Off to the Fjeld! Jotunheimen sett med britiske øyne 1835-1904

Den norske fjellheimen har for ettertiden blitt stående i en særstilling for norsk identitetsbygging på 1800-tallet. Likevel ble den norske fjellheimen først erobret av engelskmenn på reise i Norge. Denne artikkelen undersøker hvordan Jotunheimen ble skildret i britiske reiseskildringer i perioden fra da området ble oppdaget frem til begynnelsen av 1900-tallet, da første verdenskrig etter hvert medførte endring i britenes reisevaner. Artikkelen argumenterer for at det gjennom 1800-tallet skjer en endring i hvordan fjellene i Jotunheimen fremstilles, og at dette kan knyttes til en overgang fra romantiske til viktorianske idealer i det britiske samfunnet.

Foto: W. Cecil Slingsby. Norway - the Northern playground. Sketches of climbing and mountain exploration in Norway between 1872 and 1903. Edinburgh: D. Douglas, 1904.

Etnologen Orvar Löfgren har hevdet at den europeiske alpine erobringstørsten omformet Norges fjellregioner til Skandinavias første internasjonale turistattraksjon. De samme fjellene som på 1820-tallet ble beskrevet som «ville og fryktelige» eller «en melankolsk livløs og monoton ørken» ble et tiår senere beskrevet i entusiastiske ordelag av besøkende engelskmenn.[1] Dette impliserer en endring i forståelsen av fjellandskapet på 1800-tallet. Jotunheimen er det fjellområdet i Norge med flest 2000 meters-topper. Briten William Cecil Slingsby har for ettertiden fått en spesiell plass innen alpinisme og norsk fjellhistorie, blant annet gjennom viktige førstebestigninger av fjell i Jotunheimen fra 1870-tallet. Mange britiske reisende besøkte imidlertid Jotunheimen før ham, og antallet reiseskildringer skrevet av briter fra reiser i Norge for et britisk publikum var sterkt økende utover 1800-tallet.

Analytisk tilnærming

Historisk reiseforskning, og spesielt reiselitteraturforskning har en betydelig lenger historie enn for eksempel turismehistorie. Reiseforskning er et tverrvitenskapelig forskningsfelt, som bedrives av litteraturvitere, etnologer og historikere.[2] En vanlig innfallsvinkel i reiselitteraturen er å se på de reisendes møte med «de andre», i dette tilfelle den britiske reisendes møte med nordmenn. I denne artikkelen er fokuset flyttet fra «de andre» til fjellene.  I analysen av hvordan fjellene i Jotunheimen fremstilles vektlegges naturbeskrivelser av fjell. Disse beskrivelsene knyttes opp mot sentrale estetiske begreper fra romantikken som picturesque, sublim og vakker. Illustrasjonene i reiseskildringene er også relevante for forståelsen av hvordan fjellene blir fremstilt.

 

Tidsperioden 1835-1904 er interessant på grunn av den gradvise overgangen som fant sted fra romantiske til viktorianske idealer. Rousseaus ideer om natur versus kultur er sentrale for romantisk tankegang, og knyttes opp mot idealer som kan gjenfinnes i den viktorianske perioden. Viktoriatiden refererer til perioden 1837-1901, årene som var Dronning Victorias regjeringstid. Både den industrielle revolusjonen og det britiske imperiet har sin storhetstid i denne perioden. Sentralt står ideen om fremskritt. Innen skjønnlitteraturen blir romanen en viktig sjanger, der individet kommer i fokus. Tekstene er gjerne mer realistiske og mindre idealistiske enn i den tidligere perioden romantikken.[3] Med utgangspunkt i at endringen i beskrivelser av fjellene kan knyttes til en overgang fra romantiske til viktorianske idealer i det britiske samfunnet vil man derfor kanskje kunne forvente en bevegelse mot det mer individualistiske i reiseskildringer fra siste del av perioden, når viktoriatiden dominerer mer enn rendyrkede romantiske idealer. Det siste analyseeksempelet er et godt eksempel på denne endringen.

 

Artikkelen undersøker fire skriftlige primærkilder, som er kronologisk behandlet for lettere å kunne se en endring. Reiseskildringene fordeler seg jevnt utover perioden. Scandinavian Sketches or A Tour in Norway (1835) av W.H. Breton er en relativt typisk tidlig reiseskildring, og beskriver flere rundreiser i Norge. Analysen begrenses til de delene av reiseskildringen der områdene i og rundt Jotunheimen besøkes. Wild life on the Fjelds of Norway (1861) av F.A. Wyndham og Three in Norway, by Two of Them (1882) av W.J. Clutterbuck og J.A. Lees tar form som dagbøker. De handler begge om jakt og fiske i Jotunheimen, og er gode eksempler på britenes sporting life i Norge, men stilen og tiden er ulik i de to reiseskildringene. W.C. Slingsbys Norway - The Northern Playground (1904) har i likhet med Three in Norway, by Two of Them blitt en klassiker i fjellitteraturen, og handler ikke om en enkelt reise, men om flere reiser til Norge i perioden 1872-1903. Også her avgrenses analysen til reiser foretatt i Jotunheimen.  

Reisebeskrivelser som kilder

Reisebeskrivelser ble lenge oversett som kilder på grunn av at de befinner seg midt mellom fiksjon og faksjon, og har derfor ikke tilfredsstilt etnologers eller historikeres strenge krav til kildekritikk. Litteraturforskere har også kviet seg for å bruke kildene, på grunn av språklige kvalitetskrav. Antropologen Michael Harbsmeier har derfor foreslått at reisebeskrivelsene ikke bør leses som kilder til kunnskap om landene som er beskrevet, eller som uttrykk for forfatterens litterære evner, men som belegg for forfatternes tenkemåter og indirekte for mentaliteten i deres hjemland.[4] Tankegangen støttes av litteraturviterne Fjågesund og Symes, som hevder at utsagn i reiseskildringene om det norske landskapet, i likhet med utsagn om det norske folket og samfunnet, bringer til overflaten syn, fordommer og refleksjoner som egentlig kan leses som kommentarer til det romantiske og viktorianske England.[5] Å fokusere på reisebeskrivelsenes selvrefererende karakter, med andre ord de egenkulturelle forståelseskategoriene forfatterne bruker for å beskrive virkeligheten de møter, kan derfor gi innsikt.[6] Ordene og bildene som brukes til å beskrive fjellene i de britiske reiseskildringene vil derfor kanskje kunne si noe om utviklingen av britisk selvbilde i tråd med rådende samfunnsidealer (altså ikke om utviklingen av norsk nasjonalidentitet per se).

Det pittoreske, det vakre og det sublime

Den estetiske debatten rundt begreper som sublimt og vakkert påvirket måten de reisende møtte landskapet, ikke bare i den romantiske perioden, men gjennom hele 1800-tallet.[7] Interessen for det picturesque, det vakre og det sublime ble utviklet som sentrale estetiske idealer i England på 1700-tallet, og fikk stor betydning for synet på naturen. Begrepet picturesque stammer fra reiseskildringen Observations of the River Wye, der Gilpin tilla det visuelle mye vekt, gjennom beskrivelser av naturscener slik de fremsto for betrakteren.[8] Begrepet sublimt ble innført av Edmund Burke, og knyttes til en skrekkfølelse. Storslåtte naturfenomener kan frembringe denne følelsen av skrekk, som også kan beskrives som forbauselse, forstått som «that state of the soul, in which all its motions are suspended, with some degree of horror».[9] Det er åpenbart derfor en meningsforskjell mellom det sublime og det picturesque. Det picturesque kan ses på som en harmonisert og sentimentalisert versjon av det sublime, og en røff versjon av det vakre, forstått som et landskap justert etter menneskeskapte idealer.[10]

 

Norge ble av disse reisende ofte sett på som et sted med vakker og utemmet natur som man kunne fiske og jakte i, og ble ofte fremstilt som en playground og et alternativ til den reiseformen som dominerte for unge menn på 1700-tallet, da det var vanlig for unge menn å gjøre en Grand Tour på kontinentet

 

Endring i briters reisemønstre

På 1700-tallet dominerte særlig to perspektiver innen britisk reiselitteratur, The Grand Tour til kontinentet, gjerne via Paris og over Alpene til Italia, og reiser innenlands, til det skotske høylandet eller de keltiske øyene i jakten på det picturesque. Krig og konflikter påvirket reisemønsteret. Under syvårskrigen (1756-63) og i perioden under Napoleons-krigene (fra 1790-tallet – 1815) ble reiser til kontinentet vanskeligere å gjennomføre.[11] Tidlig i Napoleons-krigene ble det en merkbar økning i antall reisende til Skandinavia på bekostning av reiser til kontinentet, der grensene nå var stengt.[12] Både Thomas Malthus og Mary Wollstonecraft besøkte f.eks. Norge på 1790-tallet, og begge skrev reiseskildringer fra oppholdet.[13] Pax Britannica, tiden mellom Napoleons-krigene og 1. verdenskrig, var en stabil periode for reisende mellom Storbritannia og Norge, med gradvis økning av antall reisende.[14]

 

Majoriteten av britiske reisende som skrev om Norge ser ut til å ha kommet fra den universitetsutdannede øvre middelklassen, som på 1800-tallet var en liten og relativt homogen gruppe.[15] Norge ble av disse reisende ofte sett på som et sted med vakker og utemmet natur som man kunne fiske og jakte i, og ble ofte fremstilt som en playground og et alternativ til den reiseformen som dominerte for unge menn på 1700-tallet, da det var vanlig for unge menn å gjøre en Grand Tour på kontinentet.[16] Det norske landskapet var hovedmålet for de reisende. I reiseskildringene knyttes ofte landskapet til en diskusjon om den dialektiske motsetningen til naturen, nemlig kultur og sivilisasjon. Denne diskusjonen er implisitt knyttet til ideen om «naturmennesket» i Rousseaus kulturkritiske argumentasjon.[17] Rousseau oppfordret det siviliserte mennesket til å gå inn i skogene og finne igjen sin egen uskyld. [18] I søken etter den «edle ville» lette man i bortgjemte daler i Alpene, i det skotske høylandet og i det høye nord, altså i ytterkantene av det siviliserte samfunnet[19]

 

Scandinavian Sketches or A tour in Norway (1835)

Marineløytnant William Henry Breton besøkte Norge sommeren 1834, og året etter ble reiseskildringen Scandinavian Sketches utgitt. Breton var etter å ha forlatt marinen i 1827 politimagistrat i Tasmania, der han i 1834 publiserte Excursion in New South Wales.[20] Han tilhørte dermed en form for øvre middelklasse, slik reisende på denne tiden gjerne gjorde. Det understrekes også ved at Breton ved ankomst til Kristiania leide en norsk tjener, før ferden gikk videre med hest og karjol.  I forordet kommer det frem at Bretons målgruppe er turister, samtidig skriver han at han prøver å gjøre boken tiltrekkende for en langt større krets lesere enn de som ikke har mulighet til å besøke landet, men som gjerne vil vite mer om det.[21]

 

Nordmenns overtro knyttet til fjellet kommer til uttrykk flere steder, blant annet refereres det til at nordmenn visstnok skal tro at sjelene til de som omkommer ved å falle ned fra fjell vil vandre hvileløst rundt frem til dommedag

 

En av reiserutene som er beskrevet går fra Kristiania over Filefjell til Bergen. Her fremheves den gode utsikten mot Hurrungane i Jotunheimen, som beskrives som tilsynelatende «inaccessible peaks», de skal være rundt 8500 fot høye, og dermed de høyeste i Norge.[22] Fjellene knyttes til det mytiske, et kjennetegn for romantikken: «The peasants believe them to have been the offspring of an incestuous marriage, changed into stone, as a punishment upon the mother for her misconduct».[23]  Nordmenns overtro knyttet til fjellet kommer til uttrykk flere steder, blant annet refereres det til at nordmenn visstnok skal tro at sjelene til de som omkommer ved å falle ned fra fjell vil vandre hvileløst rundt frem til dommedag.[24] I beskrivelsen av naturen og fjellene er Breton noe ambivalent. Landskapet mellom Opphus og Messelt beskrives som picturesque:[25] «The post-house is so hemmed in by lofty hills, whose summits are rugged, and contrast well with the woody deserts on their sides, and cultivation below, that the situation cannot fail to strike every admirer of the picturescue».[26] Andre steder beskrives landskapet som dystert, med «funereal forests and mountains, partially covered with snow, being of so saddening a kind, that few lonely travellers would find it to their taste».[27] Nær Kongsvoll beskrives fjellene som sterile klipper og endeløse fjellpartier som øyet blir trett av, slik at sinnet lengter etter noe mer attraktiv.[28] I kontrast til det picturesque landskapet i lavlandet beskrives naturen i nærheten av Snøhetta som «being extremely wild and bleak».[29]

 

Illustrasjonene i reisebeskrivelsene skal utdype fortellingen, og gjerne forsøke å gjenskape det landskapet den reisende har sett «på veien». Ofte gjenspeiles viktigheten av illustrasjonene også ofte i titlene, som Norwegian Pictures, Sketches in Norway og lignende.[30] Tittelen Scandinavian Sketches gjenspeiler altså dette. Breton som reisende inntar betrakterens blikk. Han er på utkikk etter det picturesque, og tar avstand fra det voldsomme, som ofte er representert i det sublime. Også illustrasjonene i beskrivelsen understreker det picturesque. Det første motivet i reiseskildringen viser inngangen til Filefjell, der perspektivet er velbalansert. De spisse tindene i Hurrungane er ikke å se.[31] Idyllisk er også illustrasjonen av smeltehytta mellom Ydseth og Hov, der broen og fossen i forgrunnen tar alt fokus, og fjellene danner en harmonisk og ufarlig ramme i bakgrunnen.[32]

Wild Life on the Fjelds of Norway (1861)

Foto: W. Cecil Slingsby. Norway - the Northern playground. Sketches of climbing and mountain exploration in Norway between 1872 and 1903. Edinburgh: D. Douglas, 1904.

Francis M. Wyndham, nevø av Baron Leonfield, avla eksamen ved Oxford i 1861 og 1864, og jobbet senere i ulike prestestillinger. Sommeren 1859 tilbrakte han med en kamerat på jakt og fiske i Norge.[33] De første sportsfiskere og sportsjegere i Norge var engelskmenn. [34] Allikevel møtte ikke Wyndham mange britiske reisende med jakt som formål på sin reise. I forordet skriver Wyndham at hans ønske for turen var å leve villmarkslivet blant snødekte fjell i Norge. I tillegg ønsker han å gi innblikk i det pastorale og ville livet som leves av folket på setrene og reinjegerne i fjellet, da han mener de utallige bøkene om Norge sjelden viser frem disse sidene.[35] Formålet for reisen kan sies å være ulikt for Breton og Wyndham. De tilhørte begge de øvre samfunnslag i England, men der Breton som regel nødig forlater sin karjol, leier Wyndham seg heller ofte bærehjelp i form av ponnier eller kløvhester når de beveger seg mellom de ulike fjellpartiene under reisen, og han går selv mye til fots for å spare hesten. De oppholdt seg blant annet ved Gjende, og lånte der hytten til Jo Gjende i ti dagers tid, etter å ha gått over Sognefjellet via Bøvertun.[36] Det ville livet som Wyndham lengtet etter i forordet kan knyttes til Rousseau. Ideen om skillet mellom sivilisasjonen og naturtilstanden trer også frem i en pause på reinsjakt:

"Now that we were in the very heart of these wild mountains (…) [w]e seemed to be in a little world separate from the rest of the earth, and one forgot, for the time, the busy haunts of man, as, wrapt in contemplation one gazed in awe-strieken wonder and silent admiration at the sublime scenery".[37]

Det er klare forskjeller mellom Breton og Wyndham sin tilnærming til og beskrivelse av fjell. Breton besteg Snøhetta, og et fjell nær Lærdalsøyri, men i sine beskrivelser av naturen inntar han gjerne betrakterens ståsted. Han vurderer landskapet han ser som prospekter, og er minst like opptatt av å formidle inntrykket av det norske folket på godt og vondt. Wyndham bruker naturen. Sammen med jakthunden sin Shot, medbragt fra England, jakter han ryper. Han beveger seg høyt til fjells – ikke for å bestige fjellene i seg selv, slik Breton med en viss overbærende holdning til aktiviteten gjør, men for å jakte reinen, som befinner seg der.

 

Illustrasjonene til Wyndham er som hos Breton velkomponerte, og trer frem som prospekter.[38]  Både Wyndham og Breton tegner inn personer sett på avstand i naturen, noe som får menneskene til å virke små i den store naturen. Naturbeskrivelsene til Wyndham av området rundt Smørstabbreen (figur 3) gjengis som «frowning cliffs», «huge fantastic peaks» og «mighty rocks». Det alpine landskapet males med stor pensel, i et bilderikt, nesten klisjéaktig språk.  Ofte fremheves kontrastene i landskapet, som veksler mellom idyllen og det dramatiske, slik som i denne beskrivelsen av Gjendevatnet: «On either side of the lake, huge, perpendicular, walls of rock rose out of the water, towering to a height of a thousand feet or more; and beyond these appeared lofty peaks shooting out from glittering fields of snow and ice».  Han er imidlertid redd illustrasjonen av Gjendevatnet ikke yter landskapet rettferdighet.[39]

 

Three in Norway, by Two of Them (1882)

Den humoristiske reiseskildringen Three in Norway, by Two of Them er en av de reiseskildringene som i dag har flest nyutgivelser. Boken ble utgitt anonymt av to av de tre reisende, og inneholder i tillegg til dagboksnotatene også kart og 59 illustrasjoner i tresnitt.  Walter J. Clutterbuck var en ivrig sportsfisker, og James A. Lees advokat og senere countymagistrat.[40] De tre britiske vennene fraktet med seg tre kanoer opp til Gjende i Jotunheimen, der de lå i flere ulike leire fra juli til september 1880, og stort sett tilbrakte dagene med jakt og fiske. Reiseskildringen er holdt i en lett humoristisk stil, med mange vittigheter og understatements. Da de tre britene besøkte Gjende hadde tindekappløpet i Jotunheimen vært i full gang flere år allerede, anført av britiske Slingsby, norske Mohn og danske Hall. Store Skagedølstind omtales som et fjell som bare har vært besteget to ganger til da, og først av en engelskmann «som bruker mesteparten av tiden sin på å gjøre slike ting», noe som er en tydelig referanse til nevnte Slingsby.[41] Dagboksnotatene omhandler deretter møtet med nordmannen «Coutts», som akkurat har besteget Storen fra en ny rute:

It would probably be unnecessary to mark that Coutts did not for a moment condescend to follow the path chosen by former climbers, but having after considerable search found one at least twice as dangerous, he chose that, as he had not time to look for a worse one.[42]

 

Den lettere anonymiserte «Coutts» blir for den klatreinteresserte dermed avslørt som klatreren Johannes Heftye, og ruten han valgte er i ettertid kjent som Heftyes renne. Samtidig avslører de tre at de selv tar avstand til toppkappløpet, kanskje med unntak av John, som noen dager senere får en personlig drøm oppfylt. Det sublime og de poetiske følelsene til John raljeres med når han skal fortelle om bestigningen av fjellet Memurua etterpå, og referansen til tindeerobrerens vane med å legge igjen en personlig eiendel på toppen for å bevise at man har nådd toppunktet er et lite stikk til klatrere som Slingsby og Heftye.[43]

 

Boken balanserer humor med beskrivelser som uttrykker glede over naturen, godt fiske og det enkle leirlivet. Dette vises også i illustrasjonene, som veksler mellom å være humoristiske, som tegningen av tre menn som baker «boss pie» i måneskinnet med en panoramafjellrekke i bakgrunnen og illustrasjoner av ulike fjell, der perspektivet ofte fremhever storheten i landskapet. Men beskrivelsen av naturen og fjellene har ikke alltid et humoristisk tilsnitt. Innsjøen Gjendin beskrives som den kanskje vakreste, villeste og største innsjøen i Norge, omkranset av store svarte fjell og vel verdt et besøk for turister som har mulighet.[44] Gjendin sammenlignes med en mindre besøkt og mer øde utgave av den vakre Lucernesjøen i Sveits. Referansen til Sveits var nok ikke tilfeldig, siden Alpene var mye besøkt av briter som en del av Grand Tour.

 

De reisende søkte vekk fra forsamlingen av turister. På fjelltoppene kunne de glede seg over naturen i absolutt ensomhet

 

Norway - The Northern Playground (1904)

Norway – The Northern Playground omfatter rundt 20 reiser til Norge i perioden 1872-1903. Slingsby kom fra en rik Yorkshire-familie, eide en tekstilfabrikk og jobbet som organist. Han er spesielt kjent som førstebestiger av en rekke norske fjelltopper, og sees på som pioneren i norsk fjellsport.[45] På midten av 1800-tallet foretrakk majoriteten av turistene fremdeles å betrakte fjelltoppene fra behagelig avstand. På denne tiden vokste det frem et skille i takt med utviklingen av turistindustrien. De reisende søkte vekk fra forsamlingen av turister. På fjelltoppene kunne de glede seg over naturen i absolutt ensomhet.[46] Dette førte til gullalderen for fjellsport i Alpene, som varte fra rundt 1850-1880. The European Playground (1871) av Leslie Stephenson tok for seg Alpene som den sentraleuropeiske tumleplassen. Boken var til stor inspirasjon for William Cecil Slingsby før hans første besøk i Norge – og tittelen på hans egen bok spiller på Stephensons.

 

Slingsby har en annen tilnærming til fjellet enn de andre forfatterne, noe som viser seg i beskrivelsene. I førstebestigningen av Gjertvasstind beskrives fjellet med menneskelige trekk, som «any properly constructed and well-behaved mountain».[47] Fjellene får ofte en kvinnelig skikkelse, som i beskrivelsen av Galdebergstinden: «the beautiful bride above us was enfolded in her bridal veil», eller Gjeldedalstind: «By this time the peak, with the coyness of maidenhood, had drawn a thin gauze veil over her lovely face, but we felt sure that if we wooed her boldly she would withdraw it again»[48]. Jomfrumetaforikken spiller på en erobring eller tukting av fjellet. Beseiringen fremheves også på andre måter, for eksempel beskriver Slingsby fem førstebestigninger på seks dager som «a successful little campaign».[49]

 

Den britiske interessen for klatring og fjellsport har blitt knyttet til viktorianske skoleidealer, som Fjågesund og Symes hevder er tett forbundet med suksessen til det britiske imperiet. Disse viktorianske idealene var hardt arbeid, selvkontroll, lojalitet, erobring og overlegenhet («supremacy»), idealer og egenskaper som stort sett også er viktige innen fjellsporten

 

Burke, som stod bak det sublime som begrep, koblet beskrivelser av landskap direkte til beskrivelser av en kvinne, og etablerte dermed en sammenheng mellom feminine kvaliteter og det vakre eller picturesque i landskapet.[50] Det kontrastrike landskapet i Norge, med fjell og fossefall, knyttes derimot til maskuline egenskaper. Slingsby beskriver heller ikke alltid fjell som udelt feminine.  Stølsnostind blir beskrevet mer kjønnsnøytralt, som «this beautiful mountain - the monarch of the Koldedal peaks».[51] Selv om det vakre knyttes til det feminine, kan en monark være både mannlig og kvinnelig. Dyrehaugstinder blir beskrevet som et mannlig spøkelse: «This highly respectable ghost made strange antics above the Skagastöls tarn and glacier, now and then bathing in the cold waters. He was photographed, but I believe he is still an undeveloped ghost».[52] De maskuline egenskapene knyttes sammen med interessen for det vertikale landskapet, som assosieres med det sublime.[53] Ofte fremstilles dette i illustrasjoner som overdrevne høydeproporsjoner. Slingsbys illustrasjoner forvrenger ikke perspektivet på denne måten. Reiseskildringen inneholder fotografier i tillegg til Slingsbys egne skisser. Fotografier kunne gi nøyaktige og realistiske gjengivelser. I tillegg kunne utøverne av klatresporten avbildes i aksjon.

 

Den britiske interessen for klatring og fjellsport har blitt knyttet til viktorianske skoleidealer, som Fjågesund og Symes hevder er tett forbundet med suksessen til det britiske imperiet. Disse viktorianske idealene var hardt arbeid, selvkontroll, lojalitet, erobring og overlegenhet («supremacy»), idealer og egenskaper som stort sett også er viktige innen fjellsporten.[54] I 1857 ble den første The Alpine Club dannet, stort sett med britiske intellektuelle som medlemmer, med viktorianske idealer til felles. Erobringsmetaforikken hos Slingsby kan også fremstilles gjennom begrepet imperialist gaze, som settes opp mot tourist gaze.[55] Flere reisende i Norge forsøkte å finne en balanse i tolkningen av landet mellom the tourist gaze og the imperialist gaze.[56] Breton sitt perspektiv er et godt eksempel på tourist gaze, Slingsbys er et eksempel på imperialist gaze.

 

Foto: W. Cecil Slingsby. Norway - the Northern playground. Sketches of climbing and mountain exploration in Norway between 1872 and 1903. Edinburgh: D. Douglas, 1904.

I Slingsbys beskrivelser av fjell finner vi ikke bare erobringsmetaforer. I tiltagende grad dominerer tekniske beskrivelser av hvordan bestigningene gjennomføres, og utstyret som brukes. I tillegg beskrives ruteplanleggingen, som gjerne gjøres via rekognoseringsturer til nærliggende fjell. Alt er likevel målrettet, og kan knyttes opp mot imperialistblikket. Samtidig opplever vi en annen side.  I førstebestigningen av Store Skagestølstind i 1876 klatret Slingsby det siste partiet alene. Han skriver at han klatrer med en følelse av ærbødighet. På toppen slår ensomhetsfølelsen etter å ha erobret det etterlengtede målet inn:

In such a place, alone, out of sight of every living creature, one of the greatest desires of my heart granted to me, it will be easily understood, when I say that a feeling of silent worship and reverence was more suitable than the jotting of memoranda in a note-book. The scene was too overwhelming for notes.[57]

 

Konklusjon

Gjennom undersøkelsen av fire britiske reiseskildringer fra perioden 1835-1904 ønsket jeg å finne ut om det finnes en endring i hvordan fjellene i Jotunheimen ble fremstilt i perioden. Etnologen Orvar Löfgren hevdet at de samme fjellene som på 1820-tallet ble beskrevet som «ville og fryktelige» eller «en melankolsk livløs og monoton ørken» et tiår senere ble beskrevet i entusiastiske ordelag av besøkende engelskmenn.[58] Forfatteren av Scandinavian Sketches betraktet naturen på avstand. Illustrasjonene støttet at han ble trukket mot det picturesque og frastøtt av det sublime. Enkelte av beskrivelsene minner om de tidligste beskrivelsene av Jotunheimen som Löfgren refererer til.

 

Forfatteren av Wild Life on the Fjelds of Norway rykket nærmere naturen, og tok den i bruk. Kontrasten mellom fjellene og naturen rundt ble knyttet til både det picturesque og det sublime. Illustrasjonene gjorde bruk av lignende picturesque elementer som i Scandinavian Sketches. Ideen om det vertikale landskapet var tydeligere i teksten enn i illustrasjonene. I tillegg var det referanser til Rousseaus ideer om naturmennesket. Forfatterne av Three in Norway by two of them uttrykte noe av den samme gleden over det enkle livet i den ville naturen som kan finnes i Wild Life on the Fjelds of Norway. Beskrivelsene av hvordan andre tok fjellet i bruk som tindebestigere viser at en endring i synet på hvordan fjellet kan tas i bruk, men også at det eksisterte ulike syn på dette, siden forfatterne selv prioriterte å bruke fjellet annerledes. Ideene om det picturesque og det sublime kunne spores i både illustrasjoner og tekst, også gjennom humoristiske poenger. 

 

Löfgren hevdet også at den europeiske alpine erobringstørsten omformet Norges fjellregioner. I The Northern Playground erobret Slingsby gjennom klatreturer i en 30-årsperiode mange av fjelltoppene i regionen. Bruken av kvinnelige og mannlige metaforer knyttet til det picturesque og det sublime, og spesielt til the imperialist gaze dominerte boka. Beskrivelsene av fjellene ble også mer tekniske, og viste totalt en stor endring i hvordan fjellene ble fremstilt, sammenlignet med de tre andre tekstene. Et mangfold av illustrasjoner i form av tegninger og fotografier dokumenterte erobringene.  

 

Det er klare endringer i hvordan fjellene i Jotunheimen fremstilles gjennom 1800-tallet. Beskrivelsene av fjell kan gjenspeile reiselitteraturens selvreferende karakter, med andre ord de egenkulturelle forståelseskategoriene forfatterne bruker for å beskrive virkeligheten de møter. Begreper som vakkert, picturesque og sublimt endres eller fylles i noen grad med nytt innhold, noe som delvis kan forklares i en gradvis sterkere dominans av viktorianske idealer mot slutten av perioden.

 

Hvorvidt denne endringen i synet på fjell som kommer til uttrykk i de britiske reiseskildringene også påvirket nordmenns syn, både på den norske fjellheimen, og på fjellandskapet som en viktig del av den norske nasjonalidentiteten, har ligget utenfor denne artikkelens undersøkelsesområde.  Imidlertid ble det svært viktig for nordmenn å gjenerobre den norske fjellheimen som Slingsby først hadde inntatt. Dette ser vi blant annet gjennom stiftelsen av Norsk Tindeklub, en slags norsk variant av Alpine Club, i 1908. At nordmennene vant kappløpet med Slingsby om å nå toppen av Norges nasjonalfjell Stetind i 1910, veier muligens opp for Slingsbys bestigning av Storen i 1876. Men dét er en annen historie.

Litteratur

Aarnes, Asbjørn. «Jean-Jeacques Rousseaus kulturkritikk» i Om ulikheten mellom menneskene - dens opprinnelse og grunnlag, av Jean-Jeacques Rousseau, 127-156. Oslo: Aschehoug AS, 1997.

Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway. 1. London: J. Bohn, King William Street, Strand, 1835.

Burke, Edmund. «A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful.» i The Works of the Right Honourable Edmund Burke, Vol. I. (of 12), av Edmund Burke, 67-262. London: John C. Nimmo, 14 King William Street, Strand, W.C., 1757.

Buzard, James. «The Grand Tour and After (1660-1840).» i The Cambridge Companion to Travel Litterature, av Peter Hulme og Tim Youngs, 37-52. Cambridge: Cambridge University Press, 2002.

Fjågesund, Peter, og Ruth A. Symes. The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century. Amsterdam, New York: Studia Imagologica. Amsterdam Studies on Cultural Identity 10. Rodopi, 2003.

Gilpin, William. Observations on the River Wye, and several parts of South Wales, &c. relative chiefly to picturesque beauty: Made in the summer of 1770. 5. London: A. Strahan, Printers-Street, for T.Cadell Junior and W. Davies, Strand, 1800.

Kolbe, Wiebke. «Inledning: Turismhistoria i Norden.» i Turismhistoria i Norden, av Wiebke Kolbe og Anders Gustavsson (red)., 7-18. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur, 2018.

Krabbe, Henning. «Engelsk litteratur. Viktorianerne.» i Verdens litteraturhistorie bind 8. Realismen 1830-1860, av Edvard Beyer, F.J. Billeskov Jansen, Hakon Stangerup og P.H. Traustedt, 243-250. Oslo: Cappelens forlag, 1981.

Lees, J.A., og W.J. Clutterbuck. Three in Norway, by Two of Them. 1882. http://books.google.com/books?id=QzgBAAAAQAAJ&oe=UTF-8 (funnet 11 21, 2018).

Löfgren, Orvar. On Holiday. A History of Vacationing. Berkely: University of California Press, 1999.

Rousseau, Jean-Jacques. Om ulikheten mellom menneskene - dens opprinnelse og grunnlag. Oversatt av Turid Lillås. Oslo: Aschehoug, 1997.

Sagmo, Ivar. «Norge - et forbilde eller utviklingsland? Folk og land i første halvdel av 1800-tallet - sett med tyske reisendes øyne.» i Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, av Øystein Sørensen (red.), 74-92. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS, 1998.

Slagstad, Rune. Da fjellet ble dannet. Oslo: Dreyer forlag, 2018.

Slingsby, W. Cecil. Norway - the Northern playground. Sketches of climbing and mountain exploration in Norway between 1872 and 1903. Edinburgh: D. Douglas, 1904.

Urry, John. Tourist gaze. Leisure and Travel in Contemporary Societies. London: Sage Publications, 1990.

Walchester, Kathryn. Gamle Norge and Nineteenth-Century British Women Travellers in Norway. London: Anthem Press, 2014.

Wyndham, Francis M. Wild life on the Fjelds of Norway. 1861. https://books.google.no/books?id=h60NAQAAIAAJ&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false (funnet 11 21, 2018).

 

[1] Löfgren, On holiday. A history of vacationing, s. 35

[2] Kolbe, «Inledning: Turismhistoria i Norden», 2018

[3] Krabbe, «Engelsk litteratur. Viktorianerne», 1981.

[4] Sagmo, «Norge – et forbilde eller utviklingsland? Folk og land i første halvdel av 1800-tallet – sett med tyske reisendes øyne», s. 75.

[5] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 269. At verkene indirekte kan kommentere hjemlige forhold er et kjent trekk også i reiselitteratur av mer «skjønnlitterær» art. Reiseromanene Candide (1759) av Voltaire og Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) av Holberg kritiserte for eksempel hjemlige forhold i samtiden gjennom å la hovedpersonene legge ut på en reise.

[6] Sagmo, «Norge – et forbilde eller utviklingsland? Folk og land i første halvdel av 1800-tallet – sett med tyske reisendes øyne», s. 75.

[7] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 306.

[8] Gilpin, Observations on the River Wye, and several parts of South Wales, &c. relative chiefly to picturesque beauty: Made in the summer of 1770, 1880.

[9] Burke, «A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful.», 1757.

[10] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 286.

[11] Buzard, «The Grand Tour and After (1660-1840)», s 38-43.

[12] Walchester, Gamle Norge and Nineteenth-Century British Women Travellers in Norway, s. 8

[13] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 273.

[14] En studie som omfatter nær 200 reise-beskrivelser av britiske reisende til Norge viser at 75 % av bøkene er skrevet etter 1850, og mer enn 50 % i perioden 1870-1900. Fjågesund & Symes, s 18.

[15] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 269.

[16] Walchester, Gamle Norge and Nineteenth-Century British Women Travellers in Norway, s. 8

[17] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 269.

[18] Rousseau, Jean-Jacques. Om ulikheten mellom menneskene - dens opprinnelse og grunnlag, s. 112. Naturtilstanden, l’etat de nature var viktig å lære å kjenne for å kunne ha et mål på menneskehetens utvikling. Det opprinnelige mennesket, naturmennesket kaller Rousseau for l’homme primitif, l’homme naturel eller le sauvage. Aarnes, «Jean-Jeacques Rousseaus kulturkritikk», 1997.

[19] Sagmo, «Norge – et forbilde eller utviklingsland? Folk og land i første halvdel av 1800-tallet – sett med tyske reisendes øyne», s. 76.

[20] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 349.

[21] Breton, Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. iv.

[22] Dette er delvis riktig. Store Skagedølstind i Hurrungane er Norges 3. høyeste med sine 2405 meter. Galdhøpiggen og Glittertind, som er høyere, ligger lenger nordøst i Jotunheimen.

[23] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. 215

[24] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. 176

[25] Området er i dagens Stor-Elvdal kommune

[26] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. 80

[27] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s 154.

[28] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s 164.

[29] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s 165.

[30] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 282

[31] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. i.

[32] Breton, W.H. Scandinavian Sketches or A tour in Norway, s. 106

[33] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 366.

[34] Allerede i 1831 utkom tobindsverket Field Sports of the North of Europe basert på reiser i Sverige og Norge i 1827-28, som handlet mest om jaktsport, men også sportsfiske. Slagstad, Da fjellet ble dannet, 2018

[35] Wyndham, Wild life on the Fjelds of Norway, s. vii

[36] Jo Gjende (Gjendin) var en kjent reinjeger og skarpskytter fra Jotunheimen. I en periode av livet bodde han ved Gjendevatnet i Jotunheimen. Briten Blackwell som senere flyttet til Norge bodde hos Jo Gjende i 1855, noe som senere trakk venner og familie av Blackwell til Jotunheimen. Slagstad, Da fjellet ble dannet, s. 104

[37] Wyndham, Wild life on the Fjelds of Norway, s 148

[38] Ideen om det picturesque, menneskeskapte landskapet kan også knyttes til Claude-glasset, oppkalt etter en fransk landskapsmaler. Effekten av Claude-glasset å redusere landskapet til størrelsen av et postkort, slik at form, balanse og perspektiv kunne ses med ett blikk (Nicholson 1995 sitert i Fjågesund og Symes, s. 286).

[39] Wyndham, Wild life on the Fjelds of Norway, s 138

[40] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, ss 352, 358.

[41] Lees &Clutterbuck, Three in Norway, by Two of Them, s. 148

[42] Lees &Clutterbuck, Three in Norway, by Two of Them, s. 149

[43] Lees &Clutterbuck, Three in Norway, by Two of Them, s. 226

[44] Lees &Clutterbuck, Three in Norway by Two of Them, s. 83

[45] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 363

[46] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 311

[47] Slingsby, Norway - the Northern playground, s. 143

[48] Slingsby, Norway - the Northern playground, ss. 132, 78.

[49] Slingsby, Norway - the Northern playground, s. 165

[50] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 293

[51] Slingsby, Norway - the Northern playground, s 101.

[52] Slingsby, Norway - the Northern playground, s 203

[53] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s  305

[54] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, ss 311-312

[55] Begrepet tourist gaze forklares av sosiologen John Urry som handler om forventninger turisten har til å oppleve det autentiske. Tourist gaze kan vise til blikket som rettes mot egenskaper ved landskapet, og forventningene betrakteren har til at disse egenskapene skiller seg fra det hverdagslige (Urry 1990, 3). Blikket fanger landskapet, og dette menneskeskapte landskapet ble i romantikken koblet til det picturesque. Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 282.

[56] Fjågesund & Symes, The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century, s 289

[57] Slingsby, Norway - the Northern playground, s 161

[58] Löfgren, On holiday. A history of vacationing, s 235

Av Signy Alvsåker Øverland (masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo)
Publisert 9. mars 2020 12:18 - Sist endret 9. mars 2020 12:18