Makt i gylne linjer: Genealogier som Propaganda

Følger vi linjene i klare dype farger i noen av de mange krønikerrullene gjennom tidene fører de oss tilbake i historier om maktkamp og slektskap, helter og helgener. De viser historieskriving der sannhet og fiksjon er en del av den sterkeste narrativ. Både i og med historieformidling har konger og maktinnehavende personer, og de som gjerne så seg som de mektige, benyttet visuell retorikk for å overbevise, beholde, eller påberope en posisjon i maktens spill.

Den retoriske historiefremstillingens makt

Figur 1: London, British Library, Royal MS 15 E VI f. 2v, 1445.

I en omformulering av Max Webers utsagn om statens legitimering av fysisk makt skriver Rodney Barker om den styrende makt og legitimering: «What characterises government […] is not the possession of a quality defined as legitimacy, but the claiming, the activity of legitimation».[1] Denne retoriske akten av å anføre legitim kongemakt var langt på vei en måte å legitimere bruken av militærmakt. Når nasjonalisme og historieskriving blir brukt som grep i en propagandakrig blir det en måte å rettferdiggjøre handlinger på bakgrunn av en idealisert kulturarv definert ut fra en felles historie utgitt som sannhet og sannferdige profetier. I middelalderen var historiefremstillinger historiografier idealisert som sannheter, de ble aktivt brukt som bevis på legitime arverekkefølger. Historien i seg selv motstrider ikke denne troen på sannhet, men det var i måten historiene ble presentert og tolket på, og muligheten for en foreslått sannhet slike genealogier og heltedyrkelser kunne bli brukt retorikk og propaganda.[2]

Et slektskap og en nærhet til et samfunns helter og guder gir legitimitet og fornyet styrke i kampen mot mulige motstandere. Et aspekt av antikkens og middelalderens episke historieskriving har vært nettopp bruken av historieskriving og myteskaping. Konger og keisere har vist hvor heltemodige de er, hvor guddommelige deres opphav er, og hvor monstrøse deres motstandere er. Slike narrativ har nesten alltid, i alle samfunn, vært en del av nasjonsdannelsen; å kunne skrive seg tilbake til en mytisk tid ble måten å plassere seg selv og sine inn i nasjonens naturlige maktgang. Linjer blir trukket tilbake til nær historie, til den mer fjerne og mytiske opphavelige historie, og gjerne tilbake til det guddommelige, som en sømløs kongerekke i den universale historien, en kontinuerlig imperial forflytting og gjenskaping –kjent i middelalderen som translatio imeperii, tanken om at de mytiske og guddommelig utvalgte byene, Troja og Jerusalem, ville gjenoppstå som maktsentrumet til den nye æras utvalgte som Ny Troja og Ny Jerusalem.[3]

En kjent måte for historisk legitimering av maktbruk var å skrive seg inn med heltestatus og som del i nasjonens opphavshistorie med mytisk nedstamning. Vi kan gjerne se på den romerske forfatteren Vergil som forbilde for denne type myteskrivende og nasjonsdannede episke historiografi. Hans Æneiden (c. 29-19 fvt.) var et bestillingsverk fra den romerske keiseren Augustus. Vergil dedikerte fortellingen om Roms mytiske opphav og nedstamming fra den greske Trojakrigen til Augustus. Hovedkarakteren Aeneas er en helteskikkelse og nasjonsbygger, en absolutt leder av det romerske folk, nettopp den portretteringen keiser Augustus ønsket å bruke i sin propaganda.[4] Denne selvforherligelsen og Augustus sitt ønske om historisk posisjon ser vi samtidig i hans egen tekst Res Gestae Divi Augusti (Den guddommelige Augustus’ bragder), skrevet i hans siste leve år (13-14 evt.).[5] Dette er et forherligende stykke keiserbiografi som beskriver livet og de guddommelige bragdene til keiser Augustus og hans nære familie. Dette ble hugget inn i hans mausoleum i Roma og i store tempelmonumenter omkring i det romerske riket, både på latin og gresk til alle imperiets innbyggere for all tid.[6]

De ridderlige karakterene og fortellingene ble forbilder for hvordan man skulle opptre, og ikke minst ble de idealer for kongemakten som heltekonge og krigshelt– et ideal flere konger aktivt forsøkte å imitere som ledd i maktretorikken.

Omtrent tusen år senere, og mye lenger nord, i 1185-6, ble Sverresaga, kalt «Gryla», den første offisielle kongelig bestilte biografi i Skandinavisk historieskriving.[7] Den er skrevet av Karl Jonsson på bestilling fra Kong Sverre. Som en del av legitimering av kongemakten blir kong Sverre fremstilt som den store helten.[8] Der var igjen behov for en konge å skrive seg inn i en mytisk og nasjonsdannende historiografi. Noen tiår tidligere, under borgerkrigen som raste i England på 1100-tallet, skrev engelske Geoffrey av Monmouth de britiske øyers mytiske opphavshistorie Historia Regum Britanniae. Dedikasjonen er til Kong Stephen (Monmouth, c. 1136), men de eldre utgavene er dedikert til Robert, Earl of Gloucester (1090-1147), sønn av Henry I, en indikasjon på hvor lett makten og allianser flytter seg. Monmouth trakk frem Kong Arthur som den Engelske helte- og mytekongen som forente nasjonen og ble symbolet for ekte og profetisk kongemakt.[9] Arthur ble en gjennomgangsfigur i middelalderen på den opprinnelige rettmessige kongen av England noe de fleste senere konger ville spore sitt opphav tilbake til. Historiene om Kong Arthur ble utrolig populære gjennom hele middelalderen etter Monmouth. De ridderlige karakterene og fortellingene ble forbilder for hvordan man skulle opptre, og ikke minst ble de idealer for kongemakten som heltekonge og krigshelt– et ideal flere konger aktivt forsøkte å imitere som ledd i maktretorikken.[10]

 

Visuell historieskriving og myteskaping

Nasjonalhistorier, ifølge professor i middelalderlitteratur, Raluca Radulescu, inkorporerte myter og legender for å kunne spore tilbake til nasjonenes strålende forfedre.[11] På denne måten blir myter en måte å skape et samlende narrativ til folkeslag med komplekse opphav og spredte kongerekker, som igjen knytter kongenes kontinuitet med folket. Slik ble kongerekker sidestilt i genealogier og krønikere med de bibelske narrativene som beskriver Jesu opphav i det som er kalt Jesajas tre, etter Kong Davids far.[12] Den franske teologen Peter av Poitiers fremstilte Jesus slektstavle fra Adam, gjennom konger og profeter fra Det Gamle Testamentet og frem til Jesus (Figur 2).[13] Denne fremstillingen ble fullstendig integrert i den visuelle og didaktiske kulturen som en måte å lære bibelske fortellinger gjennom avbildninger i bøker, arkitektur og glassmalerier.[14] For et middelaldersk samfunn der kirken og kristen tro preget alle deler av livet, ble religiøse narrativ derfor svært tett knyttet til gudommelig orden og kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorden.[15] Dette er en form for politisk teologi, som beskriver kongens dobbelthet gjennom kongen som funksjon og kongen som person. Det er kongelig nedstamming, hvor den guddommelige utvelgelsen går fra konge til konge. Man forestilte seg at kongen, det vil si den monarkiske funksjon innstiftet av Gud, gikk i arv og at egenskapene til tidligere konger ble ført over til den neste rettmessige kongen.[16] Et eksempel på hvordan denne nærheten mellom Gud og kongen ble presentert finnes i Edward IVs (1442-1483) kroningsrull: Philadelphia, Free Library, Lewis E 201, omtrent 1475 (Figur 3).[17]

Figur 2: Compendium historiae in genealogia Christi, c. 1200-1250, MS Typ 216. Houghton Library, Havard University, Cambridge, Mass.

Her ser vi starten på en lang og rikt utsmykket slektstavle som strekker seg tilbake til Adam og Eva, og til Gud. Men øverst i kroningsrullen sitter den nye heltekongen Edward IV, ridende med krone og hevet sverd. Ikonografien her er et sterkt maktuttrykk av både verdslig og guddommelig makt. Spesielt kan vi se at hestens salteppe er utsmykket med den kongelige løven og symbolene for England (tre gylne løver på rød bakgrunn) og Frankrike (tre gylne liljer på blå bakgrunn), fra det historiske kravet til Plantagenetfamilien om retten til begge lands troner. Det fjerde symbolet er borgen med tre tårn; sett sammen med den svevende hånden til høyre, med inskripsjonen: «A Domino factum est istud», «Dette er Herrens verk», blir dette symbolet på Edwards guddommelige innsettelse.  Her kan vi se slottet med de tre tårn som en allegori på translatio imperii, der England under Edward blir guds nye utvalgte Ny Jerusalem og Ny Troja, guddommelig, imperial og verdslig makt. Når denne kroningsrullen ble hengt opp og presentert i offisielle sammenhenger ville det vært en maktdemonstrasjon fra en konge som i tillegg til å ha triumfert over sin fiende i kamp viste sin posisjon i kosmisk historie.

Figur 3: Edvard IV, Philadelphia, Free Library, Lewis E 201 c. 1475, med velvillig tillatelse fra Free Library og Philadelphia, Rare Book Department.


En barnekonges helliggjorte opphav

En måte slike religiøse genealogier ble appropriert på i en politisk kontekst er i bruken av genealogier som bevis på legitim makt fra noble familier med en egen rett til en opphøyet status basert nettopp på lineært slektskap.[18] Radulescu argumenterer for at genealogiene innehar en viktig plass i en bevisst manipulering av kongelig avstamming for passe inn i den politiske agendaen om arverekke.[19] I krig blir behovet for å legitimere makten man ønsker å oppnå en del av den visuelle krigføringen, i borgerkriger der man må overbevise sitt eget folk og de ulike fraksjonene blant folket og adelen blir dette kanskje enda viktigere. Om vi tar eksempelet fra senmiddelalderen i Europa, Rosekrigene som varte fra omtrent 1450-1509, tok utbredelsen av mytisk historiografi og kongelig genealogi som politisk propaganda seg opp som en aktiv del i de to familiene, York og Lancaster, sin bruk av slektskapelig nærhet til kongemaktens opphav.

I begynnelsen av barnekongen Henrik VIs første regjeringstid (1422-61) ble det igangsatt en historiefremstilt maktkamp for å legitimere kongemakten til Henrik.[20] Dette skjedde midt i den turbulente og blodige hundreårskrigen (1337-1453) mellom Frankrike og England, og feiden mellom familiene Lancaster og York, begge av Plantagenetslekten som i 1455 skulle bryte fullt ut i det som senere har blitt kjent som Rosekrigene (1455-1509).[21] Gotikkens symboltunge kunstuttrykk og dominerende arkitektur, samt det yrende livet i storbyene Paris og London, gjorde det mulig å nå ut til både adel og folket på en ny måte.

For å overbevise både befolkningene i Paris og London om hvem som har den rettmessige konge ble det skrevet en rekke kongehistorier, nasjonale myter i bokform, og ikke minst produsert kongelige slektstrær i stor skala til skue for folk i kirker og slott. Noen av disse var flere meter lange, ett ble til og med hengt til skue i Notre Dame.[22] En av disse genealogiene finner vi til slutt igjen i en rikt illuminert krønike som ble gitt i gave av Henriks kommandør i Frankrike, John Talbot, 1. Earl av Shrewsbury, til Henriks dronning, Margaret av Anjou i 1445 (Figur 1).

Illuminasjonen fra dette manuskriptet viser Henriks slektstavle og nedstamning fra tre mektige kongerekker, hvor slektstreet er i form av en fleur-de-lys (lilje), i midten direkte fra den franske helgenkongen St Louis IX, flankert av Charles VI Valois til venstre, og engelske Edward I til høyre.[23] Denne fremstillingen av visuell historieskriving var politisk propaganda i et forsøk på å bevise kongens legitimitet og makt med nasjonal historie og opprinnelsesmyter. Genealogier og krønikerruller er en svært visuell del av denne propagandistiske historieskrivingen, og hadde sin storhetstid under en av de mest turbulente og krigsfylte periodene av Europeisk historie. På denne tiden ble genealogier, slektskap og tilhørighet brukt for å skape og forsterke kongelig legitimitet og nasjonal tilhørighet, hvem som er innenfor med den sanne heltekongen, og hvem som er fienden, skrevet ut av gruppen og monsterliggjort.
Om vi returnerer til Edwards kroningsrull og ruller oss noe lenger ned i slektstavlen finner vi kanskje et av de beste eksemplene på hvor detaljert denne form for genealogiske profilering var og hvordan historieskriving og genealogi ble videreført fra mytiske opphavskonger, helgen- og heltekonger, til de kjente historiske kongene fra samtidens kriger (Figur 4).

Figur 4: Våpenskjold. Philadephia, Free Library, Lewis E 201 c. 1475, med velvillig tillatelse fra Free Library og Philadelphia, Rare Book Department. 

Detaljene i dette bildet er så mange og sammensatte at det blir vanskelig for våre moderne øyne å få med oss de politiske og historiske konnotasjonene, men et par våpenskjold er her verdt å legge merke til. I tillegg til å posisjonere seg selv i den overordnede kosmiske historien med Gud som kongelig innsetter, plasserer Edward seg i den nasjonale historien, som lineært nedstammet Engelsk konge fra både de kjente mytiske og historiske kongene. Blant våpenskjoldene ser vi både Kong Arthurs røde flagg med tre kroner øverst til høyre, og helgenkongen St Edward Bekjennerens gullkors og fire fugler på blå bakgrunn nederst til venstre. Begge var konger som var helt sentrale for ideen om kongemakten, med utspring i populær folketro og myter. En annen liten detalj vi bør få med oss er de to innsirklede dragene like til venstre for St Edwards banner, den røde og hvite drage fra Monmouths Arthurhistorier, et moment Edward tok med seg i sin fremmedgjøringspropaganda.

På samme måte som genealogier og historiografi kan skrive en konge og hans tilhørende gruppe inn et forsøk på legitim maktposisjonering, blir de samme linjene trukket for å markere den andre og de andre - motstanderen og opposisjonen - som uekte og historieløse.

Dragen og helten (om helter og monstre)

På samme måte som genealogier og historiografi kan skrive en konge og hans tilhørende gruppe inn et forsøk på legitim maktposisjonering, blir de samme linjene trukket for å markere den andre og de andre - motstanderen og opposisjonen - som uekte og historieløse.[24] For mange i middelalderen var Kong Arthur ofte assosiert med profetien der Merlin forteller Kong Vortigern om kampen mellom den røde drage –Britene– og hvite drage –Sakserne–, hvorpå til slutt den røde drage triumferer over den hvite drage.[25] Arthur er, i tillegg til å være idealkongen som forener de Britiske småkongene til ett rike og leder de gode ridderne av det runde bord, også den ekte nasjonalistiske krigerkongen som leder sine styrker i blodige kriger, som i kampene mot romerske styrker på kontinentet. I et manuskript fra midten av 1300-tallet ser vi en illuminasjon hvor Arthur tar livet av Frollo, en romersk tribun med germansk opphav (Figur 5). Denne fremstillingen av Arthur som nasjonalhelt går parallelt med marginaliseringen og monsterliggjøringen av Englands fiender. Men dette manuskriptet ble nedskrevet og illuminert midt under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike. Ser vi nærmere på illuminasjonen i Figur 5 kjenner vi igjen de to riksvåpnene til England og Frankrike, manuskriptet forteller igjen den kjente historien om Englands mytiske konger.[26] Den mytiske krøniken fortsetter kongehistorien videre til datidens heltekonge, Edward III, som sammenlignet seg med Kong Arthur som nedkjempet skottene, waliserne, og franskmennene, hvorpå illuminasjonen av Arthurs triumf over romerne blir et passende symbol Edward vil bruke om seg selv i egen krigspropaganda.[27]

Figur 5: Arthur dreper Froloo. London, British Library, Egerton MS 3028 41r, c. 1325-1350. 

Fra helt til monster
Hvor fort synet på helte- og helgenkonger kan snu seg hos folket i løpet av en borgerkrig kan vi se i det massive apparatet rundt profileringen av Edward IV. Edward brukte nettopp myter og profetier til å svartmale sin motstander Henrik VI og rettferdiggjøre sin egen plass som Englands ekte konge, nedstammet fra de gamle og rene engelske helte- og mytekonger. Fra et manuskript med politiske profetier Edward IV (1442-1483) fikk laget ser vi hvordan han snudde forgjengeren Henrik VI (1421-1471), fra å være nedstammet fra både engelske og franske helgenkonger som legitimeringen for kongemakt over begge tronene, til et bevis på at han ikke var ekte engelsk og dermed kun en fransk innvandrer.[28] Et annet manuskript er slektstreet til Edward presentert med en rekke små figurer som forteller den voldelige historien om Rosekrigene (Figur 6); i midten av bildet ser vi Henrik IV, Lancaster (1367-1413), med sverd kutte av grenen kong Rikard II sitter på, som bevis på hans brutale og ugudelige handling.

Figur 6: Edward IVs slektstre. London, British Library. MS Harley 7353. London c. 1461-1470.

Da Rosekrigenes siste konge, Henrik VII Tudor entret tronen var motstanden fra Yorkfamilien til stede i de mange kampene og tronpretendentene som fulgte hele hans regjeringstid. Fra en genealogi laget av den mektige familien de La Pole, nevøer til den tidlige Edward IV, ser vi hvordan en fortrukket virkelighet blir presentert i marginaliseringen og avskrivningen av den sittende kongen (Figur 7).

Figur 7: Richard III og Henry VII. Manchester, John Rylands Library, Latin MS 113, f. 12, c. 1496-1499.

Her har Henrik VII Tudor blitt tegnet inn med enkle sorte linjer helt i margen av slektslinjene. Der den midtstilte røde kongelinjen følger Yorkfamilien fra Rikard III helt tilbake til Britannias mytiske grunnlegger Brutus, barnebarnet til Vergils romerske grunnlegger Aeneas, føres den sittende Tudorkongens slekt kun to ledd tilbake, til hans bestefar Owain Tudor, med inskripsjonen som forteller om falsk legitimitet og urent kongeblod: «tjener».[29] Han er marginalisert og plassert i utkanten av historien.

Denne fremmedgjøringen og avskyeliggjøringen av fienden, å beskrive sine motstandere som «de(n) andre» skaper et skille mellom «oss» og «dem». På samme måte som bibelske beskrivelser av syke og spedalske, var det en populær måte å portrettere disse «andre» som annerledes; som ikke-mennesker, dyr og monstre.

Denne fremmedgjøringen og avskyeliggjøringen av fienden, å beskrive sine motstandere som «de(n) andre» skaper et skille mellom «oss» og «dem». På samme måte som bibelske beskrivelser av syke og spedalske, var det en populær måte å portrettere disse «andre» som annerledes; som ikke-mennesker, dyr og monstre.[30] Disse monstrene ble skrevet ut i margen av de nasjonale narrativene, definert ut av grupper og sosiale identiteter i demarkeringen av «de andre», i menneskets prosess av umenneskeliggjøring og «unthinking»,.[31] I dag er denne måten å avfeie folk og historisk posisjon fremdeles en måte makt blir demonstrert, for å markere «andre» som ikke passer inn i normen, samt såkalte historieløse folkeslag, uten rett på å bli skrevet inn i den kollektive gruppen, uten land, identitet og fratatt et nasjonalt opphav.

I moderne tid er kanskje denne plansjen (figur 8), med genealogisk inndeling av menneskerasene sett fra Nazistenes verdensbilde etter Nürnberglovene i 1935, noe av det aller mørkeste av genealogisk maktpropaganda.[32] Denne brutale virkeligheten blir demarkert i plansjen som definerer ut et helt folkeslag i et lineært rasebestemt slektskap.

Bilde 8: Plansjeoversikt over rasene etter Nürnberglovene 1935, Public Domain.

Retorisk historieskriving, kollektiv erindring og makt

Genealogier og krønikere er en del av den kollektive erindringen et samfunn kan definere seg selv gjennom. De medvirker til gruppetilhørighet og en plass i den lange historien. Visuell historieskriving kan skrive konger og keisere inn og ut av rekkene med påstått legitimitet for å forsvare sin rett og posisjon i nasjonenes narrativ. De bruker myter og maktbilder for å nå folks følelser, i et spill om inkludering eller ekskludering. I de eksemplene vi har sett her har slektstrær og historier vært en del av politisk retorikk og krigspropaganda; de demonstrerer hvor skjør maktbalansen er i krig i nære relasjoner, og hvor ekstreme vi mennesker kan være i et forsøk på å posisjonere oss og de andre. 

 

 

Litteraturliste

Barker, Rodney. Legitimating Identities: The Self-Presentations of Rulers and Subject, Cambridge: Cambridge University Press, 2001.

Brégaint, David. Vox Regis: Royal Communication in High Medieval Norway, Brill, 2015.

Campopiano, Michele, and Henry Bainton. Universal Chronicles in the High Middle Ages. Writing History in the Middle Ages. Vol. 4. York: York Medieval Press, 2017.

Crick, Julia, «Geoffrey of Monmouth, Prophecy and History», Journal of Medieval History, 18.4 (1992): 357-71.

Crouch, David. The Birth of Nobility : Constructing Aristocracy in England and France, 900-1300. London: Taylor & Francis Group, 2005.

Federico, Sylvia. New Troy: Fantasies of Empire in the Late Middle Ages. Medieval Cultures. Vol. 36. Minneapolis, Minn: University of Minnesota Press, 2003Figgis, John Neville, The divine right of kings. CUP Archive, 1914

Flattun, John-Wilhelm, «The Kings’ Lines and Lies: Genealogical Rolls in Mythmaking and Political Rhetoric in the Reign of Henry VII», Konsthistorisk tidskrift/Journal of Art History, 2021, https://doi.org/10.1080/00233609.2021.1950831

Flattun, John-Wilhelm. «In Chase of Dragons: Warburg, Collective Memory and the Myth of Heroes», Arthur in Northern Translations: Culture, Characters and Court. Eds. Reiter, Virgile og Raphaëlle Jamet, LIT Verlag, 2021, https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=1911021

Foucault, Michel. The Order of Things: An Archaeology of the Human Sciences. London: Routledge, 2002.

Griffiths, Ralph Alan. The Reign of King Henry VI. Thrupp, Stroud, Gloucestershire England: Sutton Pub., 1998.

Hertz, Deborah. «The Genealogy Bureaucracy in the Third Reich.» Jewish History, vol. 11, no. 2, 1997, pp. 53–78.

Hicks, Michael. The Wars of the Roses. New Haven, United States: Yale University Press, 2010.

Higham, N.J. King Arthur: Myth-Making and History. Routledge, 2002.

Kantorowicz, Ernst H. 2016. The King's Two Bodies: A Study in Medieval Political Theology. Edited by Conrad Leyser and William Chester Jordan. Princeton: Princeton University Press. 1957.

Kessler, Herbert L. ««Consider the Glass, It Can Teach You»: The Medium’s Lesson.» i Investigations in Medieval Stained Glass: Materials, Methods, and Expressions. Eds. Kurmann-Schwarz, Brigitte and Elizabeth Pastan. Boston, United States: Brill, 2019. 143-56.

Loomis, Roger Sherman. «Edward I, Arthurian Enthusiast.» Speculum, 1953.

Monmouth, Geoffrey. The History of the Kings of Britain, Eds. Reeve, Michael D, & Wright, Neil. Boydell & Brewer, 2007. https://doi.org/10.7722/j.ctt14brrjp

Mooney, Linne R. «Lydgate’s «Kings of England» and Another Verse Chronicle of the Kings.»

 Viator 20 (1989): 255-90.

Ormrod, W Mark. Edward III. Yale University Press, 2012.

Radulescu, Raluca L., and Edward Donald Kennedy. Broken Lines: Genealogical Literature in Medieval Britain and France. Turnhout, Belgium: Brepols Publishers, 2009.

Said, Edward W. Orientalism. London: Penguin Books, 2003.

Thornton, M. K. “Augustan Genealogy and the ‘Ara Pacis.’” Latomus, vol. 42, no. 3, 1983, 619–628.

Uebel, Michael. «13 Unthinking the Monster: Twelfth-Century Responses to Saracen Alterity,» fra Monster Theory: Reading Culture, ed. Jeffrey Jerome Cohen, University of Minnesota Press, 1996.

 


[1] Barker, Legitimating Identities, s. 2.

[2][2] Flattun, “The Kings’ Lines and Lies”, s. 2.

[3] Federico, xii-xvi; Campopiano, Universal Chronicles, s. 3-9.

[4] Thornton, «Augustan Genealogy», s. 622.

[5] Cooley, 3.

[6] Cooley, 2009

[7] Ibid. 132.

[8] Brégaint, Vox Regis, ss. 103-104.

[9] Crick, «Prophecy and History», s. 359.

[10] Loomis, «Edward I», s. 115.

[11] Radulescu, Broken Lines, s. 3

[12] Radulescu, Broken Lines, s. 2.

[14] Kessler, 143.

[15] Figgis, Divine Right,

[16] Kantorowicz, King’s Two Bodies.

[17] Chronicle of the History of the World from Creation to Woden, with a Genealogy of Edward IV. 1475. Free Library of Philadelphia: Philadelphia, PA. https://libwww.freelibrary.org/digital/item/3310.

[18] Crouch, Kap. 5.

[19] Ibid. 8.

[20] Mooney, Lydgate, ss. 255-256.

[21] Hicks, Wars of the Roses, s. 33.

[22] Griffiths, Henry VI, ss. 218-19.

[24] Said, «Introduction».

[25] Monmouth, s. 144-146.

[26] Historien i dette manuskriptet er bygget på Roman de Brut, en omskrivning poeten Wace gjorde av Monmouth på slutten av 1100-tallet.

[27] Ormrod, Edward III, 147-178, 179-211.

[29] Flattun, «The Kings’ Lines and Lies», ss. 4-6.

[30] Flattun, In Chase of Dragons, s.45

[31] Foucault, Order of Things, 355-356; Uebel, “Unthinking the Monster”, 264.

Av John-Wilhelm Flattun, fagansvarlig i engelsk, kunsthistorie og teatervitenskap ved Universitetsbiblioteket i Bergen
Publisert 29. okt. 2021 10:59 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08