«America’s closest friend in The Middle East»: Utviklingen av forholdet mellom USA og Iran under Johnson-administrasjonen

Utenrikspolitikken til Lyndon B. Johnson var sterkt knyttet til eskaleringen av Vietnamkrigen. Hans presidentperiode sammenfalt også med en rekke andre globale endringer som utfordret den stillingen USA hadde hatt i verden siden slutten av andre verdenskrig. En av disse endringene kom i forholdet til Iran.

Secretary of State Dean Rusk, President Lyndon B. Johnson og Secretary of Defense Robert McNamara i et møte om situasjonen i Vietnam i 1968. Foto: Yoichi Okamoto/LBJ Library 

Iran hadde hatt et nært forhold til USA siden det CIA-støttede kuppet i 1953 som førte Mohammad Reza Sjah tilbake til makten. Gjennom store deler av 1950- og tidlig 1960-tallet var Iran preget av ustabilitet, men fra starten av Johnson-administrasjonen bedret den iranske økonomien seg, som følge av voksende oljeinntekter, og sjahen ble mer selvsikker på sin posisjon. Utover 1960-tallet resulterte dette i en mer selvstendig iransk utenrikspolitikk som utfordret forholdet til USA.

Hvordan endret forholdet mellom USA og Iran seg under Johnson-administrasjonen, og hvorfor fant denne endringen sted? I denne teksten skal jeg se nærmere på utviklingen i forholdet mellom USA og Iran under Johnson-administrasjonen. Jeg vil argumentere for at forholdet mellom USA og Iran utviklet seg fra et patron-klient forhold til et tentativt partnerskap under Johnson-administrasjonen. Jeg vil begynne med en analyse av utviklingen i historiografien om Johnson-administrasjonens utenrikspolitikk og forholdet mellom USA og Iran. Deretter vil jeg se på hvordan Johnson-administrasjonen endret sin tilnærming til Iran gjennom tre deler. Den første ser på den stabile overgangen fra Kennedy til Johnson; den andre ser på hvordan Johnson-administrasjonen endret sin tilnærming til Iran i møte med en mer selvstendig sjah; og den siste tar for seg hvordan Johnson-administrasjonen aksepterte et tentativt partnerskap med Iran mot slutten av 1960-tallet for å opprettholde amerikansk innflytelse i landet.

 

Historiografi

Forholdet mellom USA og Iran under Johnson-administrasjonen har generelt sett vært lite forsket på. Historieskrivningen om Johnsons utenrikspolitikk har i stor grad konsentrert seg om eskaleringen av Vietnamkrigen eller hvordan Johnsons innenrikspolitiske agenda overskygget hans utenrikspolitikk.[1] Først fra midten av 1990-tallet, med åpningen av flere arkiver, har historikere begynt å utforske Johnsons utenrikspolitikk utover Vietnam. Disse historikerne har bidratt til å nyansere Johnsons evne til å føre utenrikspolitikk som står i sterk kontrast til de stort sett negative fremstillingene av hans håndtering av Vietnamkrigen.[2]

Samtidig har historieskrivningen om forholdet mellom USA og Iran i hovedsak konsentrert seg om forholdene rundt kuppet i 1953 og revolusjonen i 1978-79. Det er skrevet tre generelle fremstillinger av forholdet i denne perioden. De består av Barry Rubins Paved with Good Intentions (1980), James A. Bills The Eagle and the Lion (1988) og Mark Gasiorowskis US Foreign Policy and the Shah (1991). De er skrevet kort tid etter revolusjonen og handler i stor grad om hvilken rolle amerikansk utenrikspolitikk spilte i veien fra 1953 til 1979. Disse fremstillingene argumenterer for at forhodet under Johnson-administrasjonen var godt, og preget av stabilitet. Johnson selv fremstilles som en venn og støttespiller av sjahen. Selv om dette er gode fremstillinger mangler de detaljer som følge av manglede tilgang på sentrale dokumenter som først ble offentliggjort på 1990-tallet.[3]

Gjennom 2000- og 2010-tallet har historikere viet mer oppmerksomhet til forholdet mellom USA og Iran utover hendelsene i 1953 og 1979. Denne utviklingen henger sammen med en vending i historieskrivningen om den kalde krigen, kalt det «periferi-sentrerte»-rammeverket. Dette rammeverket tar sikte på å forklare mindre aktørers rolle i utviklingen av den kalde krigen, og deres innflytelsesevne på supermaktene. For Midtøsten har denne utviklingen kommet til syne i forholdet mellom USA og Israel, men også vektlagt rollen som blant andre

President Lyndon B. Johnson gikk i økende grad med på å tilby Iran stadig større våpenavtaler i et forsøk på å opprettholde innflytelsen over det viktige landet i Midtøsten.  Bildet er tatt 10. mars 1964. Foto: Arnold Newman/White House Press Office (WHPO)
President Lyndon B. Johnson gikk i økende grad med på å tilby Iran stadig større våpenavtaler i et forsøk på å opprettholde innflytelsen over det viktige landet i Midtøsten. 
Bildet er tatt 10. mars 1964. Foto: Arnold Newman/White House Press Office (WHPO)

Egypt, under Gamal Abdel Nasser, og PLO har hatt i utviklingen av den kalde krigen i regionen.[4] For forholdet mellom USA og Iran har den nyere forskningen viet større oppmerksomhet til hvordan forholdet utviklet seg under Kennedy-, Johnson-, og Nixon/Ford-administrasjonene. De har gjort dette ved, blant annet, å se på hvilken rolle moderniseringsteori, våpensalg og Nixon-doktrinen har spilt i utviklingen av forholdet. Med utgangspunkt i det «periferi-sentrerte»-rammeverket har disse historikerne i større grad vektlagt evnen sjahen hadde til å påvirke forholdet til USA, og argumenterer for at forholdet ofte var preget av initiativer sjahen selv tok.[5] 

Hovedvekten av den nyere forskningen på forholdet mellom USA og Iran under Johnson-administrasjonen består av arbeid gjort av fire forskere. Andrew Johns analyserer forholdet gjennom et patron-klient-versus-partnerskap perspektiv, hvor han argumenterer for at forholdet mellom 1965 og 1967 gikk fra å være et patron-klient-forhold til å bli et fullverdig partnerskap.[6] Stephen McGlinchey og Claudia Castiglioni anvender det samme perspektivet i sine analyser. McGlinchey analyserer utviklingen i våpensalgspolitikken, mens Castiglioni ser på forholdet mer generelt. Begge er enige i Johns argument om at forholdet sluttet å være et patron-klient-forhold under Johnson, men at det utviklet seg et tentativt partnerskap, hvor Johnson-administrasjonens politikk var mer imøtekommende ovenfor sjahen for å beholde sin innflytelse i Teheran heller enn en anerkjennelse av Iran som en likeverdig partner.[7] Ben Offiler har analysert hvordan moderniseringsteori spilte inn i Johnson-administrasjonens politikk mot Iran og argumenterer for at dynamikken i forholdet endret seg som følge av sjahens økende selvstendighet og fordi USA mistet sin evne til å utøve innflytelse over Iran.[8] Alle fire bygger på en kombinasjon av førstehåndskilder fra Foreign Relations of the United States (FRUS), 1964-1968, Vol. XXII, som ble ferdigstilt i 1999, biografier, muntlige kilder, samt andre kilder fra relevante arkiv i USA. Det er i hovedsak disse analysene som vil bli anvendt her for å analysere forholdet mellom USA og Iran under Johnson-administrasjonen.  

 

Stabil Overgang – 1962-1964

I den tradisjonelle litteraturen om forholdet mellom USA og Iran har Lyndon B. Johnsons overtakelse av presidentembetet blitt fremstilt som en markant forbedring i forholdet mellom de to landene. Dette bygger delvis på at Johnson-administrasjonen vektla moderniseringshensyn mindre enn Kennedy-administrasjonen, og delvis, som også Andrew Johns understreker, et langt bedre personlig forhold mellom President Johnson og Mohammed Reza Sjah som var etablert allerede da Johnson var visepresident. [9]

Da sjahen, kort tid etter signeringen av avtalen, begynte å undersøke mulighetene for å kjøpe mer avanserte våpen, utviklet administrasjonen en gå-sakte-strategi hvor de var avvisende ovenfor sjahens nye etterspørsler.

Nyere historieforskning har utfordret denne tolkningen. Victor Nemchenok har vist hvordan Kennedy-administrasjonen forsøkte å fremme modernisering i Iran gjennom den reformvennlige statsministeren Ali Amini, men da han ble tvunget til å gå av, valgte administrasjonen å fullverdig omfavne sjahens regime, og hans «hvite revolusjon», et økonomisk og sosialt reformprogram. Av hensyn til den kalde krigen valgte Kennedy-administrasjonen å vektlegge politisk stabilitet i Iran fremfor å fortsette å promotere den moderniseringspolitikken de hadde promotert under Amini.[10] Claudia Castiglioni bygger videre på denne tolkningen ved å understreke at den politiske utviklingen i Iran mellom 1962 og 1964 resulterte i at sjahen konsoliderte sin kontroll over iransk politikk, som igjen førte til at sjahen var den eneste, realistiske pro-vestlige lederen i Iran som Washington kunne forholde seg til. Sjahens økende selvsikkerhet, som følge av voksende oljeinntekter, gjorde han mindre avhengig av amerikansk støtte og økonomisk bistand, som igjen resulterte i en økende grad av autonome handlinger. [11] Selv om denne endringen ble fanget opp på lavere nivåer av administrasjonen, resulterte det ikke i store endringer i den overordnende politikken til Johnson-administrasjonen.[12]

Stabiliteten i den amerikanske politikken mot Iran reflekteres i hvordan Johnson-administrasjonen tilnærmet seg to viktige utviklinger i forholdet gjennom 1964. Det første punktet gjaldt overgangen fra militærbistand til våpensalg på kreditt. Siden 1950 hadde USA bidratt med militærbistand til Iran, og Kennedy-administrasjonen hadde fornyet denne ordningen ved å inngå en ny bistandsavtale med Iran tidlig i 1963 som utvidet programmet med fem år. Synet på avtalen endret seg ikke med at Johnson tok over, men den bedrede økonomiske situasjonen i Iran resulterte i at sjahen bad om å opprette en kredittavtale med USA for videre opprustning.[13] Etter en kort periode med intern debatt i administrasjonen tilbød de Iran en kredittavtale på $200 millioner, samt en utvidelse av bistandsprogrammet signert under Kennedy med ytterligere to år. Avtalen ble signert under Sjahens besøk til Washington sommeren 1964.[14] Stephen McGlinchey argumenterer for at Johnson-administrasjonen var imøtekommende ovenfor sjahen fordi de antok at denne avtalen ville tilfredsstille sjahens militære behov. Da sjahen, kort tid etter signeringen av avtalen, begynte å undersøke mulighetene for å kjøpe mer avanserte våpen, utviklet administrasjonen en gå-sakte-strategi hvor de var avvisende ovenfor sjahens nye etterspørsler. Strategien bygget på en antakelse om at Iran ikke ville bryte med USA over våpensalgsavtaler. [15] 1964-avtalen sammenfalt med en nedjustering av den økonomiske bistanden fra Agency of International Development (AID) som følge av de voksende oljeinntektene i Iran. Dermed markerte avtalen en overgang i forholdet, hvor våpensalg ble en stadig viktigere kilde til å opprettholde amerikansk innflytelse i Iran da landets økonomi bedret seg.[16]

Det andre punktet gjaldt signeringen av Status of Forces Agreement (SOFA), en avtale som avklarte den juridiske statusen til den økende mengden amerikansk militærpersonell i Iran. Slike avtaler eksisterte med alle land hvor USA hadde utplassert militærpersonell, men avtalen med Iran var unik da den gav amerikanere utplassert i Iran juridisk immunitet på nivå med en diplomat. Det amerikanske forsvarsdepartementet, under press fra Senatet, tvang gjennom avtalen til tross for advarsler fra utenriksdepartementet om at den kunne skade det nære forholdet til Iran som følge av politiske reaksjoner i landet.[17] I Iran møtte SOFA sterk motstand, og ble karakterisert som en overgivelse av iransk suverenitet til amerikanerne på samme måte som landet hadde blitt tvunget til å gjøre ovenfor Storbritannia og Russland gjennom 1800- og 1900-tallet. Avtalen ble ratifisert i den iranske nasjonalforsamlingen, som bestod av representanter godkjent av sjahen, men med et knapt flertall og med en stor andel representanter som stod over avstemningen. Sjahen forsøkte å utsette ratifiseringen av avtalen da han fryktet negative reaksjoner, men Johnson-administrasjonen tvang likevel avtalen gjennom. Dette gjorde at sjahen fant det nødvendig å distansere seg fra sin allierte for å understreke sin egen selvstendighet.[18] Ben Offiler argumenterer for at ratifiseringen av SOFA resulterte i en gradvis økning av anti-amerikanisme blant den iranske befolkningen som var begynt å sammenfalle med opposisjonen mot sjahens regime.[19]

 

Tilnærminger til en mer selvstendig sjah, 1965-1967

Gjennom 1965 håndterte Johnson-administrasjonen en rekke utenrikspolitiske kriser som fikk konsekvenser for forholdet til Iran. Våren 1965 intervenerte Johnson-administrasjonen både i Sør-Vietnam og Den dominikanske republikk, og om høsten innførte administrasjonen en våpenembargo mot sin allierte Pakistan etter landet havnet i konflikt med India, som førte til at de store amerikanske etterretningssystemene i landet måtte avvikles.[20] Offiler har argumentert for at dette fikk to konsekvenser for forholdet til Iran. På den ene siden gjorde Johnson-administrasjonen seg mer avhengig av Iran ved aktivt å søke støtte fra sjahen for intervensjonene internasjonalt og ved å undersøke muligheter for å utvide de amerikanske etterretningssystemene i Iran for å kompensere for tapet av de Pakistanske. Sjahen, som innfridde på begge punkter, håpte at han med dette kunne demonstrere sin rolle som en solid internasjonal partner for USA, som igjen kunne resultere i bedre våpenavtaler.[21] På den

Mohammad Reza Sjah Pahlavi så på opprustning som en viktig del av moderniseringen av Iran, og forsøkte derfor forhandle frem stadig fler og større våpenavtaler med sin hovedalliert USA. Foto: Modesikuwasi/Wikimedia Commons.
Mohammad Reza Sjah Pahlavi så på opprustning som en viktig del av moderniseringen av Iran, og forsøkte derfor forhandle frem stadig fler og større våpenavtaler med sin hovedalliert USA. Foto: Modesikuwasi/Wikimedia Commons.

andre siden fremstod både stagnasjonen som fulgte den amerikanske intervensjonen i Vietnamkrigen og våpenembargoen mot Pakistan for sjahen som prototyper for hva som kunne skje dersom Iran havnet i en lignende situasjon. For å unngå dette ønsket sjahen å føre en utenrikspolitikk hvor Iran stod mer uavhengig av USA og kunne dermed bedre håndtere potensielle konflikter, men uten å bryte med sin pro-vestlige posisjon. Dette utenrikspolitiske initiativet reflekterte også hans økende selvtillit som følge av den politiske stabiliteten og økonomiske veksten i Iran.[22]

Den første delen av sjahens mer selvstendige utenrikspolitikk var utviklingen av et nærmere forhold til Sovjetunionen. Forholdet mellom Moskva og Teheran hadde markant bedret seg etter sjahen erklærte at han ikke ville tillate USA å etablere rakettbaser på iransk jord i 1962.[23] Sjahen håpet å bruke sitt nye forhold til Sovjetunionen til å skaffe en ny kilde for iransk industrialisering og vise at han var uavhengig av USA. Et økonomisk samarbeid med Moskva var også attraktivt fordi de var villige til å selge sovjetisk teknologi og ekspertise mot iransk olje og naturgass heller enn valuta, slik en lignende avtale med USA ville krevd.[24] Det nye initiativet kulminerte i en avtale med Sovjetunionen om å bygge et stålverk i Esfahan, som ifølge Andrew Johns markerte starten på en serie med handelsavtaler mellom Iran og Østblokklandene, samtidig som det ble hyllet som en iransk selvstendighetserklæring.[25] Johnson-administrasjonen var ikke imot en avspenning i forholdet mellom Teheran og Moskva, men var kritisk til den økende sovjetiske innflytelsen, representert av det økende antallet sovjetiske ingeniører, i Iran. Samtidig var administrasjonen ute av stand til å legge press på regimet da dette kunne risikere at USA mistet en viktig støttespiller i Vietnamkrigen.[26]

Den andre delen kom i en form av et nytt opprustningsprogram. Sjahen konkluderte med at Iran trengte å ruste ytterligere opp for å unngå å havne i en lignende situasjon som Vietnam eller Pakistan. Han sendte gjentatte forespørsler til Washington om å utvide de eksisterende våpensalgsavtalene, men, som vist, hadde Johnson-administrasjonen konkludert med at 1964-avtalen skulle dekke Irans militære behov og var derfor lite imøtekommende ovenfor sjahen, selv da sjahen gav uttrykk for at han ville kjøpe våpen fra Sovjetunionen dersom USA ikke ville selge.[27] McGlinchey har argumentert for at våpensalgsforhandlingene gjennom våren og sommeren 1966 markerte et lavpunkt i forholdet mellom USA og Iran under Johnson og at administrasjonen deretter utviklet en mer imøtekommende tilnærming for å bedre forholdet. Administrasjonens motstand mot å tilby en ny våpenavtale til Iran – bare to år etter den forrige var blitt inngått - ble gradvis svekket av urovekkende rapporter fra Armin Meyer, USAs ambassadør til Iran, CIA og Kermit Roosevelt, som hadde vært sentral i 1953-kuppet og var en venn av sjahen. Alle disse hevdet at stagnasjonen i våpensalgsforhandlingene hadde satt det nære forholdet mellom USA og Iran i fare og kunne resultere i at Iran forsvant ut av den amerikanske innflytelsessfæren.[28] Administrasjonen ble til slutt overbevist da rapporter fra Israel og Storbritannia viste at sjahen hadde innledet forhandlinger med Moskva om å kjøpe avanserte våpen. Administrasjonen tegnet raskt en ny avtale på $200 millioner, fordelt på fire år, som sjahen aksepterte i august 1966. Sjahen signerte likevel en våpenavtale med Moskva tidlig i 1967, men denne bestod av usofistikerte våpen. McGlinchey har videre argumentert for at 1966-avtalen var symptomatisk på forholdet under Johnson: Kort tid etter at en avtale var inngått, hevdet sjahen at avtalen ikke var dekkende for Irans militære behov og ønsket å forhandle om mer.[29]

 

Tentativt partnerskap i en usikker region, 1967-1968

Internt i Johnson-administrasjonen var det knyttet stor spenning til sjahens besøk til Washington i august 1967. Spenningen som hadde preget forholdet siden 1965 gjorde at sentrale medlemmer av administrasjonen forstod at møtet kunne endre forholdet mellom USA og Iran.[30] Andrew Johns har argumentert for at det positive utfallet fra 1967-møtet utgjorde et vendepunkt i forholdet mellom USA og Iran, hvor Iran gikk fra å være en amerikansk klient til å bli en likeverdig partner. Dette illustreres ved at enda en våpenavtale ble signert under møtet og AID-programmet for Iran ble avviklet, noe som betydde at USA anså Iran som et økonomisk utviklet land.[31]

Sjahen hadde lenge brukt en mulig britisk tilbaketrekning fra Persiabukten som begrunnelse for iransk opprustning, og han gjorde det klart for Johnson at Iran ønsket å spille en større rolle i regionen fremover.

Både Castiglioni og McGlinchey har tonet ned denne tolkningen, og heller argumentert for at det utviklet seg et tentativt partnerskap mellom de to statene. McGlinchey argumenterer for at sjahens besøk til Washington i 1967 dempet spenningene i forholdet bare midlertidig. Bare to måneder etter besøket gjorde nemlig sjahen det klart at han ville kjøpe våpen for ytterligere $800 millioner fra USA.[32] Som de to forrige våpensalgsavtalene, skapte dette debatt innad i administrasjonen, men denne gangen var store deler av administrasjonen mer imøtekommende overfor sjahens forespørsel. McGlinchey forklarer dette med at Johnson-administrasjonen ville unngå å gjenskape den spenningen som hadde preget forholdet under forhandlingene om de to forrige våpenavtalene, samtidig som de forstod at forholdet til Iran, og amerikansk innflytelse der, i økende grad baserte seg på våpensalg. Johnson-administrasjonen tilbød Iran en avtale på $100 millioner for 1968, med det forbehold at avtalen kunne fornyes hvert år for seks år frem i tid.[33] Castiglioni understreker at avtalen ikke representerte en anerkjennelse fra Johnson-administrasjonens side om å gi Iran en større rolle i forsvaret av Midtøsten, men heller en måte for administrasjonen å beholde innflytelsen i Iran, som var svekket som følge av avviklingen av AID og sjahens mer selvstendige utenrikspolitikk.[34]

President Lyndon B. Johnson og National Security Advisor Walt W. Rostow i et møte om situasjonen i Vietnam i 1968. Foto: Ukjent fotograf/flickr

Johnson-administrasjonens motvilje mot å behandle Iran som en likeverdig partner kom også frem i administrasjonens tilnærming til Iran etter at Storbritannia erklærte tidlig i 1968 at de ville avvikle sin tilstedeværelse i Persiabukten innen 1971. Johnson-administrasjonen hadde, i lys av endringene i Midtøsten etter Seksdagerskrigen, forsøkt å utvikle en ny strategi for hvordan USA skulle tilnærme seg regionen. Britenes erklæring gjorde behovet for å få på plass en ny strategi mer akutt.[35] Sjahen hadde lenge brukt en mulig britisk tilbaketrekning fra Persiabukten som begrunnelse for iransk opprustning, og han gjorde det klart for Johnson at Iran ønsket å spille en større rolle i regionen fremover. Internt i Johnson-administrasjonen forstod man at med mindre USA ville overta Storbritannias rolle, noe som ikke var aktuelt, måtte Iran spille en større rolle i regionen.[36]

Istedenfor å utpeke Iran som Persiabuktens vokter, valgte Johnson-administrasjonen å følge det Roham Alvandi har kalt en balansepolitikk overfor Persiabukten. Denne politikken, utviklet i tett samarbeid med Storbritannia, gikk ut på å fremme maktbalanse og samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia, de to mektigste statene i regionen, for å hindre spredningen av sovjetisk innflytelse og sikre oljeforsyningen fra Midtøsten. Alvandi argumenterer videre med at denne politikken var ment til å dempe Irans regionale ambisjoner i Persiabukten.[37] Iran var villig til å samarbeide med USA om denne politikken, men forholdet til Saudi-Arabia var problematisk som følge av diverse territorielle konflikter i regionen, som igjen reflekterte de motstridende rollene Iran og Saudi-Arabia ønsket å spille. Johnson-administrasjonen unngikk å involvere seg direkte i denne konflikten for å unngå å favorisere en av partene, noe som frustrerte sjahen. Han forsøkte gjentatte ganger uten hell å få Johnson-administrasjonen til å favorisere Iran vis-à-vis Saudi-Arabia, og trosset Johnson-administrasjonens oppfordringer om å samarbeide med Riyadh.[38] Utover andre halvdel av 1968 forbedret forholdene seg i Persiabukten, delvis fordi sjahen la seg på en mer pragmatisk linje ovenfor Riyadh, og delvis fordi Johnson-administrasjonen klarte å forhandle frem en enighet mellom Teheran og Riyadh om medianlinjen i Persiabukten.[39] Balansepolitikken til Johnson-administrasjonen reflekterer deres skepsis til å behandle Iran som en likeverdig partner, selv da deres regionale interesser var avhengig av et samarbeidsvillig Iran. Nixon-administrasjonen brøt gradvis med Johnson-administrasjonens balansepolitikk og favoriserte Iran framfor Saudi-Arabia i Persiabukten.[40]   

 

Konklusjon

Under Johnson-administrasjonen endret forholdet mellom USA og Iran seg fra å være et patron-klient forhold til å bli et tentativt partnerskap. Dette var fordi sjahens styrkede politiske og økonomiske stilling i Iran tillot ham å føre en stadig mer selvstendig utenrikspolitikk, samtidig som Johnson-administrasjonens evne til å utøve innflytelse over sjahen sank i takt med denne utviklingen. Mot slutten av 1960-tallet justerte administrasjonen sin tilnærming til Iran ved å være mer imøtekommende, men var samtidig ikke villig til å eksplisitt anerkjenne Iran som en likeverdig internasjonal partner. Endringene i forholdet under Johnson-administrasjonen kan deles opp i tre deler. Den første delen, fra 1963 til 1964, var preget av at Johnson-administrasjonen førte en stabil politikk ovenfor Iran i form av våpenavtalen fra 1964 og SOFA, samtidig som sjahen begynte å hevde seg mer i forholdet. Den andre delen, fra 1965 til 1967, var preget av at sjahen førte en mer selvstendig utenrikspolitikk med sikte på å stå mer selvstendig fra USA og at Johnson-administrasjonen gradvis endret sin tilnærming til Iran da det ble klart at det nære forholdet i Teheran var i fare. Den siste delen, fra 1967 til 1968, var preget av at Johnson-administrasjonen var langt mer imøtekommende ovenfor sjahen, men at dette handlet mer om å opprettholde amerikansk innflytelse i Teheran, heller enn langsiktig strategisk tenkning. Dette vises blant annet i balansepolitikken mot Persiabukten etter Storbritannia erklærte at de ville trekke seg tilbake fra regionen.

 

Litteraturliste

Alvandi, Roham. “Guest Editor’s Introduction: Iran and the Cold War”. Iranian Studies 47, nr.3 (2014): 373-378.

Alvandi, Roham. “Muhammad Reza Pahlavi and the Bahrain Question, 1968-1970”. British Journal of Middle Eastern Studies, 37, nr. 2 (2010): 159-177.

Alvandi, Roham. Nixon, Kissinger, and the Shah: The United States and Iran in the Cold War. New York: Oxford University Press, 2014.

Alvandi, Roham. “The Shah’s Détente with Khrushchev: Iran’s 1962 Missile Base Pledge to the Soviet Union”. Cold War History 14, nr.3 (2014): 423-444.

Ansari, Ali M. “The Myth of the White Revolution: Mohammad Reza Shah, “Modernization” and the Consolidation of Power”. Middle Eastern Studies, 37, nr.3 (2001): 1-24.

Bill, James A. The Eagle and the Lion: The Tragedy of American-Iranian Relations. New Haven, CT; London: Yale University Press, 1988.

Castiglioni, Claudia. «No longer a client, not yet a partner: the US-Iranian alliance in the Johnson years”. Cold War History, 15, nr.4 (2015): 491-509.

Citino, Nathan J., Paul T. Chamberlin, Jeffery J. Byrne & Guy Laron. “Roundtable discussion on the Cold War in the Middle East”. International Journal of Middle East Studies, 43, nr 2. (2011): 313-325.

Fain, W. Taylor. American Ascendance and British Retreat in the Persian Gulf Region. New York: Palgrave Macmillan, 2008.

Gasiorowski, Mark J. U.S. Foreign Policy and the Shah: Building a Client State in Iran. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1991.     

Gettig, Eric. “Trouble Ahead in Afro-Asia”: The United States, the Second Bandung Conference, and the Struggle for the Third World, 1964-1965”. Diplomatic History, 39, nr.1 (2015): 126-156.

Johns, Andrew. “Tiered of Beign Treated like a Schoolboy”: The Johnson Administration, the Shah of Iran, and the Changing Pattern of U.S.-Iranian Relations, 1965-1967”. Journal of Cold War Studies, 9, nr.9 (2007): 64-94.

Lerner, Mitchell. “A Big Tree of Peace and Justice”: The Vice-Presidential Travels of Lyndon Johnson”. Diplomatic History, 34, nr.2 (2010): 357-393.

Logvall, Fredrik. “Lyndon Johnson and Vietnam”. Presidential Studies Quarterly, 34, nr.1 (2004): 100-112.

McGlinchey, Stephen. “Lyndon B. Johnson and Arms Credit Sales to Iran, 1964-1968”. The Middle East Journal, 67, nr.2 (2013): 229-247.

McGlinchey, Stephen. “Richard Nixon’s Road to Tehran: The Making of the U.S.-Iranian Arms Agreement of May 1972”. Diplomatic History, 37, nr.4 (2013): 841-860.

McMahon, Robert. The Cold War on the Periphery: The United States, India, and Pakistan. New York: Columbia University Press, 1994.

Nasr, Vali. “Politics Within the Late-Pahlavi State: The Ministry of Economy and Industrial Policy, 1963-1969”. International Journal of Middle East Studies, 32, nr.1 (2000): 97-122.

Nemchenok, Victor V. “In search of stability amid chaos: US policy towards Iran, 1961-63”. Cold War History, 10, nr.3 (2010): 341-369.

Offiler, Ben. US Foreign Policy and Modernization of Iran: Kennedy, Johnson, Nixon and the Shah. Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan, 2015.

Offiler, Ben. “Reassessing the Eagle and the Lion”, Journal of American Studies Vol. 51, nr.4 (2017): 1267-1274.

Rabe, Stephen G. The Killing Zone: The United States Wages Cold War in Latin America. New York, Oxford: Oxford University Press, 2016.

Rubin, Barry. Paved with Good Intentions: The American Experience and Iran. New York: Penguin, 1980.

Salberg, Marit & Hilde Henriksen Waage. «Master of the Game: The Relationship between the United States and Iran Revisited, 1969-1972”. Diplomacy and Statecraft Vol. 30, nr.3 (2019): 468-489.

Smith, Tony. “New Bottles for New Wine: A Pericentric Framework for the Study of the Cold War”. Diplomatic History, 24, nr.4 (2000): 567-591.

 

[1] Ben Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran: Kennedy, Johnson, Nixon and the Shah, (Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan, 2015), 71-72.

[2] Claudia Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner: the US-Iranian alliance in the Johnson years”, Cold War History 15 nr.4 (2015), 492.

[3] Ben Offiler, US Foreign Policy 6-7; James A. Bill Eagle and the Lion: The Tragedy of American-Iranian Relations (New Haven, CT: Yale University, 1988); Mark J. Gasiorowski, US Foreign Policy and the Shah: Building a Client State in Iran (Ithaca, NY: Cornell University Press, 1991); Barry Rubin Paved With Good Intentions: The American Experience and Iran (New York: Penguin, 1980).

[4] Tony Smith, “New Bottles for New Wine: A Pericentric Framework for the Study of the Cold War”, Diplomatic History 24, nr.4 (2000), 569-571; Roundtable discussion med Nathan J. Citino, Paul T. Chamberlin, Jeffrey J. Byrne og Guy Laron om Den kalde krigen i Midtøsten i International Journal of Middle East Studies 43, nr.2 (2011), 315-25.

[5] Oversikt over den nyere forskningen på forholdet mellom USA og Iran finnes i Roham Alvandi “Guest Editor’s Introduction: Iran and the Cold War”, Iranian Studies 47, nr.3 (2014), 373-378; og Ben Offiler “Reassessing the Eagle and the Lion”, Journal of American Studies 51, nr.4 (2017), 1267-1274.

[6] Andrew Johns, “The Johnson Administration, the Shah of Iran, and the Changing Pattern of U.S.-Iranian Relations, 1965-1967 “Tiered of Being Treated like a Schoolboy”, Journal of Cold War Studies 9, nr.2 (2007), 64-94.

[7] Stephen McGlinchey, “Lyndon B. Johnson and Arms Credit Sales to Iran 1964-1968”, The Middle East Journal 67, nr.2 (2013), 229-247. Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 491-509.

[8] Ben Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 69-135.

[9] Johns, “Tired of Being Treated like a Schoolboy”, 69-70; Bill, The Eagle and the Lion, 154-156. For mer om Johnsons møte med sjahen som vise-president se Mitchell Lerner “A Big Tree of Peace and Justice”: The Vice Presidential Travels of Lyndon Johnson”, Diplomatic History 34, nr.2 (2010), 364-370.

[10] Victor Nemchenok, “In search of stability amid chaos: US policy toward Iran, 1961-1963”, Cold War History 10, nr.3 (2010), 341-369. For mer om den hvite revolusjon se Ali M. Ansari “The Myth of the White Revolution: Mohammad Reza Shah, “Modernization” and the Consolidation of Power”, Middle East Studies 37, nr.3 (2001), 1-24

[11] Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 497-499.

[12] Offiler, US foreign Policy and the modernization of Iran, 85-86.

[13] McGlinchey, “LBJ and the Arms Credit Sales to Iran”, 232. 

[14] McGlinchey, “LBJ and the Arms Credit Sales to Iran”, 233-243.

[15] McGlinchey,”LBJ and the Arms Credit Sales to Iran”, 234.

[16] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 80-83.

[17] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 85.

[18] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 86-88; Johns, “Tiered of Being Treated like a Schoolboy”, 71.

[19] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 89-91.

[20] For mer om Johnson-administrasjonens intervensjon i Vietnam se Fredrik Logevall, “Lyndon Johnson and Vietnam”, Presidential Studies Quarterly 34, nr.1 (2004), 100-112; for mer om Johnson-administrasjonens intervensjon i Den dominikanske republikk se Stephen G. Rabe, The Killing Zone: The United States Wages Cold War in Latin America, 2. Utgave (New York, Oxford: Oxford University Press, 2016), 97-105; For mer om Johnson-administrasjonens forhold til Pakistan se Robert J. McMahon, The Cold War on the Periphery: The United States, India, and Pakistan, (New York: Columbia University Press, 1994), 305-336.

[21] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 96-99. For mer om Irans internasjonale støtte til Johnson-administrasjonens Vietnampolitikk se Eric Gettig “Trouble Ahead in Afro-Asia”: The United States, The Second Bandung Conference, and the Struggle for the Third World, 1964-1965”, Diplomatic History 39, nr.1 (2015), 126-156.

[22] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 99-101; Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 493-494 & 505-506.

[23] Roham Alvandi “The Shah’s détente with Khrushchev: Iran’s 1962 missile base pledge to the Soviet Union” Cold War History 14, nr.3 (2014), 423-444.

[24] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 95-97 & 111. Om iransk industrialisering se Vali Nasr “Politics Witihin the Late-Pahlavi State: The Ministry of Economy and Industrial Policy, 1963-1969” International Journal of Middle East Studies 32, nr.1 (2000), 97-122.

[25] Johns, “Tiered of Being Treated like a Schoolboy”, 77; Offiler US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 97-98.

[26] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 99-101.

[27] McGlinchey, “LBJ and Arms Credit Sales to Iran”, 235-236.

[28] McGlinchey, “LBJ and Arms Credit Sales to Iran”, 236-239.

[29] McGlinchey, “LBJ and Arms Credit Sales to Iran”, 240-242; Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 505.

[30] Johns, “Tiered of Being Treated like a Schoolboy”, 86.

[31] Johns, “Tiered of Being Treated like a Schoolboy”, 87-89.

[32] McGlinchey, “LBJ and Arms Credit Sales to Iran”, 242-243.

[33] McGlinchey, “LBJ and Arms Credit Sales to Iran”, 245-246.

[34] Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 502-504.

[35] Castiglioni, “No longer a client, not yet a partner”, 507.

[36] Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 126-127.

[37] Roham Alvandi Nixon, Kissinger and the Shah: The United States and Iran in the Cold War, (Oxford: Oxford University Press, 2014), 34-36.

[38] W. Taylor Fain, American Ascendance and British Retreat in the Persian Gulf, (New York: Oxford University Press, 2008), 175-180; Offiler, US Foreign Policy and the Modernization of Iran, 122-128. For mer om sjahens forhold til Saudi-Arabia se Roham Alvandi “Muhammad Reza Pahlavi and the Bahrain Question, 1968-1970”, British Journal of Middle East Studies 37, nr.3 (2010), 159-177.

[39] Dette avgjorde hvor langt ut fra egen kyst hver av de to statene kunne lete etter olje. Fain American Ascendance and British Retreat, 180.

[40] For mer om Nixon-administrasjonens politikk mot Iran, se Roham Alvandi Nixon, Kissinger and the Shah; Stephen McGlinchey, «Richard Nixon’s Road to Teheran: The Making of the U.S.-Iran Arms Agreement of May 1972”. Diplomatic History 37, nr.4 (2013), 841-860; og Marit Salberg & Hilde Henriksen Waage, “Master of the Game: The Relationship between the United States and Iran Revisited, 1969-1972”, Diplomacy and Statecraft 30, nr.3 (2019), 468-489.

Av Martin Knutsen Øen, Masterstudent i historie, UiO
Publisert 22. mars 2021 13:59 - Sist endret 22. mars 2021 13:59