«At bringe dem til mands modenhet» - skolepolitikk og fornorskningen av samene

Helt siden starten av koloniseringen av Nordkalotten har nordiske myndigheter samt private aktører brukt alle tilgjengelige midler for å utvide sin dominans fra bysentrene og trekke inn urbefolkningene i det moderne, «siviliserte» samfunn. Over attenhundretallet inspirerte en norsk nasjonalistisk bølge en drøm om å bringe alle landsmenn inn under samme paraply. I den unge nasjonen ble en sikkerhetspolitisk usikkerhet kombinert med et sosialdarwinistisk tankegods, med en særskilt aggressiv assimileringspolitikk som følge. Minoriteter som tatere, kvener og samer ble ansett som å være på et lavere utviklingsstadium enn den mer siviliserte norske befolkning, og måtte i samenes tilfelle trekkes inn fra vidden og ut av en antatt finsk innflytelsessfære.

I Norge var assimileringsprosessen, eller fornorskningen, av samene utført gjennom tre hovedformer: urbanisering, misjonærarbeid, og utdanning. [1] Denne artikkelen kommer til å fokusere på hvordan skolevesenet gradvis tok over fornorskningsprosjektet fra kirken i løpet av attenhundretallet, hvilke hensyn som informerte politikken, og hvordan assimileringsprosjektet påvirket samenes evne til å mobilisere kollektivt videre utover nittenhundretallet. At fornorskningspolitikken fortsatte så lenge som den gjorde mens tilsvarende svenske og finske forsøk fort ble forlatt må forstås ut ifra både et bredere europeisk tankegods i tillegg til smalere norske hensyn. Det er tydelig at norske myndigheter i perioden 1850-1950 anså seg selv som «bærer av the white man’s burden vis-a-vis minoritetene,» som gjennom religiøs og kulturell påvirkning måtte bringes inn i det kristne norske samfunn.[2]

 

Samene og kvenene, sammen kalt «finner» eller «lappefolk,» var ansett som «folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, som måtte «bringes til mands modenhed».[3] Da det ble tydelig at det religiøse aspektet ikke førte samene inn fra viddene ble fornorskningsprosjektet i stor grad overtatt av skolevesenet. Norsk ble det eneste tillatte språk på skolene, og samisk historie tilsidesatt i undervisningsmaterialet. Blant både motstandere og støttespillere av fornorskningsprosjektet, skapte den nedverdigende skolepolitikken en varig «likegyldighet og [en] passiv holdning» blant samene.[4] Folkegruppen ble splittet i mindre, fragmenterte miljøer som tolket prosjektets konsekvenser, og verdien av den samiske kultur, i ulike retninger. Det var ikke før på 1970-tallet at de splittede samiske miljøene klarte å knytte seg sammen og danne felles front mot sentralmakten.

 

Religiøs og kulturell integrering i det nittende århundre

Før det nittende århundrets nasjonsbyggende prosjekt var forholdene mellom samer og nordmenn stort sett gode, dog tidvis turbulente. Samene hadde vært knyttet til det norske samfunn siden begynnelsen av bosetningen i nord, som handelspartnere for befolkningssentrene og en skattekilde for sentralmakten. De ble ansett som en politisk uviktig minoritet, men skyggesett og til tider forfulgt som følge av deres hedenske tro og skikker. I perioder ga dette utslag i religiøst motivert forfølgelse, men en bredere kulturkonflikt uteble fram til attenhundretallet.[5] Misjonærarbeidet ble likevel en sentral del av myndighetenes assimileringsprosess. Samene måtte frelses og innlemmes i det religiøse fellesskapet før de kunne bli del av det nasjonale, og således bringes «til mands modenhet».[6] Utdanning i og på norsk ble etter hvert ønskelig fra begge sider. Både samene og nordmennene ønsket å knytte tettere bånd, men på ulike premisser. Noen samer anså det å bli «norsk» som en positiv valør som ville tillate dem å «tre inn i det norske samfunn som nordmenn» og dermed få tilgang til de goder det moderne samfunn kunne tilby.[7] En norsk utdanning ble dermed ansett som et gode dersom de samtidig fikk beholde sin samiske kultur. Statsmakten hadde derimot en annen oppfatning. Utdanningen av samene skulle skje på norske premisser.

 

Etter hvert som spenningene med den nye unionspartneren vokste ble det stadig viktigere å feste og sikre grensen i nord.

 

Et skifte i statens politikk mot samene og kvenene fant sted i 1814, med oppløsningen av unionen med Danmark og overgangen til den svenske. Etter hvert som spenningene med den nye unionspartneren vokste ble det stadig viktigere å feste og sikre grensen i nord. Mistroen mot samene var nå ikke bare religiøs – som en transnasjonal minoritet var det vanskelig å vite hvilket land de ville alliere seg med om det skulle bryte ut krig mellom broderlandene, eller om Norge ble dratt inn i enda en krig med Russland. Assimileringen av samene ble da også et spørsmål om nasjonal sikkerhet, og ut over attenhundretallet ble oppstykkingen av Lappland og den samiske minoriteten stadig sterkere.[8]  «Kirker og gode norske skoler» var ansett til å «danne et festningsverk som var uinntagelig» for finsk og russisk aggresjon gjennom attenhundretallet.[9] Om den «finske fare» var ansett som en reell trussel mot den norske nasjon eller simpelthen et retorisk grep for å sikre økt støtte til skolepolitikken er vanskelig å tyde, men argumentet ville leve så lenge fornorskningen varte.

 

Dette betød ikke at statens syn på samene var ensartet fiendtlig eller rettet mot å fullstendig undertrykke samene. Det kan ha vært et mål å gradvis jevne ut forskjellene gjennom paternalistisk mentorvirke, og gradvis bringe befolkningen inn i den norske religiøse og kulturelle varmen. De måtte bringes til «mands modenhet» gjennom kristning og utdanning i det norske skolevesen, men ble samtidig ansett som fullstendig skikket til å delta i det demokratiske system på lik fot med andre nordmenn. Samene ble ikke stemmeberettiget i 1814, men dette var et spørsmål om teknisk diskvalifisering heller enn en planlagt ekskludering. Som et halvnomadisk folk eide få samer matrikulert jord, og oppfylte dermed ikke kravene til stemmerett. Samisk stemmerett ble tatt opp kun fire år etter at grunnloven ble skrevet, da konstitusjonskomitéen forsto at verdien av samenes reinflokker i mange tilfeller langt oversteg tilsvarende eiendommer blant bofaste borgere. I stortingsmeldingen av 1818 uttrykker konstitusjonskomiteen at det ikke kunne:

 

være Tvivl om, at hvis disse Indvaaneres Borgerlige Stilling havde vært rigtigen Kiendt af den constituerende Rigsforsamling vilde de ikke være udelukkede fra andre samme Betingelser og paa samme Maade at deltage i Lovgivningen som andre Skatteydende Norges Beboere. [10]

 

Samene ble gitt stemmerett i 1821 og i Finnmark ble stemmeberettigelse heretter utregnet fra den enkeltes eiendom i bruksdyr. En slik tilpasning av stemmerettsbestemmelsene med inkludering av minoriteter som mål tilsier enten en mer pluralistisk politikk enn antatt, eller et forsøk fra myndighetene på ikke å støte vekk en betydelig minoritetsgruppe i en skjør konsolideringsfase for den nye nasjonen. Snart ville derimot myndighetene legge an en langt mer aggressiv linje mot samene.

 

Samiske familier avbildet foran Lavvo mellom 1900-1920. Kilde: Wikimedia Commons

 

Finnefondet og sekulariseringen av fornorskningen

Finnefondet ble etablert i 1851 for å finansiere skoler og organisasjoner siktet mot å assimilere samene inn i den norske nasjonalstaten gjennom endring av samenes språk og kultur.[11] Selve navnet på Finnefondet reflekterer norske myndigheters syn på samenes status som urbefolkning og følgelig deres rettigheter til landet de bodde på. Før etableringen av fondet var utdanningen av samene tett koblet til misjonsarbeidet, med fokus på det religiøse mer enn det kulturelle aspektet ved assimileringen.[12] Innen midten av attenhundretallet var det opplagt at misjonsarbeidet ikke strakk til – samene godtok det religiøse kravet om det ga tilgang til norsk undervisning, men for mange var det ikke snakk om noen oppriktig konvertering – tradisjonelle skikker fortsatte, og den kulturelle integreringen uteble. Myndighetene skjønte fort at det var nødvendig ta aktive grep for å omvende samene, og skolevesenet ble dermed det foretrukne virkemidlet for å kanskje gjøre samene «like høyverdige som alle andre ‘moderne kulturfolk’».[13] Mot slutten av attenhundretallet oppsto en splittelse mellom statens og kirkens utdanningsprosjekter, mellom Finnefondet og Finnemisjonen. Fra 1889 ble fornorskingen langt mer aktiv fra statens side, mens kirken samtidig ble langt mer avslappet mot samisk språk og kultur. Det nye nasjonale utdanningslovverket gjorde all utdanning på minoritetsspråk ulovlig, inkludert blant valgspråk der den individuelle skole la inn en formell forespørsel. Loven ga også de sekulære skolestyrene større bestemmelsesrett ved å innskrenke de enkelte biskopenes myndighet over utdanning i bispene. Samtidig bestemte Finnemisjonen seg for å løse opp på sitt eget fornorskningsprosjekt, og begynte å utgi skrifter på samisk.[14]

 

Finnemisjonens mål ble i denne tiden å integrere, ikke assimilere, mens sekulære instanser dro i motsatt retning.[15] En årsak til skiftet fra religiøs til sekulær kontroll over fornorskingen kan finnes i et brev fra en prost i Finnemisjonen som fremhevet det gjenværende behovet for å frelse det samiske folk, samtidig som det var tydelig at språkundervisningen hadde feilet. Samene kunne ikke tvinges til å legge fra seg sin identitet, og den tette sammenknyttingen av religiøs og verdslig lære risikerte å frastøte villige mottakere.[16] Det var allerede tydelig at samer som ville konvertere ble frastøtt av mangelen på samiske skrifter, og de som kun ville lære norsk ble frustrert av bibelskolens fokus på religiøs lære. Retorikken fra myndighetshold tok samtidig en mer åpenbar etnonasjonalistisk tone – språklig tilknytning ble i denne tid eksplisitt knyttet til etnisk tilknytning, og kyndighet i norsk språk ble en forutsetning for å bli ansett som en norsk borger.[17] Fra dette tidspunktet ble den norske drømmen om en «integrert og homogen nasjonalstat» hovedmotivasjonen bak utdanningen av samene.[18]

 

I 1902 ble Finnmarks første sekulære skoledirektør utnevnt, fri fra geistlig påvirkning og ved første øyekast et tegn på en profesjonalisering av skolepolitikken. I direktørens korrespondanse mellom 1902 og 1919 finner man likevel bevis på en betydelig svekkelse av undervisningen av samene som følge av statens prioritering av assimileringsmålet. Brevene maler et dystert bilde av forutsetningene for et pluralistisk perspektiv i skolepolitikken. Av de flere hundre brevene er tendensen mot interne konflikter i skolen over språk og pedagogisk metode tydelig. Forbudet mot «fremmedspråk» så ut til å ha gjort lærernes arbeid betydelig mer utfordrende. Få samiske barn kunne snakke norsk, og forbudet mot kommunikasjon på samisk eller finsk førte til frustrasjon på begge sider av kateteret. Likevel nektet styret å tillate bruk av samisk, og krevde heller en strengere håndhevelse av forbudet.[19] Brevene viser en befestning av skolesystemets fornorskningsmål, en linje som ville holde til langt ut i århundret, men også en voksende uro blant lærerne i de lokale skolene, spesielt blant samene som etter å ha gått gjennom skolesystemet så med harme på utviklingen i skolenes formål.[20]

 

Gjennom mellomkrigstiden ble militære og sivile organer samlet under et felles Finnmarksnemnd som hadde som mål å koordinere næringstiltak, etterretning, skolevesenet og Finnemisjonen for å mest effektivt motvirke «den finske fare»

 

Som følge av de økonomiske krisene i mellomkrigstiden og en ansett trussel fra det nylig uavhengige Finland ble assimileringsprosjektet igjen blandet inn i norsk sikkerhetspolitikk. Samer og kvener ble fortsatt ansett som etnisk finske og en potensiell femte kolonne som Russland eller Finland kunne utnytte. Linjen med internater og kirker langs grensen mot Russland ble fortsatt fremmet som «kulturelle grensefestninger» mot mulige russiske og finske forsøk på å annektere Finnmark.[21] Gjennom mellomkrigstiden ble militære og sivile organer samlet under et felles Finnmarksnemnd som hadde som mål å koordinere næringstiltak, etterretning, skolevesenet og Finnemisjonen for å mest effektivt motvirke «den finske fare».[22] Denne linjen skulle holde seg gjennom mellomkrigstiden, samtidig som norske ledere gjennom Folkeforbundet engasjerte seg mot lignende politikk i andre land. Det var først etter den andre verdenskrig at den norske stat begynte å endre politikk ovenfor samer og kvener.

 

Etter krigen snudde opinionen i departementene i takt med en global motreaksjon mot krigens grusomheter. Ifølge Reidar Hirsti begynte «en mer minoritetsvennlig holdning … å gjenspeile seg både i offentlige dokumenter og i praktiske tiltak» etter andre verdenskrig.[23] Norge støttet entusiastisk FNs menneskerettighetserklæring av 1948, og begynte å avvikle fornorskningspolitikken fra femtitallet av. En egen Samekommisjon ble grunnlagt i 1959 med sikte på å utarbeide kulturpolitiske tiltak som kunne vende om på fornorskningspolitikkens følger for den samiske kultur.[24] Likevel var ikke avviklingen umiddelbar – selv om sentralmyndighetene hadde vendt om i sin politikk, møtte de nå motstand i distriktene. Gjennom selektiv rekruttering og insentiver til antisamisk arbeid hadde undervisningsorganene i Nord-Norge etablert en fornorskningstradisjon det var vanskelig å bryte ut av. Helt fram til seksti- og syttitallet opplevde samiske og kvenske elever forbud mot å snakke sine morsmål.[25] Overraskende nok møtte myndighetene også på innbitt motstand fra enkelte av samene selv. Spesielt de kystboende «sjøsamene» hadde hatt langt mer direkte kontakt med de norske befolkningssentrene og hadde dermed vært langt mer utsatt for fornorskningstiltak. Innen femtitallet regnet disse seg som fullt norske, og anså forsøkene på å reversere fornorskningen som en tilbakevending til å bli en stigmatisert «utenforgruppe».[26] Innbyrdes motstand ble et hinder samiske aktivister måtte kjempe for å overkomme på nærmest lik linje med lokale statlige institusjoner gjennom etterkrigstidens omvendingsfase.

 

Samisk mobilisering

Skolesystemet i nord fungerte gjennom atten- og nittenhundretallet både som en bro og en kile mellom de to nasjonalitetene og mellom samene selv. Det systematiske forsøket på å utdanne vekk det samiske språket har blitt omtalt som den «ineffektive, men identifiserte faktoren i fornorskningen». [27] Med dette menes det at skolene fungerte som det mest åpenbare symbolet for statens assimileringspolitikk, samtidig som de i den grad de klarte å føre fornorskningsarbeid utførte det gjennom en nedverdigende forkynning heller enn å gjøre elevene begeistret for prosjektet. Den eksplisitte rangeringen av kulturene gjennom skolepolitikken utløste en skamfølelse som drev samisk mobilisering både for og mot systemet over perioden.

           

Forbudet mot minoritetsspråk som kom i 1889 hadde som resultat umiddelbar og varig harme i samesamfunnet og mellom ulike samiske grupper. Isak Saba, en samisk lærer, stortingsrepresentant og leder i kampen for samiske rettigheter, skrev i Skolebladet i 1906 til støtte for en norsk utdanning, men stilte seg kritisk til den dogmatiske linjen:

 

Finnerne maa lære at bruge det norske sprog ligesaa let som nordmændene (…) Hvis det derimod med fornorskning menes at finnerne skal opgive sin nationalitet og smelte sammen med nordmændene, da er jeg ikke med længer.[28]

 

Dette synet var representativt for samene som fortsatt jobbet i det norske skoleverket. Blant motstanderne av fornorskningen skapte undertrykkelsen av samisk språk og kultur harme, mens den blant «konverterte» samer skapte en varig skamfølelse og identitetskrise. Anders Larsen, en annen samisk lærer, skrev i 1917: «Man ser jo ofte at saa snart finneungdommen har lært nogenlunde norsk, saa skammer han sig ved sit morsmaal og sin herkomst.»[29] Gjennom både Saba og Larsen ser vi førstehåndsberetninger om fornorskningens skadende virkning på samenes identitet og nasjonalfølelse, og deres forhold til den norske stat.

 

Isak Saba (sittende, første til venstre), norsklærer og Finnmarks representant i Arbeiderpartiet. Kilde: Wikimedia Commons.

           

Gjennom pengeinsentiver og forskjellige pressmidler evnet den norske stat å holde samiske barn i norske skoler uten å måtte bukke for foreldrene og lærernes krav. Finnefondet ga kun lønnsøkninger til lærere dersom de kunne vise tilstrekkelig fremgang i fornorskningen av elevene deres, mens bidrag til foreldrene ble knyttet til at barna fortsatte å møte opp på norskskolene.[30] Samtidig klarte myndighetene å utnytte splid i det samiske samfunn ved å sette de forskjellige undergruppenes interesser mot hverandre. Ettersom samene ikke klarte å samles rundt et felles formål eller effektivt kommunisere med den gemene norske befolkning hadde de vanskelig for å handle på lik fot med sentralmakten, og ble tvunget til å akseptere norske premisser for deres barns utdannelse.[31]

Selv om samene var på den tapende siden av maktbalansen viste de fra tidlig av en evne til å mobilisere for sine interesser. I 1906 ble Isak Saba valgt som stortingsrepresentant for Finnmark. Som lærer og forkjemper for reform av skolepolitikken ble Saba en av de tidlige lederne for en samisk motstandsbevegelse mot statens aggressive fornorskningspolitikk. I tillegg til sitt virke som Arbeiderpartipolitiker og lærer bidro Saba til utformingen av samiske kulturuttrykk gjennom etableringen av en ny samisk dikttradisjon og komponeringen av den samiske nasjonalsangen. Sabas arbeid i begynnelsen av århundret ble senere ansett som starten på en vekkelsesprosess for samisk mobilisering for likestilling.[32]

 

Direkte samisk mobilisering i begynnelsen av det nittende århundre forsøkte å oppnå representasjon på stortinget uten å måtte gå gjennom de største tradisjonelle partiene. Selv om Isak Saba var en respektert samisk leder ble han skyggesett av mange samer som følge av sitt medlemskap i Arbeiderpartiet, som til tross for å stå for likhet mellom folkegruppene ikke evnet eller ønsket å reversere fornorskningspolitikken. Forsøk på å få valgt inn uavhengige samiske representanter i 1921 og 1924 feilet derimot. Det samiske mobiliseringsnettverket manglet evnen til å konkurrere med en stat som systematisk hadde motarbeidet forsøk på å bygge samiske politiske nettverk siden andre halvdel av attenhundretallet.[33]

 

Fornorskningens rolle i uoverensstemmelsen mellom samiske samfunn er sentral men står ikke alene– spliden over hvorvidt  samene skulle assimileres eller holdes adskilt hadde skapt splid i samiske miljø siden nordmennene begynte å bosette seg i Finnmark.

 

Fornorskningspolitikken fortsatte til langt ut i det tyvende århundre, og førte til en varig splid innad i det samiske samfunn over fornorskningens arv og hva det ville si å være samisk. Skillelinjene viste seg å gå mellom bofaste, relativt assimilerte samer, og samer som holdt ved sine tradisjonelle kulturuttrykk, sitt språk og sitt levesett. Så sent som i 1948 ble et statlig initiativ for styrking av samisk som skolespråk møtt med passivitet og til og med motstand av bofaste samer, mens viddesamene viste mer entusiasme.[34] De bofaste samene hadde innen denne tid dannet en ny hybrididentitet og anså initiativet som et forsøk på å skille ut det samiske som et «sidesamfunn». [35] Fornorskningens rolle i uoverensstemmelsen mellom samiske samfunn er sentral men står ikke alene– spliden over hvorvidt  samene skulle assimileres eller holdes adskilt hadde skapt splid i samiske miljø siden nordmennene begynte å bosette seg i Finnmark.[36]

 

Til tross for splid innad spiret en ny mobiliseringsånd i de spredte samiske miljøene. Fra 1905 til 1920 begynte samene å danne lokale og regionale foreninger med uavhengige ytringsorganer, myntet på samarbeid på tvers av landegrensene.[37] Transnasjonale samekonferanser ble avholdt i 1917 og 1921 med sikte på å danne en felles front mot de enkelte myndigheters undertrykkelsesforsøk.[38] Fremdriften vedvarte derimot ikke, og lite fulgte av denne første mobiliseringsbølgen.

 

Forsøkene på å undertrykke samisk kultur viste gjennom fornorskningens tidsalder en grad av kontinuitet man ikke så i andre nordiske land. Både Sverige og Finland ga avkall på sine assimileringsprosjekter etter å ha innsett hvor ressurskrevende de var, samtidig som de ikke ga noen åpenbare positive resultater. I Norge pekte det lenge i motsatt retning, og samiske forsøk på å mobilisere mot fornorskningen ble tidvis oversett eller motvirket. Hvert feilede tiltak ble tolket som et tegn på at virkemidlene var for svake, ikke at selve prosjektet burde forkastes. Etter krigen begynte myndighetene å bygge ned prosjektet, men møtte motstand blant regionale råd og fornorskningsvennlige samiske miljøer. Først i 1980 kan man si at fornorskningsprosessen var avsluttet, men sporene i det samiske samfunn var dype. De uttalelsene man har fra «ofre» for fornorskningen er nesten utelukkende melankolske og skambetonte. Et samfunnsmessig tabu ser ut til å begrense kildeomfanget – blant sjøsamene har det å bli tatt for å være samisk ansett som et «personlig nederlag,» mens det blant fjellsamene er en skyggelagt historie man har ønsket å legge bak seg.[39]

 

Kong Olav åpner Sametinget (1989). Kilde: Wikimedia Commons

 

Samegruppene hadde blitt splittet og kuet av fornorskningspolitikken, men klarte etter hvert å danne en felles front og utfordre nasjonalstaten. Saba og andres strabaser ga ikke umiddelbare resultater i deres samtid – selv i 1967 var det tvil om samisk kultur kunne overleve enda en generasjon oppdratt gjennom norskskolene.[40] Likevel fortsatte samiske organisasjoner å mobilisere for samiske interesser, og klarte over tid å overbevise delte samiske grupperinger og regionale maktinstitusjoner om å godta sentralmyndighetenes forslag om en omorientering av minoritetspolitikken. Fra slutten av sekstitallet fikk man reelle gjennomslag i skolepolitikken. Karasjok ble fra 1969 senter for nye undervisningsretninger om samisk kultur og historie, med «norsk og samisk [som] likestilte språk».[41] Videre fikk man utviklet nye studier innen samisk kultur og historie ved universitetet i Tromsø, og en særegen lærerhøyskole i Alta rettet mot arbeid i et flerspråklig miljø. Fra 1976 begynte man også å få gjennomslag på nasjonalt nivå med etableringen av et samisk utdanningsråd. [42] Samiske institusjoner ble lovfestet og begynte å formidle samisk kultur. De fikk egne radiostasjoner og flere aviser i økende opplag, og etter hvert også sine egne TV-programmer for å hevde seg på den nasjonale kulturscenen.[43] En moderne samisk bevegelse hevdet seg også politisk, med Altavassdragskonflikten av 1979-82 og sjøsameopprøret gjennom åttitallet. Disse utmerket seg som de mest åpenbare symbolene på fornorskningens avslutning. Samene viste nå en evne til å gå forbi fornorskningen og samle seg rundt en kultur staten det siste århundret hadde forsøkt å utdanne vekk.[44]

 

Konklusjon

Fornorskningsprosessen døde ut over den siste halvdelen av nittenhundretallet, men satte dype spor. Samiske skolebarn hadde fått sitt språk og kultur fortrengt til fordel for det norske. Norske institusjoner hadde over de hundre årene fornorskningen pågikk klart å samle nær sagt samtlige statlige tiltak rundt samme formål, mens det samiske samfunnet hadde blitt delt inn i flere geografiske og politisk adskilte grupperinger. Som følge av den nasjonalistiske linjen i skolepolitikken opplevde flere generasjoner en kollektiv skam- og nederlagsfølelse, som med rette førte til en frykt for samenes overlevelse som en selvstendig kultur. Det vises likevel at forsøket på å utdanne vekk samene som en distinkt kultur kun hadde en begrenset suksess. Gjennom skolepolitikkens løp var det stadige tegn på motstand, ledet av lærere som var frustrerte over den nasjonalistiske linjen i skolepolitikken. I løpet av etterkrigstiden og avviklingen av fornorskningen begynte samiske miljøer å knytte bånd på tvers av regionale og nasjonale skillelinjer. Fra syttitallet og framover klarte samene også å hevde seg over både lokale styringsorganer og motvirkende samiske grupper, og gjorde både nasjonale og internasjonale gjennombrudd. Til tross for skolepolitikkens splittende og demoraliserende ettervirkninger evnet samene å trekke på en felles identitet som hadde overlevd forsøket på å viske den ut. Heller enn å måtte handle reaktivt mot statlige tiltak klarte de å etablere seg som en aktiv, selvstendig faktor i norsk politikk og bygge en felles nasjonal identitet på lik linje med det større norske samfunn.

 

Bjørn Schirmer-Nilsen studerer master i moderne internasjonal og transnasjonal historie ved UiO og medlem av Fortid-redaksjonen.

 


[1] Niemi, Einar. 1996. «Samene og kvenene: et norsk minoritetspolitisk perspektiv.» I Gobelin Europa: søkelys på europeisk kultur, av Lars Martin Fosse, 226-235. Oslo: Sypress: 226

[2][2] Niemi, Einar: 231-2

[3] Eriksen, Knut E, og Einar Niemi. 1981. Den Finske Fare: Sikkerhetsproblemer og Minoritetspolitikk i Nord 1860-1940. Oslo: Universitetsforlaget: 57

[4] Hirsti, Reidar. 1980. Samisk fortid, nåtid og fremtid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag: 70

[5] Hirsti, Reidar. 1967. En samisk utfordring. Oslo: Pax Forlag: 23

[6] Eriksen & Niemi, 1981: 51

[7] Hoëm, Anton, og Arild Tjeldvoll. 1980. Etnopolitikk som Skolepolitikk: Samisk fortid, norsk fremtid? Oslo: Universitetsforlaget: 19

[8] Jensen, Eivind B. 1991. Fra Fornorskningspolitikk mot Kulturelt Mangfold. Storlangseidet: Nordkalott-Forlaget: 28; Hoëm & Tjeldvoll, 1980: 377

[9] Eriksen & Niemi, 1981: 58

[10] Stortinget. 2016. Da Samer Fikk Stemmerett. 5 Februar. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historisk-dokumentasjon/da-samer-fikk-stemmerett/

[11] Minde, Henry. 2005. Assimilation of the Sami - Implementation and Consequences. Kautokeino: Gáldu Čála - Journal of Indigenous Peoples' Rights no. 3: 6

[12] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 17

[13] Hirsti 1967: 28

[14] Dahl, Helge. 1957. Språkpolitikk og Skolestell i Finnmark: 1814 til 1905. Oslo: Universitetsforlaget: 300

[15] Devik 1980: 21

[16] Dahl 1957: 302

[17] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 18

[18] Niemi 1996: 233

[19] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 62-63; 87

[20] Ibid: 28-30

[21] Niemi 1980: 232

[22] Ibid: 230

[23] Hirsti 1980: 36

[24] Ibid: 58

[25] Minde 2005: 132

[26] Ibid: 142

[27] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 384

[28] Meløy, Lyndolf L. 1980. Internatliv i Finnmark: Skolepolitikk 1900-1940. Kragerø: Naper Boktrykkeri: 94

[29] Minde 2005: 141

[30] Eriksen og Niemi 1981: 53

[31] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 383

[32] Thuen, Trond. 1995. Quest for Equity: Norway and the Saami Challenge. St. John's: Institute of Social and Economic Research: 103

[33] Thuen 1995: 103

[34] Ibid.

[35] Kulturdepartementet. 1985. NOU1985:14: Samisk Kultur og Utdanning. Oslo: Kulturdepartementet: 4

[36] Hoëm og Tjeldvoll 1980: 385

[37] Thuen 1995: 103

[38] Ibid: 103

[39] Minde 2005: 142

[40] Hirsti 1967: 54

[41] Hirsti 1980: 73, 60

[42] Ibid: 59

[43] Gustavsen, John. 1980. Samene tier ikke lenger. Bodø: John Gustavsens Forlag: 51

[44] Minde 2005: 142

 

 

Litteratur

 

Dahl, Helge. 1957. Språkpolitikk og Skolestell i Finnmark: 1814 til 1905. Oslo: Universitetsforlaget.

Devik, Bjørn A. 1980. Sameskolen i Havika: Et Tidsskifte i Sørsamenes Kulturreising. Tromsø: AS Peder Norbye.

Eriksen, Knut E, og Einar Niemi. 1981. Den Finske Fare: Sikkerhetsproblemer og Minoritetspolitikk i Nord 1860-1940. Oslo: Universitetsforlaget.

Gustavsen, John. 1980. Samene tier ikke lenger. Bodø: John Gustavsens Forlag.

Hirsti, Reidar. 1967. En samisk utfordring. Oslo: Pax Forlag.

—. 1980. Samisk fortid, nåtid og fremtid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hoëm, Anton, og Arild Tjeldvoll. 1980. Etnopolitikk som Skolepolitikk: Samisk fortid, norsk fremtid? Oslo: Universitetsforlaget.

Jensen, Eivind B. 1991. Fra Fornorskningspolitikk mot Kulturelt Mangfold. Storlangseidet: Nordkalott-Forlaget.

Kulturdepartementet. 1985. NOU1985:14: Samisk Kultur og Utdanning. Oslo: Kulturdepartementet.

Meløy, Lyndolf L. 1980. Internatliv i Finnmark: Skolepolitikk 1900-1940. Kragerø: Naper Boktrykkeri.

Minde, Henry. 2005. Assimilation of the Sami - Implementation and Consequences. Kautokeino: Gáldu Čála - Journal of Indigenous Peoples' Rights no. 3.

Niemi, Einar. 2002. «Kategoriens Etikk og Minoritetene i Nord: Et Historisk Perspektiv.» Samisk Forskning og Forskningsetikk 22-44.

Niemi, Einar. 1996. «Samene og kvenene: et norsk minoritetspolitisk perspektiv.» I Gobelin Europa: søkelys på europeisk kultur, av Lars Martin Fosse, 226-235. Oslo: Sypress.

Stortinget. 2016. Da Samer Fikk Stemmerett. 5 February. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historisk-dokumentasjon/da-samer-fikk-stemmerett/.

Thuen, Trond. 1995. Quest for Equity: Norway and the Saami Challenge. St. John's: Institute of Social and Economic Research.

 

Av Bjørn Schirmer-Nilsen, masterstudent på mitra (UIO) og medlem av Fortid-redaksjonen
Publisert 9. mars 2020 12:15 - Sist endret 9. mars 2020 12:15