Mektige og avmektige jern(verks)kvinner

De gamle norske jernverkene er ofte blitt skildret som mannsverdener. Men mektige og avmektige kvinner spilte en avgjørende rolle i driften og utviklingen av jernverkene, både på topp og bunn. Vi vet fortsatt altfor lite om kvinners rolle i jernverkssamfunnene, og det er på høy tid med mer forskning på emnet!

 De gamle norske jernverkene. Foto: Næs Jernverksmuseum/Erik Garaventa

Det er vel kjent at det ble grunnlagt og drevet 37 jernverk i Norge mellom 1622 og 1909. Med få unntak lå jernverkene i et belte langs med skagerakskysten og på det sentrale Østlandet. De største var Fritzøe, Bærum og Næs Jernverk. Verkene var basert på trekull og masovner, som var datidas fremste teknologi, og var blant de største, mest avanserte og komplekse førindustrielle foretakene i dobbeltmonarkiet. Jernverkene produserte blant annet kanoner og kuler, ovner, verktøy, husgeråd, skipsballast, stenger og spikre.[1] Verdien av verkenes samlede produksjon var omtrent like stor som Røros Kobberverk og Kongsberg Sølvverk til sammen før 1814, og jernproduktene både forandret, forverret og forenklet etter hvert livet til det norske folk, alt ettersom man tenker på kanoner eller gryter.[2]

Mannlige arbeidere ved Næs Jernverk, år 1893. Hvor var de arbeidende kvinnene? Hvorfor ble det ikke tatt bilde av dem? Foto: Ukjent/Næs Jernverksmuseum.

It's A Man's Man's Man's World – eller?

Det er mindre kjent hvor viktig kvinnene var for verkene. Når du lukker øynene og tenker på ordet jernverk; hva ser du for deg da? Mest sannsynlig en mannsverden. Men kvinner gjorde seg gjeldende mange steder i verkssamfunnene. Mest åpenbart er at kvinner spilte en stor og til dels avgjørende rolle i reproduksjonen av arbeidskraften – de sto for driften av hus og hage på de små og kummerlige verksplassene rundt jernverkene, de lagde mat, fødte og oppdro barna og stelte gamle og syke.[3]

Mindre kjent er det at kvinner spilte en omfattende, og hittil bare marginalt utforsket rolle i produksjonen også. Kvinner utgjorde sjølsagt en viktig del av tjenerskapet og annet servicepersonale på herregårdene. De vasket og gjorde rent innendørs, arbeidet i hager og parker og deltok i onnearbeidet på herregårdene. De samlet mose som tettingsmateriale under bygging av herregårdene, og de flettet kurver til kull- og malmtransporten.[4]

 

Mindre kjent er det at kvinner spilte en omfattende, og hittil bare marginalt utforsket rolle i produksjonen også. Kvinner tok også del i det manuelle slitet, sjøl om vi ikke har fotografier av kvinner på jobb.

Men kvinner tok også del i det manuelle slitet, sjøl om vi ikke har fotografier av kvinner på jobb: De tok del i malmfarten til sjøs, de sjauet malm fra malmbryggene og opp til rosteplassen, og det var ofte kvinner og barn som utførte rostingen, en første oppvarming av malmen for å bli kvitt svovel og andre uønska stoffer. Kvinner kunne også utføre farlig arbeid: På slutten av 1700-tallet etterså og smurte arbeidersken «Kari konsten» mekanikken til en vannrenne og et vanndrevet hjul ved Spetalen Jernverk. [5] Men en dag gikk del galt. Skovlhjulet tok tak i og drepte henne. Hvordan var det med lønn for strevet? Ifølge jernverkshistorikeren Ingeborg Fløystad, avlønnet jernverkseierne kvinnene med halve lønna som en mann fikk.[6]

 

De kvinnelige jernverkseierne: Et «skjørteregimente»?

På toppen av de komplekse, nasjonale konsernene som de store jernverkene var, finner vi ikke mindre enn 23 kvinnelige ledere. Muligens var det enda flere. Som historikeren Hilde Sandvik har vist, kunne kvinner ifølge norsk lov i dansketida ikke sette i gang næringsvirksomhet, men de kunne overta og fortsette eksisterende virksomhet når ektefellen døde.[7] Enkelte kvinnelige jernverkseiere var entreprenører og strateger av nasjonal rang. Noen av kvinnene drev og utviklet foretak som var blant de aller største og mest avanserte i det gamle dansk-norske dobbeltmonarkiet, omtrent som Equinor eller Hydro i dag.

Likevel har deres til dels langvarige og vellykkede ledelse ikke blitt verdsatt av verken historikerne eller offentligheten. I den siste allmenne overordnete framstillingen om de gamle norske jernverkene, omtalte statsviteren H. O. Christophersen 80 år med vellykket kvinnelig ledelse ved et av de største jernverkene, Bærums Jernverk, nedlatende som et «skjørteregimente».[8] Dette var i 1974, like før nyfeministene stormet barrikadene for å markere kvinnens plass i samfunnet. Og enda tidligere, i oversiktsverket til Arne Nygård-Nilsen fra 1944, fant forfatteren det ikke bryet verdt å omtale alle kvinnelige jernverkseiere med sine egne navn, men bare i relasjon til en mann. Eksempler på det er den navnløse enken etter Jacob von Hübsch, som var med på å lede det krigsviktige Moss Jernverk i nesten 20 år (1724–1743) og at det store Fossum Jernverk i Skien mellom 1760 og 1764 ble ledet av kammerherre Herman Løvenskiold «og en søster».[9]

 

De mektigste jernverkskvinnene

De mektigste kvinnelige jernverkseierne styrte Bærum Jernverk, Danmark-Norges nest største og viktigste jernverk. Det var tre generasjoner Anna som ledet verket i lange perioder og gjennom tykt og tynt. Den første var Anna Krefting, født Felber, som ledet verket i hele 27 år, fra 1674 til 1701. Anna (også kalt Annichen Jacobsdatter Felber og Anna Krefting d.e.) var en kvinne det står respekt av. I løpet av 22 ekteskapsår (mellom 1652 og 1674) fødte hun ikke mindre enn 14 barn, det vil si omtrent så raskt som det biologisk sett er mulig. Da hun ble enke, overtok hun ledelsen av jernverket og kjøpte et titalls gårder. Dette var et strategisk viktig trekk fordi jerntilvirkningen i masovnen slukte enorme mengder med trekull, og skogen på gårdene ga råstoff til det.

Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). Kunstner ukjent. Foto: Norsk Folkemuseum (NF.09207).

Neste kvinne ut var Anna Felbers svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). I 1712 ble hun enke i en alder av 29 år. Som sin svigermor og navnesøster, overtok Anna Vogt ledelsen av jernverket, inkludert handel med eiendom, framstilling av trekull og gruvedrift. Flere ganger måtte hun forsvare gruven på Langøy mot urettmessig malmbryting av andre jernverkseiere. Alt i alt drev hun jernverket i 54 år – lenger enn de fleste, ja kanskje alle mannlige jernverkseiere. I «patriarkalsk» ånd opprettet hun verksskole for arbeiderbarna, og hun ga sjenerøse gaver til Tanum kirke, blant annet en prekestol, døpefont med baldakin, knelebenk og lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin familie.

Som om det ikke var nok å drive det enorme jernverket i Bærum, fikk Anna Vogt i 1719 privilegium til å drive Dikemark Jernverk i Asker. I førstningen ledet hun verket sammen med ektemannen til sin datter, Anna Katarina Krefting. Da ektemannen døde i 1742 drev de to kvinnene, mor og datter, Dikemark Jernverk sammen i tre år. Deretter overtok dattera, Anna Katarina, ledelsen alene og fram til sin død 33 år senere.                    

Fire år før Anna Vogt, eier av Bærum Jernverk, døde, brant store deler av jernverket, blant annet hovedgården. Anna var da nesten 80 år gammel. Likevel brettet hun opp ermene og tok til å gjenoppbygge verket. Da hun døde like før sin 83-årsdag, var det ingen av arvingene som ville overta, og verket ble solgt på auksjon.[10]

Enkelte kvinnelige jernverkseiere var entreprenører og strateger av nasjonal rang. Noen av kvinnene drev og utviklet foretak som var blant de aller største og mest avanserte i det gamle dansk-norske dobbeltmonarkiet, omtrent som Equinor eller Hydro i dag.

Mektige jernverkseiere i Agder

Også andre steder i landet satt mektige kvinner på toppen av jernverkshierarkiet. Vi kan kaste et sideblikk til Agder, der det fantes fem jernverk (Barbu, Baaseland/Næs, Froland, Egeland og det kortvarige Vigeland Jernverk), og der Næs Jernverksmuseum holder til. Da Baaseland Jernverk ble solgt i 1682, var en av medeierne Marine Morttensdatter. Hun tilhørte byborgerskapet i Kristiansand, og var enke etter Peder Jensen Lind, som var byfogd i Kristiansand fram til 1670. Dersom Jensen Lind døde i 1670 var hun medeier i verket i hele 12 år! Det er lite sannsynlig at hun var en «aktiv eier»; hun bodde langt unna verket, og det ble dessuten lite drevet i mange år før det ble solgt igjen. Men likevel skal hun være nevnt, på linje med mannlige eiere. Og fortsatt vet vi nesten ingenting om henne.[11]

Neste kvinne i Agder var Margrethe Thommesen, født Hansdatter (1677–1747), som ble enke etter Ellef Thommesen i 1725. Hun styrte Egeland Jernverk, ifølge verkshistorien fra 1903, i 15 år og «med stor Dygtighed», fram til 1740. Mye av tida gikk med til å løse konflikter med lokale bønder om levering av trekull, og med en annen kvinnelig jernverkseier, Elisabeth von Hübsch (omtrent 1690–1761) som ledet Moss jernverk, om gruverettigheter ved Solberg gruve i Arendal. Ifølge historikeren Anne Tone Aanby, flyttet Margrete etter hvert til Bota, i gamle Flosta kommune. Hennes økonomi ble da vendt mot aktivitetene i Oksefjorden, med en skipsfartsnæring i vekst og med større skip i trelastfart på Holland og England. Margrete fikk giftet barna sine inn i innflytelsesrike familier, og ifølge Aanby, kan 3 av 4 rederier fra Bota føres tilbake til Margrete og hennes etterkommere.[12]

Magdalene Marie Smith (1760–1838). Kunstner ukjent. Foto: Vest-Agder-museet (VAF06487).

Til slutt var det også en kvinnelig leder på Froland Jernverk. Det var Magdalene Marie Smith, født Classen (1760–1838), som arvet verket i 1804 og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Før hun ble enke fødte hun ikke mindre enn 17 barn, og da hun overtok verksledelsen var elleve av disse i live, det minste på bare et halvt år gammelt. Under Napoleonskrigene arbeidet hun intenst for å skaffe korn, salt og andre varer til arbeiderne og bøndene som var knyttet til jernverket, og hun dro veksler på fartøyer som hun enten eide sjøl eller der hun var medreder: Briggen Fidissima og Ann Carolina, sluppene Nicoline, Frigge og Ceres, og de store skipene Cronprinds Friedrich, Hebe og Nor. Dessuten leide hun inn skip for å frakte de nødvendige varene til de trengende. Likevel kom det til opprør blant bøndene, og disse krevde å få kornmagasinene åpnet.[13]  

  

Behov for forskning

Jernverkene, som steder for industrialisering før industrialiseringen, var på denne måten laboratorier for nye kjønnsrollemønstre. Når dette er nevnt, skal en likevel ha i bakhodet at det var enorme stands- og klasseforskjeller mellom kvinnene høyt og lavt i jernverkssamfunnene rundt omkring. Tilhørighet til stand og klasse satte nokså tydelige grenser for hva som var mulig og hva som ikke var det. Og likedan skal en huske på at det utviklet seg litt ulike lag blant de kvinnelige arbeiderne, for eksempel tjenere på hovedgårdene, koner til de best og de dårligst lønnede arbeiderne, og enslige, eldre «pensjonister», særlig fra og med annen halvdel av 1700-tallet. Hvordan både kvinneroller og -identiteter, innad i kvinnekollektivet og i relasjon til til mannskollektivet utviklet seg over tid, venter fortsatt på å bli utforsket. Mye av det vi vet om jernverkskvinnene, de mektige og de avmektige, ble skrevet av menn og i ei tid før kvinne- og kjønnsperspektivet ble brukt på historien. På denne måten er jernverkenes kvinne- og kjønnshistorie ennå ikke skrevet.

Jernverket i Froland, omtrent slik det så ut da Magdalene Marie Smith satt ved roret, etter to akvareller malt av Lars Berg i 1831. I det venstre bildet ser vi smeltehytta med masovnen. Taket på hovedgården stikker så vidt opp av skogen i det høyre bildet, og i forgrunnen ser vi muligens noen kullmiler. Foto: Aust-Agder arkiv og museum (AAM.B.0147 og AAM.B.0146).

 

Litteratur

Austrheim, Hilde. Et Jernverk i Aust-Agder: Frolands verk 1763-1876. Arendal: Aust-Agder museumstjeneste, 2001.

Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820. Kristiansand: Kristiansand by/Edgar Høgsfeldt, 1952 https://xml.arkivverket.no/borgere/bo10011641.pdf [lastet ned 28/07/21].

Christophersen, H.O. «Hammerslag på hammerslag». Fra jernverkenes historie i Norge. Oslo: Grøndahl, 1974. 

Fløystad, Ingeborg. «Arbeidsmandens Lod. Det nødtørftige Brød». Arbeiderlevekår ved Baaseland/Næs Jernverk 1725–1807, 2 bd. Bergen: Universitetet i Bergen, 1979.

Fløystad, Ingeborg. «Jernproduksjonen på 1700-tallet, noen data og problemer» Historisk Tidsskrift 61, 1982, s. 360–386.

Fløystad, Ingeborg. «Baaseland/Næs Jernverk fra 1665 til 1742» Aust-Agder-Arv 1998. Årbok for Aust-Agder Arkivet og Aust-Agder Museet 1998: 51–76.

Fløystad, Ingeborg. «´Tevis Jansens kone´ og Madame Josten. To kvinner ved Båseland jernverk rundt 1720 – av ulik stand og kår» Fortuna 5, 2014: 62–68.

Gjølstad, Torill, Anne Marie Halvorsen og Wenche Wangen. «Ramsøy Gruver» http://www.nags.net/stein/1995/3-1995-Gjolstad_Halvorsen_Wangen.pdf [lastet ned 28/07/21].

Høvås, Elisabeth. Anna Krefting, født Vogt – et husholdsoverhode på 1700-tallet. Oslo: Universitetet i Oslo, 2000.

Nygård-Nilssen, Arne. Norsk jernskulptur, 2 bd. Oslo: J. W. Cappelens forlag, 1944.

Sandvik, Hilde. Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet, med linjer fram til gifte kvinners myndighet i 1888. Oslo: Unipub, 2002.

Vevstad, Andreas. Egelands Jernverk – jernverket i skogbygda. Gjerstad: Gjerstad historielag, 2008.

Vogt, Johan H.L. De gamle norske jernverk. Kristiania: H. Aschehoug & Co. 1908.

 

[1] Standardverket er fortsatt Nygård-Nilssen, Norsk jernskulptur. Se også Fløystad, «Jernproduksjonen på 1700-tallet, noen data og problemer». Ingeborg Fløystad har skrevet en rekke publikasjon om ulike jernverk, men ingen syntese om de gamle norske jernverkene.

[2] Vogt, De gamle norske jernverk, s. 51.

[3] Fløystad, «Arbeidsmandens Lod. Det nødtørftige Brød», bd. 1, s. 321.

[4] Fløystad «Baaseland/Næs Jernverk fra 1665 til 1742», s. 71.

[5] Gjølstad, Halvorsen & Wangen, «Ramsøy Gruver», s. 137.

[6] Fløystad, «´Tevis Jansens kone´ og Madame Josten».

[7] Sandvik, Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet.

[8] Christophersen, «Hammerslag på hammerslag», s. 167.

[9] Nygård-Nilssen, Norsk jernskulptur, bd. 2, s. 276 og 228.

[10] E. Høvås, Anna Krefting, født Vogt – et husholdsoverhode på 1700-tallet, 2000.

[11] Fløystad «Baaseland/Næs Jernverk fra 1665 til 1742», s. 59. Byfogd Peder Jensen Lind (!) døde i 1670, så mest sannsynlig var enka medeier fra 1670-1682. Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820, s. 29.

[12] Vevstad, Egelands Jernverk – jernverket i skogbygda, s. 68, 79. Nygård-Nilssen, Norsk jernskulptur, bd. 2, s. 220.

Av Frank Meyer, dr. phil., dr. art., historiker, Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand
Publisert 29. okt. 2021 11:00 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08