Spedbarnsofring i Kartago: Gresk-romersk propaganda eller virkelige hendelser?

Diodorus Siculus er en av de første blant ca. 30 andre greske og romerske forfattere fra antikken som hevder at fønikere, og da særlig kartagere, ofret barna sine i religiøse ritualer. Men var ofringer av barn egentlig en del av kartagernes religiøse kultur, eller er det mer sannsynlig at slike påstander ganske enkelt var et forsøk på å svartmale en fiendtlig stat?    

Bilde av Topheten, en gravplass i utkanten av Kartago, der man har funnet skjelettrester fra kremerte dyr og små barn.

Dido building Carthage, også titulert The Rise of the Carthaginian Empire, av J. M. W. Turner (1815). Kilde: Wikimedia Commons.

I kontekst av at kartagerne er under beleiring av den greske tyrannen Agathokles i 310 fvt. skriver Diodorus Siculus følgende: 

Therefore the Carthaginians, believing that the misfortune had come to them from the gods, betook themselves to every manner of supplication of the divine powers (...) they believed they had neglected the honours of the gods that had been established by their fathers. In their zeal to make amends for their omission, they selected two hundred of their noblest children and sacrificed them publicly (...) There was in their city a bronze image[1] of Cronus, extending its hands, palms up and sloping towards the ground, so that each of the children when placed thereon rolled down and fell into a sort of gaping pit filled with fire.[2]

Diodorus av Agyrium, Sicilia (Derav navnet Diodorus Siculus) er forfatter av Bibliothēkē, et historieverk som ifølge forfatteren selv omfatter «all known history» fra mytologisk tid til 60 fvt.[3] Diodorus er en av de første blant ca. 30 andre greske og romerske forfattere som hevder at fønikere, og da særlig kartagere, ofret barna sine i religiøse ritualer.[4]

Hvorvidt denne praksisen faktisk fant sted i antikkens Kartago, eller om antikkforfatterenes beretninger kun er et produkt av eldgammel propaganda, har vært gjenstand for mye diskusjon i forskningsmiljøene. Etter hvert har diskusjonen utviklet seg i en mindre binær retning. I lys av den tilgjengelige litteraturen, arkeologiske og epigrafiske funn,[5] er det i dag få som vil hevde at disse beretningene utelukkende er et produkt av propaganda.[6] Det finnes likevel de som ikke er helt overbevist av den eksisterende forskningslitteraturen og vil hevde at dersom de gamle beretningene ikke er renspikket propaganda, må de i det minste være overdrivelser.[7] I 2010 publiseres det en artikkel av Jeffrey H. Schwartz et al. med tittelen: «Skeletal Remains from Punic Carthage Do Not Support Systematic Sacrifice of Infants». Dette vekket på nytt liv i diskusjonen, og frem til 2019 kan vi se mange svar og motsvar på Schwartz og hans kollegers analyse. Som vi skal se, har diskusjonen blitt nyansert en hel del, og den har tatt en litt teknisk vending. 

Det denne artikkelen søker å kaste lys på er hvor forskningen står i dag og hvilke argumenter som finnes i denne diskusjonen. Det vil bli presentert og kommentert relevant litteratur, med fokus på det som har dukket opp det siste tiåret, i håp om at leseren kan danne seg et oversiktsbilde over de argumentene som finnes, samt gjøre opp sin egen mening rundt forekomsten av spedbarnsofring i Kartago. Selv om det aller meste av diskusjonens argumenter hviler på arkeologiske og osteologiske analyser,[8] finnes det også motstridende tolkninger av epigrafiske funn. Dette i tillegg til argumenter knyttet til de litterære beretningenes kildeverdi vil også bli drøftet.  

De arkeologiske argumentene 

Før vi går løs på de arkeologiske argumentene, kan det være hensiktsmessig å avklare litt tydeligere hvorfor dette i det hele tatt har blitt en problemstilling. Hovedgrunnen til dette er at det ikke finnes nedskrevne beretninger om ofringsritualene fra deltakende parter. Altså er de nedskrevne beretningene vi har tilgang på stort sett formidlet av antikke grekere og romere, gjerne flere hundre år etter at de angivelige ofringene fant sted. Tre store kriger, kjent som punerkrigene, utspilte seg mellom Romerriket og Kartago. Gitt dette fiendtlige forholdet følger det en naturlig skepsis til seierherrenes beskrivelser av fiendestaten, særlig når beskrivelsene er av en såpass svartmalende karakter. Forskere har derfor viet mye tid til å undersøke alternative kilder til de litterære.  

​  Bildet viser en del av Topheten, en gravplass i utkanten av Kartago (dagens Tunisia), der man har funnet skjelettrester fra kremerte dyr og små barn. Foto: Patrick Giraud/Wikimedia Commons. ​
Topheten, en gravplass i utkanten av Kartago (dagens Tunisia), der man har funnet skjelettrester fra kremerte dyr og små barn. Foto: Patrick Giraud/Wikimedia Commons.

Det finnes to typer gravplasser fra antikkens Kartago. En er sentralt plassert og inneholder levninger fra eldre barn til individer i voksen alder. Den andre (Topheten, oppkalt etter et offringsområde i bibelen) befinner seg i byens utkant hvor det er funnet mange urner som inneholder skjelettrester etter kremerte[9] dyr og svært unge mennesker.[10] Den tekniske vendingen som ble nevnt innledningsvis omhandler hvordan man skal anslå alderen på skjelettlevningene som er funnet i Kartago. Det at skjelettrestene ble brent har resultert i at de har krympet, hvilket har komplisert aldersprofileringen betraktelig. Det er stor uenighet om hvordan man best mulig skal kontrollere for denne benkrympingen, en uenighet som har ført til svært forskjellige resultater i aldersestimasjonene, som igjen ført til at forskere har nådd motstridende konklusjoner. Årsaken til at aldersprofilen på Tophetens levninger er så avgjørende i denne diskusjonen har å gjøre med forventet barnedødelighet. I en folketelling i USA fra 1920-tallet, kom det frem at 60% av alle dødsfall blant spedbarn skjedde innen den første levemåneden, og to tredjedeler av disse innen den første leveuken. Selv i dag forekommer ca. 74% av dødsfall blant spedbarn i løpet av den første uken etter fødsel i småsamfunn som ikke har tilgang på moderne medisinsk hjelp (Som vi kan anta er mer nærliggende tilstanden i antikkens Kartago).[11] Dersom majoriteten av barna i Topheten var under en måned gamle da døden inntraff, vil dette være forenlig med de tallene vi har tilgang på i dag og de vil trolig ha dødd av naturlige årsaker. Er majoriteten av barna derimot over en måned gamle, sitter vi igjen med et forklaringsproblem: hvordan døde de?   

Det siste tiåret har det vært to konkurrerende hypoteser angående opphavet til disse kremerte levningene. Den ene hypotesen postulerer at levningene i Kartagos Tophet var ofringsobjekter til guder i religiøse ritualer, ofte referert til som «All-sacrifice-hypothesis». Den andre hypotesen, kjent som «not-all-sacrifice-hypothesis», som i og for seg ikke utelukker at barneofringer kan ha funnet sted, vurderer også andre forklaringer på den enorme konsentrasjonen av skjelettrester etter spedbarn. Her foreslås det heller at Kartagos Tophet var en gravplass dedikert til de svært unge, uansett dødsårsak.[12] Det å ha adskilte gravplasser for unge og voksne borgere er for øvrig ingen uvanlig praksis i antikkens middelhavsområde og ble praktisert mange steder der det ikke finnes noen grunn til å tro at barn ble ofret.[13]

I 2010 publiserte Schwartz og hans kolleger en artikkel som hevder at ifølge deres estimasjoner, er aldersprofilen til levningene forenlig med moderne data på antatt barnedødelighet og tilbakeviser dermed forestillingen om at Topheten var en gravplass utelukkende reservert for ofrede individer. I artikkelen til Schwartz et al. finner vi mange forførende argumenter, men for øyeblikket holder vi oss til argumentene som hviler på arkeologiske og osteologiske analyser. Schwartz et al. peker på at skjelettrestene stort sett er blitt forkullet ujevnt og at de irregulære brennmerkene er i tråd med hva man skulle forvente av en kropp på et likbål, hvor glør og aske blir ujevnt fordelt.[14] Noen rester var så vidt forkullet i det hele tatt, noe som indikerer minimal eksponering for varme og dermed også minimal grad av eventuell krymping. For å kontrollere for eventuell krymping øker Schwartz et al. målene sine med 5, 10 og ekstreme 25 prosent. Selv da de økte målene med 25% på tenner og benrester ble det identifisert enkelte individer som var så små at de må ha vært døde før fødselen, og kan dermed ikke ha vært tilgjengelige for ofring.[15]  Det som kan være greit å bemerke seg her, er at kontrollsatsen brukt av Schwartz et al. er basert på observasjoner fra moderne forsøk på skjelettrester fra voksne og dyr, ikke barn. Dette kommer vi tilbake til når vi skal se på Patricia Smith og hennes kollegers kritikk av Schwartz et al.s analyse.

Denne grafen viser aldersfordeling basert på analyse av skjelettlevningene. Kilde: Schwartz et al. 2010:10.
Aldersfordeling basert på analyse av skjelettlevningene. Kilde: Schwartz et al.
2010:10.

Dersom vi velger å stole på Schwartz og hans kollegers aldersestimasjoner, virker deres argumenter svært overbevisende. Det henvises til moderne statistikk på barnedødelighet og det pekes på at dette i stor grad underbygger deres funn. Det konkluderes med at deres analyse ikke støtter forestillingen om at alle menneskelige levninger i Kartagos Tophet var ofret. Det ser heller ut til at Topheten var en gravplass dedikert til dødfødte og spedbarn som døde av diverse årsaker for deretter å bli brent og plassert i urner. Artikkelen avsluttes med en liten kommentar om dyrene som er funnet på samme sted: «it is likely that at least some, if not all, of the cremated animal remains represent sacrificial offerings.»[16]

Året etter, i 2011, publiserer Patricia Smith og hennes kolleger en artikkel i tidsskriftet Antiquity der de kritiserer analysen til Schwartz et al. og anklager dem for å underestimere alderen på levningene med opptil 6 uker.[17] Anklagen her går blant annet ut på at Schwartz et al. ikke har tatt i betraktning at skjelettrester fra barn inneholder mye mer væske og organisk materiale sammenlignet med voksne levninger. Dette fører videre til at barnelevninger er utsatt for en mye mer radikal krympeprosess når de blir eksponert for varme. I artikkelen presenteres det også en egen analyse av de samme levningene som ble brukt av Schwartz et al., men med andre kriterier for aldersestimasjoner. For eksempel velger Smith et al., I motsetning til Schwartz et al., å ikke bruke mål på kranier, siden disse er langt mindre pålitelige[18] for aldersestimasjoner enn tenner, særlig på unge individer.[19]

Dersom Topheten i Kartago var en gravplass forbeholdt barn som døde av naturlige årsaker ville man forventet å se en overrepresentasjon av individer som ble klassifisert som prenatale (hvis man kun tar utgangspunkt i størrelse). Dette fordi størrelsen på spedbarn ved fødsel er svært høyt (negativt) korrelert med barnedødelighet.[20] Dette er altså ikke tilfellet ifølge Smith og hennes kollegers analyse hvor aldersprofilen hadde et høydepunkt i antall mellom 1 og 1,5 måneder.[21] Dette er markant forskjellig fra hva man ville forvente i tilfelle av naturlige dødsårsaker og i tillegg til dette er aldersprofilen til Kartagos Tophet signifikant forskjellig fra aldersprofilen til de yngste individene i andre gravplasser fra samme tid (Figur 2). Smith et al. konkluderer i sin artikkel med at aldersestimasjoner basert på melketenner er mer konsistent og pålitelig enn estimasjoner basert på størrelse av kranieben, og at den aldersfordelingen de fant i sitt studie er et ledd i en kjede av evidens som støtter at spedbarnsofring fant sted i Kartago.[22]

Figur 2 viser en graf over estimert alder på de yngste individene i Kellis 2, Dakhleh Oasis, Egypt sammenlignet med de yngste individene i Kartago. Kilde: Smith et al. 2011:869.
Figur 2.: Estimert alder på de yngste individene i det arkeologiske utgravningsfeltet Kellis, nær oasen Dakhleh i Egypt
sammenlignet med de yngste individene i Kartago. Kilde: Smith et al. 2011:869.

Schwartz et al. svarer i 2012 at de ikke kan godta Smiths premisser fordi dersom saken er som Smith hevder; at kranieben utsatt for ild over en gitt tid krymper med 6mm i diameter, ville ikke benet overlevd kremasjon i det hele tatt.[23] Dette med 6mm viste seg å være en trykkfeil i Smiths artikkel fra 2011, noe de retter i sin artikkel fra 2013. Det skulle stått 0,6 mm, men det tilsvarer fortsatt 6 uker som må kontrolleres for, og selv når Smith et al. minimerer kontrollsatsen sin (4 uker istedenfor 6), er majoriteten fortsatt mellom 1 og 2 måneder gamle.[24] Med andre ord så viser det seg at Schwartz et al.s avvisning av Smiths kritikk er grunnløs. Schwartz et al., annet enn å avvise mulighet for krymping på 6mm, svarer ikke direkte på noe av den andre kritikken, og gjentar kun sin opprinnelige posisjon som er: «Phoenician practice of child sacrifice is, at best, not proven.»[25] 

De neste årene frem til 2017 kan vi se Smith et al. og Schwartz et al. Diskutere frem og tilbake i forsvar av sine opprinnelige analyser og konklusjoner. De er rett og slett uenige om hvordan man mest pålitelig måler alder på brente spedbarnslevninger, og frem til 2017 ser vi ingen nye bemerkelsesverdige argumenter. Med andre ord står begge parter på sitt. De respektive forskergruppene baserer seg dog ikke utelukkende på osteologiske analyser, men bruker også epigrafiske argumenter for å underbygge sitt ståsted. 

De epigrafiske argumentene 

figur 3: Linjene til et gravert bilde funnet på Tophet-stein, ofte tolket som en prest bærende på et levende spedbarn på vei til å bli ofret (Schwartz et al. 2012: 743).

Urnene i Kartagos Tophet var ofte omringet av steiner med inskripsjoner og ikonografi som er blitt brukt som kilder for at kartagerne praktiserte spedbarnsofring.[26] Schwartz et al. forsøker i sin artikkel fra 2012 å utfordre den tradisjonelle tolkningen av særlig et steingravert bilde (Figur 3). Den tradisjonelle tolkningen av figur 3, i tråd med et “all-sacrifice”-perspektiv, har vært at vi ser en prest som bærer et spedbarn på vei til å bli ofret. Schwartz et al. argumenterer for at hvis man forsøker å tolke bildet fra et nøytralt ståsted, så kan bildet like gjerne forestille en prest som bærer et allerede dødt spedbarn på vei til kremasjon. Hovedargumentet her er at spedbarnet under prestens arm mangler ansiktstrekk, noe Schwartz et al. mener peker i retning av at det skal forestille et allerede dødt spedbarn.[27]

Schwartz et al. møter året etter (2013) motstand på dette argumentet, og blir kritisert for å ignorere de medhørende inskripsjonene til ikonografien. I følge Paolo Xella, og hans kolleger, bærer inskripsjonene fra Topheten kanskje den største støtten til «all-sacrifice»-hypotesen. De uttrykker også sin overraskelse over at hverken Smith-, eller Schwartz et al. referer til studier av selve inskripsjonene, som det finnes tusenvis av.[28] Ofte har inskripsjoner fra en fønikisk gravplass kun en enkel beskrivelse som for eksempel: «Her hviler Himilkat, prest av Baal Samem, sønn av Azrubaal». Topheten i Kartago derimot, følger en litt annen formel, hvor det ofte blir spesifisert at noe er blitt gitt, ofret, dedikert eller sverget, som regel til guden «Baal Hamon». Baal Hamon var også en del av det greske gudebildet under navnet Cronus, som er kjent fra mytologiske fortellinger for å spise sine egne barn (Jamfør Diodorus’ sitat fra innledningen hvor han beskriver et bronsebilde/statue av Cronus). I noen tilfeller er inskripsjonene mer eksplisitte hvor man kan lese uttrykket «mlk ‘dm» som blir oversatt til «Menneskeoffer». Det finnes noen som mener at «mlk ‘dm» heller burde leses som «Ofring gjort av et menneske» i stedet for «Offer av et menneske». Denne tolkningen mener Xella et al. burde forkastes fordi det finnes identiske inskripsjoner hvor «dm», som oversettes til «menneske», er byttet ut med «mr» som betyr sau. Siden sauer naturligvis ikke er i stand til å utføre et offer blir den eneste logiske tolkningen av uttrykket at her ligger det en sau som er blitt ofret. I forlengelse av dette er det rimelig å anta at også «mlk ‘dm» indikerer at et menneske er blitt ofret, fremfor at et menneske har utført ofringen.[29] Inskripsjonene hevder også som regel at et offer er blitt gjort fordi noen «hørte hans stemme og ble velsignet» (kˇsm–ql’ brk). Dette indikerer at ofringene fant sted som en slags respons på at en bønn var hørt. Det er vanskelig å se for seg at en vanlig bønn blant kartagere skulle vært å ønske sine barn døde, hvilket gjør den hyppige forekomsten av denne inskripsjonen uforenlig med et scenario hvor individet som ble ofret døde på tilfeldig vis. Xella et al. argumenterer derfor for at det er mer plausibelt at dette var noe som ble lovet i forkant: Man ba gudene om en tjeneste og lovet å gjengjelde tjenesten med sitt neste barn. Hvis man ikke fikk et barn i tide, ville kanskje en sau eller geit være et akseptabelt alternativ, noe som ville forklart hvorfor spedbarnslevningene i Kartagos’ Tophet deler hvilested med så mange dyr.[30] Premisset for dette argumentet, nemlig at det er vanskelig å se for seg at kartagere skulle ønske sine barn døde, kan virke litt forhastet. Å sette barn ut i skogen for å dø, som for eksempel spartanerne var notorisk kjent for, har ikke vært en altfor sjelden praksis gjennom historien.[31] Det kan dermed like gjerne argumenteres for at i en tid før prevensjonsmidler, fantes det sannsynligvis de som ba til gudene om en tidlig slutt på uønskede svanger/foreldreskap.

Den oppmerksomme leseren vil kanskje også tenke over de arkeologiske argumentene for «all-sacrifice»-hypotesen og oppdage at Xella et al.s argumentasjon ikke sømløst kan flettes sammen med Smith et al.s aldersestimasjoner. Dersom tilfellet var slik at man lovet bort sitt neste barn dersom en bønn ble hørt, hvorfor skulle majoriteten vente over én måned etter fødsel før de utførte ofringen? Det er en mulighet for at ofringsritualene var sesongbetont, som tidligere studier har indikert, men da ville man kanskje antatt å se en mer tilfeldig aldersfordeling.[32] 

Å sette barn ut i skogen for å dø, som for eksempel spartanerne var notorisk kjent for, har ikke vært en altfor sjelden praksis gjennom historien.

Litterære og andre argumenter 

Spørsmålet om alder blir ikke diskutert eksplisitt i Xella et al.s artikkel, men er allikevel et svært viktig bidrag til denne diskusjonen. Xella et al. peker på viktige momenter som ikke er blitt drøftet i tilstrekkelig grad etter gjenopplivingen av diskusjonen rundt spedbarnsofring i Kartago. Gjennom Xella et al.s artikkel får vi et innblikk i hvor kompleks denne diskusjonen egentlig er og hvor viktig det er å forene empiri fra forskjellige disipliner. Når vi leser om dette temaet burde vi også ha i bakhodet at Topheten i Kartago var i bruk i mange hundre år, og dens bruk og funksjon kan ha gjennomgått endringer. Det blir tydelig gjennom Xellas argumentasjon at det å kun analysere alderen på Tophetens levninger ikke er tilstrekkelig for å avdekke «sannheten» bak dens funksjon. 

I tillegg til å argumentere for viktigheten av inskripsjonene får særlig forskergruppen til Schwartz gjennomgå bemerkelsesverdig mye kritikk på også andre momenter. De mener det er skuffende at Schwartz et al. demonstrerer manglende kjennskap til temaet og ikke referer til noe som helst relevant historisk, arkeologisk eller antropologisk bibliografi om Topheten. De blir også kritisert for å blant annet feilaktig plassere tidligere forskere som motstandere av ofrings-hypotesen og for å avfeie de litterære beretningene uten gjennomtanke.[33] I 2017 svarer Schwartz et al. ganske enkelt på denne kritikken og skriver følgende: “While Xella and others defend the ‘all-sacrifice’ theory by giving priority to non-osteological sources —“archaeology, historical and especially epigraphic evidence” — none can falsify osteological evidence: the teeth and bones of a prenate are the teeth and bones of a prenate.»[34] Her påstår Schwartz et al. mer eller mindre at den historiske konteksten til bevismateriale hører hjemme i bakgrunnen, noe Xella et al. eksplisitt uttrykker en bekymring for at skal skje.[35] Det er få nye ord fra Schwartz et al. i 2017, men får med dette sitatet det siste. Når forsvaret til Schwartz et al. igjen er å henvise til sin opprinnelige osteologiske analyse, som i sin tur har møtt solid kritikk av Smith et al, fremstår retorikken i denne avslutningen både bombastisk og en smule desperat. La oss huske på at Schwartz første forsvar av sin metodebruk var basert på en trykkfeil i Smith et al.s artikkel fra 2011. Etter dette ser det ut til at de respektive forskergruppene (Schwartz- og Smith et al.) har fått sagt sitt, og vi ser ingen flere utvekslinger mellom dem frem til dags dato (2019). 

Xella et al.s forsvar av de litterære kildene

Blant de greske og romerske kildene som beskriver spedbarnsofring i Kartago, er det kun tre antikke forfattere som blir nevnt av Schwartz- og Smith et al.: Kleitarchos, Diodorus og Plutarch. Xella et al. mener at andre forfattere fortjener en større plass i den pågående diskusjonen og forsøker i sin artikkel å kompensere for dette. De bruker derfor litt tid på å skrive om de litterære bevisene som enda ikke har dukket opp i diskusjonen, for å deretter forsvare deres kildeverdi. De er enig med Schwartz et al. om at de gamle beretningene ikke burde godtas ukritisk, men de mener at det er like ukritisk å forkaste dem som renspikket propaganda bare fordi de ikke var nedskrevet av en deltakende part i ofringsritualene. De argumenterer videre for at det i utgangspunktet ikke er noen grunn til å tvile på den allmenne forestillingen blant greske og romerske forfattere om barneofring i Kartago. Selektive spedbarnsdrap og menneskeofring var på ingen måte ukjente fenomener i antikkens middelhavsområde, eller andre steder i verden for den saks skyld.[36] I følge Xella et al. finnes det flere aspekter ved de gamle beretningene som indikerer at de ikke kun er enkle produkter av propaganda for å svartmale en fiendtlig stat. Selv om ritualene rundt spedbarnsofring blir beskrevet som en uvanlig praksis, er ikke beskrivelsene spesielt moraliserende. For eksempel når en karakter fra den pseudo-platoniske dialogen Minos bemerker at noen kartagere ofret sine egne sønner til Cronus, så er dette for å illustrere et bredere filosofisk poeng, nemlig at folk fra forskjellige kulturer varierer i hva de anser som lovlig og religiøst forsvarlig.[37] Videre trekker Xella et al. frem flere eksempler hvor historiske beretninger kun nevner kartagernes praksis på en deskriptiv måte. For å videre illustrere at dette ikke er en fremmed ide for mennesker fra denne tiden, poengteres det også at det er bortimot 25 referanser i det gamle testamentet til spedbarnsofring. 

Andre argumenter 

Det er foreløpig noen argumenter som fremgår i diskusjonen som hittil ikke er blitt presentert. Dette er argumenter som ikke naturlig faller innenfor rene arkeologiske eller epigrafiske argumenter, men som ofte er en forlengelse av dem. Et av disse argumentene kommer fra Smith et al. i deres første svar på Schwartz et al.s artikkel fra 2010. Smith et al. poengterer at kremasjon over åpen ild både ville vært dyrt og svært tidkrevende på denne tiden, sammenlignet med gravlegging. Uten at varmen blir isolert krever kremasjon enormt mye brennbart materiale, som kartagere mest sannsynlig ville brukt på noe mer nyttig hadde det ikke vært for et sterkt religiøst motiv. I de fleste andre samfunn var kremasjon forbeholdt eldre eller individer av høy rang, noe som peker mot at spedbarna var av høy verdi da de angivelig ble ofret.[38] Poenget til Smith et al. her er altså at hvis funksjonen til Topheten først og fremst var å bli kvitt organisk avfall, ville levningene mest sannsynlig blitt begravd fremfor å bli kremert. Akkurat dette argumentet er ikke særlig fellende for en «not-all-sacrifice»-hypotese. Schwartz et al. er også med på at ritualene var religiøst motivert, men anser ikke dette som et problem for sin egen hypotese. Som nevnt tidligere, fantes det hovedsakelig to type gravplasser i Kartago, hvilket Schwartz et al. påpeker samsvarer med kartagernes praksis av å ikke anse nye avkom som «personer» før de hadde overlevd til en viss alder. Med dette i bakhodet, istedenfor å anse Kartagos Tophet som en gravplass utelukkende for de ofrede, er det slettes ikke urimelig å anta at Topheten heller var en gravplass for mennesker som var for unge til å anses som «personer». De ble derfor sendt tilbake, enten med eller uten et dyreoffer, tilbake til gudene gjennom kremasjonens røyk.[39] Schwartz et al. foreslår her at forekomsten av dyreofringer fant sted i kontekst av at døde spedbarn og prenatale ble lagt til i sin dedikerte gravplass. Dette forslaget mener Xella et al. møter et problem når man tar i betraktning at dyr ble ofret og brent alene ved flere andre topheter fra den romerske tiden. I Kartagos Tophet har det også blitt funnet urner som bare inneholdt levninger fra dyr, noe som peker mot samme konklusjon: Enten det var mennesker eller dyr, så var det ofring som sto i sentrum av Tophetens ritualer.[40]

Konklusjon

Som vi har sett, finnes det mange forførende argumenter på begge sider av denne diskusjonen. Schwartz og hans kolleger gjør et tappert forsøk på å utfordre den etablerte forestillingen om at ofringen også var dødsårsaken til spedbarna som er funnet i Kartagos Tophet. Dette gjør de ved å henvise til en ny osteologisk analyse som indikerer at aldersprofilen stemmer overens med hva man skulle forvente av naturlig dødsfall på denne tiden. De argumenterer derfor for at man burde revurdere hva hovedfunksjonen til Topheten var, og foreslår at den hovedsakelig var et hvilested for unge individer som ikke enda hadde nådd en alder hvor de ble anerkjent som «personer». 

Forskergruppene holder seg, naturlig nok, til sitt eget ekspertområde, men dessverre forsøker de sjelden å forene sine funn med funn fra andre disipliner på en gjennomgående og tilfredsstillende måte.

En kan kanskje regne med at de fleste etter denne gjennomgangen sitter igjen med et inntrykk av at Schwartz utfordring til den etablerte forestillingen ikke helt tålte kritikken den ble møtt med. Dersom Smith et al. har rett i sin kritikk, og Schwartz et al. faktisk har underestimert alderen med opptil 6 uker, er hypotesen deres mer eller mindre grunnløs. Det som står igjen da er kun enkle avvisninger av den klassiske litteraturens kildeverdi, som de også blir kritisert for å ha manglende kjennskap til. Til Schwartz et al.s forsvar skal det sies at hovedbudskapet deres egentlig er at bevisbyrden hviler hos tilhengerne av ofringshypotesen, og at det hittill ikke er blitt presentert tilstrekkelig bevis for at nullhypotesen skal kunne forkastes. Uavhengig av om Schwartz et al.s analyse er korrekt eller ikke, er dette en legitim innvending, og det kan sies for ethvert forskningsfelt at utfordring av konsensus er bra for feltet. 

Diskusjonen mellom forskergruppene til Smith og Schwartz, som har vært hovedfokus for denne artikkelen, viser at selv blant spesialistene kan det oppstå voldsomme uenigheter. Det er da det kanskje blir nødvendig for en historiker å låne fra andre disipliner og forsøke å se det hele i en større historisk kontekst. Bedre kommunikasjon og samarbeid på tvers av underdisiplinene hadde utvilsomt vært fruktbart for denne diskusjonen. Forskergruppene holder seg, naturlig nok, til sitt eget ekspertområde, men dessverre forsøker de sjelden å forene sine funn med funn fra andre disipliner på en gjennomgående og tilfredsstillende måte. Resultatet blir at dersom man velger å dykke ned i den forskningslitteraturen som finnes, risikerer man å møte flere spørsmål enn svar. Spørsmålet om de gamle beretningene er propaganda eller faktiske hendelser har ikke et enkelt svar. Til syvende og sist vil spørsmålet falle på hva man velger å vektlegge og hvilke argumenter hver enkelt mener er mest overbevisende. 

 

NOTER


[1] Enkelte oversettelser bruker ordet “statue” i stedet for “image”.

[2] Diodorus, Bok 20. Kp. 14.

[3] Sacks, Diodorus, s. 455.

[4] Quinn, In Search of the Phoenicians, s. 92.

[5] Epigrafi er læren om lesning og tolkning av inskripsjoner.

[6] Quinn, In Search of the Phoenicians, s. 92.

[7] Schwartz, Skeletal Remains (...), s. 2.

[8] Osteologi er læren om virveldyrets skjelett/studiet av menneskelige levninger.

[9] I denne artikkelen sikter ordene “kremert” og “kremasjon” til prosessen der levninger brennes over åpen ild før gravleggelse, ikke den langt mer effektive prosessen som foregår i moderne krematorier der det eneste som gjenstår er aske.

[10] Schwartz, Skeletal Remains (...), s.1

[11]Smith, Aging cremated infants, s. 869.

[12]Schwartz, Two tales of one city s. 443/452

[13] Smith, Aging cremated infants, s. 871.

[14] Schwartz, Skeletal Remains (...), s. 6.

[15] Schwartz, Skeletal Remains (...), s. 10.

[16] Schwartz, Skeletal Remains (...), s. 10.

[17] Smith, Aging cremated infants, s. 867.

[18] Mindre pålitelighet(reliabilitet) betyr her en større variasjon rundt den gjennomsnittlige  målingen.

[19] Smith, Aging cremated infants, s. 868.

[20] Dette betyr at jo mindre et barn veier ved fødsel, jo større statistisk sannsynlighet er det for at barnet dør.

[21] Smith, Aging cremated infants, s. 860.

[22] Smith, Aging cremated infants, s. 871.

[23] Schwartz, Bones, teeth, and estimating age of perinates, s. 742.

[24] Smith, Cemetery or sacrifice?, s. 1193.

[25] Schwartz, Bones, teeth, and estimating age of perinates, s. 738.

[26] Smith, Aging cremated infants, s. 859.

[27] Schwartz, Bones, teeth, and estimating age of perinates, s.744.

[28] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 5.

[29] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 6.

[30] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 6.

[31] Plutark, Lycurgus, Kp. 16,1.

[32] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 3.

[33] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 4.

[34] Schwartz, Two tales of one city s. 452.

[35] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 8.

[36] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 4/5.

[37] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 5.

[38] Smith, Aging cremated infants, s. 871.

[39] Schwartz, Two tales of one city s. 452.

[40] Xella, Cemetery or sacrifice?, s. 4.

 

LITTERATUR

Diodorus Siculus. Library of History, Volume X: Books 19.66-20. Translated by Russel M. Geer.

Loeb Classical Library 390. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1954.

Plutarch. Lycurgus. Translated by Bernadotte Perrin. Cambridge, MA. Harvard University Press.

London. William Heinemann Ltd. 1914.

Quinn, J. (2018). In Search of the Phoenicians. PRINCETON; OXFORD: Princeton University

Press. 

Sacks, K. S. (2012) Diodorus. Hornblower, S., Spawforth, A., & Eidinow, E. The Oxford

classical dictionary (4th ed.) (pp. 454-455). Oxford: Oxford University Press.

Schwartz JH, Houghton F, Macchiarelli R, Bondioli L (2010) Skeletal Remains from Punic

Carthage Do Not Support Systematic Sacrifice of Infants. PLoS ONE 5(2): e9177. 

Schwartz, J. H., Houghton, F. D., Bondioli, L., & Macchiarelli, R. (2012). Bones, teeth, and

estimating age of perinates: Carthaginian infant sacrifice revisited. Antiquity, 86(333), 738–745. Cambridge University Press.

Schwartz, J. H., Houghton, F. D., Bondioli, L., & Macchiarelli, R. (2017). Two tales of one city:

data, inference and Carthaginian infant sacrifice. Antiquity, 91(356), 442–454. Cambridge University Press.

Smith, P., Avishai, G., Greene, J. A., & Stager, L. E. (2011). Aging cremated infants: the

problem of sacrifice at the Tophet of Carthage. Antiquity, 85(329), 859–874. Cambridge University Press.

Smith, P., Stager, L. E., Greene, J. A., & Avishai, G. (2013). Cemetery or sacrifice? Infant

burials at the Carthage Tophet: Age estimations attest to infant sacrifice at the Carthage Tophet. Antiquity, 87(338), 1191–1199. Cambridge University Press.

Xella, P., Quinn, J., Melchiorri, V., & Dommelen, P. van. (2013). Cemetery or sacrifice? Infant

burials at the Carthage Tophet: Phoenician bones of contention. Antiquity, 87(338), 1199–1207. Cambridge University Press.

 

Emneord: Kartago Antikken Av Sindre Worren, masterstudent i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 25. okt. 2020 14:40 - Sist endret 13. nov. 2020 12:12