Brennevin før 1816

I 2019 publiserte riksarkivet en rapport fra den dansk-norske embetsmannen Christer Pram om hans reiser i Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal mot slutten av 1700-tallet. Denne artikkelen utforsker hva rapporten hadde å si om bruk og fremstilling av brennevin, i en periode hvor det fortsatt var ulovlig for bønder å drive slik produksjon.

Scene fra Holberg's «Jeppe på Bjerget». Av Wilhelm Marstrand. Lisens: Falt i det fri (Public domain).

Den 1. juli 1816 vedtok Stortinget en lov som ble mottatt med jubel, og som biskop Munch i 1827 beskrev som «en af de ædleste Frugter paa Norges unge Frihedstræ».[1] Hva kan en slik høyverdig lov fra det nye norske storting ha dreid seg om? Svaret er brennevin! Loven slo fast at det var tillatt for bøndene i landet (eiere eller brukere av matrikulert jord) å brenne brennevin og også for byborgerne dersom de brukte kjeler på minst to hundre potter som omtrent tilsvarte to hundre liter.

Brennevin hadde faktisk sammenheng med frihet og også med likhet. Tradisjonelt hadde bøndene i landet hatt rett til å brenne brennevin, men de hadde mistet denne retten i 1757. Da ble brennevinsbrenningen forbudt både på landet og i byene under henvisning til drukkenskap som fulgte med brennevinsproduksjonen og forsyningssituasjonen. Når det var misvekst og nød, var det uheldig å bruke korn til å produsere brennevin. Samtidig ble import av brennevin forbudt, det kunne bare innføres fra Danmark og hertugdømmene.

Når det var misvekst og nød, var det uheldig å bruke korn til å produsere brennevin.

I 1792 ble det imidlertid lov å produsere brennevin i byene, og forslaget til loven i 1816 kom fra bonderepresentanter som ønsket at bøndene skulle ha samme rett til brennevinsproduksjon som byborgerne. Jubelen varte imidlertid ikke så lenge. Det var en vanlig oppfatning både i samtid og ettertid at loven førte til en voldsom økning i produksjon og forbruk av brennevin med store sosiale konsekvenser. Utfordringen ble å finne tiltak for å begrense brennevinsforbruket.

Om det skjedde en kraftig økning i alkoholforbruket som følge av loven i 1816, må forbruket ha vært mye lavere tidligere, og det høres jo rimelig ut siden det ikke var lov å fremstille brennevin på gårdene på landet. Men spørsmålet er selvsagt om dette forbudet ble respektert. Under Napoleonskrigene fra 1807 til 1814 var det sannsynligvis tilfellet, for det var blokade og nødsår, og korn og poteter trengtes til mat. Importen av brennevin må dessuten ha vært vanskelig, så det er all grunn til å tro at alkoholforbruket i landet var lavt. Men hvordan var situasjonen før 1807, ble forbudet overholdt da?

De vrolijke speelman, Ary de Vrois. Rijksmuseum. Wikimedia Commons.
De vrolijke speelman, Ary de Vrois. Rijksmuseum, creative commons.

Det finnes en lett tilgjengelig kilde som kan kaste lys over dette. I 1804-1805 reiste embetsmannen Christen Pram i Kommercekollegiet i København i Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal for å samle informasjon om næringslivet og spesielt undersøke brenningen av tang og tare til aske som var omstridt. Men han skrev også en del om brennevinsbrenning, også fra Hedmarken og andre steder på Østlandet som han reiste gjennom på veien. Hans rapport ble utgitt av Riksarkivet i 2019.[2]

AnkerDet er velkjent at brennevinet hadde en selvfølgelig plass i hverdagen på denne tiden, særlig  ved sosiale sammenkomster, til sjøs og når man ellers var ute i kulda. I en beskrivelse fra Innerøya og Namdalen som Pram tok inn i sin rapport, fremgår det at det var vanlig med brennevinssalg ved kirkene om søndagen, noe forfatteren fryktet kunne føre til drukkenskap blant unge folk.[3]

Fra Ørlandet skrev Pram at selv om folk fra dette stedet ikke var drikkfeldige, var de overbevist om at brennevin var nødvendig for å holde ut det stadige sjølivet i den kalde luften.[4] Overalt brant man brennevinet selv, og det ble både bedre og billigere enn dersom det skulle være kjøpt, skrev Pram. I Romsdalen var det også vanlig å brenne selv. Fornuftige bønder skjønte at det var mer fordelaktig enn å kjøpe brennevin. De brukte særlig poteter og tilsatte karve, kvann, heggebær og lignende.

Brennevinet ble bedre og sterkere enn det svake og foraktede brennevinet som ble innført fra Flensburg, og derfor ble det brukt mye mindre av det, fortsatte Pram. Dranken, dvs. det som ble igjen etter siste destillasjon, var godt fôr for husdyrene og ble særlig ble gitt til grisene. «Erfaringen viser, at det ikke gaaer an i Norge at standse Brændeviinsbrændingen,» fastslo Pram og spurte om en lov som åpenlyst ble overtrådt av alle, burde bestå.[5]

Fra Hedmarken, Norges kornkammer, skrev Pram at det var en betydelig avsetning av korn derfra, men også av brennevin. Forbudet mot brenning var helt satt ut av kraft, selv om det ikke var opphevet, skrev han, og brenningen skjedde på alle gårder og ikke lenger i smug.[6] Produktet ble her, som andre steder, mye bedre enn det flensburgske brennevinet. Det ble også billigere, og dessuten fikk man dranken til dyrefôr. Det synes faktisk som Pram mente at hjemmebrenningen var fordelaktig.

Forbudet mot brenning var helt satt ut av kraft, selv om det ikke var opphevet, skrev han, og brenningen skjedde på alle gårder og ikke lenger i smug.

Hans observasjoner gjør det ganske klart at forbudet mot brenning av brennevin på landet overhodet ikke ble overholdt. Likevel la ikke Pram merke til så mye drikkfeldighet. Men man kan spørre seg om ikke Pram egentlig argumenterte for å oppheve forbudet mot brenning og at det da kan tenkes at han tonet ned skadevirkningene.

Pram skrev som nevnt at folk fra Ørlandet ikke var drikkfeldige, og heller ikke romsdølene kunne beskyldes for det. Selv ikke på Hedmarken hadde han sett tegn til at brenningen førte til fyll blant befolkningen. Slikt var mye vanligere i nærheten av Kristiania og andre steder. Oppdal var imidlertid et sted Pram mente det hadde vært svært mye fyll. Der hadde presten Rønnow tatt opp kampen mot alkoholmisbruket.[7] Han gjorde det til en hovedsak i alle sine prekener og i sine samtaler med folk i bygda. Han hadde også gjort en avtale med de beste mennene i bygda om at de ikke skulle tillate at det ble drukket brennevin i husene deres. Et større antall hadde underskrevet på at de, under trussel om bot, ikke skulle holde store selskaper og langvarige brylluper som kunne føre til brudd på edrueligheten. Dette er et tidlig eksempel på et måteholdslag som også er kjent fra andre steder.[8]

Om ikke Pram la merke til så mye fyll, så må det likevel ha vært et ganske stort alkoholforbruk i Norge. Pram fant fra tollopplysninger at det ble importert omkring 500 000 potter brennevin til Kristiania hvert år, og så regnet han med at en god del ble smuglet inn i tillegg.[9] Og langt mer enn summen av dette regnet han ble fremstilt til eget bruk på gårdene oppover i landet. Importen til Kristiania var bare en fjerdepart av importen til det sønnafjellske Norge, og regner vi med smugling og hjemmeproduksjon i samme forhold, kan man fort komme fram til et alkoholforbruk per person som ligger i nærheten av det som har vært anslått for tiårene etter 1816.

Den etablerte forestillingen om at loven i 1816 som gjorde det lovlig å brenne brennevin både i by og land, førte til en voldsom økning i brennevinsforbruket, blir dermed utfordret. For hvis forbudet ikke var blitt respektert tidligere, er det vanskelig å se at den nye loven har kunnet bety så mye. Det er grunn til å tro at hjemmebrenningen sank kraftig under blokaden under Napoleonskrigene, men at man etter freden i 1814 vendte tilbake til normaltilstanden. Men for samtiden kan det ha sett ut som det var den nye loven i 1816 som var årsaken til økningen.

For hvis forbudet ikke var blitt respektert tidligere, er det vanskelig å se at den nye loven har kunnet bety så mye.

 

[1] Sitert etter Stein Tveite, «Norsk tørst», i Ole Feldbæk og Niels Thomsen, Festskrift til Kristof Glaman, Odense 1983, s. 391.

[2] Gerd Mordt (utg.), Christen Prams Rapporter fra Norge 1, Oslo 2019.

[3] Op. cit. s. 411.

[4] Op. cit. s. 211.

[5] Op. cit. s. 323.

[6] Op. cit. s. 469

[7] Op. cit. s. 379.

[8] Per Fuglum, Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904, Oslo 1972, s. 65.

[9] Gerd Mordt (utg.), Christen Prams Rapporter fra Norge 1, Oslo 2019, s. 499-500.


01/22 - Rus

Leder

Mikkel Tande - Norsk narkotikapolitikk: Et gradvis oppgjør med nullvisjonen

Steinar Andreas Sæther - Hvordan koka ble til kokain

Åsmund Bjørnstad - Steinalderøl

Finn Erhard Johannessen - Brennevin før 1816

Historikeren - Katariina Parhi

På forskerfronten - Ragnar Øvergaard Aas

Masteroppgaven - Jon Carlstedt Tønnessen

Bokmelding av Verdenshistorie. Med fortiden som speil - Mikael Lyngaas

Av Finn Erhard Johannessen, Professor i Historie, Universitetet i Oslo
Publisert 9. mars 2022 14:25 - Sist endret 16. juni 2022 10:50