, og at mye handlet om flaks: Britene hadde nær og god tilgang på kull.[14] Philip Ball fremhever at kineserne vendte seg innover på et kritisk tidspunkt. Turbulente tider tvang keiseren til andre prioriteringer.[15] Under Ming-dynastiet nådde evnukk-admiralen Zheng He (1371-1435) helt til Afrika med sine gigantiske seilskip. Men etter He kom det ingen, og kinesiske maritime ekspedisjoner forble en lukket bok. I samme periode oppdaget Kristoffer Columbus Amerika.

Foto: Tore Utheim
Foto: Tore Utheim

Den amerikanske evolusjonsbiologen Jared Diamond ser til geografien for å besvare Needham-spørsmålet: Europa, i motsetning til Kina, var geografisk og politisk fragmentert av høye fjell og kompliserte kyster. Bare ta en kikk på kartet: Ingen verdensdel er så topografisk mangfoldig som lille Europa. Derfor forble ikke Europa ett imperium slik som Kina, men i stedet et konglomerat av stater. En kinesisk entreprenør som ville realisere en ekspedisjon kunne ikke reise fra kongehus til kongehus i Kina og be om finansiering slik Columbus gjorde i Europa. Når keiseren sa nei, ble det nei.[16] Det var ingen andre å spørre.

I Balls og Diamonds vektlegging av geografiens primat høres gjenklangen av Annales-skolens Fernand Braudel (1902-1985). Geografien kan ikke ignoreres, poengterte Braudel, for der ligger premissene for historien. Braudels tre nivåer av tid, geografisk, sosial og individuell tid,[17] løper oppå hverandre slik tidevannet bærer dønninger, og dønningene, mindre bølger. De begivenheter som historikere vanligvis beskjeftiger seg med, er i Braudels poetiske språk bare krusninger på historiens tidevann.[18] Geografisk tid, karakterisert ved årstidsrytmer, beveger seg umerkelig, med en isbres langsomhet. Men i dette perspektivet, la longue durée, er det lettere å få øye på naturen som en agent som påvirker menneskelige valg og dermed historien, og oppdage at menneskets forhold til naturen endrer seg og følgelig også har en historie.

Historikeren og geografen Terje Tvedt, som har studert elvesivilisasjoner i noen tiår, mener at longue durée ikke er noe fruktbart begrep for elvesivilisasjoner, siden disse er preget av plutselige hydrografiske hendelser - natur- eller menneskekapte - som gir drastiske og varige endringer.[19] Flom, ras og tilmudring tvinger elver over i et annet løp. Byggingen av De tre kløfters demning tvang over en million mennesker til å flytte, og endret vannføringen i Yangtze drastisk.

Da den nederlandske kjemikeren, meteorologen og ingeniøren Paul J. Crutzen og den amerikansk biologen Eugene F. Stoermer i 2000 lanserte Antropocen som navn på vår tids geologiske epoke, oppkalte de den etter mennesket, som har endret selve Jorden. Startpunktet for Antropocen var den industrielle revolusjon, foreslo de, fordi kjerneprøver fra isbreer fra og med denne tiden viser økte nivåer av drivhusgasser.[20] Men kineserne har i århundrer drastisk endret Jorden, dens landformer og økologi, ved enorme forflytninger av jordmasser til terrasser, demninger, diker og kanaler langs de store elvene. I Kina startet Antropocen flere århundrer før Europa.

Den mytologiske keiser Yü den store ble Kinas første vanningeniør”.[21]  Ifølge en myte fra De krigende staters tid  (475-221 fvt) om den store flommen som skal ha funnet sted et par årtusen tidligere, var det keiser Yü som med smarte inngrep til sist klarte å temme elva.[22]

Formann Mao likte å sitere en annen legende, den om den enfoldige gamle mannen som flyttet et helt fjell. Det klarte den gamle mannen ved å samle nok arbeidskraft og ta tiden - det vil si noen generasjoner - til hjelp.[23] Under Mao tok synet på naturen en ny og illevarslende vending, mener Ball. I keisertiden hadde man betraktet naturen med en gartners blikk, som en ustelt hage som måtte skjøttes og forbedres. Mao forkastet tradisjonen og idealet om harmoni. Han erklærte krig mot naturen. I maoistisk retorikk var naturen til for å beseires, som nok en hindring på den sosialistiske veien. Mao manglet respekt for naturvitenskap, og feide til side ingeniørenes innvendinger mot halsløse prosjekter, ved å sitere historien om den enfoldige gamle mannen.[24] Det gikk ofte galt. Dammer kollapset, jorden ble vasstrukken, full av salt eller inntørket.[25]

Mao forkastet tradisjonen og idealet om harmoni. I maoistisk retorikk var naturen til for å beseires, som nok en hindring på den sosialistiske veien

Kinesisk natursyn har gjennomgående vært antroposentrisk, mener Philip Ball. Selv for landskapsmalere og poeter som fremstilte mennesker som små maur i naturens velde, tjente naturen mennesket. Naturen var menneskets store lærebok i kunsten å leve og kunsten å styre.[26] Idealet var flyt og harmoni, symbolisert ved en elv som rant rolig. Ville stryk var en metafor på sosial uro og en stat ute av kontroll. Når maleren Shitao (1641-ca. 1707) i maleriet Øde høst i Huai-Yang (1705) viser en by trengt opp i et hjørne av flomvann som har brutt over dikene, kan det leses som kritikk av Qing-dynastiets keiser Kangxis (1654-1722) arving og hans brutale eksesser. Kalligrafien på malerirullen advarer nemlig om at den som drives av verdslig begjær uten å ta sitt ansvar, mister himmelens støtte. Som mandarin, keiserlig embetsmann, kunne Shitao tillate seg å kritisere. Den konfusianske tradisjonen oppmuntret embetsmenn til respektfull kritikk. Keiser Kangxi tok hintet, og fratok sønnen arveretten.[27]

Naturen var menneskets store lærebok i kunsten å leve og kunsten å styre. Idealet var flyt og harmoni, symbolisert ved en elv som rant rolig. Ville stryk var en metafor på sosial uro og en stat ute av kontroll

Fernand Braudel var en forløper for miljøhistorien. Først med miljøbevegelsen rundt 1970 våknet miljøhistorien for alvor, sprunget ut som en krysning mellom naturvitenskap og humaniora.[28] Mens miljøhistorikerne av denne første generasjonen så bygging av en dam til vannkraft som voldtekt av jomfruelig natur, så annen generasjon dammen som en organisk maskin i et gjensidig samspill mellom menneske og natur, hvor begge er agenter.[29] Philip Ball hører klart hjemme her. Han insisterer på vannets makt. Så lenge vannet flyter i de store kinesiske elvene, så lenge den kinetiske energien fortsetter å virke, vil elvene fortsette å agere som lunefulle skapere og ødeleggere - lik den dragen de ofte personifiseres som i kinesisk mytologi.[30]

Så lenge vannet flyter i de store kinesiske elvene, så lenge den kinetiske energien fortsetter å virke, vil elvene fortsette å opptre som lunefulle skapere og ødeleggere - lik dragene de ofte personifiseres som i kinesisk mytologi

Kinas moderelv”, som Den gule elv er blitt kalt, har fått tilnavnet Kinas sorg”. I 1853 flyttet utløpet seg 400 km lenger nord. I sju lange måneder i 1997 var de nederste 650 km av elva helt uttørket. Den andre store elva, Yangtze, flommet i 1931 over et område på størrelse med Storbritannia og tok flere millioner liv. Vannkvaliteten i store deler av Kina er nå slik at folk advares mot å bruke vann fra springen til å koke te.

Bak disse tørre tall og fakta skjuler det seg tap og lidelse av ubegripelige dimensjoner. I disse tider kan man ikke minnes på det ofte nok: Mennesket er en del av naturen, og naturen er en del av mennesket. Menneskets og naturens historie er uløselig vevd sammen.

 

Kilder

Ball, Philip. The Water Kingdom: A Secret History of China. London: The Bodley Head, 2016.

Basu, Dilip K. Chinese Xenology and the Opium War: Reflections on Sinocentrism”. The Journal of Asian Studies, Vol. 73, No. 4 (2014): 927-940.

Braudel, Fernand. The Mediterranean and the Mediterranean World in the Age of Philip II, Vol. I. New York: Harper & Raw, 1976.

Crosby, Alfred W. The Past and Present of Environmental History”. The American Historical Review, Vol. 100, No. 4 (1995): 1177-1189.

Crutzen, Paul J. og Stoermer, Eugene F. The Antropocene””. Global Change Newsletter, No. 41 (2000): 17-18.

Diamond, Jared. Guns, Germs and Steel: A Short History of Everybody for the Last 13,000 Years. London: Vintage, 1998.

Maza, Sarah. Thinking about history. Chicago: University of Chicago Press, 2017.

McDougall, Don. Longstreet”. TV-serie, sesong 1, episode 1. 1971. https://www.youtube.com/watch?v=cJMwBwFj5nQ

Pomeranz, Kenneth. Political Economy and Ecology on the Eve of Industrialization: Europe, China and the Global Conjunture”. The American Historical Review, Vol. 107, No. 2 (2002): 425-446.

Tvedt, Terje. “’Water Systems', Environmental History and the Deconstruction of Nature”.
Environment and History, Vol. 16, No. 2 (2010): 143-166.

Wakeman, Frederic Jr. The Fall of Imperial China. New York: The Free Press, 1977.

Wittfogel, Karl. Oriental Despotism: A Comparative Study of Total Power. New Haven: Yale University Press, 1957.

Zhao, Xifang.A Critical Review of Sinologism”. Contemporary Chinese Thought, Vol. 49, No. 1 (2018): 20-26.

 

 

 

 

 

 

[1] Ball, The Water Kingdom, 13.

[2] McDougall, Longstreet.”

[3] Ball, The Water Kingdom, 92-93.

[4] Ball, The Water Kingdom, 74.

[5] Zhao, A Critical Review of Sinologism”, 21.

[6] Wittfogel, Oriental Despotism, 2-3.

[7] Ball, The Water Kingdom, 101.

[8] Ball, The Water Kingdom, 103.

[9] Wakeman, The Fall of Imperial China, 59.

[10] Ball, The Water Kingdom, 104.

[11] Ball, The Water Kingdom, 234.

[12] Basu, Chinese Xenology and the Opium War”, 928-929.

[13] Ball, The Water Kingdom, 205.

[14] Pomeranz, Political Economy and Ecology on the Eve of Industrialization, 437.

[15] Ball, The Water Kingdom, 157.

[16] Diamond, Guns, Germs and Steel, 412-413.

[17] Braudel, The Mediterranean and the Mediterranean World in the Age of Philip II, 21.

[18] Braudel, The Mediterranean and the Mediterranean World in the Age of Philip II, 20-21.

[19] Tvedt, 'Water Systems’”, 159.

[20] Crutzen og Stoermer, The Antropocene””, 17-18.

[21] Ball, The Water Kingdom, 60.

[22] Ball, The Water Kingdom, 56.

[23] Ball, The Water Kingdom, 295.

[24] Ball, The Water Kingdom, 294-295.

[25] Ball, The Water Kingdom, 225.

[26] Ball, The Water Kingdom, 293.

[27] Ball, The Water Kingdom, 279-280.

[28] Crosby, The Past and Present of Environmental History”, 1189.

[29] Maza, Thinking about history, 110-111.

[30] Ball, The Water Kingdom, 53-54.

Av Solfrid Klakegg Surland
Publisert 8. des. 2020 14:02 - Sist endret 26. jan. 2021 21:32