I et forsøk om å forstå konspirasjonsteorien: White Genocide

Hovedfokuset i denne artikkelen vil være på konspirasjonsteorien «White Genocide» eller «hvitt folkemord», som har rådet i flere ytterliggående miljøer i Vesten helt siden mellomkrigstiden. Teorien går ut på at hvite mennesker er i ferd til å bli overkjørt av ikke-hvite, noe som på lang sikt vil true overlevelsen av vestlig sivilisasjon, kultur, og språk. Artikkelen vil vise at denne forestillingen har dype røtter i vestlig ideologisk tradisjon forankret i rasisme, antiegalitarisme og antisemittisme. Vinkelen er idehistorisk.

Ku Klux Klan parade, 9/13/26. Kilde: National Photo Company Collection, Wikimedia Commons.

Denne artikkelen vil se på «folkemord» i helt særskilt ideologisk perspektiv: ikke som en reell og dramatisk begivenhet i menneskets historie, men som et retorisk grep eller myte for å mobilisere tilhengere av ultra-nasjonalistiske politiske grupperinger, og for å legitimere voldelige aksjoner.

En kort innføring

AnkerHelt sentralt i denne læren står idéen om at «folkemord» på hvite mennesker, i et bestemt territorium, er muliggjort av intensjonelle politiske aksjoner. Hvilket territorium det er snakk om, og hvilke aktører blir presentert som skyldige for «folkemordet», avhenges av kontekst og idéens tidsperiodiske opphav. Fra tid til annen, i narrativet rundt «folkemord», vil de hvite i de franske og britiske koloniene, i USA, eller i de europeiske landene bli fremstilt som truet av «fremmedfolk». «Folkemord på de hvite» som dystopisk framtidsutsikt finner vi i dag hos flere aktører på ytre høyre. I USA frykter Alt-Right-tilhengere en «invasjon» av meksikanere, og en overtakelse av afro-amerikanere. I Europa frykter flere høyreradikale og populistiske partier at arabere, berbere, og sorte muslimer fra Afrika og Midøsten vil etter hvert ta over den hvite og kristne befolkningen.

Idéen om «folkemord» innebærer også at visse forhold regnes som medskyldige i hvite menneskers undergang. Blandet ekteskap, innvandring, statlige integreringstiltak av innvandrere, demografisk vekst i den ikke-hvite delen av verdenen, lave fruktbarhetstall i Vesten, abortlovene, og statlig landkonfiskering fra hvite (slik som i Sør-Afrika etter apartheidtiden) regnes som faktorer som vil føre til den hvite rasens ødeleggelse. Til og med overføring av suverenitet til overnasjonale institusjoner slik som De forente nasjoner (FN) og Den europeiske union (EU) regnes som en medårsak til «de hvites» maktreduksjon. Endelig frykter man «folkemord» i form av massedrap som et ekstremt voldelig tiltak fra «fiendens» side for å utrydde den hvite rasen.

Idéen om «hvitt folkemord» er først og fremst et uttrykk for etnisk hat tuftet på rasisme, eller rett og slett paranoia i psykologisk forstand. Denne idéen er en politisk myte som i dag er forankret i pseudovitenskapelige, pseudofilosofiske og pseudohistoriske argumentasjoner som argumenterer for en rensing av den hvite rasen, og som samtidig fordømmer den liberale holdningen i Vesten. Idéen er videre en vrangforestilling som bevisst ignorerer konsensus blant forskere om at «raser» ikke eksisterer. I det følgende vil jeg vise hvordan denne idéen har tatt form og hvilken historisk utvikling den har gjennomgått – idéen har gått fra å være en del av statistiske hypoteser til å bli et hovedelement i en dyster konspirasjonsteori om «hvitt folkemord», altså white genocide konspirasjonsteori. I arbeidet med denne artikkelen, og gitt rammene som skal forbeholdes, vil kun en del av flere relevante primærkilder undersøkes.

Læren om «rasehygiene og eugenikk»

Utgangspunktet er altså forestillingen om at menneskeheten er delt inn i ulike grupper, eller «raser», som har ulike egenskaper, og som kan rangeres i et hierarkisk system. Historisk sett, stammer rasetenkning fra slutten av 1700-tallet, og selve begrepet «rase» ble brukt av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (1707–1778). Den tyske antropologen Johann Friedrich Blumenbach (1752–1840) arbeidet videre med rasekonseptet, og inndelte menneskeslekten i fem grupper, hvorav den kaukasiske «rasen» omfattet hvite mennesker i Europa, noen vestasiatere og lyse nordafrikanere. Det var først på midten av 1800-tallet at rasetekningen utfordret opplysningstidens idé om at alle mennesker var like. «Rase er alt» er det oppsummerte budskapet vi henter fra boken The races of Men (1850) av Robert Knox.[1] I sin bok Essai sur l’inégalité des races humaines («Essay om menneskerasenes ulikhet») fra 1853 hevdet franskmannen Joseph-Arthur de Gobineau (1816–1882) at menneskeheten ikke bare var delt inn i vesensforskjellige raser – den hvite, den gule, og den svarte – men også at disse rasene måtte behandles ulikt.[2] Utover 1800-tallet ble biologien og Darwins evolusjonslære brukt for å begrunne og stadfeste denne inndelingen.[3] En slik biologisk rasisme rådet frem til slutten av 1940-årene.[4]

Tanken om at den «hvite rasen» kunne være i fare for utryddelse fikk hold først i 1920-årene. Dette var primært i land der de hvite var i et mindretall overfor den innfødte befolkningen, slik som i New Zealand og Australia. Det var dog verket til amerikaneren Madison Grant fra 1916, The Passing of The Great Race or The Racial Basis of European History, som fikk varig innflytelse både i amerikanske og europeiske raseforskningsmiljøer.[5] Som advokat, forfatter og zoolog var Grant særlig opptatt av eugenikken (arvehygiene), og hvordan denne britiske pseudovitenskapelige praksisen skulle forbedre rasens biologiske kvaliteter gjennom befolkningsregulering.[6] Boken tok for seg alt av nødvendige tiltak fra sterilisering av de svake og uønskede i samfunnet til innvandringsrestriksjoner for å forsikre overlevelsen av en antatt nordisk rase med skandinaviske røtter i USA. Det finnes ikke referanser til «folkemord» i Grants verk, og den er heller ikke basert på konspiratorisk tenkning. Likevel så han for seg at de hvite var i ferd med å begå selvmord gjennom liberal innvandringspolitikk.[7]

Madison Grant. Kilde: Wikimedia Commons​​​​​​

Tanken om at den «hvite rasen» kunne være i fare for utryddelse fikk hold først i 1920-årene.

Et annet kjent verk med god relevans for denne artikkelen er The Rising Tide of Color against White World-Supremacy, publisert i 1920 i USA av Theodore Lothrop Stoddard med en innledning skrevet av Grant.[8] Stoddard var opptatt av både eugenikk og biologisk rasisme, og var medlem av den høyreekstreme og rasistiske organisasjonen Ku Klux Klan. Han var politisk engasjert i å fremme iverksettelse av raseskiller og rasehierarki i USA gjennom segregeringslovgivning mot de svarte.[9] Hans forfatterskap viser en tett kobling mellom white supremacy ideologi og frykt for utryddelsen av den hvite rasen. Han var kanskje ikke grunnleggeren av konspirasjonsteorien white genocide, men han holdt definitivt ikke tilbake i å forme og utvikle den.

Rasisme, antisemittisme og konspirasjonstenkning i Nazi-Tyskland

En konspirasjonsteori er, ifølge professor Michael Barkun, troen på at en gruppe individer eller organisasjoner handler i hemmelighet for å oppnå destruktive mål.[10] Den er ofte basert på en reell frykt for at det finnes et politisk prosjekt for å oppnå verdensherredømme. Tilhengere av uansett konspirasjonsteori innbiller seg at sannheten blir holdt skjult for dem av aktører de mistenker for konspirasjonen. Konstruksjonen av fiendebilder står her helt sentralt og jo større mistilliten overfor etablerte myndighetene og regjeringer er, desto bedre florerer konspirasjonsteoriene. Innen psykologien blir troen på konspirasjonsteorier ofte knyttet til paranoia eller sinnslidelse, men fenomenet kan også relateres til populisme og dens manikeiske visjon av en verden delt mellom «de gode» og «de onde». Det er dessuten interessant å merke seg at konspirasjonsteoriene ofte går hånd i hånd med nostalgifølelser og diskurs om forfall, dekadanse og apokalyptisk selvødeleggelse.

En kan argumentere for at opprinnelse av konspirasjonsteorien white genocide må ha utviklet seg da tanken om utryddelse av de hvite ble kombinert med ideen om at bevisste handlinger utføres av bestemte grupper i form av konspirasjoner for å skade andre. Forskerne peker på Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden, der Adolf Hitler satte det «jødiske spørsmål» på agendaen så snart han grep makten. Her er det naturlig å henvise til Hitlers Mein Kampf:

Det som vi må kjempe for, er å sikre at vår rase og vårt folk ikke dør ut, men økes, og at våre barn livberges og blodet holdes rent, og videre må vi kjempe for frihet og uavhengighet for fedrelandet slik at vårt folk langsomt modnes til å oppfylle den store oppgaven den har fått av universets skaper. Enhver tanke og enhver idé, enhver lære og all viten skal tjene på dette målet. Ut fra dette synspunktet skal en prøve alt og bruke det eller forkaste det.[11]

I denne sammenhengen er studiene til sosiologen Stefan Kühl særlig interessante. Kühl har undersøkt sammenhengen mellom amerikansk eugenikk og rasisme på den ene siden og nazismen på den andre siden.[12] Han skriver blant annet at Grants bok The Passing of the Great Race ble omtalt av Adolf Hitler som «min Bibel».[13] Nazipartiets fremste raseteoretiker, Alfred Rosenberg, er representativ for møtet mellom Völkisch-kultur, rasisme, besettelsen for den ariske rasens overlevelse og dominans i verden, og konspirasjonstenkning rettet mot jøder – med dype røtter i europeisk antisemittisme. Filosofen og historikeren Domenico Losurdo, formidler videre at Alfred Rosenberg beundret Ku Klux Klan-medlem Lothrop Stoddard. Rosenberg lånte nazi-begrepet Untermensch, et utrykk for å beskrive mindreverdige ikke ariske mennesker, fra Stoddards bok fra 1922 The Revolt Against Civilization: The Menace of the Under-Man, for å omtale jøder og slavere.[14]

Opprinnelse av konspirasjonsteorien white genocide kan også spores i brosjyren fra 1934 Dør de hvite nasjonene? Fremtiden til de hvite og de fargede nasjonene i lys av biologisk statistikk.[15] Brosjyren ble skrevet for Reichsinstitut für Geschichte des neuen Deutschlands – «Riksinstitutt for historien om det nye Tyskland» – under ledelsen av den tyske historikeren Walter Franck.[16] Instituttet arbeidet med «det jødiske spørsmålet» og oppfattet jøder som eksistensielle fiender av den ariske rasen.

Etterkrigstiden og nyfascisme

Idéen om «hvitt folkemord» overlevde naziregimets nederlag og ble videre forfektet etter 1945 av marginale, men likevel livlige miljøer på ytre høyre, både i Europa og andre steder i verden som USA, Rhodesia, Sør-Afrika, og Australia. I Europa finner vi klare henvisninger til dette, særlig hos nyfascistiske aktører i 1960- og 1970-årene. På 1960-tallet opponerte den franske nasjonalistiske studentforeningen, opprettet under Algeriekrigen, Fédération des étudiants nationalistes (FEN, 1960–1967) aktivt mot avkoloniseringsprosessen. FEN var antidemokratisk, antikommunistisk og antiegalitær og forsvarte åpent biologisk rasisme: De mente at den hvite rasen var naturlig utpekt til å dominere over andre mindreverdige raser – i Frankrikes tilfelle gjaldt dette særlig nordafrikanere. I kretsene rundt FEN vokste det frem et intellektuelt miljø særlig opptatt av en europeisk ultranasjonalisme og basert på ideen om vestlige sivilisasjonens overlegenhet. Tidsskriftene Europe-Action (1962–1967) og Occident (1964–1968), ble stiftet i kjølvannet av tapet av Algerie, og viser at bekymringer for utryddelse av den hvite rasen fremdeles stod sterkt i høyreradikale miljøer. Fra nå var innslaget av svarte mennesker fra tidligere kolonier sett som en hovedfaktor for den vestlige hvite sivilisasjonens forfall: «systematisk raseblanding [er] ikke noe mer enn et sakte folkemord», heter det i Europe-Action.[17]

Spor til konspirasjonsteorien «hvitt folkemord» finnes også i den britiske konteksten blant nyfascister opptatt av avkoloniseringen og dens konsekvenser. Det britiske høyreekstreme politiske partiet fra 1967, British National Front (BNF), forfektet fascistiske politiske løsninger, og omtalte det liberale britiske demokratiet som en direkte trussel mot britisk raserenhet.[18] Liberalismen og pluralismen ble forkastet og antatt som ødeleggende for landets rasebevissthet og for landets evne og vilje til å prestere internasjonalt. Nasjonalismen i BNF var etnisk og bygget på et rasekonsept preget av innvandring fra samveldelandene i etterkrigstiden. I tidsskriftet Spearhead      (1964–     2005), forkastet partiets leder John Tyndall egalitarismen og fremhevet ideer om menneskerasers ulikhet bestemt av Gud i et hierarkisk system. I tillegg til antisionisme bidro Spearhead i å spre flere konspirasjonsteorier om jødenes ønske om å styre verden gjennom kommunisme og finanskapitalisme. Tidsskriftet viser en overbevisning om at assimilering av innvandrere fra ikke-hvite land vil føre til «folkemord på de hvite» i England. BNP må ses i lys av en lang tradisjon av white supremacy-ideologi i den anglosaksiske verden. I partiet var man opptatt av å stenge enkelte grupper ute fra deltakelse i samfunnet som et forsøk på å bevare etnisk homogenitet i landet. Partiet gikk så langt i sin støtte for eugenikk at de var for tvangssterilisering av mennesker med svakere genetiske trekk. Flere av partimedlemmene sto for holocaustbenektelse, den hvite rasens overlegenhet, og krevde tilbakesendelse av alle fargede innvandrere og deres etterkommere.

Manifestet om «hvitt folkemord»

Selve uttrykket «hvitt folkemord» eller white genocide begynte først å sirkulere på 1970-tallet etter at det ble brukt i avisen White Power. Avisen hadde tilknytning til det amerikanske nazipartiet National Socialist White People’s Party som argumenterte at «overbefolkningsmyten er dekning for hvitt folkemord».[19] På den tiden var amerikanske nynazister opptatt av at prevensjonskampanjer ikke på tilstrekkelig grad var rettet mot den tredje verden, der overbefolkningen var mer påtrengende. I 1995 åpnet naziaktivisten og Ku Klux Klan-medlem Don Black en internettside, Stormfront internet forum, som talte åpent om «hvitt folkemord» og jødiske konspirasjonsteorier. Dette ble et referansepunkt for den amerikanske hvit makt-bevegelsen i mange år fremover.[20]

Uttrykket skjøt så opp i popularitet i høyreekstreme miljøer etter at det ble tittelen til en tekst publisert i USA i 1999 (White Genocide Manifesto), sammen med en rekke andre tekster fra europeiske nynazister.[21] Den ble skrevet av David Lane, medlem av terrororganisasjonen The Order, som blant annet stod bak episoder av væpnet ran og drap. Lane utarbeidet sin egen versjon av white genocide-teorien i fengselet i Indiana (USA) etter å ha blitt arrestert i 1985.      Han anklaget liberale vestlige regjeringer for å bevisst plotte ødeleggelsen av den hvite europeiske kulturen og gjøre hvite mennesker til en «utdødd art».[22] Ifølge Lane ville denne planen bli iverksatt av «sionistiske okkupasjonsregjeringer», altså vestlige regjeringer som egentlig var styrt av jøder, grunnet innvandring, abortlover, homoseksualitet, feminisme og jødisk kontroll over media.[23]

Lanes forfatterskap fra 1990-årene var inspirert av Hitlers Mein Kampf.[24] Men den må også knyttes til én annen kilde med konspiratoriske elementer, nemlig romanen The Turner Diaries utgitt i 1978 av leder for naziorganisasjonen National Alliance, William Luther Pierce.[25] I romanen beskriver han en blodig rasekamp mellom de hvite og de ikke-hvite støttet av jøder i USA. Hovedpersonen Earl Turner er tilhenger av en underjordisk voldelig og rasistisk terrorgruppe kalt Orden, som jobber for opprettelsen av et land kun for hvite mennesker. Ordenen kjemper mot systemet, som i den fiktive fremstillingen er omtalt som ZOG, et akronym for Zionist Occupied Government, og som representerer en amerikansk regjering fullstendig kontrollert av en verdensomspennende jødisk konspirasjon.

Ifølge Lane ville denne planen bli iverksatt av «sionistiske okkupasjonsregjeringer», altså vestlige regjeringer som egentlig var styrt av jøder, grunnet innvandring, abortlover, homoseksualitet, feminisme og jødisk kontroll over media.

Siden sin utgivelse i 1999, har Lanes «manifest» fått stor utbredelse og innflytelse i høyreekstreme miljøer. Tallet «14», som refererer til manifestets avsluttende fjorten ord – «Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for hvite barn» er blitt selve symbolet blant hvite nasjonalister for kampen mot den påståtte utryddelse av hvite mennesker.[26] Det samme gjelder tallet «88», som refererer til Lanes liste over 88 råd, der tallene åtte-og-åtte står for det åttende bokstav H-og-H i alfabetet, det vil si, «Heil Hitler».[27]

Det er også viktig å understreke innflytelsen teorien om «hvitt folkemord» har hatt over «mainstream» politikk i stadig økende grad. Ett eksempel er boken The Death of the West fra 2002 av den konservative politikeren      Pat Buchanan. Boken er tydelig inspirert av Oswald Spenglers kjente verk Decline of the West.[28] Ved å referere til demografiske statistikker fra FN, gir Buchanan uttrykk for sin frykt for den vestlige kulturens snarlig død forårsaket av fallende fødselsrater i USA kombinert med økt innvandring.

A Ku Klux Klan gathering in Muncie Indiana in 1922. Kilde: Euskara, Wikimedia Commons.​​​​

Islamofobi og konspirasjonsteorier

Etter terrorangrepet i USA 11. september, 2001, har konspirasjonsteorien «hvitt folkemord» gjennomgått en renessanse. Samtidige versjoner legger stadig mer vekt på betydningen økt muslimsk innvandring i vesten kan ha for en mulig utryddelse av den hvite kristne kulturarven.[29] I dag rettes tradisjonell antisemittisme med hat og fordommer også mot muslimer.[30] Islamofobi defineres som en form for rasisme der muslimer som en gruppe fremmedgjøres som «de andre» og fiendtliggjøres som en trussel mot «oss». Slik forskeren Sindre Bangstad påpeker, kan islamofobi betraktes som nyrasisme eller en form for kulturellrasisme der ikke biologiske trekk, men religiøs og kulturell identitet ligger til grunn for fiendtliggjøring og fremmedgjøring av muslimer.[31]

Radikaliseringen av den politiske debatten i det nye årtusenet, stadig økende aggressivt politisk ordskifte og bruk av voldelige symboler slik som nazisymboler hos flere høyreektreme og høyreradikale politiske aktører, kombinert med nye former for rasisme, er et tema i seg selv, som på grunn av plassmangel ikke kan drøftes her. I vår sammenheng er det relevant å undersøke spredningen av konspirasjonstenkning i samfunnet generelt. I nye versjoner av konspirasjonsteorien «hvitt folkemord» gjør teorien om den «den store folkeutskiftingen» til den franske forfatteren Renaud Camus særlig inntrykk på ytterliggående høyremiljøer. I en rekke bøker redegjør Camus hvordan «etnisk franske» og «etnisk europeere» i Frankrike er i fare for å bli byttet ut med ikke-europeiske og muslimske innvandrere.[32] Grunnlaget for teorien er at det finnes en plan for «befolkningsutskiftning og islamisering» i Frankrike som er ledet av muslimer i samarbeid med vestlige politiske eliter, akademikere og journalister.[33] Konspirasjonsteorien bygger videre på at det finnes okkulte krefter bak målbevisste plan om etnisk utskiftning (replacement). Paranoia rundt «hvitt folkemord» hos Camus frykter også at muslimer med deres høye fødselsrater er i ferd med å ta over vesten med sharia-lovverk og erstatte den hvite kristne befolkningen med muslimer. Camus’ versjon om en slik invasjon er knyttet til både demografi, religion, politikk, kultur og identitet – på samme måte som konspirasjonsteorier i 1920-årene var basert på eugenikk, raseteorier og antisemittisme.

Forestillingen om etnisk utskiftning må dessuten ses i sammenheng med to andre konspirasjonsteorier fra begynnelsen av dette årtusenet. Den første konspirasjonsteorien er basert på ideen om en såkalt Kalergi-plan, oppkalt etter Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi. Kalergi var en østerriksk-japansk filosof som i 1920-årene skrev et manifest for et forent Europa (Pan-Europe, 1923), og grunnla den første paneuropeiske bevegelsen (Pan-European Union, 1926). Ifølge teorien, er folkemigrasjoner mot Europa ikke en konsekvens av økonomiske og politiske faktorer i fattige og konfliktfylte deler av verden, men en konsekvens av finansielle eliters plan om å gjøre den hvite befolkningen i vesten svakere og enklere å manipulere. Den andre konspirasjonsteorien er Eurabia-teorien og påstår at Europa er i ferd med å bli absorbert av den arabiske verdenen og underlagt muslimsk lederskap forårsaket av innvandring og uunngåelig islamisering.[34] Konseptet «Eurabia» stammer fra Bat Ye’or – Daughter of the Nile – et pseudonym for den jødiske forfatteren Gisèle Littman. I en serie bøker, hevder Bat Ye’or at Det europeiske felleskapet (EF) i 1970-årene under ledelse av den franske eliten iverksatte en hemmelig plan for å selge Europa til muslimene i bytte mot olje.[35]

Ifølge teorien, er folkemigrasjoner mot Europa ikke en konsekvens av økonomiske og politiske faktorer i fattige og konfliktfylte deler av verden, men en konsekvens av finansielle eliters plan om å gjøre den hvite befolkningen i vesten svakere og enklere å manipulere.

Konspirasjonsteorienes konsekvenser

Fortellinger om «den store folkeutskiftingen», Eurabia-teorien og Kalergi-planen er blitt tematisert og videreformidlet av en rekke journalister og skribenter. Disse er, blant andre, den italienske Oriana Fallaci og nordmannen Peder Are Nøstvold Jensen (også kjent som bloggeren Fjordman). Konspirasjonsteoriene brukes hyppig for å angripe venstresidens idealer om solidaritet og toleranse. De har etter hvert også gått så langt i å infisere den politiske debatten slik at stadig flere godt etablerte politiske ledere omtaler innvandringen som «folkemord». På et konkluderende bais har myten om «hvitt folkemord» bidratt til å begrunne ekstreme terrorhendelser slik som utført av Anders Behring Breiviks på Utøya og regjeringskvartalene i Norge i 2011; av Brenton Tarrant ved Christchurch i New Zealand i 2019; av Patrick Wood Crusius i El Paso i Texas i 2019.[36]


Bibliografi

Ansari, H. og F. Hafez. From the Far Right to the Mainstream: Islamophobia in Party Politics and the Media. Frankfurt: Campus Verlag, 2012.

Balleck, Barry J. Modern American Extremism and Domestic Terrorism: An Encyclopedia of Extremists and Extremist Groups. United States: ABC-CLIO, 2018.

Bangstad, Sindre. «Islamofobi og rasisme»Agora, vol. 31, no. 3–4, 2014.

Barkun, Michael. A Culture of Conspirarcy. Apocalyptic Visions in Contemporary America. Berkley; Los Angeles; London: University of California, 2006.

Berger, J. M. «Alt History. How a self-published, racist novel changed white nationalism and inspired decades of violence». The Atlantic, 16, September 2016. Tilgjengelig ved https://www.theatlantic.com/politics/archive/2016/09/how-the-turner-diaries-changed-white-nationalism/500039/ (sist lest 26.4.22).

Buchanan, Patrick J.  The Death of the West: How Dying Populations and Immigrant Invasions Imperil Our Country and Civilization. New York, N.Y.: St. Martin’s Griffin, 2002

Burgdörfer, Friedrich. Sterben die weißen Völker? Die Zukunft der weißen und farbigen Völker im Lichte der biologischen Statistik. Munich: Callwey, 1934.

Butter, Michael og Peter Knight. Routledge Book of Conspiracy Theories. London; New York: Routledge, 2020.

Camus, Renaud. Abécédaire de l'in-nocence. France: Editions David Reinharc, 2010.

Camus, Renaud. Changer de peuple ou changer de politique? France: maisons d'édition, 2017.

Camus, Renaud. Dernière chance avant le Grand Remplacement. France: maisons d'édition, 2017.

Camus, Renaud. Le Grand Remplacement. France: David Reinharc, 2011.

Carr, Matt. «You are now entering Eurabia». Race & Class, vol. 48, no. 1, 1-22, 2006.

Døving, Cora Alexa. «Anti-Semitism and Islamophobia. A Comparison of Imposed Group Identities». Tidsskrift for islamforskning, vol. 4, no. 2, 2010.

Dyrendal, Asbjørn og Emberland. Hva er konspirasjonsteorier? Oslo: Universitetsforlaget, 2019.

Fekete, L. A Suitable Enemy: Racism, Migration and Islamophobia in Europe. London: Pluto Press 2009.

Feshami, Kevin A. «Fear of White Genocide. Tracing the history of a myth from Germany to Charlottesville». Lapham’s Quaterly, 6. september 2017.

Fielding, Nigel. The National Front. London: Routledge, 1981.

Fournier, Gilles. La guerre de demain est déjà déclenchée. In Europe-Action: no. 16, 1964.

Gilbert, Martin og Max Weinrich. Hitler’s Professors: The Part of Scholarship in Germany's Crimes Against the Jewish People. New Haven: Yale University Press, ss. 45-50, 1999.

Gobineau, Arthur de. Essai sur l’inégalité des races humaines. Paris: Firmin-Didot, 1853.

Grant, Madison. The Passing of the Great Race. New York: Charles Scribner's Sons, 1916.

Hitler, Adolf. Min Kamp. Oslo: Reistad og sønns boktrykkeri, 1941.

Jackson, John P and Weidman, Nadine M (red.). Race, Racism, and Science: Social Impact and Interaction. New Brunswick: Rutgers University Press, 2006.

Jackson. Paul. «White genocide: Postwar fascism and the ideological value of evoking existential conflicts». I Carmichael, Cathie og Richard C. Maguire (red.). The Routledge History of Genocide. New York: Routledge, 2010.

Knox, Robert. The races of men: a fragment. H. Renshaw, London, 1850.

Kühl, Stefan, The Nazi Connection: Eugenics, American Racism, and German National Socialism. New York: Oxford University Press, 2002.

Kühl, Stefan. For the Betterment of the Race: The Rise and Fall of the International Movement for Eugenics and Racial Hygiene. London: Palgrave MacMillan, 2013.

Lane, David E, McVan, Ron, Lane, Katja. Deceived, Damned and Defiant: The Revolutionary Writings of David Lane. Idaho: 14 Word Press, 1999.

Losurdo, Domenico. Toward a Critique of the Category of Totalitariansim. Historical Materialism: vol. 12 no. 2, s. 25-55, 2004.

Macklin, Graham. Failed Führers. A History of Britain’s Extreme Right. London: Routledge, 2020.

Michael, George. «David Lane and the Fourteen Words». Totalitarian Movements and Political Religions, vol. 10, no. 1, 43–61, 2009.

Önnerfors, Andreas og André Krouwel. Europe: A Continent of Conspiracies. Conspiracy Theories in and about Europe. London: Routledge, 2021.

Orban, Franck.  «Fra ord til handling». Minerva, 21. april 2019. Tilgjengelig ved https://www.minervanett.no/folkeutbytting-identitaere-renaud-camus/fra-ord-til-handling/189967 (sist lest 25.4.22).

Orban, Franck. «Fotsoldaten og inspiratoren». Minerva, 8. april 2019. Tilgjengelig ved https://www.minervanett.no/anders-behring-breivik-identitaere-terrorisme/fotsoldaten-og-inspiratoren/189773 (sist lest 25.4.22).

Rattansi, Ali. Racism: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press, 2007.

Schiffer, Sabrine og Constantin Wagner. «Anti-Semitism and Islamophobia – New Enemies, Old Patterns». Race and Class, vol. 52, no. 3, 2011.

Spiro, Jonathan P. Defending the Master Race: Conservation, Eugenics, and the Legacy of Madison Grant. Vermont: Univ. of Vermont Press, 2008.

Stoddard, Theodore Lothrop. The Rising Tide of Color against White World-Supremacy. New York: Charles Scribner’s Sons, 1921.

Thurlow, R. C. Fascism in Britain: From Oswald Mosley’s Blackshirts to the National Front. London/New York: I.B. Tauris, 1988.

Ye’or, Bat. Eurabia: The Euro-Arab Axis. Vancouver: ‎ Fairleigh Dickinson University Press, 2005.

Ye’or, Bat. Europe, Globalization and the Coming Universal Caliphate. New York: Farleigh Dickinson University Press, 2011.

Ye’or, Bat. Islam and Dhimmitude: Where Civilizations Collide. UNKNO, 2001.

Ye’or, Bat. The Decline of Eastern Christianity: From Jihad to Dhimmitude. Vancouver: Fairleigh Dickinson University Press, 1996.

Ye’or, Bat. The Dhimmi: Jews & Christians Under Islam. UNKNO, 1985.

Yudell, Michael. Race Unmasked: Biology and Race in the Twentieth Century. New York: Columbia University Press, 2014.


[1] Knox, The races of men: a fragment.

[2] Gobineau, Essai sur l’inégalité des races humaines.

[3] Se for eksempel: Jackson and Weidman (red), Race, Racism, and Science: Social Impact and Interaction.

[4] Rattansi. Racism: A Very Short Introduction, s. 20-44.

[5] Grant. The Passing of the Great Race.

[6] For eugenikk som pseudovitenskap se: Kühl, For the Betterment of the Race: The Rise and Fall of the International Movement for Eugenics and Racial Hygiene.

Inspirert av sosialdarwinismen ble enkelte vitenskapsmenn og politikere overbevist om at det moderne livet og de moderne sosiallovene hindret den «naturlige seleksjonen» av de beste og sterkeste elementene ved menneskeheten. Derfor skulle man intervenere med tiltak av ulik art, fra bedre kosthold til sterilisering av mennesker med handikap.

[7] Spiro, Defending the Master Race: Conservation, Eugenics, and the Legacy of Madison Grant.

[8] Stoddard, The Rising Tide of Color against White World-Supremacy.

[9] Yudell, Race Unmasked: Biology and Race in the Twentieth Century, s. 41–42.

[10] Barkun, A Culture of Conspirarcy. Apocalyptic Visions in Contemporary America, s.3.

For en mer generell oversikt se: Önnerfors og Krouwel, Europe: A Continent of Conspiracies. Conspiracy Theories in and about Europe; Butter and Knight, Routledge Book of Conspiracy Theories. Dyrendal og Emberland, Hva er konspirasjonsteorier?

[11] Hitler, Mein Kampf, s. 204, vol. I, kap. 8

[12] Kühl, The Nazi Connection: Eugenics, American Racism, and German National Socialism.

[13] Kühl, The Nazi Connection: Eugenics, American Racism, and German National Socialism, s. 85.

[14] Losurdo, Toward a Critique of the Category of Totalitarianism, s. 48.

[15] Burgdörfer, Sterben die weißen Völker? Die Zukunft der weißen und farbigen Völker im Lichte der biologischen Statistik.

[16] Gilbert and Weinrich, Hitler’s Professors: The Part of Scholarship in Germany's Crimes Against the Jewish People, s. 45-50.

[17] Fournier, La guerre de demain est déjà déclenchée, s. 21.

[18] Se: Fielding, The National Front. London: Routledge; Thurlow, Fascism in Britain: From Oswald Mosley’s Blackshirts to the National Front; Macklin, Failed Führers. A History of Britain’s Extreme Right.

[19] Feshami, Fear of White Genocide. Tracing the history of a myth from Germany to Charlottesville.

Anker[20] Se Jackson, White genocide: Postwar fascism and the ideological value of evoking existential conflicts i Carmichael og Maguire (red.), The Routledge History of Genocide. Routledge, 207–226.

[21] Lane D, McVan, Lane K.  Deceived, Damned and Defiant: The Revolutionary Writings of David Lane. Én av bidragsytere i boken var Nick Griffin, som ledet det politiske etterkommeren av BNF, altså det høyreradikale British National Party (BNP) fra 1999 til 2014.

[22] Se Jackson, White genocide: Postwar fascism and the ideological value of evoking existential conflicts i Carmichael og Maguire (red.), The Routledge History of Genocide, 207–226.

[23] Se Jackson, White genocide: Postwar fascism and the ideological value of evoking existential conflicts i Carmichael og Maguire (red.), The Routledge History of Genocide, s. 210-211.

[24] Balleck, Modern American Extremism and Domestic Terrorism: An Encyclopedia of Extremists and Extremist Groups, s. 4.

[25] Alt History. How a self-published, racist novel changed white nationalism and inspired decades of violence. The Atlantic.

[26] Michael. David Lane and the Fourteen Words. Totalitarian Movements and Political Religions, s.  43–61.

[27] Jackson, White genocide: Postwar fascism and the ideological value of evoking existential conflicts i Carmichael og Maguire (red.), The Routledge History of Genocide, 207–226.

[28] Buchanan, The Death of the West: How Dying Populations and Immigrant Invasions Imperil Our Country and Civilization.

Anker[29] Ansari og Hafez, From the Far Right to the Mainstream: Islamophobia in Party Politics and the Media; Fekete. A Suitable Enemy: Racism, Migration and Islamophobia in Europe.

[30] Døving, Anti-Semitism and Islamophobia. A Comparasion of Imposed Group Identities. Tidsskrift for islamforskning; Schiffer og Wagner, Anti-Semitism and Islamophobia – New Enemies, Old Patterns. Race and Class, s. 77–84.

[31] Bangstad. Islamofobi og rasisme, s. 5–29.

Anker[32] Camus. Abécédaire de l'in-nocence; Le Grand Remplacement; Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique. Se særlig: Le Grand Replacement.

[33] Orban. Fotsoldaten og inspiratoren.

[34] Carr. You are now entering Eurabia.

[35] Ye’or, The Dhimmi: Jews & Christians Under Islam; The Decline of Eastern Christianity: From Jihad to Dhimmitude; Islam and Dhimmitude: Where Civilizations Collide; Eurabia: The Euro-Arab Axis; Europe, Globalization and the Coming Universal Caliphate. Se særlig: Eurabia: The Euro-Arab axis.

[36] Orban. Fra ord til handling.

Av Elisabetta Cassina Wolff, Førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 18. juli 2022 14:43 - Sist endret 18. juli 2022 14:43