Kjønn og makt, et historisk perspektiv

Når historikere skal analysere makt, kreves det et tvisyn. Det holder ikke å være opptatt av maktaspekter og maktforhold i fortida. En må også reflektere over egen maktposisjon som tolker av den samme fortida. Dette er et viktig poeng i historiske analyser av kjønn, men ambisjonen om å være selvrefleksiv bør også gjelde studier av andre sider ved fortidas samfunn. 

Bilde fra Christine de Pizans bok La Cité des Dames (Boken om kvinnenes by) som kom ut i 1404-1405. Foto: Maître de la Cité des dames/Bibliothèque nationale de France.

Innledning

Hvordan kan kjønnet makt forstås av en historiker? Makt angår alle samfunnsområder. Det handler om økonomi, politikk og sosiale forhold, om religion og kultur.[1] Makta kan være synlig, formell og åpen, men den kan også være skjult og usynlig. Den kan handle om antall og fellesskap. Hvis én kvinne kjempet for selvbestemt abort på 1970-tallet, hjalp det lite, men da hun fikk med seg et helt demonstrasjonstog fikk hun og hennes medsøstre innflytelse. Makt kan også handle om posisjon og individuell påvirkningsmulighet. En rik person eller en ledende politiker vil lettere kunne få gjennom sine ønsker enn «mannen i gata» og Kari Nordkvinne.

Men makt handler ikke bare om økonomiske ressurser, formelle politiske beslutninger og betydninga av sosiale nettverk. Det handler også om evne til å påvirke, til å forme andres tanker og til å legge premisser for hva som forstås som viktig og ikke viktig. Noen mennesker greier å påvirke andres virkelighetsoppfatninger og lykkes i å få dem til å tenke, ønske og mene det samme som seg selv. Slik kan de prege hva som skal oppfattes som vesentlig og hvordan verden skal utformes og forandres. Hvordan makta har kjønnete dimensjoner, er temaet i denne artikkelen.

 

Historiografisk bakgrunn: kvinneforskningas framvekst og maktperspektiv

Også historikere har makt. Vi legger premisser for hva som skal oppfattes som viktig, relevant og betydningsfullt i fortida. Vi jobber med samfunnets kollektive erindring. Vår oppgave er å huske på vegne av en nasjon, et lokalsamfunn eller en bedrift. Men historikere husker ikke bare det som er viktig og glemmer det som er uvesentlig; vi skaper også disse betydningene – vi rydder og ordner og gjør den komplekse, mangfoldige fortidige virkeligheten forståelig og begripelig. Når en løfter noe inn i lyset, blir samtidig noe annet stående i skyggen.

Moder Svea. Foto: Ukjent/SNL.no.

Historiefaget var lenge et fag om menn: konger, krigere, høvdinger og sentrale politikere. Fortidskvinnenes liv var nesten fraværende i historisk forskning og -formidling. Deres hverdag med arbeid og produksjon, med (indirekte) politisk påvirkning, med barneomsorg og husarbeid, med organisasjons- og foreningsliv forsvant fra historiebøkene.

På 1970-tallet vokste kvinnehistorie fram som en egen disiplin i historiefaget. Den hadde som ambisjon å synliggjøre kvinner i fortida. Kvinner skulle nå skrives inn og fylle ut det eksisterende bildet av det som hadde vært. Kvinnelige historikere begynte å studere kvinner i industrien, landbruket, politikken, hjemmet, foreningslivet og en rekke andre felter i fortida. Denne kunnskapen skulle komplettere historia, som brikker som manglet i et puslespill.[2]

Fra slutten av 1980-tallet skjedde det ei dreining mot «kjønnshistorie», påvirket blant annet av den amerikanske historikeren Joan Scott og hennes legendariske bok Gender and the Politics of History (1988).[3] Den «nye kulturhistoria» var en viktig inspirasjon for det som skulle komme, et begrep hentet fra den amerikanske historikeren Lynn Hunts antologi The New Cultural History, boka som ble stående som en spydspiss for den kulturanalysen som nå utviklet seg.[4] Kjønnshistoria var kjennetegnet ved sine analytiske og teoretiske perspektiver, mer enn ved den gjenstanden som ble studert. Den førte med seg nye oppfattelser av kjønn. Kjønn ble ikke lenger forstått som en essens: en fast, iboende og ganske uforanderlig kjerne. I stedet ble oppmerksomheten flyttet mot endring, kompleksitet og mangfold i væremåter. Kvinner og menn var ikke bare konsekvenser av biologiske, økonomiske og strukturelle forhold, men ble også preget av kulturelt formede oppfatninger av mannlighet og kvinnelighet. Oppmerksomheten ble rettet mot språk, tekst og symboler og hvordan de skapte bestemte kjønnsforståelser – som igjen fungerte som organiserende prinsipper i samfunnet. Dermed var det ikke lenger bare kvinnenes liv og hverdag i fortida som var viktig å studere, men også hvordan kvinnelighet og det å være kvinne – og i prinsippet også mannlighet og det å være mann – ble formet av meningsskapende prosesser.

Dermed var det ikke lenger bare kvinnenes liv og hverdag i fortida som var viktig å studere, men også hvordan kvinnelighet og det å være kvinne – og i prinsippet også mannlighet og det å være mann – ble formet av meningsskapende prosesser.

Historiefagets og forskernes kjønnete makt

Oppmerksomheten mot den kulturelle forminga av kjønn og den makta som lå i slike prosesser, tydeliggjorde hvordan fortidas menn – mer eller mindre ureflektert – ofte ble skrevet fram som normen. Kvinner var unntaket, mens mennene var standarden de ble målt mot. Begreper og perspektiver ble dessuten sett med et mannsblikk. Det fikk betydning for hva forskerne så etter i fortida og hvordan en tolket det. La meg bruke to eksempler: Arbeidsbegrepet og klassebegrepet.

Historiefagets oppfatninger av «arbeid» hadde klare slagsider når det gjaldt kjønn: Forståelsen av hva som ble regnet som arbeid tok utgangspunkt i menns erfaringer og sosioøkonomiske praksiser. Det var hovedsakelig menns arbeidsliv som ble sett og inkludert, mens kvinners arbeid ble gjort usynlig, både fra statistikker, økonomiske beregninger og forskning.[5] På 1990-tallet gjorde påvirkning av historisk antropologi og «ny kulturhistorie» at det ble viktig å historisere begrepene en brukte. Det ble utfordrende å bruke ahistoriske, universelle begreper og definisjoner i historiske analyser. En måtte studere hvordan språkets betydninger forandret seg over tid og fra sted til sted, slik «arbeid» har en mening som endret seg og måtte forstås i sin sammenheng. Forskinga ble nå orientert mot den makta som lå i at noen oppgaver ble forstått som «arbeid», mens andre ble definert ut og plassert i andre kategorier.

Det samme gjaldt begrepet «klasse». Lenge ble det oppfattet som klassetilhørighet lå i de sosioøkonomiske erfaringene i seg selv – at klassenes felles interesser skyldtes deres felles materielle grunnlag. I en slik forståelse ble klassebevissthet formet av eiendomsforholdene og tilknytninga til samfunnets produksjonsmidler. Sosial klasse ble forstått som en struktur eller kategori som mennesket nærmest var født inn i, med klassebevisstheten som en naturlig følge av arbeidernes kår.

Også dette begrepet ble problematisert utover på 1990-tallet. Oppmerksomhet ble nå rettet mot hvordan noen hadde makt til å forme og definere en klasse: avgrense den, inkludere eller ekskludere medlemmer og forme en bevissthet om felles interesser – en makt så sterk at utviklinga i ettertid framsto som selvsagt og soleklar. Klasse ble nå i større grad sett på som en kollektiv selvforståelse og identitet som noen skapte.

Uansett hvordan en forsto begrepet, kunne det beskyldes for å være kjønnsblindt. Kjønn var sjelden reflektert rundt – verken i samtida eller blant ettertidas historikere. Klassebegrepet var i stor grad et mannsbegrep, knyttet til menns yrkes- og statusplassering. Kvinnelige arbeidere framsto som få og usynlige for de politiske agitatorene i fortida. Den arbeiderklassen som ble utmeislet, hadde derfor klare kjønnsprofiler. Den var formet på de mannlige arbeidernes premisser. De samme forståelsene arvet senere historikere. De gikk i arv til de faglige analysene.

Forestillinger om maskulinitet og arbeid er tett forbundet. Illustrasjon av folkeeventyret «Mannen som skulle stelle hjemme». Illustrasjon: Eilif Petersen/Nasjonalmuseet / Dag Andre Ivarsøy.

Dette var Gro Hagemanns viktigste poeng da hun for mange år siden anmeldte det den gang nylig utgitte seksbindsverket Arbeiderbevegelsens historie i Norge (1985-1990). Det førte til en debatt mellom henne og Per Maurseth, forfatter av det tredje bindet.[6] Her påpekte Hagemann at arbeiderklassen ikke kunne forstås som gitt og som en opplagt følge av økonomiske og sosiale strukturer. Den var definert, avgrenset og gitt innhold av noen, og historikernes oppgave var å undersøke hvordan slike prosesser skjedde. Det innebar å ha et maktperspektiv på hvordan klassen var blitt formet som idé, og hvordan denne ideen så befestet seg som politisk, sosial og økonomisk praksis i samfunnet. Med et sånt perspektiv ville vi for eksempel se hvordan noen – i dette tilfellet arbeiderbevegelsens ledere – hadde definert menns arbeid som viktig og interessant – som et grunnlag for ideen om arbeideren – mens kvinner var blitt forstått som ikke-arbeidende, som husmødre eller forsørgede.

 

Mann- og maskulinitetsforskninga

Hagemann hadde altså et blikk på menns (definisjons)makt over kvinner. Det var helt i tråd med innsiktene fra kjønnsforskninga slik den utviklet seg i løpet av 1990-tallet: Det var relasjonen mellom kjønnene en måtte studere for å forstå og forklare samfunns- og kjønnsforhold.

Det er ikke bare i relasjonen mellom kjønnene at kjønnete praksiser og forståelser av kvinnelighet og mannlighet formes. Også i enkjønnete miljøer skapes handlinger og holdninger som preges av kjønnsmessige forestillinger og forventninger.

I diskusjonen etterlyste Maurseth et bredere perspektiv. Historikere og samfunnsforskere manglet kunnskap om makt i interne kjønnsrelasjoner, mente han, altså om forholdet mellom menn og forholdet mellom kvinner, ikke bare mellom kjønnene. Uten denne kunnskapen ble maktrelasjonen for ensidig og lite kompleks. For det er også sånn at kvinner har makt over andre kvinner, og at menn har makt over andre menn, ja, også at kvinner kan ha makt over menn.

Maktforholdet mellom menn var et viktig tema i manns- og maskulinitetsforskninga da den vokste fram på 1990-tallet. Den var opptatt av hvordan kjønn også formes internt i en kjønnskategori. Det er ikke bare i relasjonen mellom kjønnene at kjønnete praksiser og forståelser av kvinnelighet og mannlighet formes. Også i enkjønnete miljøer skapes handlinger og holdninger som preges av kjønnsmessige forestillinger og forventninger. Ja, innen mannsforskninga har et av de mest sentrale poengene vært at det ofte er andre menn som er viktige når menn former sine ideer om mannlighet og utvikler sin maskuline selvforståelse og praksis. «For å få bekreftelse på maskulinitet kan relasjoner til andre menn være […] viktige. På mange felter er det andre menns bedømmelse som først og fremst teller», har for eksempel antropologen Merete Lie hevdet.[7] En av de store innen manns- og maskulinitetsforskninga, sosiologen Michael Kimmel, har sagt noe liknende: [I]t’s other men who are important to American men; American men define their masculinity, not as much in relation to women, but in relation to each other. Masculinity is largely a homosocial enactment.[8]

 

Kompliserte maktrelasjoner

Kjønn og makt må altså forstås både mellom kjønnene og internt i kjønnskategoriene. I tillegg åpner dette for å problematisere kvinneforskningas tendens til å tolke relasjonen mellom kjønnene bare som et maktforhold. Et eksempel på dette er forståelsen av husmor-/forsørgerrollen på 1900-tallet. I kraft av sin yrkesaktivitet, økonomiske posisjon og offentlige rolle hadde menn en maktposisjon overfor kvinner. Lønnsarbeidet ga kontroll over inntekter og økonomi, og det ga ei makt som kvinner i mindre grad hadde. Dette er viktige perspektiver. Samtidig kan maktperspektivet gjøre at menns bånd til familie og hjem har blitt for endimensjonalt tolket i forskninga.[9] I husmor- og forsørgersamfunnet i mellomkrigstida og på 1950- og 1960-tallet kan for eksempel ikke menns lønnsarbeid bare analyseres som makt, men må også ses som omsorg. I denne perioden opplevde menn en tydelig norm om at de skulle være en god familieforsørger. Det var menns inntekter som skulle dekke familiens faste utgifter, regninger, huslån og mat og som dermed skulle gi kone og barn trygghet og forutsigbarhet. Sett fra menns side lå det mye kjærlighet og omtanke i det å forsørge en familie – ikke bare makt.

At kvinneforskninga rettet oppmerksomheten mot menns makt hadde trolig sammenheng med de politiske målene som fantes da denne forskninga vokste fram som fagdisiplin. Retten til lønnsarbeid var en viktig kampsak for kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og båndene mellom forskning og bevegelse var sterke. Dermed ble tolkninger av lønnsarbeidet som en rettighet og som makt opplagt for kvinneforskerne når de studerte kjønnsarbeidsdelinga i fortida. Fokuset ble rettet mot de godene og rettighetene som lønnsarbeidet ga, og i mindre grad på pliktene og byrdene ved fortidas arbeidstilknytning.

 

Avslutning: Komplekse relasjoner – kompleks forskning

Manns- og maskulitetsforskninga ble aldri særlig stor i Norge og i historiefaget. Imidlertid har insisteringa på å også forstå enkjønnete maktrelasjoner vært viktig. Den la et grunnlag for den senere oppmerksomheten på interseksjonelle studier, påvirket blant annet av den amerikanske forskeren og feministen Donna Haraway. Her er det et poeng å analysere sammenhengene mellom ulike maktrelasjoner, slik at ingen av de ulike kategoriene vil ha en privilegert plass i forskninga. Sosiale, etniske, kjønnslige og stedlige aspekter virker sammen, som deler av større systemer av maktutøvelse og ulikhetsstrukturer.[10] Kjønn kan ikke forstås alene, men må ses i forbindelse med klasse, etnisitet, geografi, seksualitet osv. Slik blir kjønnet makt koblet til andre former for maktrelasjoner.

Men kjønn, makt og historie må også forstås på et annet nivå, nemlig som historikerens tolkningsmakt.

Som denne gjennomgangen forhåpentligvis har vist, må historiske analyser av kjønn og makt forstås på to nivåer. Det ene er den kjønnete makta i fortida i seg selv. Fortidas menn har hatt makt over kvinner i kraft av deres formelle posisjoner: yrkestilknytning, kontroll over penger og økonomi, juridiske rettigheter og posisjoner i offentligheten. Makta fantes både på økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle og religiøse arenaer. Det er en viktig jobb for historikere å synliggjøre og analysere slike maktaspekter i fortidas samfunn.

Men kjønn, makt og historie må også forstås på et annet nivå, nemlig som historikerens tolkningsmakt. Mannlige historikere hadde lenge makta til å ekskludere kvinners liv og erfaringer fra fortellingene om fortida. Det var de som fortolket historia og definerte hva som skulle oppfattes som viktig og relevant. Et kjønnet maktperspektiv er dermed også relevant for å forstå historiefaget og dets perspektiver på fortida.

Når en skal forstå kjønn og makt i historiefaget, må en forholde seg til begge disse nivåene: både makta i fortida og makta i samtida. En må både analysere fortidsmenneskets tenkemåter, deres sosiale praksis og samfunnets ressursfordeling og en må reflektere over forskernes makt til å fortolke og framfortelle bestemte versjoner av fortida. Disse dimensjonene er tett vevet sammen; en kan ikke enkelt skille tolkeren fra tolkninga eller fortida fra fortellinga om den. Derfor er det viktig for hver enkelt som jobber med faget og for lauget som helhet å inkludere et maktperspektiv, både på fortida og på sin egen fortolkningspraksis.

 

Litteratur

Brenna, Brita Staxsrud. «Kjønn, kjærlighet og artenes historie skriving. Eller, Donna Haraways historier». I Kvinnfolk, karfolk – kva folk? Fortid. Historiestudentenes tidsskrift nr. 1. Oslo: Universitetet i Oslo, 2010.

Engelstad, Fredrik. Hva er makt? Oslo: Universitetsforlaget, 2005.

Hagemann, Gro. ”De osynliga kvinnorna. Historien om den manliga arbetarklassen”. Arbetarhistoria 51, 1989a.

Hagemann, Gro. ”Könsstrukturerna ignoreras. Svar till Per Maurseth”. Arbetarhistoria 51, 1989b.

Hagemann, Gro. Kjønn og industrialisering. Oslo: Universitetsforlaget, 1994.

Hunt, Lynn (ed.). The New Cultural History. Berkeley – Los Angeles – London: University of California Press, 1989.

Kimmel, Michael. Manhood in America. A Cultural History. New York: The Free Press, 1996.

Kokkvoll, Arne, Jakob Sverdrup & Edvard Bull. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden 1985-1990.

Lie, Merete. «Vett i pannen, stål i ben og armer – Teknologiens bilder av kjønn». Kvinneforskning 2, 1997.

Maurseth, Per. «En skev polemik. Kommentar till Gro Hagemann”. Arbeterhistoria 51, 1989a.

Maurseth, Per. ”Kön och historia. Åtta teser och en slutvinjett”. Arbetarhistoria 51, 1989b.

Sandmo, Erling. «Fra kvinne- til kjønnshistorie – og tilbake? Om kjønnsperspektivets betydning i det norske historiefaget». Fortid. Historiestudentenes tidsskrift nr. 7, 2010.

Scott, Joan Wallach. Gender and the Politics of History. New York: Columbia University Press, 1988.

Skrede, Joar. Kritisk diskursanalyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017.

Slottemo, Hilde Gunn. Ansvarlighetens menn. Normer for maskulinitet i etterkrigstidas industrisamfunn. Tidsskrift for kjønnsforskning 01-02, 2009.

Slottemo, Hilde Gunn. En kort introduksjon til Norge på 1900-tallet. Forskjell og fellesskap. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2021.

Slottemo, Hilde Gunn. Fabrikkarbeider, far og forsørger. Menn og mannlighet ved Koksverket i Mo i Rana, 1950–1980. Akademisk avhandling, Nr. 41 i Skriftserie fra Historisk institutt. T

 

[1] Om maktbegrepet, se f.eks. Engelstad, Hva er makt? og Skrede Kritisk diskursanalyse, s. 27f.

[2] Sandmo, «Fra kvinne- til kjønnshistorie – og tilbake?» 

[3] Scott, Gender and the Politics of History.

[4] Hunt (ed.), The New Cultural History.

[5] Hagemann, Kjønn og industrialisering, s. 11.

[6] Hagemann, «De osynliga kvinnorna» og «Könsstrukturerna ignoreras»; Maurseth, «En skev polemik» og «Kön och historia». Kokkvoll, Sverdrup & Bull, Arbeiderbevegelsens historie i Norge.

[7] Lie, «Vett i pannen, stål i ben og armer», s. 42.

[8] Kimmel, Manhood in America, s. 7.

[9] Om dette, se Slottemo, Fabrikkarbeider, far og forsørger og «Ansvarlighetens menn».

Av Hilde Gunn Slottemo, Professor i Historie, Nord Universitet
Publisert 9. mars 2022 14:25 - Sist endret 9. mars 2022 14:25