Magistra historiae - Olaus Magnus og historieskriving i tidlig nytid fra et moderne perspektiv.

Olaus Magnus' historiske verk har fått stor betydning også etter det moderne historiefagets etablering. I denne artikkelen gir Anna P. Grøgaard oss innsikt i hans arbeider, og argumenterer for at de bør sees og analyseres både i lys av sin egen samtid, og i tråd med senere historiografiske utviklinger.

Dette fargede tresnittet fra Historia om de nordiska folken viser en trollkvinne som kaster innholdet i en heksegryte på havet, med fryktelige konsekvenser. Bilde: Granger Historical Picture Archive/Alamy Stock Photo.

Olaus Magnus skrev Historia om de nordiska folken i en tid som var preget av store omveltninger. Med nye oppdagelser og innovasjoner ekspanderte menneskers horisont fra slutten av 1400-tallet forbi middelalderens lokalsamfunn og over havene til verdens ytterste hjørner. Dette er narrativet vi forbinder med overgangen fra middelalderen til tidlig moderne tid. Med utgangspunkt i Olaus Magnus’ liv og virke er det grunn til å tillegge det en viss troverdighet. Jeg skal i det følgende gjøre rede for forfatterskapet til den siste katolske erkebiskopen i Sverige. Deretter skal jeg forsøke å sette Olaus Magnus inn i en større kontekst av tidligmoderne historieskrivere, for å kunne vurdere hans arbeid utfra sin samtid og nære ettertid. Jeg skal drøfte selvoppfatningen i tidligmoderne historieskriveres prosjekt, og hva som utgjorde grunnproblemene i denne periodens historiesjanger. Til slutt skal jeg ta for meg den moderne historiografien om Olaus Magnus, og drøfte hva paradigmeskifter innenfor faget de siste tiårene har hatt å si for historikeres syn på og bruk av Olaus Magnus’ forfatterskap.  Jeg skal med andre ord forsøke å svare på følgende spørsmål: Hva kan Olaus Magnus’ historiearbeid, og miljøet han befant seg i, fortelle oss om tidligmoderne holdninger til behandling av fortiden? Og på hvilke måter har paradigmeskiftene i moderne historiografi endret synet på hans forfatterskap?

 

Olaus Magnus (1490-1557): en protovitenskapelig pioner i historieskriving?

Olaf Månsson ble født i Linköping i 1490. Han studerte i Tyskland mellom 1510 og 1517, og ble etter sin hjemkomst kanniker, og deretter prest. Olaus var kritisk til de reformatoriske strømningene fra kontinentet. For å forsøke å få sin eldre bror, Johannes, innsatt som ny svensk erkebiskop og svekke lutheranismens fotfeste i Sverige, dro han til paven i Roma i 1523. Han mislyktes i dette oppdraget, og i 1527 var den svenske reformasjonen et faktum.[1] Han dro aldri tilbake. De to påfølgende tiårene reiste Olaus Magnus rundt på det europeiske kontinentet og dannet seg et nettverk av humanister, særlig med geografisk interesse. I 1539 utga han det første betydelige verket i sin historiske produksjon, nemlig Carta marina, sin tids mest detaljerte og presise kart over Norden. Johannes Magnus ble til slutt erkebiskop, og da han døde i 1544 ble Olaus utnevnt til hans etterfølger. Han representerte Sverige blant annet i Trient-konsilet i 1545. Pave Pius VI sendte et sendebud til fyrstene i Danmark-Norge og Sverige i forkant av konsilet for å invitere dem til å delta. I Danmark-Norge fikk ikke sendebudet innpass.[2] Olaus Magnus representerte med andre ord et sted han var avsondret fra. I 1549 etablerte han en trykkpresse i Birgitta-klosteret i Roma, som etter Reformasjonen var blitt en hovedbase for svenske katolikker i landflyktighet. Her trykket han sitt hovedverk, Historia de gentibus septentrionalibus, eller Historia om de nordiska folken, i 1555. Også en rekke andre tekster ble utgitt fra hans eget forlag i Roma, blant annet Johannes Magnus’ historie om goterne i 1554. Olaus Magnus døde i 1557.

Det er altså Carta marina og Historia om de nordiska folken som utgjør Olaus Magnus’ mest kjente historieproduksjon. Ifølge Erling Sandmo publiserte Olaus kartet med et ønske om å tillegge mer utførlige kommentarer, noe han gjorde med Historia seksten år senere. Sammenhengen er tydelig, ettersom mange av illustrasjonene fra kartet er brukt i førsteutgaven av verket.[3] Kurt Johannesson har også vektlagt denne sammenhengen, og argumenterer videre for at kartet også er et prospekt for Johannes Magnus’ arbeider.[4] Kartet er 170 ganger 125 centimeter. Historia er inndelt i 22 bøker, som består av til sammen omlag 770 kapitler, og over 800 sider. Den består av over 500 tresnitt.[5]

Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539. Bilde: Ukjent fotograf/Wikimeida Commons.

Det er åpenbart at den vitebegjærlige humanisten Olaus skrev med en ambisjon om å utbre kunnskap om Norden på kontinentet. Det er også mulig å tenke seg at hans prosjekt hadde mer konkrete formål. Johannesson har argumentert for at verket i sin originalform, på latin, henvender seg til en humanistisk elite. Samtidig mener han Olaus Magnus’ skrivemåte står i motsetning til det klassiske eloquentio-idealet, som i langt større grad preget Johannes’ Historia. Olaus skriver mer korthugget, noe Johannesson forklarer som «en dragning til en annen, mer sanselig og irrasjonell side av retorikken: mot bildets makt til å binde menneskenes tanker og affekter.»[6] Flere har argumentert overbevisende for at brødrene Magnus hadde som mål med sin historieskriving å oppfordre pavemakten til å gripe inn i Norden mot det lutheranske styret. Olaus’ verk bærer altså på et håp om en nordisk motreformasjon, der den sanne tro og den ekte nordiske kultur kan gjenoppstå.[7] Henning Laugerud har påpekt at det var et miljø rundt brødrene Magnus av nordiske eksil-katolikker i Roma som holdt kirken og pavemakten orientert om forholdene i Norden: «Gjennom iherdig innsats, også litterær, klarte man imidlertid å holde interessen for Norden ved like.»[8] Historia kan altså leses som et forsøk på å bryte barrieren mellom nord og sør ved å vekke interesse og bevissthet om Nordens kultur og historie.

Olaus Magnus gjennomgår alle Nordens karakteristiske trekk tematisk. Temaene er mange, blant annet natur og klima, krig, åkerbruk, husdyr, avgudsdyrkelse, redskaper og sosial orden. Denne formen knytter Olaus Magnus’ verk til antikvarismen, som kjennetegnes av en mer tematisk enn kronologisk struktur, og en synkron og a-temporal beskrivelse.[9] Det overordnede målet er imidlertid å gi et inntrykk av Nordens kultur. Dessuten kan Magnus’ arbeid knyttes til et annet karakteristisk trekk ved utviklingen av antikvarianismen, nemlig vendingen mot materielle kilder.[10] Hans bruk av eldre kart i utarbeidingen av sitt eget, og hans resulterende produksjon av Carta marina må sees i sammenheng med denne utviklingen. Hans beskrivelse er imidlertid ikke synkron, men heller preget av et historisk perspektiv på Nordens utvikling. Vi kommer tilbake til betydningen av dette.

Olaus’ verk bærer altså på et håp om en nordisk motreformasjon, der den sanne tro og den ekte nordiske kultur kan gjenoppstå

Olaus Magnus var ikke historiker utfra våre moderne standarder. Han var snarere en humanistisk polyhistor, med interesse for historie blant mange andre disipliner. Samtidig blir han ofte omtalt som Nordens første historiker.[11] For å unngå en anakronistisk fagbeskrivelse omtaler Johannesson brødrene Magnus som naturalhistorikere, det vil si som før-disiplinære historieskrivere.[12] Selv skriver Olaus Magnus, i dedikasjonen til Historien om de nordiske folkene om det kan kaller «samtliga historieskrifvares enstämmiga vittnesbörd (...).»[13] Han var altså, om ikke historiker, i egen oppfatning historiograf. Hjalmar Grape har påpekt likheten mellom Olaus Magnus’ beskrivelse av Norden og aristoteliske middelalder-forfatteres oppfatning om at naturen har innvirkning på menneskers og dyrs egenart.[14] Selv om Olaus Magnus unektelig trekker naturen inn i sin forklaring, kan vi ikke uten forbehold koble ham til middelalder-tradisjonen. Som Johannesson har vektlagt, stilte Olaus Magnus seg på mange måter i opposisjon til skolastiske idealer, og vendte seg heller mot humanismen: «Derfor tangerer og avspeiler hans liv hele Europas intellektuelle, konfesjonelle, og politiske historie i løpet av noen dramatiske tiår.»[15] I fortalen til Historia ber Olaus Magnus om forståelse for at han forholder seg til tidligere forfattere i sitt verk:

(…) mer eller mindre fullständigt citerade och uttolkade, alldenstund jag håller före, att man i fråga om tvifvelaktige, dunkla, svåra eller otroliga saker mer större trygghet kan anföra gamla författares utsagor, hvilka på grund af sin vederhäftighet sedan långt tillbaka vunnit tilltro, än förmätet utan andras vittnesbörd våga omdömen om naturens hemlige och forskningen otillgängliga ting, hvilka ej äro kända för någon utom den högste Skaparen i hans fullkomlighet.[16]

Her viser Olaus en kildebevissthet som på mange måter virker svært moderne. Han gjør det tydelig at han forholder seg til et nøye utplukket utvalg av kilder, og at han tillegger dem troverdighet i kraft av deres overlevelse. Som flere har påpekt, bærer hans gjennomgang preg av en kritisk komparativ referering av ulike, motstridende beretninger.[17] På dette punktet kan vi spørre oss i hvilken grad denne tilnærmingen til fortiden og til historieskriving som virksomhet preget miljøet rundt Olaus Magnus.

 

Tidligmoderne historieskriving – Olaus’ nettverk, hans verks utbredelse og betydning

Reformasjonen hadde stor innvirkning på tidens historieskriving. Med det lutherske bruddet med kirken fulgte også et brudd med tradisjonen, og et brudd med historien. I klassisk og førmoderne tid er det en tendens til å anse fortiden som en magistra vitae – en livets læremester. I etterkant av reformasjonen blir det imidlertid stadig vanligere å anse fortiden som en fremmed entitet, som noe vesensforskjellig fra nåtiden. Vi skal nå gå nærmere inn på de ulike elementene i denne overgangen.

I tidligmoderne historieskriving oppsto det som tidligere nevnt et skille mellom den tradisjonelle historiografien og et nytt, antikvarianistisk ideal. Lydia Janssen har definert antikvarianisme bredt, som renessansens bevegelse i retning av metodologiske innovasjoner. Hun mener at denne nye historiografiske strømningen innledet overgangen fra historiografi som en litterær sjanger til en vitenskapelig disiplin.[18] I en komparativ analyse av fem tidligmoderne nasjonalistiske verk tar hun blant annet for seg Johannes Magnus’. Hun plasserer dette verket innenfor den tradisjonelle historieskrivingen på grunn av dens kronologiske narrativ og politiske fokus.[19] Olaus Magnus’ Historia nevnes ikke i denne sammenhengen, men vi kan tenke oss at Janssen, i likhet med Sandmo, ville trukket et skille mellom de to brødrene i dette henseende.[20] Det virker i hvert fall tydelig at Olaus Magnus befant seg i en historiografisk brytningstid.

I etterkant av reformasjonen blir det imidlertid stadig vanligere å anse fortiden som en fremmed entitet, som noe vesensforskjellig fra nåtiden.

Karen Skovgaard-Petersen har beskrevet ulikheten mellom luthersk reformasjonspropaganda og katolsk motreformatorisk propaganda, i hvordan de forholder seg til historien. Hun påpeker at den etterreformatoriske historieskrivingen i Danmark-Norge var preget av et økt nasjonalt fokus.[21] Blant de mest fremtredende eksemplene er bergenshumanisten Absalon Pedersson Beyer, som skrev det lokalpatriotiske, historisk-topografiske verket Om Norgis Rige i 1567, bare noen få år etter Olaus’ utgivelse.[22] Det er trolig at Beyer har kjent til Olaus’ verk. Olaus Magnus’ beskrivelse av Norden passer godt inn i denne sammenhengen, selv om hans sympatier var katolske, og hans ambisjon slik vi har sett trolig var å vekke interesse blant den kontinentale eliten for det ukjente Norden og dets historie, som et bidrag til motreformasjonens propagandaproduksjon.[23]

I løpet av 1500-tallet ble Historia de gentibus septentrionalibus oversatt til de fleste europeiske språk, og utkom i minst tjue opplag.[24] I flere århundrer fungerte verket som et standardverk om folkene i Norden, og Rune Blix Hagen har kalt det «en hjørnesten i nordisk historieskriving.»[25] I årene etter Olaus Magnus’ død fortsatte trykkpressemiljøet i Roma å florere. Peter Miller har skrevet at engasjementet for antikviteter hadde en stor økning på slutten av 1500-tallet. De mest sofistikerte diskusjonene om historieskriving og antikvarianisme i denne perioden fantes i kretsen til kardinal Alessandro Farnese. Den intellektuelle avantgarden henga seg til å rekonstruere fortiden, eller enda bedre; til å skape en ny samtid basert på en rekonstruert fortid.[26] Joseph Niggs beskrivelse av den tidligmoderne verdensoppfatningen går ut på at middelalderens fantasi fremdeles var fri til å forme den virkelige verden. Dette, noe modernistiske perspektivet, kan likevel hjelpe oss å forstå hvordan Carta marina og den medfølgende historiske beretningen ble mottatt i sin samtid. Deler av kartet blir ansett som en betydelig kilde til renessansens sjøuhyre-ikonografi.[27] Jørgen Hein har med utgangspunkt i Olaus og Johannes Magnus’ verk drøftet om svenskene var forbilder for den skandinaviske bruken av historie som hoffpropaganda. Grunnlaget for gøtisismen ble i stor grad lagt, mener han, i Johannes Magnus’ historie om goterne, hvor svenskene blir fremstilt som arvtakere til en klassisk seierherrekultur.[28] Allan Ellenius støtter dette argumentet, og mener videre at Olaus Magnus’ Historia fullførte det genealogiske monumentet over Sverige som brorens verk hadde påbegynt, med en mer utførlig beskrivelse av levesettet til nordiske folk.[29]

Victoria Pineda har argumentert for at allusjonene til sannhet i et historisk verk fra 1640-tallet vitner om hvor kodifisert historieskriving var på den tiden.[30] I likhet med Pinedas forskningsobjekt, var Olaus Magnus tydelig påvirket av klassiske retorikkidealer og et ønske om å hevde sin egen troverdighet. Slike sjangeraktige fellestrekk kan tyde på en sterk bevissthet om faglig kvalitet i tidlig moderne historiografi.  Sandmo har påpekt at ulike beretninger om samme fenomen ofte stilles opp mot hverandre i Olaus Magnus’ førsteutgave, og at denne kritiske komparasjonen er innlemmet i verkets struktur. Olaus veksler mellom å skrive om Norden og antikken, noe Sandmo peker på som tidstypisk for renessansen. I senere, forkortede utgaver er imidlertid antikken-elementene fjernet. Sandmo forklarer denne endringen med at «parallellitet (...) taper epistemologisk gyldighet eller rett og slett interesse for forleggere som gir ut Olaus Magnus for det som formodentlig har vært bredere lesekretser.»[31] Dessuten observerer han at «formgivning og titler la stadig større vekt på fremmedhet, brutalitet, kulde – og i uforholdsmessig stor grad på det samiske.»[32] Så vidt jeg kan forstå skisserer Sandmo her en overgang fra den protovitenskapelige renessansen til en protovitenskapelig revolusjon, men det er ikke alt. Han tydeliggjør også, slik jeg allerede har vært inne på, endringen i historiesynet i tidligmoderne tid som gjorde nåtiden stadig mer fremmedgjort for fortiden, og som befestet at den var ugjenkallelig borte. Kanskje tyder endringen i utgavene på en mentalitetsendring i retning av de empiriske idealene som var grunnlaget for vitenskapeliggjøringen av historiefaget. Som Johannesson har påpekt, ble kravene til tekstkritikk og kronologi skjerpet i løpet av 1600-tallet. Denne vendingen mot rasjonalismen ble først eksplisitt på 1700-tallet.[33]

 

Moderne historiografiske paradigmer og endrede syn på Olaus Magnus.

Elena Blazamo har skrevet at man i den moderne historiografien om Olaus Magnus kan «skjelne en slags kurve, der faser av oppmerksomhet og glemsel avløser hverandre.»[34] Hun mener at oppblomstringen av interesse i moderne tid kan føres tilbake til historiefagets etablering på slutten av 1800-tallet. Leidulf Melve har vist at moderne historiografis grunnfortelling om middelalderen var vært kronologisk, og underbygget historisk kontinuitet heller enn brudd. En slik kronologisk moderniseringsfremstilling har underbygget fremveksten av et moderne statssamfunn.[35] I sin tematiske struktur skiller Olaus Magnus seg fra denne tradisjonen. Dessuten er han i sin tilhørighet til det tapte katolske Norden langt mindre preget av fremtidsoptimisme enn senere, nasjonal historiografi har vært. Disse kontrastene kan virke opplagte, men de er likevel viktige å være seg bevisst når vi nå skal studere moderne perspektiver på tidligmoderne historieskriving. I et redigert verk utgitt i okkupasjonsåret 1940 finner vi en utførlig beskrivelse av Danmark-Norge og Sverige i perioden 1523-1814. Selv om verket skildrer andre sentrale tidligmoderne historieskrivere, er Olaus Magnus ikke nevnt. Det er mulig å tenke seg at han er utelatt av nasjonalistiske grunner, for å øke inntrykket av et historisk samlet, protestantisk Norden.[36] Det Melves gjennomgang, og øvrig historiografi, demonstrerer, er at Olaus Magnus kun unntaksvis brukes i moderne nasjonal-historiografi for å underbygge store narrativ om endring. Langt oftere skrives han, på tross av sin ‘nasjonale’ tematikk, inn i mindre, tematiske narrativer.

Dessuten er han i sin tilhørighet til det tapte katolske Norden langt mindre preget av fremtidsoptimisme enn senere, nasjonal historiografi har vært. Disse kontrastene kan virke opplagte, men de er likevel viktige å være seg bevisst når vi nå skal studere moderne perspektiver på tidligmoderne historieskriving.

Det er liten tvil om at historiografien om Olaus Magnus har fått et oppsving de siste femti årene. I etterkant av poststrukturalismens gjennombrudd på 1970- og 80-tallet har historiefaget blitt stadig mer fragmentert. I mengden av nye fagretninger har særlig den kulturelle og språklige vendingen vært dominerende på dette. Den nye kulturhistorien revolusjonerte det materielle kildebegrepet, og åpnet for mindre rasjonalistiske utgangspunkt i behandlingen av historiske tidsvitner. Med denne vendingen fulgte også en utvidet kildebruk, til gjenstander og ikke-skriftlige levninger. Denne utvidelsen medførte en økt interesse for kilder som Olaus Magnus’ Historia, samt hans Carta marina. Blazamo mener den moderne interessen for Olaus Magnus kulminerte på 1960-tallet.[37] Johannesson skriver imidlertid, og har nok rett i, at den fra 1970-tallet har fått en renessanse. Han gjengir fra et forord i en av de nye utgavene fra 1970-tallet at Magnus’ verk er en «(...) superb cultural history – the first work worthy of such a name to appear in Europe.»[38] Denne beskrivelsen viser at det kulturelle paradigmet i moderne historieforskning ikke bare vekket interesse for Olaus Magnus og hans forfatterskap som forskningsobjekt, men også som forskningsbidrag. Det er ikke dermed sagt at Olaus Magnus’ historia er å regne som en faghistorie i moderne, ny-kulturhistorisk forstand. Likefullt kan det virke som at historikere påvirket av den kulturelle vendingen han ansett Olaus’ verk som en slags forgjenger for det som innenfor moderne fagrammer har vært deres prosjekt.  Den kulturelle vendingen medførte et økt fokus på det tidligmoderne skillet mellom antikvarianisme og historiografi, og særpreget med Olaus’ historieskriving ble naturlig å tematisere.[39] Kulturhistorikeres identifisering med Olaus Magnus’ faglighet har preget perspektivene han i løpet av de siste tiårene har blitt lest i.

Denne beskrivelsen viser at det kulturelle paradigmet i moderne historieforskning ikke bare vekket interesse for Olaus Magnus og hans forfatterskap som forskningsobjekt, men også som forskningsbidrag.

I 1996-98 ble det, for første gang siden den latinske førsteutgaven og den svenske, utgitt en fullstendig utgave av Historia på engelsk.[40] Det som går igjen i den noe begrensede moderne historiografien om Olaus Magnus, er varierte og tverrfaglige perspektiver.[41] I nyere tid har Olaus Magnus blitt brukt av identitetspolitisk inspirerte historikere, for eksempel i Carl-Gösta Olaja og Jonas Monié Nordins artikkel om tidligmoderne syn på Sámi-befolkningen.[42] Selv om Olaus behandles som en før-disiplinær historieskriver, er det tydelig at han av moderne historikere behandles med stor ærbødighet, og at han anses som en aktør i den akademiske samtalen. Dette gjelder begge de to fagretningene hvis prototyper var representert i førmoderne kart, i form av tid og rom.[43] Rom-elementet befestet seg som den kartografiske, og tids-elementet som den historiske, vitenskapen. Seaver har skrevet om Olaus Magnus’ bruk av kompasset i Journal of Navigation. Selv om Seavers tekst ikke kan være historiefaglig, illustrerer den et sentralt poeng. Olaus Magnus anses som en historisk pioner innenfor kartografien, og hans arbeid behandles ikke bare som en protovitenskapelig kuriositet, men som et legitimt bidrag til den akademiske samtalen.[44]

Rom-elementet befestet seg som den kartografiske, og tids-elementet som den historiske, vitenskapen.

Slik har Olaus Magnus også blitt et tema for vitenskapshistorien, parallelt med det som ifølge Svein Atle Skålevåg har vært fagets utvikling over de siste tiårene, i retning av bokhistorie og tidligmoderne kunnskapsspredning. Den vitenskapshistoriske grunnfortelling, mener Skålevåg, er bygget rundt ideen om ‘den vitenskapelige revolusjonen’, en plutselig oppblomstring av vitenskap ved inngangen til moderne tid.[45] I moderne vitenskapshistoriografi brukes protovitenskapelige humanister som Olaus Magnus ofte for å nyansere dette narrativet. Som Sandmo har påpekt, nøyer de fleste seg med å skrive om førsteutgaven av hans historieverk. Sandmo har selv bidratt til å forsone denne mangelen i sin bokhistoriske gjennomgang av Historias mottakelse gjennom tidene.[46] I sin bruk av Foucault, skriver han seg inn i en poststrukturalistisk tradisjon, samtidig som han i tråd med den kulturelle vendingen bruker Olaus Magnus’ verk til å gjøre en temaspesifikk, transnasjonal og sosial undersøkelse.

Det er dette transnasjonale perspektivet som, i forbindelse med den globalhistoriske vendingen, kanskje har satt mest preg på den moderne historiografien om Olaus Magnus. Sandmo beskriver Carta marina sin diakrone dimensjon. Temporalitetens tilstedeværelse i kartet, mener han, omdanner det fra et lokalt til et globalt kart, med illustrasjoner av lokal og universell tid.[47] Sandmo deler kartets temporalitet, eller historiske lag, i tre. Det første laget er det gammeltestamentlige, det andre er den før-kristne, nordiske mytologien, og det tredje er det nåtidige. Lynn Hunt trekker et skille mellom dette førmoderne historiesynet og moderne historiografi, når hun skriver at det sistnevnte avhenger av visse distinkte representasjoner av tid og rom.[48] Nyere globalhistorie representerer imidlertid en utfordring av dette skillet. Hagen Schoulz-Forberg har, som en løsning på globalhistoriens utfordringer knyttet til nasjonale rammer og eurosentrisme, foreslått tre lag av temporalitet. Den kortsiktige, unike erfaringen, det mellomsiktige perspektivet og det langsiktige, det normative, over-generasjonelle erfaringsrommet. Schoulz-Forberg skriver også at et hendelsesbasert narrativ stadig må vike for et tematisk narrativ innenfor globalhistorie.[49] Denne tematiske orienteringen knytter seg tydelig til den kulturelle vendingen. Selv om den representerer et brudd med det klassiske vitenskapelige historieidealet, trekker den opp igjen en tradisjon fra før historiefagets etablering. Olaus Magnus’ arbeid er på den måten ikke bare tematisk, men epistemologisk, i tråd med vårt tids globalhistoriske paradigme.

For å konkludere, har vi sett at Olaus Magnus’ historikerverk bør analyseres i lys av sin samtid og sin forfatters biografi. I tidligmoderne sammenheng har både hans kart og det tilhørende verket vært av stor betydning. Selv om arbeidet ble nedvurdert ved inngangen til moderne tid, fikk det en renessanse med etableringen av historiefaget på slutten av 1800-tallet. I nyere tid har historiografien om Sveriges siste katolske erkebiskop og hans historie om Norden blitt tema for en rekke ulike undersøkelser, som representerer de skiftende paradigmene innenfor historiefaget. Jeg håper å ha vist at det globalhistoriske paradigmets oppbrytning av det kronologiske og hendelsesbaserte narrativet kan spores tilbake til tidligmoderne tid, og at det på den måten ikke er nytt. Det er flere grunner til at vi bør være forsiktige med å kalle Olaus Magnus for historiker. Hans verk er snarere en klassisk historia, en antikvarianistisk og encyklopedisk gjennomgang av et tema i historisk perspektiv. Likevel er hans fremstilling av historien besynderlig lik idealet for den nye globalhistorien. Denne likheten tvinger oss til å stille spørsmål ved hva som utgjør moderne historiografi, og hva som til enhver tid er vitenskap.

 

 

Primærkilder

Magnus, Olaus. Description of the Northern Peoples. Rome 1555. Vol. 1. London: Hakluyt

Society, 1996.

Historia om de nordiska folken. Vilnius: Michaelisgillet & Gidlunds förlag, 2010.

 

 

Litteratur

Balzamo, Elena. Den osynlige ärkebiskopen. Essäer om Olaus Magnus. Stockholm: Atlantis,

2015.

Colding, Poul. «Danmark-Norge og Sverige 1523-1814» i Omstridte spørsmål i Nordens

historie vol. 1, redigert av Wilhelm Varlgren, et. al. s. 77-98. Oslo: Foreningen Norden, 1940. 

Ellenius, Allan. «Architecture, Literature and the Arts» i The Cambridge History of

Scandinavia vol. II: 1520-1870, redigert av E. I. Kouri, Jens E. Olesen. s. 609-615. Cambridge: Cambridge University Press, 2016

Fossen, Anders Bjarne. «Absalon Pedersson Beyer» Norsk biografisk leksikon. 04.04.16. 

https://nbl.snl.no/Absalon_Pedersson_Beyer

Grape, Hjalmar. Olaus Magnus. Forskare, moralist, konstnär. Stockholm: Proprius förlag,

1970.

Hagen, Rune Blix. «Olaus Magnus». Store norske leksikon. 20.12.16.

https://snl.no/Olaus_Magnus

Hein, Jørgen. «Cultural Europeanisation, Court Culture and Aristocratic Taste c. 1580-1750» i

The Cambridge History of Scandinavia vol. II: 1520-1870, redigert av E. I. Kouri,

Jens E. Olesen. s. 587-608. Cambridge: Cambridge University Press, 2016. 

Hunt, Lynn. Writing history in the Global Era. New York: W. W. Norton & Company, 2014.

Janssen, Lydia. «Antiquarianism and National History. The Emergence of a New Scholarly

Paradgm in Early Modern Historical Studies» History of European Ideas 43, 8 (2017). s. 843-856.

Johannesson, Kurt. Gotisk Renässans. Johannes och Olaus Magnus som politiker och

historiker. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1982.

– «Köldens poet», etterskrift i Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. s. 1091-1102.

Vilnius: Michaelisgillet & Gidlunds förlag, 2010.

Laugerud, Henning. Reformasjon uten folk. Oslo: St. Olavs forlag, 2018

Melve, Leidulf. «Mellomalderen i dei nasjonale forteljingane» i Fortalt fortid: norsk

historieskriving etter 1970, redigert av Jan Heiret et. al, s. 35-60. Oslo: Pax, 2013.

Miller, Peter N. History and Its Objects. Antiquarianism and Material Culture since 1500.

Ithaca: Cornell University Press, 2017.

Nigg, Joseph. Sea Monsters. A Voyage Around the World’s Most Beguiling Map. Chicago:

The University of Chicago Press, 2013.

Olaja, Carl-Gösta, Nordin, Jonas Monié. «Mapping Land and People in the North: Early

Modern Colonial Expansion, Exploitation, and Knowledge» Scandinavian Studies. vol. 91 (2019): s. 98-133. 

Pineda, Victoria. «Rhetoric and the Writing of History in Early Modern Europe: Melo’s Guerra

de Cataluña and Marcardi’s Ars historica» i European History Quarterly vol. 42. (2012): s. 6-28.

Sandmo, Erling. «Historien om en Historia. Olaus Magnus i et bokhistorisk perspektiv» i

Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519-1850, redigert av Aasta M. B. Bjørkøy, Ruth Hemstad, Aina Nøding, Anne Birgitte Rønning. s. 56-80. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2019.

– «The Champion of the North. World Time in Olaus Magnus’s Carta marina»

i Conceptualizing the World. An Exploration Across Disciplines, redigert av Helge Jordheim, Erling Sandmo. s. 274-290. New York: Berghahn books, 2019.

Schulz-Forberg, Hagen. «The Spatial and Temporal Layers of Global History: A Reflection on

Global Conceptual History through Expanding Reinhart Koselleck’s "Zeitschichten" into Global Spaces» Historical Social Research, vol. 38, no. 3 (2013): s. 40-58.

Seaver, Kirsten. «Olaus Magnus and the ‘Compass’ on Hvitark». Journal of Navigation vol. 54,

nr. 2 (2001): 235-254.

Skovgaard-Petersen, Karen. «Historical Writing in Scandinavia». The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 449-472. Oxford: Oxford University Press, 2012. 

Skålevåg, Svein Atle. «Fortellinger om vitenskap» i Fortalt fortid: norsk historieskriving etter

1970, redigert av Jan Heiret et. al, s. 264-291. Oslo: Pax, 2013.

                                                 

 

[1] Rune Blix Hagen. «Olaus Magnus». Store norske leksikon. 20.12.16. Lenken er tilgjengelig i litteraturlisten.

[2] Henning Laugerud. Reformasjon uten folk. Oslo: St. Olavs forlag, 2018. s. 181.

[3] Erling Sandmo. «Historien om en Historia. Olaus Magnus i et bokhistorisk perspektiv» i Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519-1850, redigert av Aasta M. B. Bjørkøy, Ruth Hemstad, Aina Nøding, Anne Birgitte Rønning. s. 56-80. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2019. s. 60.

[4] Kurt Johannesson. «Köldens poet», etterskrift i Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. s. 1091-1102. Vilnius: Michaelisgillet & Gidlunds förlag, 2010. s. 1095.

[5] Hagen. «Olaus Magnus».

[6] Kurt Johannesson. Gotisk Renässans. Johannes och Olaus Magnus som politiker och historiker. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1982. s. 216. I egen oversettelse.

[7] Se Johannesson. «Köldens poet». s. 1100. Elena Balzamo. Den osynlige ärkebiskopen. Essäer om Olaus Magnus. Stockholm: Atlantis, 2015.

[8] Laugerud. Reformasjon uten folk. 181.

[9] Lydia Janssen. «Antiquarianism and National History. The Emergence of a New Scholarly Paradigm in Early Modern Historical Studies». History of European Ideas 43, 8 (2017): s. 843-856. s. 847.

[10] Jannsen. «Antiquarianism and National History». s. 849.

[11] Se Hagen. «Olaus Magnus»: «Olaus Magnus er regnet som Nordens første historiker med bokverket Historien om de nordiske folkene utgitt på latin i 1555 og kartograf med det kolorerte kartet Carta Marina fra 1539.»

[12] Johannesson. «Köldens poet». s. 1100.

[13] Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. Vilnius: Michaelisgillet & Gidlunds förlag, 2010. s. II.

[14] Hjalmar Grape. Olaus Magnus. Forskare, moralist, konstnär. Stockholm: Proprius förlag, 1970. s. 211.

[15] Johannesson. Gotisk Renässans. s. 217. I egen oversettelse.

[16] Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. s. 5.

[17] Se særlig Erling Sandmo. «Historien om en Historia». s. 65.

[18] Janssen. «Antiquarianism and National History». s. 843.

[19] Janssen. «Antiquariansm and National History». s. 847.

[20] Sandmo. «Historien om en Historia». s. 68.

[21] Karen Skovgaard-Petersen. «Historical Writing in Scandinavia». The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 449-472. Oxford: Oxford University Press, 2012. s. 455.

[22] Anders Bjarne Fossen. «Absalon Pedersson Beyer» Norsk biografisk leksikon. 04.04.16. Lenken er tilgjengelig i litteraturlisten.

[23] Laugerud. Reformasjon uten folk. s. 181.

[24] Se blant annet Johannesson. «Köldens poet». s. 1101.  

[25] Blix Hagen. «Olaus Magnus». Store norske leksikon. 20.12.16.

[26] Peter N. Miller. History and Its Objects. Antiquarianism and Material Culture since 1500. Ithaca: Cornell University Press, 2017. s. 56.

[27] Joseph Nigg. Sea Monsters. A Voyage Around the World’s Most Beguiling Map. Chicago: The University of Chicago Press, 2013.

[28] Jørgen Hein. «Cultural Europeanisation, Court Culture and Aristocratic Taste c. 1580-1750» i The Cambridge History of Scandinavia vol. II: 1520-1870, redigert av E. I. Kouri, Jens E. Olesen. s. 587-608. Cambridge: Cambridge University Press, 2016. s. 594.

[29] Allan Ellenius. «Architecture, Literature and the Arts» i The Cambridge History of Scandinavia vol. II: 1520-1870, redigert av E. I. Kouri, Jens E. Olesen. s. 609-615. Cambridge: Cambridge University Press, 2016. s. 614.

[30] Victoria Pineda. «Rhetoric and the Writing of History in Early Modern Europe: Melo’s Guerra de Cataluña and Marcardi’s Ars historica» i European History Quarterly vol. 42. (2012): s. 6-28. s. 7.

[31] Sandmo. «Historien om en Historia». s. 65.

[32] Sandmo. «Historien om en Historia». s. 67.

[33] Johannesson. Gotisk Renässans. s. 11.

[34] Balzamo. Den osynlige ärkebiskopen. s. 8. I egen oversettelse.

[35] Se Leidulf Melve. «Mellomalderen i dei nasjonale forteljingane» i Fortalt fortid: norsk historieskriving etter 1970, redigert av Jan Heiret et. al, s. 35-60. Oslo: Pax, 2013.

[36] Se Poul Colding. «Danmark-Norge og Sverige 1523-1814» i Omstridte spørsmål i Nordens historie vol. 1, redigert av Wilhelm Varlgren, et. al. s. 77-98. Oslo: Foreningen Norden, 1940.  

[37] Balzamo. Den osynlige ärkebiskopen. s. 9.

[38] Johannesson. «Köldens poet». s. 1102. Johannesson oppgir ingen videre henvisning.

[39] Janssen. «Antiquarianism and National History». s. 843.

[40] Se Olaus Magnus. Description of the Northern Peoples. Rome 1555. Vol. 1. London: Hakluyt Society, 1996.

[41] For en mer politisk lesning av Olaus Magnus, se særlig Hein. «Cultural Europeanisation». 

[42] Carl-Gösta Ojala, Jonas Monié Nordin. «Mapping Land and People in the North: Early Modern Colonial Expansion, Exploitation, and Knowledge» Scandinavian Studies. vol. 91 (2019): s. 98-133. 

[43] Erling Sandmo. «The Champion of the North. World Time in Olaus Magnus’s Carta marina» i Conceptualizing the World. An Exploration Across Disciplines, redigert av Helge Jordheim, Erling Sandmo. s. 274-290. New York: Berghahn books, 2019. s. 275. 

[44] Se Kirsten Seaver. «Olaus Magnus and the ‘Compass’ on Hvitark». Journal of Navigation vol. 54, nr. 2 (2001): 235-254.

[45] Svein Atle Skålevåg. «Fortellinger om vitenskap» i Fortalt fortid: norsk historieskriving etter 1970, redigert av Jan Heiret et. al, s. 264-291. Oslo: Pax, 2013. s. 265.

[46] Se Sandmo. «Historien om en Historia».

[47] Sandmo. «The Champion of the North». s. 279.

[48] Hunt. Writing History in the Global Era. s. 98.

[49] Hagen Schulz-Forberg. «The Spatial and Temporal Layers of Global History: A Reflection on Global Conceptual History through Expanding Reinhart Koselleck’s "Zeitschichten" into Global Spaces» Historical Social Research, vol. 38, no. 3 (2013): s. 40-58. s. 48.

 

 

Av Anna P. Grøgaard, Masterstudent i Historie, UiO
Publisert 22. mars 2021 14:13 - Sist endret 22. mars 2021 14:13