Hvordan koka ble til kokain

I dag er kokain et utbredt rusmiddel. Stoffet, som av mange i dag kjennetegnes som kilde elendighet, avhengighet, konflikt, dødsfall og annet samfunnsmessig forfall, ble før rost for sine helsegunstige egenskaper og forretningspotensiale. I denne teksten tar historikeprofessor Steinar Sæther for seg historien om hvordan koka ble til kokain. 

For over tjue år siden kom jeg over boka La perla de América av Antonio Julian, eller Antonio Juliá som han visstnok egentlig het. [1] Juliá var jesuitt, opprinnelig fra Girona i Katalonia, og ble i 1749 sendt til Guajira-halvøya på den karibiske kysten av Sør-Amerika sammen med sju andre jesuitter for å misjonere blant wayuuene der. Juliá var da 27 år. I litt mer enn tjue år levde Juliá i det spanske visekongedømmet Ny-Granada, først som misjonær på Guajira-halvøya og assistent for biskopen av Santa Marta, dernest som universitetslærer i teologi i Santa Fe de Bogotá. I 1767 ble alle jesuitter utvist fra Spania og det Spanske Amerika. Juliá, som så mange andre jesuitter, endte opp i Roma. Der skrev han to bøker, hvorav La perla de América var den første.[2]

Foruten å inneholde mange og lange beskrivelser av ulike urfolk i Santa Marta-provinsen, består boka også av flere kapitler der Juliá beskriver det han oppfatter som provinsens fantastiske potensiale for landbruk, handel og som innvandringsdestinasjon for entreprenøriske sjeler. To hele kapitler er viet koka-planten, eller «el hayo» som den ble kalt på den tiden i det karibiske området.

Første gang jeg leste kapitlene befant jeg meg i Colombia, og det var under landets voldeligste periode på slutten av 1990-tallet. Tusenvis av mennesker ble drept hvert år, mye på grunn av handelen med det hvite pulveret utvunnet fra kokablader. Karteller, geriljagrupper og paramilitære styrker kontrollerte store deler av landet utenom de største byene, og den væpnede konflikten var i stor grad finansiert av kokaineksport.

Kontrasten var stor til den framtiden misjonæren og teologen Juliá hadde sett for seg for kokaplanten to hundre år tidligere. Hvordan kan det ha seg – funderte han på – at Europa har tatt imot både kaffe og te med åpne armer, mens kokaen forblir nærmest ukjent? Jo, det spanske monarkiet hadde ikke vært sitt ansvar bevisst. Her hadde man en helsebringende og livsforlengende plante som dessuten smakte godt. Litt av problemet, mente Juliá, var at spanjolene generelt var for lite ambisiøse på sine egne produkters vegne og litt for lett lot seg begeistre av utlendingenes. Men «kokaens tid vil komme, og med disse nyheter som jeg bringer om kokaens dyder og effekter, vil denne moten bli innført som verken er forfengelig, unyttig, skadelig for folk eller hus, men tvert imot sunn, nyttig, helsefremmende, den styrker og vitaliserer kroppen og fører til individets forlengede og berikede liv.»[3]

Hvordan kan det ha seg – funderte han på – at Europa har tatt imot både kaffe og te med åpne armer, mens kokaen forblir nærmest ukjent? Jo, det spanske monarkiet hadde ikke vært sitt ansvar bevisst.

Juliá forklarte videre at kokaen ble brukt på tre måter. En måte var å tygge blader ristet over åpen ild, slik indianere gjorde i gamle dager, men som Juliá ikke anbefalte da han mente for mye av kokaens essens ble borte. Den andre måten var å innta den som te «på samme måte som man lager varme drikker av rosevann, opium eller te».[4] Og denne måten å bruke kokaen på var ifølge vår forfatter meget bra særlig hvis man led av hypokondri. Men den aller beste måten var å tygge kokabladene ferske, gjerne dag og natt som indianerne på Guajira-halvøya gjorde. Ingen andre, mente Juliá, tygget kokabladene som dem og ingen andre urfolk var så sterke, høye og korpulente som dem. Inntatt slik, egnet kokabladene seg også som remedie mot hysteri i tillegg til hypokondri. Om verden bare fikk øynene opp for kokaens dyder, ville kokaen utkonkurrere kaffe, te og mate, og store skip vil komme til Santa Marta og til Callao (havnebyen utenfor Lima) og frakte veldige laster med ferske kokablader verden rundt.

Om verden bare fikk øynene opp for kokaens dyder, ville kokaen utkonkurrere kaffe, te og mate, og store skip vil komme til Santa Marta og til Callao (havnebyen utenfor Lima) og frakte veldige laster med ferske kokablader verden rundt.

Det er lett å la seg fascinere av Juliás utopiske framtidsvyer rundt kokabladene. Men hvorfor tok han så feil? Hva ville egentlig ha skjedd dersom kokaen hadde kommet til Europa som te og ferske blader? Og hvordan ble kokablader til kokainpulver første gang? 

Det tok nesten nøyaktig hundre år fra utgivelsen av Juliás bok i Madrid i 1788 til man fikk den første store bølgen av kokain-avhengige dophuer i Europa og USA, i det som ble innledningen til det man kan kalle kokainens glade og bekymringsløse - og globaliserte -  periode. Stikkord her er Sigmund Freud, kokain som den moderne legevitenskapens første og mest utbredte lokalbedøvelse, Sherlock Holmes, Vin Mariani, kokaplanter på Java og Taiwan og selvfølgelig Coca-Cola. Og dette er velkjente historier som man kan finne både tøysete og mer seriøse tekster om på nettet. Derimot er kokainens tilblivelseshistorie fram mot 1885 mer obskur.

Bakgrunnen her er at så lenge de spanske koloniene i Amerika var under spansk styre, var det lite kunnskap om kontinentets fauna og flora i Europa. Spanske teologer og jurister hadde helt siden 1550-tallet hatt omfattende diskusjoner om kokabladene og deres religiøse, helsemessige og økonomiske betydning. En av de første spanske visekongene i Peru , Andrés Hurtado de Mendoza (1555-1560), forsøkte selv å tygge kokablader for å avgjøre om de hadde den positive virkningen på kroppen som indianerne og noen av prestene hevdet. Han kjente ingenting selv, og konkluderte med at det indianerne følte måtte være en illusjon skapt av djevelen, og at bruken av kokabladene derfor burde begrenses, men ikke forbys helt gitt dens sosiale og økonomiske betydning i lokalsamfunnene. Diskusjonen sluttet ikke med det, og det fins lange beskrivelser fra 1500-tallet skrevet av både prohibisjonister og liberalister som beskriver indianernes bruk av koka, dens effekter, dens betydning i religiøse ritualer og økonomien rundt dyrking og salg av bladene.[5]

En av de første spanske visekongene i Peru , Andrés Hurtado de Mendoza (1555-1560), forsøkte selv å tygge kokablader for å avgjøre om de hadde den positive virkningen på kroppen som indianerne og noen av prestene hevdet.

Men denne litteraturen var ukjent utenfor små kretser i Spania og i Peru. Det var først da Spania og Portugal utover på 1700-tallet organiserte flere storstilte botaniske ekspedisjoner i Sør-Amerika, at noen få utenlandske forskere deltok i den systematiske beskrivelsen av plante- og dyrelivet der i henhold til Carl von Linnés nyutviklede taksonomiske system, og fanget opp kokaplanten som en interessant plante. Joseph de Jussieu, en fransk botaniker som hoppet av en vitenskapelig ekspedisjon til Amazonas og ble værende i Brasil, klarte å sende et tørket eksemplar i 1749 tilbake til sin onkel i Paris. Dette eksemplaret endte opp i Jardin du Roi, og ser ut til å ha vært det eksemplaret som tjente som modell for flere vitenskapelige tegninger og beskrivelser av kokaplanten.[6] Og det var trolig med utgangspunkt i dette eksemplaret, at den kjente franske naturforskeren Jean-Baptiste Lamarck artsbestemte kokaplanten og ga den navnet Erythroxylum coca. Etter hvert skulle det vise seg at eksemplaret i Paris trolig var den brasilianske varianten Ipadú og at det fantes ytterligere en kokainholdig art i plantefamilien Erythroxylum, nemlig Erythroxylum novagratense som også hadde to varianter. Gjennom hele 1800-tallet hersket det en viss botanisk forvirring om de relativt få kokaplantene som fantes i Europa og om de egentlig tilhørte ulike arter. Dette bidro nok også til en viss treghet i utviklingen av metoder for isolering av kokaens aktive ingrediens, alkaloiden kokain.

Bare veldig gradvis spredde interessen for kokaplanten seg blant botanikere og andre vitenskapsfolk. I Peru skrev doktor don Hipólito Unánue en lengre akademisk traktat i 1794 som inneholdt mange av de samme elementene som Juliás  La perla de América: koka var ikke bare godt, den gjorde godt, den gjorde det mulig å arbeide hardt over lengre tid uten å innta føde og det hadde potensiale til å bli Perus betydeligste eksportartikkel.[7] Han siterer en annen peruansk forfatter som bare noen få år i forveien noe eksaltert påsto: «Jeg forventer ikke noe annet enn tider vil komme da vi kan gjøre den mest opulente handel i koka med engelskmenn, dansker, svensker og lapper».[8]  Tanken var nok at siden kokabladene gjorde underverker for hardt arbeide på mange tusen meters høyde og i kuldegrader i Andes, ville det fungere utmerket i nordiske klima også.

Coca-blad, Wikimedia Commons. 

Uansett ser ikke dette ut til ha bidratt i nevneverdig grad til mer handel med eller interesse for kokablader utenfor Andesområdet med det første. Napoleonskrigene og de nært forbundne latinamerikanske uavhengighetskrigene satte en midlertidig stopper for vitenskapelige ekspedisjoner og nye handelsframstøt.

Likevel var det en betydelig interesse blant botanikere, leger og farmasøyter for å isolere de aktive ingrediensene i ulike planter, dels for forståelsens egen skyld, men også for lettere å kunne bruke dem medisinsk i kontrollerbare kvanta. I løpet av de første tiårene på 1800-tallet ble en rekke alkaloider fremstilt: blant annet morfin fra opium (1805), stryknin fra ignatiusbønner (1818), koffein fra kaffe og te (1819) og kinin fra cinchona eller kinabark som det ble kalt her (1820). Mange av de botaniske ekspedisjonene til Sør-Amerika på 1800-tallet hadde som mål å samle inn informasjon om nyttige planter, og gjerne ta med seg eksemplarer tilbake til de nye botaniske hagene i Europa for å forsøke å dyrke dem her.

Det er med andre ord litt gåtefullt at det fortsatt skulle ta flere tiår før koka kunne bli til kokain.  Tross alt var det nå flere europeiske oppdagelsesreisende og botanikere som Carl Friedrich Philipp von Martius, Johann Baptist von Spitz, Eduard Fredrich Pöppig, Johan von Tschudi og Hugh Algernon Weddell reiste i ulike deler av Sør-Amerika på begynnelsen av 1800-tallet og gjennomførte imponerende botaniske (og zoologiske) kartlegginger, og alle disse kommenterte kokaplanten og bruken av den. De var alle enige om at kokabladene gjorde brukerne mer utholdende, men de var også skeptiske med hensyn til langtidsvirkningene av bruken og ikke så overbeviste om kokaenes økonomiske potensiale som Juliá og Unánue. Langvarige kokatyggere ble beskrevet på samme måte som de velkjente opiumsrøykerne; innhulte, innadvendte og initiativløse.[9] Så selv om de bidro til spredning av kunnskap om kokablader, var effekten på eksperimentering eller handel svært begrenset.

Fortsatt skulle det ta flere tiår før den første rene kokainen ble framstilt. Og det kan synes som om én flaskehals var mangelen på entusiastiske europeiske forskere. Rundt 1850 dukker det plutselig opp flere. En av de mer eksentriske var Ernst von Bibra som i 1854 utga Die narkotischen Genussmittel und der Mensch, et forsøk på en systematisk gjennomgang av ulike rusmidler (misvisende kalt for narkotiske) der koka blir beskrevet i svært positive ordelag.[10] Bibra hadde da nettopp gjennomført en lengre reise i Brasil, men det er uklart om det han skriver om i Die narkotischen Genusmittel først og fremst er basert på erfaringene til Julián, Crespo og Pöppig eller på hans egne i Sør-Amerika. Bibra var en kjent kjemiker og, hans entusiastiske oppfordring om at dette var substanser forskere burde studere nærmere, ble nok lagt merke til.

Nesten samtidig var den nesten like eksentriske italienske nevrologen og forfatteren Paolo Mantegazza på tur i Peru, Bolivia, Paraguay og Argentina. Og da han kom tilbake i 1859 ga han ut Sulle virtù igieniche e medicinali della coca e sugli alimenti nervosi in general, der han gikk grundig til verks, siterte flere av de tidligere nevnte verkene og mente det var utrolig at spanjolene unnlot å eksportere dette fantastiske produktet mens de hadde sjansen. Han beskrev rusen som oppnås ved å tygge kokablader i enda mer positive ordelag enn noen før han.[11]

Men den mest direkte foranledningen ser ut til at skjedde da den sveitsiske naturforskeren Johan von Tschudi kom tilbake fra et lengre opphold i Sør-Amerika i 1857. I La Paz i Bolivia kom han i kontakt med den italienskfødte apotekeren Enrique Pizzi som hevdet å ha framstilt kokain. Tschudi tok med seg stoffet tilbake til Europa og ba den verdenskjente kjemikeren Friedrich Wöhler i Göttingen om å teste det. Wöhler ga det videre til en av sine studenter, Albert Niemann. Niemann mente stoffet Pizzi hadde fremstilt kun var gips. Det er nok umulig for oss i ettertid å etterprøve Niemanns og Pizzis påstander. Uansett illustrerer de den aller viktigste årsaken til at det tok så lang tid før koka ble til kokain: kokaininnholdet ser ut til å forsvinne raskt både fra ferske og tørkede kokablader. Før 1860 var det derfor umulig for en person som befant seg i Europa å føle kokaens effekt.

Det er nok umulig for oss i ettertid å etterprøve Niemanns og Pizzis påstander. Uansett illustrerer de den aller viktigste årsaken til at det tok så lang tid før koka ble til kokain: kokaininnholdet ser ut til å forsvinne raskt både fra ferske og tørkede kokablader. Før 1860 var det derfor umulig for en person som befant seg i Europa å føle kokaens effekt.

Når Niemann og Wöhler i felleskap klarte å skaffe til veie hele 30 kilo relativt ferske kokablader via den østerrikske ekspedisjonen Novara, kunne  Niemann utføre isoleringen av kokain, og skrive sin doktoravhandling om prosessen.[12]

Det var Niemanns prosess som ble lagt merke til, og det er han som normalt krediteres for gjennombruddet. For Niemann slev brakte kokainen kortvarig lykke. Han døde året etterpå, trolig etter langvarig sennepsgasseksponering. Det tyske farmasøytiske selskapet Merck i Darmstadt som fra før hadde spesialisert seg på framstilling av morfin, begynte nå også å produsere kokain. Likevel tok det flere år før kokainen tok av. De neste tjue årene, var det visstnok snakk om en produksjon på mindre enn 1 kg i året. Og det var først midt i 1880-årene at den eksplosjonsartede bruken av kokain virkelig inntraff. At kokainen i seg selv var tilgjengelig og lovlig i nærheten av kjøpekraftige forbrukere var altså ikke tilstrekkelig til å skape en boom mellom 1860 og 1885.

Som nevnt var det i 1880-årene at kokainen for første gang tok verden med storm. I løpet av noen få år gikk den globale produksjonen fra under en kilo til flere tonn. Koka ble plantet i Asia og en rekke farmasøytiske selskaper konkurrerte en periode om den industrialiserte framstillingen av kokain. For de som er interesserte i å lese mer om hvordan dette skjedde, kan boka til Paul Gootenburg anbefales, og nylig var det en interessant artikkel om kokainens rolle som lokalbedøvelse i Tidsskriftet for den norske legeforening.[13] Ingen av dem gir imidlertid noe fullgodt svar på spørsmålet om hvorfor ikke kokaen kom til Europa som te eller tyggegummi, eller i andre former som er sunnere for både mennesker og jorda. I stedet har vi laget et sterkt forurensende produkt som forvolder enorme skader og tap av menneskeliv både der kokainen produseres og der den konsumeres. 


Bibliografi

Bibra, Ernst Freiherr von. Die Narkotischen Genussmittel und der Mensch. Schmid, 1855.

Gagliano, Joseph A. «The Coca Debate in Colonial Peru». The Americas 20, nr. 1 (juli 1963): 43–63.

Gootenberg, Paul. Andean Cocaine: The Making of a Global Drug. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2008.

Julián, Antonio. La perla de la América: provincia de Santa Marta. Bogotá: Ministerio de Educación Nacional, 1951. [Opprinnelig utgitt 1787 i Madrid av Don Antonio de Sancha]

Karch, Steven B. A Brief History of Cocaine. Baton Rouge: Taylor & Francis Group, 2005.

Mantegazza, Paolo. «Sulle virtù igieniche e medicinali della coca e sugli alimenti nervosi in generale». Annali universale di medicina CLXVII (1859): 29–102.

Reigstad, Astor, og Ole Reigstad. «Lokalbedøvelsens historie – fra kokablader til effektiv analgesi». Tidsskrift for Den norske legeforening, 13. desember 2021.

Schlegelberger, Bruno. «Antonio Julián y su descripción de las culturas autóctonas» i Los jesuitas españoles expulsos: su imagen y su contribución al saber sobre el mundo hispánico en la Europa del siglo XVIII ; actas del coloquio internacional de Berlin (7 - 10 de abril de 1999), av Manfred Tietz, 16. Frankfurt am Main/ Madrid: Vervuert/ Iberoamericana, 2001.

Unanue, José Hipólito. Disertacion sobre el aspecto, cultivo, comercio y virtudes de la famosa planta del Perú nombrada Coca Lima: Imp. Real de los Niños Expósitos, 1794.

Sluttnoter

[1] Julian, La perla de la America: provincia de Santa Marta.

[2] Schlegelberger, «Antonio Julián y su descripción de las culturas autóctonas».

[3] Julián, La perla de América, 123:55.

[4] Julián, 123:56.

[5] Gagliano, «The Coca Debate in Colonial Peru».

[6] Karch, A Brief History of Cocaine.

[7] Unanue, Disertacion sobre el aspecto, cultivo, comercio y virtudes de la famosa planta del Perú nombrada Coca, publicada en el mercurio Peruano núm. 372.  Unánue mente også at det var den spanske botanikeren Hipólito Ruiz (og ikke Lamarck) som først hadde artsbestemt kokaplanten som Erythroxilon  i verket Quinologia. Men dette ble utgitt i 1792 i Madrid og var uansett senere enn Lamarcks.

[8] Unanue, 39.

[9] Karch, A Brief History of Cocaine.

[10] Bibra, Die Narkotischen Genussmittel und der Mensch.

[11] Mantegazza, «Sulle virtù igieniche e medicinali della coca e sugli alimenti nervosi in generale».

[12] Gootenberg, Andean Cocaine.

[13] Reigstad og Reigstad, «Lokalbedøvelsens historie – fra kokablader til effektiv analgesi».


01/22 - Rus

Leder

Mikkel Tande - Norsk narkotikapolitikk: Et gradvis oppgjør med nullvisjonen

Steinar Andreas Sæther - Hvordan koka ble til kokain

Åsmund Bjørnstad - Steinalderøl

Finn Erhard Johannessen - Brennevin før 1816

Historikeren - Katariina Parhi

På forskerfronten - Ragnar Øvergaard Aas

Masteroppgaven - Jon Carlstedt Tønnessen

Bokmelding av Verdenshistorie. Med fortiden som speil - Mikael Lyngaas

Av Steinar Andreas Sæther, Professor i Historie, Universitetet i Oslo
Publisert 9. mars 2022 14:26 - Sist endret 9. mars 2022 14:26