Norsk narkotikapolitikk: Et gradvis oppgjør med nullvisjonen

Denne artikkelen omhandler den delen av ruspolitikken som omfatter narkotika, altså illegale rusmidler, fra 1950-tallet og frem til utgivelsen av NOU-en. Dette er fordi det hovedsakelig er i denne perioden dagens norske narkotikapolitikk ble utformet, i sammenheng med utviklingen i internasjonal narkotikapolitikk, der FNs narkotikakonvensjoner og FN-systemets senere oppgjør med enkelte elementer i disse har stor betydning.

A junkie kit, heroin paraphernalia in a Jack Daniels tin. Matthew T Rader, Wikimedia Commons.

NOU 2019:26 «Rusreform – fra straff til hjelp» ble lagt frem 19. desember 2019. Bent Høie, helseminister fra Høyre, uttalte at dette var «en historisk dag for norsk ruspolitikk».[1] For å forstå viktigheten av dette er det nødvendig med en gjennomgang av norsk ruspolitisk historie. Denne artikkelen omhandler den delen av ruspolitikken som omfatter narkotika, altså illegale rusmidler, fra 1950-tallet og frem til utgivelsen av NOU-en. Dette er fordi det hovedsakelig er i denne perioden dagens norske narkotikapolitikk ble utformet, i sammenheng med utviklingen i internasjonal narkotikapolitikk, der FNs narkotikakonvensjoner og FN-systemets senere oppgjør med enkelte elementer i disse har stor betydning. Denne historiske oppsummeringen består av det tidligere forskning har etablert som de viktigste hendelsene i den narkotikapolitiske utviklingen i Norge og verden.

Straff og behandling side om side

På 1950-tallet ble narkotikabruk først og fremst ansett som et medisinsk anliggende, men dette begynte å endre seg på 1960-tallet. En viktig årsak var endringer i bruksmønster og brukergrupper: fra noen få, syke brukere av hovedsakelig opiater, til en ny ungdomsbevegelse med tilholdssted i Slottsparken som omfavnet cannabis og LSD. Bruk av disse rusmidlene var på dette tidspunktet ikke utbredt i Norge, og var heller ikke underlagt noen form for restriksjoner eller reguleringer.[2]

Den nye ungdomsbevegelsen hadde ikke bare andre rusvaner enn storsamfunnet, men representerte også en radikalt annerledes livsførsel og verdier. De var i stor grad av middelklasseungdom som var inspirerte av jevnaldrende amerikanere i hippiebevegelsen og deres motstand mot krig og materialisme.[3] Nye stoffer som cannabis, LSD og amfetamin ble av utenforstående ansett som en trussel mot befolkningens tradisjoner, ideologi og helse.[4] Om cannabisbruken som skjøt fart i Norge på 1960-tallet, skriver Willy Pedersen: «Her er det ikke normer og verdier hos folk flest, men snarere normer og verdier som stammer fra ytterkanten av samfunnet, fra en synlig og symbolsterk subkultur, som er nøkkelen».[5] Dette var i motsetning til alkohol og tobakk som av folk flest og politikere ble vurdert som mindre skadelige enn de nye stoffene. Denne forskjellen påvirket både hvordan den nye rusmiddelbruken ble oppfattet, og hvilke lover som ble innført for å regulere den.

Nye stoffer som cannabis, LSD og amfetamin ble av utenforstående ansett som en trussel mot befolkningens tradisjoner, ideologi og helse.

I samme periode fikk narkotikabruk økt medisinsk oppmerksomhet. Norge var i 1961 det første landet i Europa som fikk en egen klinikk for behandling av narkotikaavhengighet.[6] Pasientene kom ofte fra høyere sosiale lag. Mange var leger, farmasøyter og sykepleiere med tilgang på opiater ment for sine pasienter. De ble behandlet som syke, og rettsvesenet var knapt involvert. «Så skjedde det en endring i kjølvannet av at den internasjonale “krigen mot narkotika” hardnet til», skriver Pedersen.[7] Fra 1970 ble narkotikabrukere i større grad ansett som kriminelle, også de som frem til da hadde blitt behandlet som syke. Utover 1970-tallet endret de åpne narkotikascenene seg fra å bestå av hovedsakelig middelklasseungdom til å i større grad bestå av marginalisert ungdom som brukte andre typer rusmidler som amfetamin og heroin, og var ved dårligere helsetilstand.[8] Det spredte seg en panikk i befolkningen, godt hjulpet av en omfattende mediedekning. Myndighetene bestemte seg for å reagere raskt fordi gruppen med størst sannsynlighet for å bli avhengig av de nye rusmidlene var ungdom.[9]

Fra 1970 ble narkotikabrukere i større grad ansett som kriminelle, også de som frem til da hadde blitt behandlet som syke.

De nye ungdomsbrukerne ble i større grad enn brukerne fra høyere sosiale lag oppfattet som en sosial smittekilde. «Helsedirektoratet og Karl Evang som helsedirektør formidlet bildet av en epidemisk trussel. Slottsparkmiljøet representerte en smittefare som kunne spre seg til en hel ungdomsgenerasjon», skriver Ødegård.[10] Evang, som selv var lege, så på sosiologer som til hinder for iverksettelse av nødvendige tiltak for å stoppe epidemien. Sosiologene problematiserte bruk av strenge straffer for befatning med rusmidler som det var usikkert om var mer skadelige enn alkohol og tobakk. Evang uttalte at det var «overraskende at sosiologer ikke virker å være klar over den graden sosial aksept for et rusmiddel – den sosiologiske faktoren – er den sterkeste faktoren som avgjør om et rusmiddel sprer seg eller ikke».[11] Dermed kan det paradoksalt nok virke slik at i debatten om det nye «narkotikaproblemet» var sosiologer mest opptatt av de medisinske faktorene, mens legene var mest opptatt av de sosiologiske faktorene.

Legene bekreftet bildet mediene tegnet av cannabis som et svært farlig stoff, som etter én gangs bruk kunne føre til psykose og avhengighet.[12] Gruppen av illegale rusmidler omfatter langt flere enn dem ungdommene i Slottsparken benyttet seg av. Men der de fleste andre stoffer også hadde en plass i medisinen, gjaldt ikke dette cannabis og LSD som var de mest populære i dette miljøet.[13] Selv om de såkalte «narkotiske» stoffene har lite til felles med hverandre hva gjelder effekt og bruksmønster, har narkotikapolitikken som ble formet i denne perioden, ifølge Pedersen «vært knyttet til at de illegale ... stoffene er blitt betraktet som særlig farlige».[14] Christie og Bruun mener stoffenes farlighetsgrad ble overdrevet ved at tvil ble tilsidesatt for en «føre var»-holdning.[15]

Legene var ivrige pådrivere for strenge straffer, med et håp om et at det skulle bidra til å hindre narkotika i å komme inn i landet. Rettsvesenet var lydhøre, og politikerne fikk tilsynelatende rasjonelle begrunnelser for å innføre strenge straffer.[16] I synet på hvordan narkotikaproblemer skulle forebygges, sto myndighetene overfor et dilemma: En avveining mellom betydningsfulle humanistiske og behandlingsorienterte verdistrømminger på den ene siden, og troen på straffens virkning på den andre. Legene bidro til en vitenskapeliggjøring av problemet som muliggjorde «at ganske omfattende inngrep i en gruppe vanskeligstilte ungdoms liv kunne defineres som nødvendige og aksepteres politisk», skriver Lind.[17] Fra 1960-tallet ble et samfunn fritt for narkotika, den såkalte nullvisjonen, det sentrale målet med norsk narkotikapolitikk.[18]

I løpet av årene 1964-1984 ble maksimumsstraffen for narkotikakriminalitet 40-doblet til lovens strengeste straff: 21 års fengsel. Flere sentrale vitenskapelige kunnskapsoppsummeringer som «Report of the Indian Hemp Drugs Comission 1893-94» og «Mayor’s Committee on Marijuana 1944» ble ignorert av Straffelovrådet til fordel for legenes utsagn basert på pasienters anekdotiske opplysninger.[19] Som følge av denne utviklingen har svært mange blitt straffeforfulgt, både for egen bruk av narkotika og for mer alvorlig narkotikakriminalitet. I 1970 ble totalt 412 personer siktet for narkotikaforbrytelser, noe som utgjorde 3,45 % av alle siktelser. I 2001 hadde dette tallet økt til 10 746, hele 28,3 % av alle siktelser.[20] I senere tid har andelen sunket noe, til 17,3 % av alle siktelser i 2019.[21] I særlig grad er det ungdom og unge voksne som siktes for narkotikaforbrytelser, og de aller fleste er menn.[22]

Politikerne var opptatt av å fremheve at de strengeste straffene var ment for bakmennene, ikke for brukere med rusproblemer. Skillet mellom disse gruppene ble etter hvert visket ut, og det viste seg etter hvert at det i stor grad var avhengige brukere som ble fengslet med lange dommer for import og distribusjon. Dette ble imidlertid ikke ansett som et stort problem av politikerne. I debatter på Stortinget forsvarte de praksisen med at lange straffer ga mulighet for behandlingstiltak overfor de rusavhengige og siden selgere ofte var brukere, var vide strafferammer nødvendige for løse problemet.[23]

Veien mot Rusreformen

Samtidig som straffenivået økte, ble det også iverksatt ulike tiltak for å forebygge narkotikabruk. I 1969 ble Uteseksjonen i Oslo opprettet, med hensikt å forebygge gjennom oppsøkende arbeid blant ungdom i de nyetablerte narkotikamiljøene. Senere har denne innsatsen fått stadig større prioritet.[24] I 1976 startet en systematisk utbygging av psykiatriske ungdomsteam, samme år som det første overdosedødsfallet ble registrert i Norge. I 1979 lanserte Stortinget betydelige ekstra økonomiske midler til blant annet ungdomsklubber, Uteseksjonen, behandlingsplasser og nye stillinger i politiet. Oslo politikammer etablerte landets første egne narkotikaseksjon. Forebygging og tidlig innsats har fra 2006 og videre vært blant de mest sentrale temaene som løftes frem i Regjeringens handlingsplaner på narkotikafeltet.[25]

På 1990- tallet økte overdosetallene betydelig. En stor andel brukere hadde begynt å injisere narkotika med sprøyter. Dette ble sett på som en fare ikke bare for brukerne selv, men også for den øvrige befolkningen. Hiv-viruset spredte seg i brukermiljøene og mange utviklet AIDS.[26] Dette var blant årsakene til at nullvisjonen for narkotikabruk mistet oppslutning, noe som førte til at det ble åpnet opp for ulike tiltak for skadereduksjon, altså måter å legge til rette for at skadene fra bruken blir minst mulig. Et vellykket prøveprosjekt med metadonbehandling (rusgivende legemiddel for opiatavhengige) ble innført i Norge i 1994, etter flere års motstand fra sentrale fagfolk og politikere. Narkotikabruk var fortsatt strengt forbudt, men staten begynte likevel å dele ut narkotika til de som allerede var avhengige, gjennom det som i 2000 fikk navnet LAR: Legemiddelassistert rehabilitering.[27] I 2004 ble den første Rusreformen vedtatt. Den sørget for at behandling for rusbrukslidelser ble en del av den statlige spesialisthelsetjenesten. I 2005 ble Norges første sprøyterom åpnet, og de senere årene har det kommet to brukerrom der heroin også kan røykes.[28]

Politi. Opphavsperson: Roald, Berit. Kreditering: NTB scanpix.

Denne utviklingen er et resultat av en endringsprosess som startet tidlig på 1990-tallet og som fortsatt pågår. «[R]ealisme og pragmatisme har vunnet innpass på bekostning av en mer ideologisk posisjon», skriver Ødegård.[29] At en rekke unntak fra lovene, der noen personers bruk tillates, innlemmes i en politikk med bekjempelse av narkotikabruk som hovedstrategi, bidro ifølge Ødegård til å svekke politikkens signalkraft og normdannende effekt.[30] Den siste utviklingen i denne prosessen er prøveprosjektet med heroinassistert behandling i LAR som ble iverksatt høsten 2020, i tillegg til forslaget om avkriminalisering som denne oppgaven omhandler.[31]

I perioden med store strafføkninger, fra 1964-1984, var debatten i Stortinget preget av et fravær av motstemmer. Det forekom ikke at noen tok til orde for lavere straffer enn det regjeringen eller Straffelovrådet foreslo. Men det var som regel en minoritet som presset på for et enda høyere straffenivå. Utenfor politikken vokste det på 1980-tallet frem en uttalt gruppe kritikere av norsk narkotikapolitikk, især de høye straffene, hovedsakelig bestående av samfunnsforskere og jurister.[32] Jusprofessor Johs. Andenæs mente feltet har båret preg av «en moralsk indignasjon og hevnmotiver og en overbevisning om at lovovertrederen fortjener straff». Han fremhevet dessuten en «skyggeside» ved narkotikalovene, nemlig at kriminalisering skaper et høyt prisnivå som tvinger brukere til å finansiere stoff gjennom tyveri, prostitusjon og annen kriminalitet.[33]

Utenfor politikken vokste det på 1980-tallet frem en uttalt gruppe kritikere av norsk narkotikapolitikk, især de høye straffene, hovedsakelig bestående av samfunnsforskere og jurister.

I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Det samme gjorde Stoltenbergutvalget i 2010. Til forskjell fra i NOU-en som kom i 2019, ble det i 2002 også foreslått en nedjustering av det generelle straffenivået for narkotikakriminalitet.[34] Norges strenge narkotikastraffer står i en særstilling i Norden, uten at det har hatt nevneverdig betydning for omfanget av bruk og omsetning i Norge.[35] Straffelovkommisjonen foreslo at maksimumsstraffen for grov narkotikakriminalitet skulle senkes fra 21 til 10 år, og at den kun skulle anvendes for «et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff», altså ikke for cannabis, men stoffer som heroin, kokain og amfetamin.[36] Signaleffekten overfor unge var blant de mest tungtveiende argumentene da Justisdepartementet avviste Straffelovkommisjonens anbefaling om avkriminalisering.[37]

I senere tid har stemningen i politikken gradvis nærmet seg støtte for avkriminalisering. Tidligere helseminister Bent Høie har oppgitt organisasjoner på rusfeltet som inspirasjonskilden til sin snuoperasjon og arbeid for avkriminalisering.[38] «Forslaget høres ikke umiddelbart så radikalt ut. Men det representerte et brudd med troen på nulltoleranse-regimet som har sørget for en helt fastlåst narkotikadebatt i flere tiår. Enkelte har betegnet Høies initiativ som et paradigmeskifte i ruspolitikken», skriver Civitas Ulserød.[39] Som følge av denne snuoperasjonen satte statsminister Erna Solbergs regjering ned et utvalg på ti medlemmer, Rusreformutvalget, som skulle legge frem forslag til en ny retning i norsk narkotikapolitikk. Rusreformen forbindes ofte med Bent Høie, men det er nødvendig å påpeke at regjeringspartner Venstre i lang tid har ønsket en avkriminalisering. Trine Skei Grande, leder i partiet frem til 2020, har frontet avkriminalisering som en fanesak for Venstre og uttalt at «rusreformen vil bli den viktigste sosialpolitiske reformen i moderne norsk historie».[40]

Internasjonal narkotikapolitikk

Norsk narkotikapolitikk er ikke blitt til i et vakuum. Det er heller slik at Norges veivalg er meningsløse å analysere uavhengig av de samtidige internasjonale narkotikapolitiske stemningsbølgene.

I 1961 vedtok FN den såkalte «single convention», et dokument som la grunnlaget for medlemslandenes narkotikalovgivning. I konvensjonen «ble risikoen ved narkotika formulert som “a serious evil”», skriver Pedersen.[41] Senere konvensjoner i 1971 og 1988 la til flere stoffer. Konvensjonene tilsier at innehav, erverv og tilvirkning av narkotika til egen bruk i utgangspunktet skal være straffbart, men ikke bruk i seg selv.[42]

«Narkotikaspørsmålet har spilt en meget betydelig rolle i de internasjonale organenes liv i dette århundre», skriver Christie og Bruun.[43] Den internasjonale narkotikapolitikken har vært preget av bruk av repressive virkemidler for å oppnå en verden fri for narkotikabruk. Dette målet ble underbygget av krigsretorikk, mest kjent er den amerikanske presidenten Richard Nixons erklæring av den såkalte «war on drugs» i 1971.[44] Selv om det internasjonale narkotikasystemet også omfatter elementer av forebygging og rehabilitering, har målet vært å utrydde narkotika og narkotikabruk gjennom økte investeringer i politi og rettsvesen, samt militære intervensjoner.[45]

Den internasjonale narkotikapolitikken har vært preget av bruk av repressive virkemidler for å oppnå en verden fri for narkotikabruk.

Barnekonvensjonen fra 1989 er den eneste av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som eksplisitt omtaler narkotika. Konvensjonen har blitt brukt til å rettferdiggjøre den rådende narkotikapolitikken i Norge ved å vise til at beskyttelse av barn fra narkotika er en del av Norges internasjonale forpliktelser.[46] Artikkel 33 i konvensjonen lyder:

Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.[47]

Det foreslås ikke noen konkrete strategier for hvordan dette skal oppnås. Hva som er «egnede tiltak», overlates til landene selv å avgjøre. FNs barnekomité har imidlertid senere kommet med veiledende uttalelser som støtter endringer i narkotikapolitikken i retning avkriminalisering. Disse vektlegger barns rett til en høyest oppnåelig helsestandard gjennom benyttelse av skadereduksjonsstrategier, og understreker de negative konsekvensene straff har for barn.[48] De uttrykte også at ungdommer burde motta presis og objektiv informasjon basert på vitenskapelig evidens med et mål om å forebygge og minimere skadene av rusmiddelbruk.[49]

Disse oppfordringene inngår i en generell trend innenfor FN-systemet, der fokuset har blitt dreid mot helserettede tiltak fremfor strafferettslige. FNs høykommissær for menneskerettigheter har anbefalt stater å vurdere nedkriminalisering eller avkriminalisering av narkotika. Grunnen til dette er at straff står i veien for narkotikabrukeres rett til best mulig helse, som er en del av alle lands internasjonale forpliktelser å oppfylle. Denne retten omfatter blant annet at stater skal avstå fra å gripe negativt inn i individers helsesituasjon og at enhver har rett til selvbestemmelse over egen helse og kropp.[50] I 2019 ble det kjent at FNs toppledergruppe (UNCEB) – bestående av lederne av alle FNs 31 byråer – enstemmig oppfordrer medlemslandene til å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika.[51]

Portugal har blitt viet stor oppmerksomhet internasjonalt etter deres avkriminalisering i 2001. Rusreformutvalget ble bedt om å særskilt vurdere Portugals erfaringer, og gjennomførte således et studiebesøk til landet.[52] Det er imidlertid flere land som har gjennomført en avkriminalisering, blant andre Tsjekkia, Spania og Italia.[53]
Flere delstater i USA, Uruguay og Canada har dessuten legalisert cannabis. Kritikken mot den globale narkotikapolitikken har økt særlig i det siste tiåret. Land i Sør-Amerika har utmerket seg: «Noen av dem opplever korrupsjon, opphoping av formuer innenfor kriminelle karteller, og deler av Mexico er i de facto borgerkrig – med mange titusener døde de siste årene», skriver Pedersen.[54]

Det norske Rusreformutvalgets forslag til en ny modell for avkriminalisering er den siste utviklingen i FN-systemets holdningsendring overfor narkotika. Høykommissæren i The International Narcotics Control Board (INCB) omtalte under FNs narkotikakommisjon i 2020 Rusreformutvalgets politikkforslag som en «best practice» som burde deles med resten av verden.[55]

AnkerVeien videre

Det er estimert at 5,4 % av verdens befolkning bruker narkotika, og handelen med disse rusmidlene utgjør hele 1 % av verdensøkonomien.[56] Det er dermed gode grunner for samfunnsforskere til å tilby analyser og løsningsforslag på dette feltet. NOU 2019: 26 var full av solide bidrag fra mange av landets fremste nålevende og avdøde samfunnsvitere. Likevel ble det ikke noen rusreform eller avkriminalisering i denne omgang. Men det er liten grunn til å tro at debatten om norsk narkotikapolitikk vil dø ut.

Med tanke på den internasjonale utviklingen innen narkotikapolitikk, der stadig flere land og amerikanske delstater legaliserer cannabis, er det grunn til å tro at det er et spørsmål om tid før debatten om legalisering kommer for fullt også til Norge. Frem til dette er det behov for mer kunnskap om effektene av tiltak som aldersgrenser, kvalitetskontroll, åpningstider med mer på de totale skadene fra rusmiddelbruk i land som har legalisert. I likhet med i prosessen frem mot lanseringen av NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp» vil samfunnsforskere også her ha et ansvar for å bringe frem kunnskap som kan benyttes neste gang det blir aktuelt for myndighetene å fremme en reform på narkotikafeltet.


Bibliografi

Andenæs, Johs. (1994), Straffen som problem. Oslo: Exil forlag

Babor, Thomas F., Jonathan Caulkins, Benedikt Fischer, David Foxcroft, Keith Humphreys, Maria Elena Medina-Mora, Isidore Obot, Jürgen Rehm, Peter Reuter, Robin Room, Ingeborg Rossow og John Strang (2018), Drug Policy and the Public Good. 2. Utg. Oxford: Oxford University Press

Barne- og familiedepartementet (2003), FNs konvensjon om barnets rettigheter. Konvensjon. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget

Dahlgren, Stephan (2018), «Er «avkriminalisering» av besittelse og bruk av narkotika et brudd på loven og menneskerettighetene?». Tidsskriftet Mot Rusgift

FN (1971), Convention on psychotropic substances. Konvensjon. New York: The Economic and Social Council of the United Nations

FN (2019), Second regular session of 2018. Transkripsjon. New York: Chief Executives Board for Coordination

FNs barnekomité (2016), Convention on the Rights of the Child: General comment No. 20 (2016) on the implementation of the rights of the child during adolescence. Uttalelse. Wien: Committee on the Rights of the Child

Folkehelseinstituttet (2018), «Historisk oversikt over narkotika i Norge 1912-2018». Informasjonsside. https://www.fhi.no/nettpub/narkotikainorge/narkotika-i-historien/historisk-oversikt-over-narkotika-i-norge-1912-2018/

Haugsvær, Steinar. (2019). «Rusreformen: En ny æra for norsk ruspolitikk». Venstre.no. https://www.venstre.no/artikkel/2019/12/19/rusreformen-en-ny-aera-for-norsk-ruspolitikk/

Huuse, Camilla Fredstad (2018), «Høies nye rusreform: Vil behandle narkomane – ikke straffe». VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/a2JRWa/hoeies-nye-rusreform-vil-behandle-narkomane-ikke-straffe

Justis- og politidepartementet (2009), Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning). Proposisjon til Stortinget. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

Lind, Brit Bergesen (1976), Narkotikakonflikten – Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk forlag

NOU (2002), Ny straffelov – Straffelovkommisjonens delutredning. Offentlig utredning. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

NOU (2019), Rusreform – Fra straff til hjelp. Offentlig utredning. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

Olsen, Hilgunn og Astrid Skretting (2006), Ingen enkle løsninger: evaluering av Tiltaksplan for alternativer til rusmiljøene i Oslo sentrum. Rapport. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

Oslo universitetssykehus (2020), «Heroinassistert behandling». Informasjonsside. https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/forskning/forskningsmiljoer/rusforsk/evalueringsprosjekt-heroinassistert-behandling#prosjektet-i-helhet

Pedersen, Willy (2017), «Rus, ritualer og regulering». I Ivar Frønes og Lise Kjøsrød (red.) Det norske samfunn. Bind 2. (s. 205-225) Oslo: Gyldendal Akademisk

Regjeringen (2019), «– Historisk dag for norsk ruspolitikk». Nyhetsoppdatering. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utredning-om-ny-rusreform/id2683528/ (Lesedato: 2.10.2020)

RIO (2020), «Den norske rusreformen tatt godt imot i FN». Nyhetsoppdatering. https://rio.no/den-norske-rusreformen-tatt-godt-imot-i-fn/

Skretting, Astrid (2014), «Governmental conceptions of the drug problem: A review of Norwegian governmental papers 1965–2012». Nordic studies on alcohol and drugs. 31: (s. 569-584)

SSB (2020), «Etterforskede lovbrudd». Statistikknettside. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/lovbrudde

Statista (2018), «Prevalence of illegal drug use among the global population from 1990 to 2018». Statistikknettside. https://www.statista.com/statistics/274690/population-prevalence-of-illegal-drugs-worldwide-since-1990/

UNHCHR (2015), Study on the impact of the world drug problem on the enjoyment of human rights. Rapport. Wien: United Nations High Commissioner for Human Rights

Ulserød, Thomas (2017), Narkotikapolitikken 2017-2021: Vil nye ideer bli til ny politikk?. Notat. Oslo: Civita

UNODC (2005), World Drug Report. Rapport. Wien: FN

Vastag, Brian (2009), «5 Years After: Portugal's Drug Decriminalization Policy Shows Positive Results». Scientific American. https://www.scientificamerican.com/article/portugal-drug-decriminalization/

Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

Sluttnoter

 

[1] Regjeringen (2019), «– Historisk dag for norsk ruspolitikk». Nyhetsoppdatering. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utredning-om-ny-rusreform/id2683528/

[2] Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 4

[3] Lind, Brit Bergesen (1976), Narkotikakonflikten – Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk forlag, s. 71

[4] Lind, Brit Bergesen (1976), s.36

[5] Pedersen, Willy (2017), «Rus, ritualer og regulering». I Ivar Frønes og Lise Kjøsrød (red.) Det norske samfunn. Bind 2. (s. 205-225) Oslo: Gyldendal Akademisk, s. 213

[6] Pedersen, Willy (2017), s. 17

[7] Pedersen, Willy (2017), s. 18

[8] Olsen, Hilgunn og Astrid Skretting (2006), Ingen enkle løsninger: evaluering av Tiltaksplan for alternativer til rusmiljøene i Oslo sentrum. Rapport. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 18

[9] Lind, Brit Bergesen (1976), Narkotikakonflikten – Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk forlag, s. 36

[10] Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 5

[11] Skretting, Astrid (2014), «Governmental conceptions of the drug problem: A review of Norwegian governmental papers 1965–2012». Nordic studies on alcohol and drugs. 31: 118, s 581

[12] Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 5

[13] Ødegård, Einar (2011), s. 4

[14] Pedersen, Willy (2017), «Rus, ritualer og regulering». I Ivar Frønes og Lise Kjøsrød (red.) Det norske samfunn. Bind 2. (s. 205-225) Oslo: Gyldendal Akademisk, s. 221

[15] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 116

[16] Lind, Brit Bergesen (1976), Narkotikakonflikten – Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk forlag, s. 54-55

[17] Lind, Brit Bergesen (1976), s. 54-55

[18] Andenæs, Johs. (1994), Straffen som problem. Oslo: Exil forlag, s. 78

[19] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 113-117

[20] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), s. 222

[21] SSB (2020), «Etterforskede lovbrudd». Statistikknettside. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/lovbrudde

[21] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 222

[22] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), s. 123-124

[23] Folkehelseinstituttet (2018), «Historisk oversikt over narkotika i Norge 1912-2018». Informasjonsside. https://www.fhi.no/nettpub/narkotikainorge/narkotika-i-historien/historisk-oversikt-over-narkotika-i-norge-1912-2018/

[24] Folkehelseinstituttet (2018), «Historisk oversikt over narkotika i Norge 1912-2018». Informasjonsside. https://www.fhi.no/nettpub/narkotikainorge/narkotika-i-historien/historisk-oversikt-over-narkotika-i-norge-1912-2018/

[25] Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 13-14

[26] Ødegård, Einar (2011), s. 13-14

[27] Folkehelseinstituttet (2018)

[28] Ødegård, Einar (2011), En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring. Notat. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), s. 18

[29] Ødegård, Einar (2011), s. 18

[30] Oslo universitetssykehus (2020), «Heroinassistert behandling». Informasjonsside. https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/forskning/forskningsmiljoer/rusforsk/evalueringsprosjekt-heroinassistert-behandling#prosjektet-i-helhet

[31] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 124

[32] Andenæs, Johs. (1994), Straffen som problem. Oslo: Exil forlag, s. 80

[33] NOU (2002), Ny straffelov – Straffelovkommisjonens delutredning. Offentlig utredning. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

[34] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget

[35] NOU (2002), Ny straffelov – Straffelovkommisjonens delutredning. Offentlig utredning. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, s. 26

[36] Justis- og politidepartementet (2009), Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning). Proposisjon til Stortinget. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, s. 91

[37] Huuse, Camilla Fredstad (2018), «Høies nye rusreform: Vil behandle narkomane – ikke straffe». VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/a2JRWa/hoeies-nye-rusreform-vil-behandle-narkomane-ikke-straffe

[38] Ulserød, Thomas (2017), Narkotikapolitikken 2017-2021: Vil nye ideer bli til ny politikk?. Notat. Oslo: Civita, s. 2

[39] Haugsvær, Steinar. (2019). «Rusreformen: En ny æra for norsk ruspolitikk». Venstre.no. https://www.venstre.no/artikkel/2019/12/19/rusreformen-en-ny-aera-for-norsk-ruspolitikk/

[40] Pedersen, Willy (2017), «Rus, ritualer og regulering». I Ivar Frønes og Lise Kjøsrød (red.) Det norske samfunn. Bind 2. (s. 205-225) Oslo: Gyldendal Akademisk, s. 221

[41] FN (1971), Convention on psychotropic substances. Konvensjon. New York: The Economic and Social Council of the United Nations, s. 71

[42] Christie, Nils og Kettil Bruun (2003), Den gode fiende. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 97

[43] Babor, Thomas F., Jonathan Caulkins, Benedikt Fischer, David Foxcroft, Keith Humphreys, Maria Elena Medina-Mora, Isidore Obot, Jürgen Rehm, Peter Reuter, Robin Room, Ingeborg Rossow og John Strang (2018), Drug Policy and the Public Good. 2. Utg. Oxford: Oxford University Press, s. 234-235

[44] Babor, Thomas F., m.fl (2018), s. 171; 233

[45] Dahlgren, Stephan (2018), «Er «avkriminalisering» av besittelse og bruk av narkotika et brudd på loven og menneskerettighetene?». Tidsskriftet Mot Rusgift,

[46] Barne- og familiedepartementet (2003), FNs konvensjon om barnets rettigheter. Konvensjon. Oslo: Statens forvaltningstjeneste

[47] FNs barnekomité (2016), Convention on the Rights of the Child: General comment No. 20 (2016) on the implementation of the rights of the child during adolescence. Uttalelse. Wien: Committee on the Rights of the Child

[48] FNs barnekomité (2016), Convention on the Rights of the Child: General comment No. 20 (2016) on the implementation of the rights of the child during adolescence. Uttalelse. Wien: Committee on the Rights of the Child, avsnitt 64

[49] UNHCHR (2015), Study on the impact of the world drug problem on the enjoyment of human rights. Rapport. Wien: United Nations High Commissioner for Human Rights 119, Kap. 2 og 7

[50] FN (2019), Second regular session of 2018. Transkripsjon. New York: Chief Executives Board for Coordination

[51] NOU (2019), Rusreform – Fra straff til hjelp. Offentlig utredning. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, s. 19

[52] Vastag, Brian (2009), «5 Years After: Portugal's Drug Decriminalization Policy Shows Positive Results». Scientific American. https://www.scientificamerican.com/article/portugal-drug-decriminalization/

[53] Pedersen, Willy (2017), «Rus, ritualer og regulering». I Ivar Frønes og Lise Kjøsrød (red.) Det norske samfunn. Bind 2. (s. 205-225) Oslo: Gyldendal Akademisk, s. 223

[54] RIO (2020), «Den norske rusreformen tatt godt imot i FN». Nyhetsoppdatering. https://rio.no/den-norske-rusreformen-tatt-godt-imot-i-fn/

[55] Statista (2018), «Prevalence of illegal drug use among the global population from 1990 to 2018». Statistikknettside. https://www.statista.com/statistics/274690/population-prevalence-of-illegal-drugs-worldwide-since-1990/

[56] UNODC (2005), World Drug Report. Rapport. Wien: FN, s. 127


01/22 - Rus

Leder

Mikkel Tande - Norsk narkotikapolitikk: Et gradvis oppgjør med nullvisjonen

Steinar Andreas Sæther - Hvordan koka ble til kokain

Åsmund Bjørnstad - Steinalderøl

Finn Erhard Johannessen - Brennevin før 1816

Historikeren - Katariina Parhi

På forskerfronten - Ragnar Øvergaard Aas

Masteroppgaven - Jon Carlstedt Tønnessen

Bokmelding av Verdenshistorie. Med fortiden som speil - Mikael Lyngaas

Av Mikkel Tande, sosiolog
Publisert 9. mars 2022 14:26 - Sist endret 14. mars 2022 09:02