Vitenskapens kulturarv: Når merkevarebygging og skryt fortier historiske fakta

Institusjoner som er viet til forskningsbaserte sannheter inntar altfor ofte en lettsindig holdning til historisk forskning om nettopp vitenskap. Faglig kulturarv blir redusert til en kilde for merkevarebygging og overdrevet heltedyrking. Den følgende artikkelen undersøker hvordan Birkelandsjubileet i 2017 forvrengte historien om Kristian Birkeland til fordel for en forskjønnet heltedyrking.

Kristian Birkeland (venstre) og Olav Devik (høyre) utfører terrellaeksperimentet. Foto: Ukjent fotograf/Wikimedia Commons. 

 

I forbindelse med en ny nasjonal realfagsstrategi, fremmet tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i 2014 betydningen av realfagenes kulturarv. For å gjøre naturvitenskap mer tiltrekkende for unge studenter og for å stimulere flere til å prestere som forskere ønsket han en større synlighet av realfagshelter.[1] Som vanlig i populærkulturen ble vitenskapshelter hovedsakelig forstått som genier og briljante forskere uten refleksjon om andre verdier.[2] Røe Isaksen og mange andres engasjement førte til en stor nasjonal satsing våren 2017 for å feire professor Kristian Birkeland (1867-1917), nordlysforsker og delansvarlig for stiftingen av Norsk Hydro. Dessverre er gode intensjoner ikke alltid nok. 

Disse erklæringene og resten av Birkelands antatte bragder er dessverre bygget på en amatørmessig historisk litteratur, som er gjennomsyret av vrangtolkninger, feilpåstander og bombastisk skryt. 

Under feiringen fremstilte nasjonale og lokale formidlingskanaler Birkeland som en genial forsker, Norges fremste noen gang.  Han løste nordlysgåten. Han var verdens første romforsker. Med innovasjon som det nye slagordet for norske universiteter, ble det sagt i en festtale at Birkelands forskning i universitetskjelleren førte til kunstgjødselproduksjonen som har mettet verdens befolkning fram til i dag.[3] For å understreke Birkelands begavelser fremhevet formidlingskanalene at han hadde blitt «Nominert til Nobelprisen åtte ganger!». Disse erklæringene og resten av Birkelands antatte bragder er dessverre bygget på en amatørmessig historisk litteratur, som er gjennomsyret av vrangtolkninger, feilpåstander og bombastisk skryt.[4]

Lederen av jubileumskomiteen, dekan for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo, Morten Dæhlen, ble 31. mars 2016 advart mot å lene seg ensidig på denne litteraturen i feiringen.[5] Mer nyansert, mindre egenhendig, profesjonell vitenskapshistorisk forskning viser at selv om Birkeland var begavet, drev han forskning på tvilsomme måter, både med hensyn til vitenskapelig metode og etikk.[6]  Dessuten var hans varierte vitenskapelige bidrag vesentlig mer beskjedne enn det som ble påstått. Birkelandfeiringen kan regnes som et tilfelle der kulturarv og vitenskapshistorie kom i skyggen av et ønske om å skryte og å drive merkevarebygging.[7]  

Grunnen til at jeg vil ta opp en feiring som foregikk for over tre år siden er viktigere enn påpekning av feil i framstillinger av Birkelands bidrag.[8] Selv om det nesten er blitt en klisjé, må det nevnes at i en tid der demokratiske verdier og saklig diskusjon blir truet av «alternative fakta» og historieforfalskning, er det sørgelig at institusjoner som er viet til forskningsbaserte sannheter altfor ofte har en lettsindig holdning til profesjonell historisk forskning om nettopp vitenskap. Faglig kulturarv blir altfor ofte redusert til en kilde til merkevarebygging og overdrevet heltedyrking på bekostning av vitenskapshistoriens verdi for innsikt og refleksjon. Mens fagfolk ofte ser på fortiden til sine fag som et felt for forhandlinger og konkurranse om ære, betrakter historikere vitenskapens fortid som et slags laboratorium for å forstå spørsmål om hvordan og hvorfor vitenskapene utviklet seg kognitivt, sosialt og institusjonelt, og i kontekst av en bredere sosial, politisk, økonomisk og kulturell historie. Vi trenger alle helter, men med hensyn til vitenskap må det rettes oppmerksomhet mot spørsmålet om hvilke verdier og gjerninger som skal fremheves. Hvorfor er det vanlig at vitenskapelige institusjoner føler et behov for å viske bort mørke og pinlige sider ved vitenskapens fortid? Fortellingene vi formidler om vitenskapens fortid, kan tross alt bidra til å utforme vitenskapens fremtid.  

Kristian Birkeland, 1902 .Foto: L. Szacinski/Oslo museum.

Overdrevet betydning av Birkelands forskning

Det finnes en lang norsk tradisjon for å gjøre Birkeland til fanebærer for vitenskapelig briljans. Legender om Birkeland begynte kort etter hans tidlige dødsfall i 1917, langt borte fra hjemlandet, i Tokyo. Snart deretter stiftet de mange framgangsrike norske forskerne som drev med geofysiske fag et fond og en forening, ledet av Vilhelm Bjerknes, for å fremme fagene hvor nordmenn utmerket seg internasjonalt (meteorologi, fysikalsk og dynamisk havforskning, jordmagnetisme og kosmisk fysikk). Et minnefond til ære for Birkeland var en nøkkel for å skaffe midler til å skape en norsk geofysisk publikasjonsserie og til å støtte relevant forskning.[9] For å tiltrekke seg donasjoner fra samfunnets ledere, var det viktig å skjule betenkelige sider av Birkeland og hans bedrifter, og å overdrevent fremstille han som en tragisk begavet norsk forsker som gav alt for vitenskapen. 

Denne overdrevne fremstillingen ble videreført i nyere tid, da han blant annet har blitt kalt verdens første romforsker. Å kalle Birkeland dette er å anvende et begrep som ikke fantes rundt 1900. Men uansett hvordan man definerer begrepet «romforsker», var Birkeland neppe den første. Det er ikke klart hva som var forskjellen mellom astrofysikk, solfysikk, kosmisk fysikk og «romforskning» på det tidspunktet. Om begrepet skulle brukes om forskning som kobler fenomener i verdensrommet, inkludert solen, med terrestrisk natur, var Birkeland neppe den første. Mye av den tidligere forskningen besto av statistiske korrelasjoner. Andre såkalte kosmiske fysikere, særlig i sentraleuropeiske vitenskapelige miljøer, men også i Sverige, søkte derimot å utvikle et forenet «verdensbilde» for å beskrive forskjellige makro-fysiske fenomen på jorden og i rommet, og helst å finne sammenhenger mellom dem (som, for eksempel, vær, havstrømninger, jordmagnetisme, solflekker og månefaser). Man kan heller ikke slenge ut påstander om at Birkeland var datidens største eksperimentelle fysiker, uten å begrunne dem.[10] Ingen av datidens fysikere betraktet Birkeland som ledende. Faktisk, som skal beskrives nedenfor, var han heller ansett som en dårlig eksperimentell fysiker. Det er en ting å konstruere innovative instrumenter, det er noe annet å planlegge og utføre eksperimenter, å vurdere resultatenes gyldighet og å trekke solide konklusjoner fra observasjonene.  

Å påstå at Birkeland kom med «løsningen» til nordlysets gåte er også tvilsomt, om ikke direkte feil. Birkeland formulerte en spekulativ hypotese om at nordlysets opphav skyldes negativt ladete partikler fra solen som er fanget i jordens magnetiske felt og ført ned i atmosfæren ved høyere breddegrader. Det finnes en rekke teoretiske problemer ved denne hypotesen, samtidig som den forklarer lite av nordlysets former, farger og andre egenskaper. Det var først på 1960- og 1970-tallet, med utviklingen av sofistikerte og komplekse observasjonelle og teoretiske verktøy, at en reell løsning på gåten begynte å ta form og skape konsensus blant internasjonale forskere. Det er typisk for norske bøker om nordlysforskningens historie at etter beskrivelser av den norske storhetsperioden før andre verdenskrig, med Birkeland, Carl Størmer og Lars Vegard i fokus, beskrives den senere utviklingen uten referanser til navn. I motsetning til dette er et populært amerikansk oversiktsverk om nordlyset fylt med russiske, amerikanske, japanske og andre ikke-norske forskeres navn i forbindelse med de nyere gjennombruddene.[11] En rask gjennomgang av høydepunkter i nordlysforskningens historie, slik det er gjengitt på diverse internasjonale nordlysforskningsinstitusjoners nettsider, viser også at ikke alle mener Birkeland fant «løsningen» på nordlysets gåter. Birkeland var derimot den første som foreslo en mekanisme som forbandt solens adferd og jordens magnetiske forstyrrelser samt nordlyset, selv om det viste seg å være en meget primitiv modell og samtidig langt fra «riktig».[12]  

 

Birkelands teori

Birkelands opprinnelige innsikt besto i å koble sammen forskjellige kjente resultater fra adskilte forskningsgrener. At nordlysets hyppighet og intensitet hang statistisk sammen med solflekkenes elleveårige syklus hadde vært et kjent faktum i nesten hundre år. Det var også kjent at når kjempestore solflekker forekom, oppstod det samtidig ekstremt sterkt nordlys, som ble observert så langt syd som i Spania og Italia. Det hadde også vært kjent lenge at sterkt nordlys skjedde i forbindelse med såkalte jordmagnetiske stormer i høyere breddegrader. Problemet var at 1800-tallets naturvitenskap ikke kunne tilby en mekanisme som kunne koble sammen hendelsene på solen og på jorden. Kunnskap om solens og det ytre rommets natur var også minimal. Fysikken hadde gjort store framskritt gjennom 1800-tallet, men forståelsen av elektrisitet, magnetisme og atomer var fortsatt preget av usikkerhet om en lang rekke fundamentale spørsmål.  

Nordlys over Bossekop i 1839 (Alta kommune) - fra boken "Under the Rays of the Aurora Borealis- in the land of the Lapps and Kvæns" (1885) Foto: British Library. 

Nordlyset hadde blitt betraktet i over to hundre år som en av naturens største gåter.  Det fantes store uenigheter blant forskere om nordlysets egenskaper, inkludert fenomenets natur og hvor høyt opp i atmosfæren det forekom. Før Carl Størmer og Ole Krogness utviklet en nordlysfotograferingsteknikk i årene før den første verdenskrig, strevde forskere med å danne et stabilt empirisk grunnlag av fenomenets bestanddeler, det vil si å skape et stabilt objekt som kunne studeres og forklares.[13] Først på 1920-tallet ble det mulig å få en bred internasjonal enighet om klassifisering og beskrivelse av de forskjellige nordlysformene. Denne tregheten skyldtes nordlysets flyktige form, og dets geografiske plassering langt unna de store vitenskapelige sentrene. Geografien var derimot en fordel for nordiske forskere, som allerede fra 1700-tallet begynte å bruke nordlysforskning for å skaffe seg personlig og nasjonal ære.

I denne konteksten kom Birkeland som en ung lovende fysiker, som tidlig på 1890-tallet hadde noen høyt ansette bidrag til elektromagnetisk teori og studier av katodestrålerør. Omstendighetene rundt hans påfølgende endring i interesser var av betydning for hans satsing på nordlysforskning og for utformingen av hans forskningsstrategi. Det var først og fremst to hendelser i 1896 som fanget Birkelands oppmerksomhet og bidro til at han satset på nordlysforskning. Det første var hans lesning av en artikkel av den danske fysikeren Adam Paulsen om katodestrålerør og nordlys. Det andre var Fridtjof Nansen og «Fram»-ekspedisjonens hjemkomst.[14]

Paulsens artikkel pekte på en mulig analogi mellom nordlyset og det som skjer i et nylig utviklet instrument, katodestrålerør. I det sendes negativt ladede partikler ut fra en kilde i et nært vakuumrør og tiltrekkes av en positivt ladet overflate på andre siden. Strålen selv lyser med en luminescens, særlig der partiklene treffer en kjemisk behandlet overflate. Pioneren for katodestråleforskning, Eugen Goldstein, hadde tidligere skapt komethaler i et slikt rør. Paulsen videreutviklet analogien ved å påstå at nordlyset var en liknende luminescens, uten at han hevdet at de ladede partiklene kom fra solen. Birkeland brukte Paulsens analogi med katoderøret til å spekulere i en mulig fysisk forklaring på den kjente forbindelsen mellom solflekker og nordlys.  

Birkeland gjennomfører et eksperiment. Foto: Ukjent fotograf/Norsk Teknisk Museum.

På samme tid kom også Nansen tilbake fra Polhavet, noe som startet en nasjonal feiring. Nansen viste en polarvei til nasjonal selvhevdelse, som den selverklærte norske patrioten Birkeland tok til seg. Da Vilhelm Bjerknes, som en tid arbeidet i Stockholm, noen år tidligere meldte om et viktig funn, utbrøt Birkeland: «Slik skal det være, vi nordmenn må tvinge svenskene til å respektere oss; vi skal vise dem hvor David kjøpte øllet.»[15] Han hadde også ofte utrykt bekymring over Norges svake stilling i internasjonal vitenskap.[16] Det var egentlig ikke gitt at Birkeland skulle kaste seg inn i nordlysforskning, da han allerede forsket på emner som var mer aktuelle i europeisk fysikk enn den evige nordlysgåten, som fortsatt skapte frustrasjon og oppgitthet blant forskere. Men med inspirasjon fra Nansen, formulerte Birkeland likevel en plan for å bevise teorien sin, som både var modig og eventyrlig, men likevel utilstrekkelig vitenskapelig gjennomtenkt. 

Birkeland foreslo å bygge et par observatorier på en fjelltopp i Finnmark, med hovedbygningen på 900 m.o.h. på Haldde i Kåfjord utenfor Alta. Der skulle han og noen andre nordmenn overvintre og endelig løse nordlysgåten. Selv om Alta tidligere hadde blitt brukt til nordlysundersøkelser, hadde disse blitt gjort fra lavlandet. Men Birkeland var overbevist om at nordlyset rakk ned til fjelltoppene, og at det derfor skulle være mulig å direkte studere måten de ladede partiklene påvirker atmosfæren og skaper nordlys. 

Han ville studere forholdet mellom disse partiklene, atmosfærisk elektrisitet, nordlys og vær.  Han hadde tiltro til spekulasjoner om en forbindelse mellom nordlys og dannelsen av høye fjæraktige cirrusskyer. Siden man etter sterkt nordlys ofte kan se hva som ser ut til å være en diffus hvit sky, ble det lenge trodd at nordlys kanskje fører til dannelse av cirrusskyer. Uten noen klare bevis for dette, utviklet han store visjoner om hvordan hans nye innsikt ville føre til en revolusjon i meteorologi. Han nølte ikke med å bruke denne argumentasjonen overfor Stortinget for å skaffe midler til nordlysforskningen: om han hadde rett ville teorien gi bedre metoder for å forutsi vær, noe som kunne hjelpe fiskeri og skipsfart.[17]

Selv om det ikke fantes definitive bevis om nordlysets høyde i atmosfæren, fantes det likevel tilstrekkelig tidligere forskning til å kreve litt mer refleksjon og beskjedenhet. Birkeland hadde enten ikke studert tidligere nordlysforskning grundig nok, eller så valgte han simpelthen å ignorere funn som sted mot ideene hans. Han så for eksempel bort fra resultatene fra Sophus Tromholt og Axel Steens trianguleringsforsøk under Norges deltakelse i det første internasjonale polaråret, 1882-83. Med koordinerte iaktakelser fra Bossekop i Alta og Kautokeino hadde de beregnet seg fram til en gjennomsnittlig høyde på nordlysbuenes underrand på 113 km. Istedenfor aksepterte Birkeland lokal folketro om at nordlys kommer helt ned til fjelltoppene og til og med ned til Altafjorden. Tromholt kunne derimot, etter sin vinter i Kautokeino, forklare at slike iaktakelser var en perspektivillusjon. Siden det også var kjent at været skjer under 10 km, ville aksept for disse resultatene bety at et fjellobservatorium var vitenskapelig meningsløst og at Birkelands forskningsprogram var håpløst. Hans plan om å anvende drager med instrumenter for å nå litt høyere opp om det var nødvendig, var betydningsløs. Når Birkeland henvendte seg til Stortinget for å få finansiert byggingen av Haldde-observatoriet og så noen år senere for tre tilleggs-nordlysstasjoner i Arktis, gav han ingen indikasjoner om at det fantes usikkerhetsmomenter i hans forskningsprogram. Han var overbevist om at han hadde rett.  

Nordlys over Senja. Foto: Trond Abrahamsen/Wikimedia Commons.​​​​

Det fantes også andre problemer med Birkelands teori som Egeland ser bort fra. Birkeland tok for gitt at de ladede partiklene fra solen kan trenge gjennom atmosfæren. Det ser ut til at han ble fanget av analogien med katodestrålerøret. Mens det i røret nesten er en vakuumtilstand, er flere km av atmosfærisk luft ikke et vakuum. Tidligere forskning hadde allerede tatt opp spørsmål om bevegelsesbegrensninger for slike partikler utenfor et vakuum.  

Birkelands vitenskapelige stahet ble enda tydeligere illustrert da hans kollega Størmer ti år senere ubestridelig bekreftet nordlysets høyde til over 100 km med hjelp av fotografisk triangulering.  Birkeland gav likevel aldri opp troen på en kobling mellom nordlys og vær, særlig langt nord. Da han skaffet midler til et langvarig opphold ved Haldde-observatoriet og sendte Ole Krogness opp i 1913 var målet å danne en «magnetisk meteorologi».  Det ble heller et dogme enn en hypotese, for både Birkeland og hans disippel Krogness, at det er partiklene som skaper nordlys, og at nordlyset må påvirke været på en eller annen måte.[18] Birkeland ser ut til å ikke ta på alvor at både vær og nordlys er geografiske fenomen. Det samme nordlyset blir sett fra store geografiske områder, som kan oppleve svært ulikt vær. Senere hadde Birkeland og Krogness også tro på at nordlys på en eller annen måte kunne være årsak til de sterke lokale variasjonene i vær i Finnmark. Når Egeland påstår at Birkeland kun brukte argumentasjonen om sammenheng mellom nordlys og vær for å lure Stortinget til å bevilge midler i 1898 og 1901 tar han altså feil.    

Etter skuffende resultater fra den første vinterekspedisjonen på Haldde, 1899-1900, begynte Birkeland isteden å satse på laboratoriumsforsøk for å skape et imitasjonsnordlys. Han utviklet i løpet av de første årene av 1900-tallet sitt eget kunstige univers i «terrella»-eksperimentene (som blant annet er framstilt på den gamle 200-kroneseddelen).  De besto hovedsakelig av en metallglobus («jorden») i et stort vakuumkammer som er utsatt for katodestråler (fra solen). At han i laboratoriet produserte det som ser ut som to ovale nordlys rundt «jordens» nordlige og sydlige polarområder var spennende, men kan ikke regnes som et utvetydig bevis for teorien. Birkelands analogi mellom laboratoriumsmodellen og naturen svikter på grunn av feildimensjonering, særlig med hensyn for avstand mellom jorden og solen. Han produserte også diverse fenomener med det samme utstyret som førte til svært spekulative resultater. For eksempel skapte han en effekt som liknet Saturns ringer, noe som førte til at Birkeland uten videre påsto at den sistnevnte består av ladede partikler.[19]

Birkelandsjubileet gjentok heltedyrkingslitteraturens feilaktige latterliggjøring av «arrogante» engelske og utenlandske forskere som avviste Birkelands teori. Men til og med den norske nordlysforskeren og fysikeren Lars Vegard kritiserte teorien som problematisk. Vegard, akkurat som andre, påpekte at negative partikler skutt ut fra en solflekk i retning jorden ville frastøte hverandre før de nærmet seg jorden. Vegard mente at også positivt ladede partikler må skytes ut fra solen for at strømmen av partikler skulle rekke Jorden. Dagens forståelse er mye mer kompleks, både av plasmaet i solens kjerne og av hvordan den samvirker på sammensatte måter med jordens magnetiske felt. Birkeland hadde heller ingen forklaring for hvordan partiklene skapte lys, noe som først ble forståelig med utviklingen av atomfysikk og kvanteteori. 

Birkeland begynte altså som en skarp og innsiktsfull forsker, men så seg til slutt blind på egne ideer. Han nektet å utsette dem for en tilstrekkelig kritisk granskning, og så bort fra bevis og argumenter som gikk imot hans meninger. Det samme kan sies om forskjellige forfattere som ønsker å fremstille Birkeland som geni. Denne viljen til å feire uten kritisk refleksjon var særlig synlig i spørsmålet om Birkeland og Nobelprisen. 

 

Nobelprisen

Hva betyr så de åtte nominasjonene til Nobelprisen som alle formidlingskanaler fremhevet som svært imponerende? Dette antallet nominasjoner, som selv ikke er helt riktig, er på ingen måte spesielt for en kandidat til både fysikk- og kjemiprisen. Det finnes siden prisene begynte i 1901 utallige forskere som har fått åtte nominasjoner til fysikk- eller kjemiprisen. Dessuten har andre norske forskere fått sterkere støtte fra forslagsskrivere, som Vilhelm Bjerknes og Victor Moritz Goldschmidt. 

Når det gjaldt nominasjoner i fysikk, var det først og fremst komitemedlemmet Vilhelm Carlheim-Gyllensköld som nominerte og evaluerte Birkeland.[20] Men han nominerte først Carl Størmer, og kom deretter med et alternativt forslag om en deling mellom Størmer og Birkeland. Det var matematikeren Størmers komplekse beregninger for å forsøke å bevise Birkelands teoris gyldighet matematisk, og Størmers beregninger av nordlysets høyde som motiverte nominasjonen. Carlheim-Gyllenskölds nominasjon av de norske nordlysforskerne var koblet til hans intrigering for en egen avdeling for kosmisk fysikk ved det påtenkte Nobelinstituttet for fysikk. Siden formålet med instituttet delvis skulle være å etterprøve vitenskapelig arbeid nominert til en Nobelpris, ville Carlheim-Gyllensköld kunne peke på slike nominasjoner innen kosmisk fysikk for å begrunne avdelingen. Men hans innflytelse i komiteen var alltid minimal, da han i all hovedsak var marginalisert av flertallet. 

Det virker, ut fra innleggene i forskjellige formidlingskanaler, som at skrytet om nobelnominasjonene ble brukt for å underbygge påstanden om at Birkeland var en av Norges største forskere noensinne. Uten å forstå hva en nominasjon betyr – hvordan de som hadde rett til å nominere forsto mandatet (skal de foreslå de ‘beste’ i egen nasjon, i egen fag-gren eller generelt?) og hvordan komiteene anvender forslag for å velge vinnere – er det uansvarlig å anse slike nominasjoner som en indikasjon på genialitet. 

Egeland har sagt rett ut at om Birkeland hadde levd lengere ville han mottatt en Nobelpris.[21] Men fysikk- og kjemikomiteenes sammensetninger og prioriteringer ved det tidspunktet var slik at Birkelands sjanser for å få en Nobelpris var omtrent null. Kjemikomiteen var hovedsakelig imot priser for industriell eller teknologisk kjemi og kunne dessuten konkludere med at Birkeland-Eyde-metoden for kunstgjødsel neppe kunne betraktes som en definitiv løsning. I fysikk-komitéen var flertallet opptatt av eksperimenter og lite interessert i en spekulativ norsk teori. En av de få som i prinsippet kunne støttet Carlheim-Gyllensköld, Svante Arrhenius, hadde en egen nordlysteori og var av forskjellige personlige grunner imot Birkeland. Selv om Egeland ble fortalt alt dette, fortsatt han å lansere myten om Birkeland og Nobelprisen. Samtidig ble ingenting sagt under jubileet om Størmer, som i Nobel-sammenheng var hovedkandidat for prisen i fysikk.

Kristian Birkeland fotografert med et spionkamera utenfor Universitetet i Oslo, ca. 1895. Foto:C. Størmer/Oslo museum. 

Det er ikke plass her til å diskutere liknende overdrivelser, som påstanden om Birkelands universitetsforskning som kjernen til all kunstgjødselproduksjon til jordbruk gjennom historien. Men det kan kort nevnes at Norsk Hydro på 1920-tallet fulgte resten av verden og gikk over til den mer effektive tyske Haber-Bosch-prosessen for gjødselproduksjon. Egeland, og alle andre som snakket og skrev om Birkeland under jubileet, skriver heller ikke at det var andre som var hovedansvarlige for å overføre Birkelands laboratoriumsresultat til en fungerende industriell prosess. Det var og en talende stillhet om at innovasjonsgeniet Birkeland kanskje var Universitetet i Oslos første våpenforsker og internasjonale våpenforhandler. Birkeland var så fornøyd med sin nå legendariske elektromagnetisk kanon (som kortsluttet under demonstrasjon ved aulaen og senere førte til Norsk Hydro) at han forsøkte å selge den til både den tyske og britiske militærindustrien.  

Fra Birkelands skryt til skryt om Birkeland

En annen problematisk side ved Birkeland som ble forbigått i stillhet var hans selvpromotering, som etter hvert utviklet seg til en besettelse av å skryte. Mange som kjente ham den gangen mente dette bidro til tragedien. Da han døde i Tokyo, led han av alvorlige psykiske forstyrrelser og medikamentmisbruk. Allerede i 1902 skrev en kollega ved universitetet, professor i botanikk Nordal Wille, i et brev til en svensk kollega:

Han er greben af Reklamens Djævel og sluter paa et Galehus istenfor at faa Nobelprisen, som han vist tænker sig. Hans grændseløse Forfængelighet og Ærgjerighed og Skryte er ikke normalt. Nu springer han op og ned Carl Johansgade og søger, hvem han kan hænge sig paa, for at fortælle om, hvor fremragende han selv er.[22]

Hans egoistiske jakt etter midler og uendelige reklamering for egen forskning overskygget snart alle andre betraktninger. Ingenting ble heller sagt under feiringen og i skrytlitteraturen om at Birkeland, den store patriotiske nordmann, holdt på å forhandle i all hemmelighet om å flytte til Stockholm - i 1905. Han regnet med at som professor ved Stockholms Högskola (senere universitetet) ville han bli valgt som et medlem til Nobelkomiteen og til slutt komme til å lede et framtidig Nobelinstitutt for Fysikk. Forhandlingene ble avslørt og så avsluttet.

Birkeland er verdt å huske og lære av, men neppe som et stort geni. Han var derimot en norsk foregangsmann for en ny akademisk mentalitet som gradvis har blitt mer toneangivende nesten overalt, også i Norge. Hva som ble tapt fra det sene 19. århundres dominerende akademiske ideologi, kan kanskje oppsummeres i et sitat fra 1880-tallet av presidenten Daniel Gilman av Johns Hopkins University, det såkalte første forskningsuniversitet i USA. Forskning var da forstått som et mulig middel til dannelse og ikke som en idrettskonkurranse hvor det å vinne betyr alt. 

…the essential value of the university does not depend upon the discoveries it makes, or the knowledge it accumulates and imparts, but in the character which it develops.... In the hunt for truth, we are not first hunters and then men; we are first and always men, then hunters.[23]

Birkeland var da likevel en mann forut sin tid. I dag ønsker de fleste rektorer og dekaner forskere som er «hunters», som skaffer store bevilgninger og som kan publisere så mye som mulig. Alt annet betraktes som støy. Om man tar i bruk virkelig vitenskapshistorisk forskning, vil man forstå at naturfagets, og andre fags, kulturarv innebærer at det finnes andre måter å drive forskning og formidling, enn med skryt og bombast. Da Birkelands eldre kollega, professor i matematikk Cato Maximillian Guldberg døde i 1902, reagerte flere professorer på at i offentligheten var han, i motsetning til Birkeland, ukjent. Selv om han bidro til to banebrytende forskningsfunn (massevirkningslov sammen med Peter Waage som var en grunnstein i utvikling av fysikalsk kjemi, og en rekke fundamentale satser i dynamisk meteorologi og havforskning sammen med Henrik Mohn) bedrev han aldri selv-promotering, og sprang aldri til avisene.[24]

Han og mange andre viktige norske forskere er fremdeles ukjente både for akademikere og offentligheten. Som Birkelands eksempel viser, løfter det unyanserte skrytet fortiden frem i folks bevissthet, mens betydningsfull norsk forskning blir glemt. Selvfølgelig er det neppe sikkert at en mer seriøs norsk vitenskapshistorie i seg selv vil ha en virkning på en formidlingskultur blant akademiske ledere og kommunikasjonsrådgivere der det tilsynelatende er viktigere å drive merkevarebygging enn å forstå.

 

Litteratur

Birkeland, Kristian. «Expedition Norvegienne 1899-1900 pour L’Etude des Aurores Boreales. Resultats des Recherches Magnetiques». Videnskabs-Selskabets Skrifter, I Math.-naturv. Klasse, 1,1901. Christiania, 1901.

 

Birkeland. The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902-1903. Vol 1. Christiania, Leipzig, London, New York, and Paris: Aschehoug, 1908.

 

Brundtland, Terje. The Laboratory Work of Professor Kristian Birkeland. Tromsø: Univ. of Tromsø, Faculty of Science, 1997.

 

Dennis, Michael Aaron. «Accounting for research: New histories of corporate laboratories and the 

social history of American science». Social Studies of Science, 17, 1987, s. 479-518.

 

Eather, Robert H. Majestic Lights: The Aurora in Science, History, and the ArtsWashington, D.C.: American Geophysical Union, 1980.

 

Egeland, Alv. Kristian Birkeland: Mennesket og forskeren. Oslo: Norges Banks Seddeltrykkeri, 1994.

 

Egeland. Kristian Birkeland: naturvitenskapsmann og industriforsker. Andenes: God Strek, 2017.

 

Egeland og Brekke, Asgeir. Nordlyset: fra mytologi til romforskning. Oslo: Grøndahl, 1979.

 

Egeland og Brekke. Nordlyset: kulturarv og vitenskap. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1994. 

 

Egeland, Alv and Bruke, W. J. Bruke. Kristian Birkeland. The First Space Scientist. Dordecht: Springer Netherlands, 2005. 

 

Friedman, Robert Marc. Appropriating the Weather: Vilhelm Bjerknes and the Construction of a Modern Meteorology. Ithaca & London: Cornell University Press, 1989.

 

Friedman. «Text, context, and quicksand: Method and understanding in studying the Nobel science prizes» Historical Studies in the Physical Sciences, 20/1, 1989, s. 63-77.

 

Friedman. «Civilization and national honour: The rise of Norwegian geophysical and cosmic science» I John Peter Collett (ed.), Making Sense of Space: A History of Norwegian Space Activities. Oslo: Scandinavian Universities Press, 1995. s. 3-39.

 

Friedman. The Politics of Excellence: Behind the Nobel Prize in Science. New York: Freeman & Times Books, Henry Holt & Co., 2001. 

 

Friedman.  «Nansenismen» I E.-A. Drivenes & H. D. Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bind 2. Oslo: Gyldendal, 2004. s.107-174.

 

Friedman. «Making the Aurora Norwegian: Science and Image in the Making of a Tradition.» 

Interdisciplinary Science Reviews. 35/1, 2010, s. 52-70.

 

Friedman. «Making sense of the aurora: A research project». Nordlit, 29, 2012, s. 59-68.

 

Friedman. «Introduction: The Aurora in History» Acta Borealia, 29/2, 2012, Special Issue: The History of Research into Aurora Borealis, s 115-118.

 

Gjengedal, Kjerstin. «Den heroiske forskaren» Forskerforum. 30. november 2016.

 

Gjengedal. «Dei beskjedne heltane» Forskerforum. 21. desember 2016.

 

Hollinger, David A. «Inquiry and uplift: Late 19th-century American academics and the moral efficacy of science.» I T. L. Haskell (ed.), The Authority of Experts: Studies in History and Theory. Bloomington: Indiana University Press, 1984.

 

Krogness, Ole Andreas. «Haldde-observatoriet, dets virksomhet og nogen foreløbige resultater», Naturen (Bergen), 39, 1915, s. 193-216 og 303-317.

 

Krogness. «De magnetiske stormers betydning for meteorologien,» Naturen, 41, 1917, s. 68-80, ff. 

 

Owens, Larry. «Pure and sound government: Laboratories, playing fields, and gymnasia in the nineteenth-century search for order» Isis, 1985, pp. 182-194. 

 

Storting Prp. No. 69 (1898), «Ang. Bevilgning til Opførelse og Indredning af en Stue paa Fjeldet Haldde i Alten for Undersøgelser over Nordlys og Luftelektricitet.»

 

St. Prp. 49 (1901-1902) «Ang. Bevilgning af indtil kr. 38000, til en expedition under ledelse af professor Kr. Birkeland for undersøgelser over jordmagnetisme og nordlys samt skyforekomster.»

 

Kungliga vetenskapsakademien, Stockholm (KVA) Centrum för vetenskapshistoria. Svante Arrhenius' samling (SA)

 

Riksarkivet i Oslo (RAO): Kirke- og undervisningsdepartement, kontor D: Boks 576 Professor Birkelands Nordlysekspedisjoner

 

Statsarkivet i Tromsø (SAT): Observatoriet på Haldde i Kåfjord. Innkomne brev

 

 

 

[1] Gjengedal, «Den heroiske forskaren».

 

[2] Friedman intevjuet i Gjengedal, «Dei beskjedne heltane».

 

[3] UiOs Rektorsblogg i mai og juni 2017 hadde gjengitt detaljer av festtalene i Tokyo og ved Akersfestning.  

 

[4] I en lang rekke bøker og artikler i over 40 år har nordlysforsker ved UiO professor emeritus og amatørhistoriker Alv Egeland hatt hovedansvaret for å fremme bildet av Birkeland som geni og Norges fremste forsker i naturvitenskap. Først publiserte han sammen med nordlysforsker Asgeir Brekke om nordlyshistorien på en relativ saklig måte. Da Egeland begynte å publisere alene om Birkeland ble han mer overdrevet i genidyrkingen av helten sin. I en lang rekke artikler og bøker (bare noen få av disse er i litteraturlisten) viser han ingen forståelse for kildekritikk og historisk argumentasjon. Uten å ha vitenskapshistorisk kunnskap for å sammenlikne bruker han uttrykk som datidens fremste eksperimentelle fysiker uten verken å forklare eller bevise. I en bestilt anmeldelse for UiOs «Apollon» av Egelands seneste bok om Birkeland, publisert i anledning av jubileet, slaktet en svensk vitenskapshistoriker boken, særlig for mangel på grunnleggende historiske metoder. «Apollon» nektet å publisere anmeldelsen med hensyn til den eldre Egeland (privat kommunikasjon fra Uppsala professor emeritus Anders Lundgren til forfatteren). Romforsker Pål Brekke har også publisert flere bøker og artikler om nordlysforskningens historie og særlig om Birkeland.  Disse viser også det samme mangelen på historiske metoder og historisk kunnskap. Pål Brekke fortsetter Egelands feilaktige og ahistoriske skryt ved å hevde at Birkeland var verdens første «romforsker». Da vi begge to holdt foredrag om Birkeland ved Tromsø Museum i november 2017, utfordret jeg ham på begrepet «romforsker». Det ble klart han ikke hadde en klar definisjon siden han forandret det noen ganger under diskusjon, og at han hadde lite kunnskap om romforsknings historie. 

 

[5] Forfatteren drøftet problemene med Egelands fremstilling av Birkeland med Dekanen etter et møte vedr. en anklage om uredelighet mot Egeland for hans misbruk av andres forskning. Dekanen lovet å ta kontakt, men gjorde aldri det.  

 

[6] Se særlig, Friedman, Civilisation and National Honour, Nansenisme og Making the Aurora Norwegian. Brundtland, The laboratory work of Birkeland. Det finnes også mye solid historisk forskning om nordlys, som også ofte er neglisjert av realfagsforfattere. I det spesielle nummeret av Acata Borealia, 2012/2 om nordlyset i historien finnes det viktige bidrag fra Vidar Enebakk, Päivi Maria Pihlaja, Sven Widmalm, Per Pippin Aspaas & Truls Lynne Hansen, Ulrike Spring.

 

[7] Flere innovasjons- og forskningssentre tar i bruk Birkelands navn. Yara Internasjonal AS var en viktig ekstern finanskilde for jubileet, og er som Norsk Hydro tidligere, ofte involvert som sponsor for virksomheter som fremmer Birkeland som geni. Se dekans webside for jubileet, Birkelandjubileet - For ansatte - Universitetet i Oslo (uio.no)

 

[8] Klart det også er verdt å reflektere antropologisk over hvorfor fagfolk helst vil fortelle egne narrativ istedenfor å bry seg om forskningsfunn fra profesjonelle vitenskapshistorikere.

 

[9] Dette var før eksistensen til noen form forforskningsråd. Under første verdenskrig og fram mot 1927 ble Europas vitenskapsverden delt i to, med sentralmaktenes forskere ekskludert fra etterkrigstidens internasjonale samarbeid. For nøytrale norske forskere ble det et problem om hvordan de skulle nå begge sider med nye viktige funn i disse fagene. Friedman, «Appropriating the Weather», pp. 101-102. http://www.ngfweb.no/docs/jubileumsbok_100aar_small.pdf, s. 3-10.

 

[10] Egeland, «Birkeland – Mennesket og Forskeren».

 

[11] Brekke og Egeland, The Northern Lights: The Heritage and Science. Publisert først på Norsk i 1979 og på engelsk i 1983. Den ble publisert i en ny utgave i forbindelse med OL på Lillehammers bokserie om Norge. 

Se også Egeland, Kristian Birkeland: Mennesket og forskeren, og et stort antall artikler og bokkapitler som i stor grad gjentar det grunnleggende materialet.

Sammenlign dette med Eather, Majestic Lights., som inkluderer et kapittel om nordmenn, men som videre også omfatter nyere utviklinger, inkludert blant annet arbeidet til russeren Yasha Feldstein, amerikaneren James van Allen og japansk-amerikanske Syun Akasofu som revolusjonerte nordlysstudier. 

 

[12] Man kan muligens sammenlikne dette med John Daltons atomteori fra 1803 som påstår eksistensen til et kjemisk atom med hver grunnstoffs minste partikkel av forskjellige vekt. Det var av stor betydning, men kan neppe betraktes som løsningen for kjemisk teori eller for å forstå atomer. Jeg tar ikke opp spørsmålet av oppdagelsen i 1960-talet av såkalte «Birkeland currents» som Egeland lanserte som bevis for viktige sider av Birkelands teori. Nordlysforsker Asgeir Brekke mener (personlige kommunikasjoner til forfatteren) at det Birkeland egentlig beskrev teoretisk var vesentlig forskjellig fra «Birkeland currents». Selv om Egeland har skrevet mange publikasjoner, har han aldri gjort en nøktern vitenskapsteoretisk og historisk analyse av vesentlige sider av Birkelands teori og særlig metodene hans. 

 

[13] Friedman, «Making Sense of the Aurora».

 

[14] Betydningen av Nansen for Birkeland var først analysert i Friedman «Civilisation and national honours» og fordypet i «Nansenisme». 

 

[15] Birkeland til Bjerknes 17.12.1893, VB, NBO

 

[16] Birkeland til Bjerknes, 20.5.1896.

 

[17] Birkeland sitert i St.prp. nr. 49 (1901–02)

 

[18] Krogness, «Haldde observatoriet» og «De magnetiske stormers betydning». I de første årene ved observatoriet, sendte Krogness inn rapporter om arbeidet ved Haldde til K.U.D. og holdt foredrag om det med titler som «magnetisk meteorologi». Korrespondanse ved SAT viser at Birkeland utfordret Krogness til å finne en slik kobling. 

 

[19] For beskrivelser av Terrella-eksperimenter og forskningsarbeid med disse, se Brundtland, «The laboratory work of Birkeland» og Birkeland, «Norwegian Aurora Polaris Expedition».

 

[20] Friedman, The Politics of Excellence, s. 104, 147-148 og «Nobelprisen och discipinernas historia» s. 149-151. Det fantes konkurranse for en pris i kosmisk fysikk med George Ellery Hale og Henri Deslandres som hadde skapt et nytt instrument som gjorde det mulig å studere solen. Dette passet mye bedre for komiteens flertall som foretrakk eksperimenter og presisjonsmåling over teori. Av de tre komitemedlemmer (av fem) som i prinsipp kunne støtte en pris i denne faggrenen var Bernhard Hasselberg sterk imot teoretisk arbeide og Svante Arrhenius var solid imot Birkeland av forskjellige personlige og faglige grunner. For en fysikkpris var Birkeland nominert bare tre ganger, i andre plass bak Størmer alene, for en deling med Størmer, av Carlheim-Gyllensköld (1915-17) og en gang av kjemiker og oseanograf Otto Petterson (1916).  For en kjemipris var han sammen med Sam Eyde foreslått to ganger av norske kolleger, W.C. Brøgger, Heinrich Goldschmidt, Thorstein Hiortdahl (1909, 1913) og en gang av Johan Vogt (1909).  De to andre som foreslo Birkeland, nominert også andre som utviklet prosesser for kunstgjødselproduksjon. Etter hvert var det klart at Haber-Bosch prosessen var den definitive løsningen. Østerriker Max Bamberger, som var teknologisk kjemiker foreslo i 1907 de to nordmennene med alternativt forslag for Heinrich Caro og Adolph Frank. Kjemikomiteen Peter Klason, som ofte sto alene for å kjempe for industriell kjemi i komiteen, foreslo Birkeland og O. W. Schönherr. Birkeland-Eyde prosessen med krav på ekstrem elektrisk kraft ble ikke betraktet som en definitiv løsning til problemet gjødselproduksjon. Birkeland var altså neppe en sterk kandidat. I 1923 gikk Arrhenius over til et nytt flertall imot Hale og Deslandres og imot astronomisk og kosmisk fysikk.

Egeland siterer «The Politics of Excellence», men ignorerer bokens innhold. Om hvordan å forstå betydningen av nominasjoner i allmennhet se, Friedman, «Text, context, and quicksand».

    

[21] Mens han tidligere skrev det i flere publikasjoner og i intervjuer, ser det ut til at han nå bare antyder dette.

 

[22]Nordal Wille til Svante Arrhenius, 27. januar 1902. SA, KVA.

 

[23] Sitatet er brukt i mye litteratur om amerikansk universitetshistorie, se for diskusjoner om forskning som dannelse og verdikonflikter i høyre utdanning, f.eks., publikasjonene av Dennis, Hollanger og Owens som er nevnt i litteraturlisten.

 

[24] Wille til Arrhenius, 27. januar 1902.

 

Av Robert Marc Friedman, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 22. mars 2021 14:00 - Sist endret 26. mars 2021 13:03