Maktens paradoks og voldens sirkel i norsk høymiddelalder

Makt og vold er store teorilada begreper som av og til settes i en så tett forbindelse at de brukes synonymt. På grunn av den moderne statens voldsmonopol kan det virke bare naturlig. Dette essayet vil utforske forholdet mellom makt og vold i Norge i høymiddelalderen som et ikke-sentralisert eller -statlig samfunn og vise til hvilken grad vold var et integrert, men også begrenset middel i de kontinuerlige maktkampene.

Kong Sverres tog over Vossefjellene av Peter Nicolai Arbo. Foto: Wikimedia Commons.

Makt og vold er store begreper. Så store begreper kan være vanskelig å definere i seg selv. Likeledes kan de være vanskelige å bruke som kategorier ved lange historiske avstander, fordi de kommer med risikoen for å forvrenge vår forståelse av fortiden da de ikke uvegerlig hører hjemme i samme forståelsesmønstre og kan lett bli anakronistiske. Vold kan, for eksempel, på den ene siden betraktes som universell handling og fenomen. På den andre siden kan det undersøkes hvordan «vold» som kategori ble kulturell konstruert. Historikere kan dermed enten finne kulturelle forklaringer for hvorfor folk i fortida såret og drepte hverandre, eller på den andre siden utforske hva ulike mennesker i fortiden har oppfattet som «vold» og «voldelig».

Makt og vold er ofte tilknyttet så nært at de kan anses som det samme. På norsk kan makt omskrives som «å ha noen i sin vold», og vold som «bruk av fysisk makt». Det kan fremstå som bare følgeriktig, hvis man tenker at makt grunnes på vold.[1] Etymologisk kommer «vold» fra det norrøne vald som kan best oversettes med makt, herredømme, velde, øvrighet.[2] En valdsmaðr var altså en mektig mann. Om han var en voldsmann – en som brukte fysisk makt i forstand av vold – er dermed ikke sagt, men heller ikke utelukket.

Middelalderens voldsbegrep var et annet enn det vi har i dag. På norrøn finnes det ikke en alminnelig term for vold. Derimot gjorde man forskjell mellom illegitime og legitime handlinger, som vi i dag vil kategorisere som vold. Man skilte ikke minst mellom morð –  illegitimt drap, fordi den var hemmelig eller ikke kunngjort offentlig etterpå – og víg – offentlig utført og/eller kunngjort og derfor legitimt drap.[3] Inkluderer man Latin, som speiler mye av kirkens forståelse av vold, blir det mer komplisert. Her er det begrep som potestas, violentia og vis som betegner voldelige handlinger, men går også utover det som vi i dag vil forstå som vold. Mens potestas er ganske likt vald i betydning og konnotasjon, er violentia mer problematisk, fordi det sikter mer på moralske anklagelser av blasfemi, forbrytelser mot sakramenter, svik mot ed og urettferdig usurpasjon av autoritet.[4] Forskjellen i termer og språk utgjør imidlertid ikke et uoverkommelig problem. Kilder fra middelalderen, både på norrønt og latin, beskriver ofte voldshandlinger med mer spesifikke ord, for eksempel å drepe (drepa eller interficere) eller slå til (hǫggva eller percutere). Vold kan dermed forstås fenomenologisk og som praksis observert i kildene.[5]

Antakelsen og anerkjennelsen av et statlig voldsmonopol gjør voldshandlinger av statens aktører nærmest usynlig.

I det følgende vil jeg derfor bruke begrepet «vold» som en heuristisk paraply som bygger på en nøytral forståelse av ordet som bevisst bruk av fysisk kraft som er ment å skade eller drepe noen eller noe. En slik forståelse og hovedfokus på selve praksisen bør gjøre voldelige handlinger lettere å gjenkjenne, uten å akseptere eller fornekte hverken legitimering eller tilsløring av vold gjennom navngivning av handlinger i kildene. Det er ikke et ukjent problem i moderne statlig sammenheng. Antakelsen og anerkjennelsen av et statlig voldsmonopol gjør voldshandlinger av statens aktører nærmest usynlig. Når termen brukes i sammenheng med aktørene til statens voldmonopol innebær det ofte en anklagelse av illegitimitet (f.eks. «politivold»). Samtidig muliggjør en slik etisk tilnærming, dvs. kulturuavhengig og fenomenologisk, å analysere vold og dens forhold til makt over språkgrenser.

Det har blitt omdiskutert hvorvidt man kan hevde at Norge ble en stat i høymiddelalderen. Knut Helle har argumentert for det, ikke minst i boken sin Norge blir en stat 1130-1319.[6] Forskning siden dette har sett særlig på borgerkrigsperioden i lys av en statsutvikling.[7] Hans Jacob Orning har kritisert slike statsentriske syn. Det er flere kriterier som snakker mot statsbegrepet i denne konteksten. På den ene siden stemmer det ikke overens med reelle maktforhold, men bygget på ideologiske kilder som fremhever kongens posisjon og makt. Det eksisterte ikke noe voldsmonopol som er et viktig kriterium i Max Webers definisjon av staten.[8] Det vil likevel ikke si at det ikke var noen regler og at vold ble brukt helt vilkårlig. Særlig forsking inspirert og basert på rettsantropologiske tilnærminger, som også Orning fremhever i denne sammenheng, har vist at statsløse samfunn eller samfunn med svak statsmakt er ofte styrt av mer implisitte og fleksible normer som ikke håndheves av én enkel instans, men av flere.[9] I slike nettverksbaserte samfunn var vold ofte strukturerende for gruppetilhørighet, men ble også brukt instrumentellt og begrenset, da det må sees som et ledd i feider. Konflikter sluttet ofte med forlik hvor man tok hensyn til og forsøkte å balansere begge partenes interesse.[10]

 

Maktens paradoks

Den kongelige tronfølgen var et betydningsfullt spørsmål i norsk politikk i høymiddelalderen. Konger ble tradisjonelt valgt og anerkjent på regionale forsamlinger ved de lokale tingene. Likestillingen i arveretten, uavhengig om kongsemnene var født i ekteskap eller ikke, og aksept av en ganske promiskuøs adferd hos konger førte til at flere kandidater kunne gjøre krav på tronen. Samtidig presenterte det en utfordring for de enkelte kandidatene å bevise deres slektskap. Likt vanskelig var det å holde oversikt over alle kongssønner som kunne ha rettskrav til tronen. Dermed kunne selv kandidater som kom fra utenfor Norge insistere på sin rett til tronen. Konflikt var ikke automatisk gitt, men var avhengig av om den sittende kongens og hans rådgivere var villig til å godta de nye pretendenters krav og å dele kongemakten. Samkongedømmet ble imidlertid i økende grad avvist og kongene nektet andre retten og verdigheten til tronen; noe som også passer med promosjonen av ideologien som fremstilte enekongen som Guds stedfortreder. Det førte til flere konflikter mellom ulike tronemner.

Ármann Jakobsson har omtalt det litterære motivet for konkurranse mellom to konger der den rettmessige kongen ble avskåret fra tronen og måtte ta den tilbake, som «kongemaktens paradoks». På den ene siden måtte kongelig makt gis av Gud, mens den samtidig måtte søkes og vinnes.[11] Å være av kongelig blod var og forble en sentral forutsetning som bestemte ens rett til tronen. Samtidig måtte en skikkelig konge passe til stillingen. Når det var to rivaliserende konger som konkurrerte om tronen, måtte man bevise seg selv som den bedre mannen. Det var først og fremst militær suksess som var avgjørende. Samtidig burde en konge være mer ærbar enn sin motstander. For å oppfylle sin funksjon med å etablere og opprettholde fred i sitt rike, trengte en konge derfor militær kapasitet. Det gjaldt både for å få tronen og for å forsvare den mot utfordringene fra hans politiske rivaler. Konkurransen mellom rivaliserende konger hadde den viktige funksjonen i den litterære utformingen av noen konger ved å la forfatteren sammenligne motstandernes evner og dyder. Bildet som videre formidles var at makt var rett og at den legitimerte seg selv i noen grad, ikke minst fordi den ble tolket som bevis for guddommelig støtte.

Harald Gilles Jernprøve da han kom til Norge og hevdet han var sønn av Magnus Berrføtt, av Gerhard Munthe. Foto: Store Norske Leksikon.

Det var selvfølgelig ikke bare et litterært motiv uten tilknytning til de politiske maktkampene. Enhver tronpretendent kunne møtes med tvil om hans kongelige herkomst. Det ultimate beviset på at en potensiell konge var egnet for tronen og makten var derfor gjennom militær styrke og suksess.[12] Å etablere seg selv som makthavere og konge kunne dermed betraktes som en rekke vellykkede indre erobringer. Følgelig trengte en konge å være den mektigste mannen i landet i den forstand at han hadde mest voldsmakt. Den vellykkede eliminering av rivaliserende konger skapte fakta og konsoliderte seierens makt. Denne makten var stort sett den samme som kongens evne til å tiltrekke seg tilhengere og mobilisere menn til å støtte saken. Dermed peker sagaene ofte på forskjellige karaktertrekk og personlige evner til de forskjellige konkurrerende kongene for å forklare henholdsvis suksess eller fiasko.[13] Særlig Sverres saga og Håkon Håkonssons saga fremstiller protagonistene sine i lys av dette motivet og kontrasterer dem mot sine rivaler, men stort sett var det ikke noen konge som kunne herske uten utfordring og krav til å bevise seg.

Støtte følger altså styrke. Gjennom militær styrke og suksess kunne konger demonstrere at de hadde lederegenskapene, makt og Guds støtte og dermed bevise at de var de rette kongene.

Støtte følger altså styrke. Gjennom militær styrke og suksess kunne konger demonstrere at de hadde lederegenskapene, makt og Guds støtte og dermed bevise at de var de rette kongene. Å bevise sine militære kapasiteter og lederegenskaper var særlig viktig for yngre konger og tronfølger. Den unge kongen vant anerkjennelse og kunne sikre sin posisjon etter at han hadde vunnet seieren ved slaget på Re i 1177. Kong Øystein Haraldsson ledet et plyndringstog til Orknøyene, Skottland og England i 1151, etter at han møtte motstand fra bøndene i Ranrike og på Hisingen, sannsynlig også for å styrke sin posisjon.[14] Det kan også illustreres ut fra motsatsen. Morkinskinna forteller at kong Magnus Berrføtt satt egentlig trygt i sitt rike, da han bestemte seg å erobre Irland. Tvilen om nytten til dette krigstoget blir utrykt gjennom en av kongens nærmeste menn, Sigurd Sigurdsson:

«Herre, alle er slik budde at vi vil vinna ære til deg, men vi er noko urolege over kva ære som skal gjerast i dette landet. […] Venene dine ville hava tykt det aller best at du hade site roleg i riket ditt så godt som du hadde å stella med.»[15]

Ikke desto mindre faller maktkamp også til vanlig sammen med maktbalanse, ikke maktsentralisering. Altfor stor suksess skaper igjen motstand og splittelse.

«Svake» konger var mer samfunnsstabiliserende fordi de var ofte mer effektive i å dele makten og mekle mellom de ulike interesser imellom sine menn, som Hans Jacob Orning påpeker. Det gjaldt ikke bare for barnekonger, hvor det var en gruppe formyndere som faktisk styrte, men også da konger ble voksne og kunne bestemme selv, hvor imøtekommende de ville være mot sine menn.[16] Sønnene til Harald Gille er et godt eksempel. Heimskringla tilskriver freden mellom kongene Inge, Sigurd og Øystein ikke minst enigheten mellom rådgiverne de hadde sammen og at de ikke sto i konkurranse om menn og makt som da de ble voksene:

«Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn hadde de én hird sammen; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under opveksten […] da skilte Inge og Sigurd hirden.»[17]

Når det kom til konflikt mellom Inge og Sigurd, og senere Inge og Øystein, var Inge den som vant, fordi han kunne skaffe seg mest støtte og styrke i form av menn og sosial makt. Når Hannah Arendt skriver at makt og vold gjerne forekommer sammen, skjønt de er motsetninger, er det viktig å huske hennes forståelse av makt som kollektiv handlingsevne og samhandling.[18] Muligheten til å bruke vold for å etablere eller befeste sitt herredømme over andre var avhengig av makt i Arendts forståelse. Et sverd i hånda kan bare sikre begrenset dominans over andre mennesker. Middelalderkonger måtte derfor sikre seg sosial makt for å være i stand til å herske med hjelp av flere sverd og menn som holder disse. Konger i norsk høymiddelalder skaffet seg slik sosial makt i form av tilhengere og venner –lojalitet de sikret gjennom gavmildhet og sjenerøsitet.[19] De som ikke delte rikdommene sine var dømt til å tape støtten sin.

Kong Øystein Haraldsson skal ha vært svært pengekjær og egennyttig.[20] Ifølge sagaen er det en avgjørende grunn til at han mistet makten, illustrert da mennene hans forlot ham etter at han ville overbevise dem til å kjempe på hans side mot sin bror kong Inge. Istedenfor fikk han svaret: «La nu gullkistene dine følge dig og verge landet ditt.»[21] På grunn av sin manglende vilje til å dele sine ressurser mistet Øystein den sosiale makten han kunne hatt, og dermed evne til å kjempe og bruke effektiv vold. Hans bror, kong Inge, i motsats var gavmild og likt, noe som «drog makt og meget folk til ham.»[22]

Sterke konger skapte ofte motstand, ikke minst da de bygget sin makt på vold, trusler og kompromissløs autoritet. Jo mer konger og herskere brukte vold, særlig når den ikke lot seg rettferdiggjøre, desto mindre hadde de støtte og desto større ble motstand mot dem. Med andre ord, intensiv bruk av voldsmakt kunne redusere sosial makt og øke motmakt. Erling Skakke er et godt eksempel på det. Han klarte å få sønnen sin til å bli tatt til konge, til tross for at Magnus ikke var kongesønn og egentlig manglet legitimitet. Videre klarte han å få motstanderne til sønnen drept eller drevet ut av landet. Den opprinnelige suksessen til Erling ved etableringen av sin sønns kongemakt må vel tilskrives hans harde fremgangsmåte og eliminering av konkurrenter, men det skapte også motstand. Da jarl Erling drepte Harald, svigersønnen sin og halvbror til kong Magnus, skal han ha gitt rådet til den unge kongen som ba jarlen om nåde for Harald: «[…] du får ikke rå lenge for riket i fred, om du vil fare frem bare med mildhet.»[23] Harald skal ha vært sønn til kong Sigurd Haraldsson og hadde dermed sterkere krav til tronen enn Magnus. Det er da kanskje forståelig at han ville blitt kvitt en potensiell politisk rival, men slik gikk han også mot det hans menn ønsket og drepte et barn, ifølge Fagrskinnas versjon, som så langt ikke hadde blitt involvert i maktkampene. Til tross for at Erling skal ha vært en «mektig og klok mann, god og virksom styrer for landet», så ble han også «regnet for å være grusom og hard».[24] Motstand mot ham og hans sønn skyldtes hans nådeløshet, «derfor var det mange som gikk in i flokkene, så snart de blev reist imot ham.»[25]

Jo mer konger og herskere brukte vold, særlig når den ikke lot seg rettferdiggjøre, desto mindre hadde de støtte og desto større ble motstand mot dem.

Det var imidlertid ikke bare rivalisering mellom kongene og deres flokker. Prinsippet om at militær suksess leder til sterkere tilslutning ble motvirket av et motsatt prinsipp. Da en konge ble for suksessrik og truet autonomien og stillingen til andre, kunne de slutte seg sammen og gå mot den suksessrike kongen. Rivalisering og alliansemønstre orienterte seg ikke bare langs nettverkene rundt kongene. Innad i flokkene var det også rivalisering om herskerens favør og tilgang til ressurser; mistet man det, mistet herskeren lojaliteten.[26] Samtidig var det ofte venner og frender på hver side av konfliktene som resulterte i begrenset voldsbruk og forsikret at man kunne få grid, fordi personer fra ens personlig nettverk på motstandersiden ville påvirke sine ledere til å benåde dem.[27] Strategisk sett handlet det for mange personer og grupper da ikke bare om å alliere seg med den sterkeste siden, men også å unnvike å tilhøre de svake i den alliansen. Det førte ofte til intern splittelse og sprekk og gjorde det vanskelig for en gruppe å vinne avgjørende og absolutt.[28] Istedenfor sikret det at maktkampene fortsatte, og disse sikret en viss maktbalanse mellom fraksjoner og innad i dem. Det kan sees som det andre maktparadoks: for stor maktkonsentrasjon ledet til maktdeling og nye maktkamper. Maktkamp førte med seg voldsbruk.

 

Voldens sirkel

Vold begrunnes og legitimeres ofte gjennom vold. Fordi det trenges vold for å begrense eller sanksjonere voldsbrukere, skapes det en nødvendighet for å overføre ansvar for å skape fred og orden samt kapasitet og rett til å utøve vold, til en sterk sentralmakt. Oppfatningen at det trenges en Leviathan til å herske og pasifisere en ellers ustyrlig befolkning er mest kjent gjennom Thomas Hobbes – og ledet til den moderne staten.

Bildet av borgerkrigsperioden i norsk høymiddelalderen som et sammenbrudd med kaotiske og svært voldelige tilstander skyldes likeså kilder fra perioden som er ideologisk preget og favoriserte kongen som fredsskapere. Ifølge Kongespeilet fra midten av 1200-tallet, for eksempel, er det nødvendig for kongen å bruke vold da han agerer som dommer. Straffen er kongens viktigste instrument for å sørge for at det er fred og orden i hans rike. Til tross for at Kongespeilet advarer kongen mot å holde balansen mellom mildhet og strenghet, synes forfatteren å foretrekke strenge straffer. De fleste eksemplene det henvises til, illustrerer faren ved å være altfor mild, og det understrekes også at man må være streng og strikt for å overkomme uår – en allegori som henviser til politisk ustabile forhold med flere konger.[29] Kongens strenge straff tjente først og fremst to funksjoner: beskyttelse for uskyldige og avskrekking av potensielle andre forbrytere.[30]

Vold var dermed et legitimeringsgrunnlag og et maktmiddel. Kildene tilskriver kongen en særrett til å overskride vanlige normer angående voldsbruk for å etablere fred. Denne kongelige særretten til å bruke vold var til for å rense landet (landreinsan). Loven ble vedtatt da Magnús Erlingsson ble kronet til konge i 1163/64 og tilhør i denne sammenhengen sannsynlig forestillingen om rex iustus, den rettferdige kongen. På den måten kunne kongen hevde å legitimt straffe forstyrrelser av fred og å rense landet, mens han i praksis eliminerte politiske rivaler.[31]

Vold er mest effektivt som maktmiddel når det ikke brukes, men bare trues med.

Når det gjaldt straff i praksis måtte en konge imidlertid bevare en slags balanse og handle etter maktforhold, slik at han verken var for mild eller streng. Med altfor strenge straffer ville en konge risikere motstand. Straffet kongen derimot for mildt, risikerte han at ingen lenger fryktet ham. Med en passe mild behandling av motstandere kunne en konge leve opp til idealet av å være en nådefull kristen konge og samtidig integrere beseirede menn i sin egen hær.[32] I praksis ble derfor de fleste behandlet mildt og fikk grid (grið), dvs. de ble benådet hvis de bad om det, men tidvis ble det statuert et eksempel, eller demonstrert at også den kongelige viljen til å gi grid hadde sine grenser. På denne måten kunne ingen føle seg helt trygg, og kongen forble uforutsigbar og fryktet.[33]

At man underkastet seg kongens autoritet, var det fremste målet. Vold er mest effektivt som maktmiddel når det ikke brukes, men bare trues med. Middelalderkildene fremhever i denne sammenhengen maktens emosjoner, konger skal bli elsket og fryktet.[34]

Slaget ved Minne. Foto: Wikimedia Commons.

Å ikke bli fryktet kunne være farlig. Ifølge Sverres saga var Torleiv Breiskjegg sønn til kong Øystein Haraldsson og ledet en flokk (flokkr) i konkurranse med kong Sverre. Sagaen forteller at Torleiv hadde tidligere vært munk – et rykte som han utnyttet og som lot ham unngå hver voldsbruk. Hans menn kjøpte alt de trengte til ressursene var brukt opp, og stjal etter det. Til slutt ble Torleiv og de fleste av hans menn drept av bønder som gikk til angrep mot dem.[35] Riktignok nevner ikke sagaen at Torleiv ble for lite fryktet, men på et tidligere sted henviser Sverre selv til at folk kunne vende seg mot en hvis man ikke ble fryktet. Etter nederlaget på Hatthammeren i 1178, holdt kong Sverre en tale til sine menn der han forklarte at før nederlaget «var de fleste redde for å gå med hær mot oss». Nå mener han måtte de kjempe mot kong Magnus, for «lar vi oss jage landet rundt […], går det ikke lang tid før tegn og trell er over oss».[36] Derfor var Sverre villig til å inngå en større risiko for å gjenopprette autoriteten han og birkebeinerne hadde hatt før. Han fortsatte talen med å forklare at de burde kjempe mot kong Magnus Erlingsson til tross for at han var overlegen og hadde flere menn: «Men skulle vi være så heldig, at vi seiret over ham, da ville vi vokse og bli sterkere av det».[37] Så særlig i maktkampen mellom to tronpretendenter kunne det være nødvendig å bruke vold, slik at man ikke virket harmløs og ikke i stand til å bruke vold.

Volden var imidlertid ikke alltid det viktigste midlet, men ble oftest brukt etter ytringen av forskjellige trusler. I sin diskusjon om kongelig vrede i kongesagaer har Hans Jacob Orning vist at den var en demonstrativ, men uforutsigbar reaksjon når kongenes autoritet ble utfordret. Som maktmiddel tjente den til å skape frykt og å få folk til å underkaste seg. Slik passet den ikke bare inn i rex iustus-ideologien og tjente, ideologisk sett, som gjenopprettelsen av rettferdighet,[38] den fungerte også som en siste trussel og advarsel før kongen så seg nødt til å bruke vold. En slik trussel kunne selvfølgelig bare virke hvis folk trodde at kongen hadde nok (volds)makt til å sette igjennom sin vilje selv om han møtte motstand, for å parafrasere Weber,[39] det vil si at trusselen virket reell. Det var altså voldspotensialet som var avgjørende. Dette la grunnlag for hva folk trodde at en var i stand til og villig til å gjøre. Mektige konger var mer skremmende og kunne true mer troverdig; dermed var de samtidig mindre avhengige av faktisk å bruke vold for å vise styrke og å bli fryktet. For konger med mer makt og som satt tryggere i sine stillinger, var det ikke nødvendig å bruke vold.

Kong Olav Kyrre har fått rykte på seg som en uvanlig fredelig konge. Til tross for at forholdene under Olav Kyrre var fredelige, fremheves det i sagaen om ham at han ble fryktet fordi han kom med trusler, som Morkinskinna fremhever: «Så fredsamt var det i hans dagar at han gjorde det fredeleg både for seg og folket sitt utanlands. Likevel stod det mykje redsle av styringa hans endå om han var lagleg og mild.»[40] En mer eller mindre implisitt trussel var utvidelsen av hirden til det dobbelte i forhold til hva hans far Harald Hardråde hadde. Å bruke vold, eller heller fremst trusselen om vold, fungerte som et maktmiddel som innga frykt og fikk folk til å underkaste seg.

Det vil ikke si at vold kunne unngås helt eller at man ville å unngå den. De fleste grupper som reiste seg mot mer eller mindre etablerte konger, med sine egne kongsemner og tronpretendenter, ranet og plyndret i de første stadiene. Dette var nødvendig for å forsørge seg på et helt grunnleggende nivå, men kunne også skaffe ressurser som kunne fordeles som gaver og belønninger blant kongens eller tronpretendentens menn, slik at en kunne sikre seg deres lojalitet. På den ene siden innebar det risikoen, spesielt for mindre mektige grupper i sine begynnelsesstadier, at folk ville vende seg mot dem. På den andre siden kunne plyndring og trussel om annen voldsbruk være et middel til å oppnå frykt. Plyndring – eller fra kongenes synsvinkel gjerne oppfattet og fremstilt som innkrevelse av skatter, tributter eller bøter – bidro til produksjon av behovet for beskyttelse. Gadi Algazi har påpekt dette med en metafor hvor han spiller på den dobbelte betydningen til det tyske ordet Schirm, som kan oversettes som paraply eller, litt foreldet, beskyttelse. Man trenger imidlertid ikke en paraply som beskyttelse mot regn hvis solen skinner hele tiden. De stridende kongene og deres krigere sørget gjennom sine maktkamper og feider for «regn», dvs. vold, og nødvendigheten for en «paraply», dvs. beskyttelse. Det vil ikke si at de gjorde det bevisst for å skape behovet, men det gir en funksjonell forklaring for bøndenes konstant og økende behov for beskyttelse og deres støtte til en av side i stridene.[41] På lik linje skapte utviklingen av i økende grad profesjonaliserte krigere som gikk i kongenes tjeneste for å utmerke seg i kamp og dermed fortjene sin plass i hans nettverk og vinne ressurser, ære og mulig sosial oppstigning, behov for konflikter og ressursinndragelse gjennom plyndring.[42]

Vold fungerte altså som maktmiddel på tre nivåer. Den var fryktinngytende og kunne slik redusere motstand gjennom trussel av vold. Den var et middel til å skaffe ressurser som kunne fordeles på en makthaveres nettverk – dette skjedde først og fremst gjennom plyndring, men gjaldt også døde rivalers eiendommer. Dertil sikret kontinuerlige «regnskur» av vold og konflikter ikke minst et behov for sikkerhet i befolkningen som medførte også støtte og underkastelse fra dem til en side av konfliktpartiene. I denne voldssirkelen ledet maktkamp til voldsbruk som da skapte legitimeringen av motvold, samt behov for gaver og beskyttelse.

 

 

 

[1] En slik tilknytning finnes imidlertid ikke på alle språk. Engelsk og fransk, for eksempel, skiller tydeligere mellom power og violence, eller pouvoir og violence. Videre skiller engelsk mellom force og violence.

[2] Cleasby/Vigfússon, An Icelandic-English Dictionary, s. 675.

[3] Ibid., 435, 715.

[4] Malegam, The Sleep of Behemoth, s. 17.

[5] Brown, Violence in medieval Europe, s. 6-7; Naderer, Love and Fear, 13–14, 40–41.

[6] Helle, Norge blir en stat.

[7]; Bagge, «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen»; Orning, «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen»; Bagge, «Borgerkrig og statsutvikling - svar til Hans Jacob Orning»; Orning, «Hvorfor vant kongene?»; Snekkestad, «Middelalderstaten og Fukuyama».

[8] Weber, Makt og byråkrati, s. 9–10.

[9] Orning, «Norsk middelalder i et antropologisk perspektiv - svar til Knut Helle».

[10] White, «Feuding and Peace-Making in the Touraine around the Year 1100»; Miller, Bloodtaking and Peacemaking.

[11] Jakobsson, «The Hunted Children of Kings», s. 14: «This is the paradox of royal power in the Middle Ages. It must be given by the grace of God, and yet it must be sought and won.»

[12] Jf. Lunden, Norge under Sverreætten 1177-1319, s. 28: «For enhver definerer seg selv ved sine gjerninger, ikke ved sin farsætt.»

[13] Naderer, Love and Fear, 92–94.

[14] Naderer, Love and Fear, 168–170, 191–192, 288–289.

[15] Morkinskinna, s. 137.

[16] Orning, «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelaldere»; Orning, «Hvorfor vant kongene?».

[17] Snorre Sturlasons kongesagaer, s. 706.

[18] Arendt, «Om vold».

[19] Se særlig Sigurðsson, Den vennlige vikingen.

[20] Ibid., 706.

[21] Ibid., 717.

[22] Ibid., 708.

[23] Ibid., 767–768.

[24] Ibid., 769.

[25] Ibid.

[26] Naderer, Love and Fear, 170–179, 293–294.

[27] Nysether, «Overlappende nettverk og det kontekstuelle fiendebildet».

[28] Orning/Østerud, Krig uten stat, s. 76–100.

[29] Kongespeilet, s. 55, 77–78. Se også Bagge, The political thought of The King's mirror, s. 80.

[30] Kongespeilet, s. 105, 107. Se også Naderer, «Den fryktede kongen», s. 238–240.

[31] NGL I, s. 19-20 §32; Det ser imidlertid ut som om landreinsan er eldre som praksis og konsept. Se med referanser Naderer, Love and Fear, s. 54–55.

[32] Bagge, Society and politics, s. 92-97, Orning, Unpredictability and presence, s. 163-192.

[33] Naderer, «Den fryktede kongen». Om kongens nødvendige uforutsigbarhet, se Orning, Unpredictability and presence.

[34] Naderer, «Den fryktede kongen».

[35] Sverres saga, s. 166–167.

[36] Ibid., 56.

[37] Ibid.

[38] Orning, «Royal Anger between Christian Doctrine and Practical Exigencies».

[39] Weber, Makt og byråkrati, s. 51.

[40] Morkinskinna, s. 207.

[41] Algazi, Herrengewalt und Gewalt der Herren, s. 224–235.

[42] Naderer, Love and Fear, 124–126, 161–179, 293–294.

 

Litteratur

Algazi, Gadi. Herrengewalt und Gewalt der Herren im späten Mittelalter. Frankfurt and New York: Campus Verlag, 1996.

Arendt, Hannah. «Om vold», I Hannah Arendt. Makt og Vold: Tre essayer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017, s. 34–105.

Bagge, Sverre. «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen» Historisk tidsskrift 65/2, 1986, s. 145–197.

Bagge, Sverre. The political thought of The King's mirror. Odense: Odense University Press, 1987.

Bagge, Sverre. Society and politics in Snorri Sturluson's Heimskringla. Berkeley, CA: University of California Press, 1991.

Bagge, Sverre. «Borgerkrig og statsutvikling - svar til Hans Jacob Orning» Historisk tidsskrift 93/1, 2015, s. 91–110.

Brown, Warren C. Violence in medieval Europe. Harlow: Longman, 2011.

Cleasby, Richard og Guðbrandur Vigfússon. An Icelandic-English Dictionary. Oxford: Clarendon Press, 1874.

Frostatingslova. Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Oslo: Det Norske Samlaget 1994.

Helle, Knut. Norge blir en stat: 1130-1319. Bergen: Universitetsforlaget, 1974.

Jakobsson, Ármann. «The Hunted Children of Kings: A Theme in the Old Icelandic Sagas» Scandinavica 43/1, 2004, s. 5-27.

Kongespeilet. Overs. Anton Wilhelm Brøgger, med et innledende essay av Sverre Bagge. Oslo: De norske Bokklubbene, 2000.

Malegam, Jehangir Yezdi. The Sleep of Behemoth: Disputing Peace and Violence in Medieval Europe, 1000-1200. Ithaca and London: Cornell University Press, 2013.

Miller, William Ian. Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland. Chicago: University of Chicago Press, 1990.

Morkinskinna: Norske Kongesoger 1030-1157. Omsett av Kåre Flokenes. Hafrsfjord: Erling Skjalgssonselskapet, 2001.

Naderer, Max. «Den fryktede kongen i Norges «borgerkrigstid»» Collegium Medievale 32, 2019, s. 235–252.

Naderer, Max. Love and Fear: Debating violence in the political culture of the ‘civil war’ period in Norway and Denmark, c. 1130-1240. Doktorgradsavhandling: Universitetet i Oslo, 2020.

NGL = Norges gamle Love indtil 1397. I‒V. Utg. Rudolf Keyser et al. Christiania: Chr. Gröndahl, 1846‒1895.

Nysether, Hilde Andrea. «Overlappende nettverk og det kontekstuelle fiendebildet under de norske «borgerkrigene»» Collegium Medievale 32, 2019, s. 133–150.

Orning, Hans Jacob. Unpredictability and presence: Norwegian kingship in the high Middle ages. Leiden: Brill, 2008.

Orning, Hans Jacob. «Royal Anger between Christian Doctrine and Practical Exigencies» Collegium Medievale 22, 2009, s. 34–54.

Orning, Hans Jacob. «Norsk middelalder i et antropologisk perspektiv - svar til Knut Helle» Historisk tidsskrift 89/2, 2010, s. 249–262.

Orning, Hans Jacob. «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen – en revurdering» Historisk tidsskrift 93/2, 2014, s. 193–216.

Orning, Hans Jacob. «Hvorfor vant kongene?» Historisk tidsskrift 94/2, 2015, s. 285–292.

Orning, Hans Jacob and Øyvind Østerud. Krig uten stat: Hva har de nye krigene og middelalderkrigene felles? Oslo: Dreyers Forlag, 2020.

See, Klaus von. Königtum und Staat im skandinavischen Mittelalter. Heidelberg: Universitätsverlag C. Winter, 2002.

Sigurðsson, Jón Viðar. Den vennlige vikingen: Vennskapets makt i Norge og på Island ca. 900-1300. Oslo: Pax Folrlag, 2010.

Snekkestad, Petter. «Middelalderstaten og Fukuyama» Fortid 15/3, 2018, s. 65–74.

Snorre Sturlasons kongesagaer «Stormutgaven». Oslo: J. M. Stenersens Forlag, 2009.

Sturla Þorðarson. Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Oslo: Aschehoug, 2008.

Sverres saga - En tale mot biskopene. Oversatt av Anne Holtsmark. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1961.

Weber, Max. Makt og byråkrati: Essay om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Gyldendal, 2000.

White, Stephen D. «Feuding and Peace-Making in the Touraine around the Year 1100» Traditio 42:1986, s. 195–263.

 


03/21 - Makt

Leder

Hilde Gunn Slottemo - Kjønn og Makt, et historisk perspektiv

Leidulf Melve - Makt, vitskap og globalhistorie

Max Naderer - Maktens paradoks og voldens sirkel i norsk høymiddelalder

Martin Knutsen Øen - Beware the Talons: Developments in the historiography on the US-Latin American relationship during the Cold War

Frank Meyer - Mektige og avmektige jern(verks)kvinner

Theodor Jørgen Lund - Governor and Friend: The development of Severin Løvenskiold governorship until 1849 as seen through the governor’s reports to Oscar I of Sweden and Norway.

John-Wilhelm Flattun - Makt i gylne linjer: Genealogier som Propaganda

Vermund Heggeland - Kronikk: I terrorens tid?

Historikeren: Øystein Sørensen

På Forskerfronten: Alexandre Simon-Ekeland

Masteroppgaven: Sigurd Arnekleiv Bækkelund

Av Max Naderer, Førstelektor Institutt for Arkeologi, Konservering og Historie, Universitet i Oslo
Publisert 29. okt. 2021 11:00 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08