Historikere og deres årsaksforklaringer

Årsaksforklaringer og kausalitet er blant de mest sentrale temaene i historikers virke. Verdien og viktigheten til årsaksforklaringer har vært mye diskutert blant historikere over årene. I denne teksten gir masterstudent i historie Muhamed Tiro en oversikt over dette temaet og dens utvikling over årene.

En av historikernes viktigste oppgaver er å kunne forklare flere ulike årsaker samtidig. Andrzej Barbarbasz - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Billiards_balls.jpg

Historikeres evne til å rekonstruere fakta er bortenfor enhver rimelig tvil. Vi kan slå fast at Tyskland invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, den norsk-svenske unionsoppløsningen skjedde i 1905 og at jødeutryddelsen fant sted. Kildemengden som tilsier dette er så uhorvelig stor at ingen har godt nok grunnlag til å avvise det. Historikere er ikke bare interessert i å oppdage og gjengi fakta om fortiden, men også å fortolke og forklare dem. Det er det som skiller historikere fra kronikører. Årsaker har lenge vært den primære sammenhengen mellom fakta som historikere har vært interessert i. Som den engelske historikeren E. H. Carr kunne slå fast i 1961: “The study of history is a study of causes.”[1] Etter den kulturelle vendingen rundt 1980-tallet var det flere kulturhistorikere som var mer opptatt av fortidens meningsunivers enn årsakssammenhenger. De ville forstå ikke bare hvordan ting var, men hva det betød for folk. Kausalitet kan dog ikke helt skilles fra mening til den grad mennesker er kausale aktører i historien. Roosevelts krigserklæring mot Japan 8. desember 1941 var ikke bare en mann som skrev under på et stykke papir, men betød at to stater nå var i krig. Med andre ord, meningsorientert historie kan ignorere årsaker, men kausal historie må ta mening i betraktning.

Kausalitet er helt sentralt i historiefaget. I Christopher Baylys ord: «Why things change has always been a predominant concern of historians».[2] Da oppstår det følgelig noen spørsmål. Mens vi kan være veldig sikre på historikernes fakta, hvor sikre kan vi være om deres årsaksforklaringer? Hvordan er det historikere forklarer fortidens fenomener og tenker om kausalitet? Hvilken rolle spiller «objektivitet» og «subjektivitet» i årsaksforklaringer?

Carrs «rasjonelle» årsaker
E.H. Carr mente, som nevnt, at historiefaget handler essensielt om årsaker. Han skrev i en tid da dette var tatt for gitt.[3] Når man skal forklare et betydelig stort samfunnsfenomen, noe historikere ofte skal, må man angi årsaker. Hvis vi ønsker å vite hvorfor den russiske revolusjonen brøt ut, som var Carrs eget forskningstema, er det ikke nok å gi en monokausal forklaring (dvs. kun oppgi én årsak). Ei heller er det nok å ramse opp en rekke faktorer og hendelser (f.eks. nederlag i krig, hungersnød, propaganda og økonomisk nedgangstid,) som bidro til revolusjonens utbrudd. Ifølge Carr må historikeren sette disse årsakene i et hierarki og skjelne mellom hvilke årsaker som var viktigste eller mest utslagsgivende, og argumentere for denne tolkningen.

Når man skal forklare et betydelig stort samfunnsfenomen, noe historikere ofte skal, må man angi årsaker.

Årsaksforklaringer må, ifølge Carr, være av en viss «rasjonell» art. En forklaring er ikke adekvat om den hevder at små tilfeldigheter kan forklare alt.[4] Å påstå at februarrevolusjonen i Russland i 1917 brøt ut fordi været ble varmere slik at massene kunne samles ute og dermed gjennomføre en revolusjon, slik Sean McMeekin gjør, er ikke en adekvat forklaring ifølge Carr.[5] Det er nødvendig å forklare hva som gjorde at massene, når de først kunne samles, var både villige og i stand til å styrte det sittende regimet. En «rasjonell» forklaring, i Carrs betydning, kan være av den typen at når det er krig, utbredt sult, politisk misnøye, streiker, en organisert opposisjon og staten ikke er villig til å utøve sitt voldsmonopol, så er det betraktelig sjanse for revolusjon. En slik forklaring vil da kunne anvendes i andre historiske tidsrom. Et regime kunne hypotetisk sett forsøke å unngå de nevnte forutsetninger hvis de ville unngå en revolusjon. En forklaring som tilsier at hvis det er godt vær så øker sjansen for revolusjon, er derimot ikke noe et hypotetisk regime ville kunne anvende under andre historiske forhold.[6]

Carrs generaliserbare forklaringer virker for meg til å være hva som kjennetegner samfunnsviteres mål når de undersøker fortiden. De kan se på moderniserende lands klasseforhold og politiske system, og når de finner en korrelasjon slutte seg til generaliserbare slutninger som: modernitet og sterkt borgerskap leder til demokrati, mens modernitet og sterk adel leder til fascisme. Historikere, derimot, har pleid å undersøke historiske fenomen i et spesifikt historisk tidsrom. Der hvor samfunnsvitere setter søkelys på det generelle, er historikere opptatt av det partikulære. Historikeren vil forstå det spesifikke og unike ved den russiske revolusjon, ikke hva den har til felles med alle andre revolusjoner. Til den grad historikere er komparative så er det vanligvis for å bedre forstå det unike med hvert studieobjekt.[7] De er opptatt av tidsdimensjonen og hvordan kontingens, kontekst, kompleksitet og tidligere hendelser påvirker samfunn. Samfunnsvitere lager derimot ofte forklaringer med et fåtall variabler som skal produsere forutsigelser. Flere historikere, som Gaddis og Sewell, har hevdet at samfunnsvitere, i et forsøk på å være vitenskapelige, forsøker å etterligne utdatert newtonsk fysikk.[8]

Mens Carr mener at historikere ikke snakker om sanne og usanne tolkninger, tenker han likevel at historikere kan bedømme andre historikeres tolkninger «as inadequate or one-sided or misleading, or the product of a point of view which has been rendered obsolete or irrelevant by later evidence.»[9] Man kunne trodd at dette er hva som skilte ikke-objektive tolkninger fra objektive for Carr, men han har andre ideer om hva objektivitet i historieforskningen vil si.

Carrs objektive historiker klarer å gjøre to ting. (1) Hun klarer å være bevisst hvordan hennes egen tid påvirker henne, og på den måten kan hun til en grad overskride sin egen tids fordommer. (2) Hun klarer å se fortiden i lys av fremskrittene hun projiserer inn i fremtiden.[10] I historiefilosofi kan det være fruktbart med et konsept om Historien.[11] Francis Fukuyama definerte det som «history understood as a single, coherent, evolutionary process, when taking into account the experience of all peoples in all times».[12] Et slik perspektiv, som Kant, Hegel, Marx og Fukuyama forfektet på hver sin måte, kan være intellektuelt stimulerende. Det er dog spekulativ teleologisk tolkning som kanskje hører mer hjemme i historiefilosofi enn i historieforskning. Historikeres oppgave, ifølge Richard J. Evans og John Lewis Gaddis, er å forsøke å forstå fortiden, ikke å projisere trender inn i fremtiden.[13] Vi har kilder fra fortiden, men sitter nødvendigvis aldri på kilder fra fremtiden. Er det egentlig mulig å projisere fremtidens retning ut ifra fortidens data? Karl Popper hadde et argument for hvorfor dette ikke lar seg gjøre: Vekst i menneskelig viten påvirker menneskelige samfunn (teknologi f.eks.). Vi kan ikke vite på forhånd hva vi vil vite i fremtiden. Dermed kan vi ikke forutsi hvordan veksten i viten vil påvirke samfunnet.[14] Vi må heller ikke glemme at historikere har vært like dårlige som alle andre akademikere på å forutse fremtiden.[15] Carr selv trodde at planøkonomi var fremtiden, noe Sovjetblokkens kollaps viste at det ikke var.[16]

Årsaker og ideologi
Ifølge Ottar Dahl, som var teoretikeren til etterkrigstidens kritisk-empiriske skole, vil historikeres årsakshypoteser ikke bare bygge på kildemateriale, men også på historikernes forestillinger og allmenne teorier om hvordan ting kan skje under forskjellige bestemte betingelser.[17] Skal en historiker prøve en bestemt årsaksforklaring vil hun måtte forsøke å finne samsvar i «eksistens eller egenskaper mellom forskjellige tilstander og forløp»[18]. Hvis klima er antatt å være hovedårsaken til vekst og fall i jordbruk i et land i en periode, så skal man kunne finne korrelasjoner mellom samme type klima og jordbruk i lignende land på omtrent samme periode. Finner man ikke dette er årsaksforklaringen svekket. Hvis noen mener at fødselsraten i Skandinavia har vært så lav de siste tiårene pga. feminisme og sekularisme, så ville man da forvente å finne at jo høyere grad av sekularitet og likestilling et land hadde, jo lavere var fødselsraten. Men i europeiske land som Bulgaria og Italia har fødselsraten i perioden 1990-2020 være generelt lavere enn i mer likestilte og sekulære Norge.[19] Det til tross for at religion er viktigere i de førstnevnte landene[20] og graden av likestilling er lavere.[21] I lys av slik data vil en hypotese om feminismen og sekularismens kausale påvirkning på fødselstall svekkes.

Siden samfunn er enormt komplekse fenomen og man aldri kan kjøre noen perfekte eksperimenter for å finne ut hvilke faktorer som påvirker andre på bestemte måter, blir det vanskelig å kunne gi endelige svar på hvorfor store samfunnsmessige endringer forekom. Historikere har sin empiri i sine kilder, men de kan sjeldent gi oss entydige svar på slikt. Jo større spørsmål det er snakk om, desto fjernere kommer man fra empirien og desto større spillerom får trolig historikernes ideologiske oppfatninger. Hvis, for eksempel, en historiker mener at Vesten «vant» i perioden 1492-1914 hovedsakelig fordi Vesten var imperialister som bygget sin velstand på kolonial utbytting, så ligger hun sannsynligvis ideologisk til venstre. Hvis en historiker fremhever at Vesten «vant» fordi de vektlegger «overlegne» institusjoner som protestantisk arbeidsetikk, eiendomsrett, vitenskap, «rule of law», eller lignende, så er hun trolig ideologisk til høyre.

Siden samfunn er enormt komplekse fenomen og man aldri kan kjøre noen perfekte eksperimenter for å finne ut hvilke faktorer som påvirker andre på bestemte måter, blir det vanskelig å kunne gi endelige svar på hvorfor store samfunnsmessige endringer forekom.

Er det en fare for at større kausale spørsmål, hvor «avstanden» mellom syntese og empiri er stor, egentlig blir en slags Rorschach-test som forteller oss mer om historikere og deres ideologiske oppfatninger enn det historiske fenomenet de undersøker? Når historikere skal si noe om årsak og virkning baserer de seg, som nevnt, på antatte regulariteter i årsaksforhold. Hvilke oppfatninger man har om samfunnsmessige årsakssammenhenger vil ofte henge sammen med historikerens ideologiske tilhørighet. Åpenbart påvirker ditt verdenssyn hvordan du tror samfunnet virker. Den ideologiske venstresiden har, litt forenklet, typisk et rousseauiansk perspektiv. Tankegangen er at «humankind is good by nature but is corrupted by society.»[22] Samfunnsstrukturer er hinderet for menneskelig frigjøring. Den ideologiske høyresiden derimot har, igjen forenklet, typisk et burkeiansk perspektiv. Her er menneske noe mer fordervet av natur. Samfunnets institusjoner og tradisjoner kan bringe frem det beste i oss og undertrykke våre «ondere» sider.[23] Det ville vært rart om slike verdenssyn ikke påvirket på noen måte hvordan man forstår samfunnsmessige årsaker, både i samtiden og fortiden.

Plotstrukturer, narrativ og kognitive verdier
Mellom mellomkrigstiden og 1970-tallet forlot mange historikere fortellingen som presentasjonsform. Inspirert av samfunnsvitenskapene skrev marxistiske, kliometriske og Annales-historikere historie i analytisk format. De forkastet fortellingen som «uvitenskapelig». På 1970-tallet kom fortellingen, eller narrativ, tilbake på den historiografiske moten med den språklige vendingen.[24] Kulturhistorikere, inspirert av postmodernisme, gjorde et oppgjør med de store fortellingene (om nasjonen, modernitetens fremskritt og marxistisk klassekamp), samt fokuset på de tunge samfunnsstrukturene og den økonomiske determinismen.[25] Hayden White er historieteoretikeren som kanskje er mest forbundet med denne prosessen.

Avisreportasje om skuddene i Sarajevo.
Skuddene i Sarajevo pekes ofte på som en av de utløsende årsakene til Første Verdenskrig.
Achille Beltrame/ Domenica del Corriere

White forfektet et syn som ligner litt på Rorschach-testen nevnt ovenfor. Historiens narrative form gjorde den til en slags litterær fiksjon. Historiske data er verdinøytrale hendelser, men kan bli gjort til en del av historikerens narrativ som White tenker enten vil være romantisk, ironisk, tragisk eller komisk. Historikeren bestemmer altså hvilken slik «plotstruktur» som skal brukes.[26] Evans påpeker at noe historieforskning, som demografisk og kliometrisk, har en analytisk struktur og ikke en narrativ struktur. For White er all historie narrativ. En konklusjon han kan ha nådd fordi han selv la vekt på 1800-talls historikere.[27] White mener også at disse fire plotstrukturene som alle historiske narrativ angivelig måtte ha, er noe unikt vestlig. Spørsmålet oppstår hva dette betyr for eksistensen av ikke-vestlige historikere, i både før-moderne tid, men også på dagens forskningsuniversiteter verden over. Har de da ikke skrevet historie siden de ikke har hatt disse kulturelt definerte plotstrukturene?

Ifølge White kan vi ikke lage en modell av fortiden slik vi kan lage en modell av et skip, eller et kart over et territorium, fordi fortiden er «fremmed». Historie ligger et sted mellom vitenskap og litteratur.[28] Men White avviser historie som vitenskap fordi det ikke er begrepsmessig rigorøst nok og fordi det ikke søker universelle lover. White glemmer at flere naturvitenskaper som astronomi og geologi ikke søker universelle lover på samme måte som fysikk gjør. Historiske verker er som klassikere i litteratur, ifølge ham og kan følgelig ikke avkreftes.[29] Dette premisset, som han bruker til å argumentere for at historie er bare en form for skjønnlitteratur, virker tvilsomt.

Historiske årsaksforklaringer skal i prinsippet være falsifiserbare. For eksempel, den engelske historikeren Lawrence Stone presenterte en tese i 1951 om at det engelske aristokratiet på tidlig 1600-tallet hadde hatt en økonomisk nedgang. Denne tolkningen ble utfordret av Hugh-Trevor Roper da det viste seg at Stones behandling av kildene var utilstrekkelig. Han hadde bl.a. forvekslet ulike generasjoner av aristokrater, regnet til seg feilaktige summer, sett på jordeiendom aristokrater hadde i enkelte fylker uten å ta i betraktning at de eide eiendommer i flere fylker som de hadde solgt og kjøpt på tvers av. Da Stone viste at antall eiendommer hos aristokratene gikk ned så unnlot han å se på størrelsen og kvaliteten på eiendommene. Ved å da gjøre en mer faglig riktig behandling av kildematerialet ble Stones tese falsifisert, eller i det minste sterkt svekket.[30]

Tor Egil Førland hadde også et godt poeng angående Whites plotstrukturer. Det at en historisk fremstilling er preget av å være romantisk, komisk, tragisk eller ironisk gir oss ikke noe videre svar på kausale spørsmål, på hvorfor noe skjedde.[31] Vi har ikke nådd en bedre forståelse av hvorfor den industrielle revolusjonen skjedde ved å analysere plotstrukturene til historikeres tekster, heller enn å vurdere deres kausale argumenter.

Ifølge Førland er det også visse epistemiske praksiser som skal hindre historiefaget fra å være rent ideologisk bestemt. Man skal ikke jukse med sine kilder og man er bundet av hva de sier. Historikeren kan ikke endre på hva kildene sier eller ønske dem bort. Hvis en historiker skulle være ensidig i sitt utvalg av kilder, kan en annen enkelt vise til andre kilder for å utfordre hennes ensidige tolkning. Siden forklaringer springer ut av, eller i hvert fall skal være kompatible med kildene, vil den empiriske dataen sette grenser.[32] En god historikers hermeneutiske forståelse av en periode vil jo være preget av hva kildene forteller henne, som igjen påvirker hennes årsaksmodeller. En leninistisk historiker kan ikke overse Sovjetunionens gulagleirer, hemmelige politi, henrettelser og andre «ubekvemme» fakta. Historikere har også noen ikke-ideologiske verdier for å vurdere årsaksforklaringer mot hverandre. De kan vurdere forskjellige forklaringshypoteser ut ifra følgende kognitive verdier: (1) indre samsvar, at hypotesen ikke er selvmotsigende, (2) enkelhet, dvs. at man unngår ad hoc-hypoteser for å redde forklaringen, (3) rekkevidde, jo mer data den kan forklare jo bedre, (4) nøyaktighet (accuracy), at hypotesen passer med og forklarer kjent empiri, og (5) fruktbarhet, hypotesens potensiale til å fortelle hva man kan forvente å finne i data som ikke er undersøkt enda.[33] Det betyr at historikere ikke må basere seg på ideologi og personlige preferanser til å veilede dem når de skal vurdere årsakshypoteser, men har disse faglige kriteriene.

En god historikers hermeneutiske forståelse av en periode vil jo være preget av hva kildene forteller henne, som igjen påvirker hennes årsaksmodeller.

Genetiske forklaringer og kontrafaktisk «testing»
Hvordan er det historikere da typisk finner frem til årsaker? Etter å ha valgt fenomenet man vil forklare sporer historikeren bakover i tid for å finne de kausale faktorene som ledet mot fenomenet som skal forklares. Dette er en genetisk forklaring.[34] Vi kan spore Hitlers krig mot Polen i 1939 bakover med annekteringene av Østerrike og Tsjekkoslovakia, nazistenes maktovertagelse, den store depresjonen, Weimar-Tysklands ustabilitet, misnøye med Versailles-freden, Tysklands nederlag i første verdenskrig, Bismarcks samling av Tyskland osv. Her er det ingen fasit på hvor langt bak man skal spore, men det fins et prinsipp om avtagende relevans.[35] Jo lenger bak i tid, jo mindre relevant er årsaken. Samtidig er det viktig å forstå historiens kontingente natur og ikke tro at fortidige hendelser måtte teleologisk kulminere i senere hendelser.

Historikere har ikke laboratorieeksperimenter, men vi har kontrafaktiske tankeeksperimenter. Vi tar én faktor bort fra bildet, mens alle andre faktorer holdes konstant, også vurderer vi hvor sannsynlig det endelige utfallet virker. Jo mindre sannsynlig, desto større kausal tyngde har faktoren. Man må kun endre én faktor i slike eksperimenter for å se hvilken effekt den hadde. Endringen må også være en som er plausibel:[36] for eksempel at Lenin ikke hadde presset bolsjevikene til å ta makten i oktober 1917. Ikke «hva hvis bolsjevikene hadde hatt tilgang på atomvåpen i 1917?». Kontrafaktisk «testing», som Niall Ferguson kaller «virtual history», kan tjene metodisk til å veie opp hvor viktige og utslagsgivende hver enkelt årsak var, men og fremheve historiens kontingente natur. Det kan dermed motvirke teleologiske perspektiver på fortiden.

Konklusjon: Hvordan årsaker vinner frem
Hvordan vinner så årsaksforklaringer frem i forskermiljøet? Følgende bilde kan virke plausibelt: En historiker fremsetter sine årsaksforklaringer. Hennes forklaringer blir da prøvd av henne selv, eller (mest sannsynlig) andre historikere. De søker til empiri og bruker logiske argumenter i forsøk på å svekke fremsatte årsakshypoteser. I denne prosessen vil noen forklaringer svekkes eller måtte avvises fullstendig. Andre blir stående igjen. Gitt at flere hypoteser kan passe med samme tilgjengelige empiriske data, er det naturlig at vi får flere årsaksmodeller som overlever denne prosessen. De årsaksforklaringene vi til sist står igjen med er de som historikermiljøet finner mest overbevisende. Selvsagt, over tid kan bildet revideres. Nye hypoteser fremsettes, nye kilder granskes, andre metoder, teorier og perspektiver blir brukt, nye historikere kommer til og samfunn endres. Betyr dette at årsaksforklaringer er da subjektive hvis de på dette vis vil endres? Nei, jeg vil heller mene at det ikke er et spørsmål om subjektivitet eller objektivitet, men hva vi til enhver tid har beste grunnlag til å mene.

Jeg liker å se på forklaringsmodeller som det vitenskapsfilosofer kaller «abduksjon», en «inference the best explanation» eller slutning til den beste forklaring.[37] De sterke årsaksforklaringene er, gitt hva vi ellers vet, de beste eller mest sannsynlige forklaringene. Det betyr ikke at vi får et definitivt objektivt svar, ei heller at det er subjektivt og vilkårlig, men at det er det beste vi har. Historikere har noen metodiske verktøy og kognitive verdier som hindrer at faget bare produserer rene ideologiske konstruksjoner og ikke-falsifiserbare narrativ. For den som er kausalt nysgjerrig om fortiden er det ikke forgjeves å oppsøke historiefagets svar. Absolutte svar får man ikke, (hvor kan man forvente å få det?). Likevel kan man få en bedre forståelse på hvorfor ting skjedde som de gjorde. Historiefagets svar er til syvende og sist det beste vi har.


Bibliografi

Bayly, C.A. 2008. The Birth of the Modern World: 1780-1914. Blackwell Publishing.

Bertram, Christopher. 2020. «Jean Jacques Rousseau». I The Stanford Encyclopedia of Philosophy, redigert av Edward N. Zalta, Winter 2020. Metaphysics Research Lab, Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/win2020/entries/rousseau/.

Carr, E. H. 1987. What is History? 2. utg. London: Penguin Books.

Dahl, Ottar. 1956. Om årsaksproblemer i historisk forskning: Forsøk på en vitenskapsteoretisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

———. 1967. Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforlaget.

Day, Mark. 2008. The Philosophy of History. London og New York: Continuum.

Douven, Igor. 2021. «Abduction». I The Stanford Encyclopedia of Philosophy, redigert av Edward N. Zalta, Summer 2021. Metaphysics Research Lab, Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/sum2021/entries/abduction/.

Evans, Richard J. 2018. In Defence of History. London: Granta.

Ferguson, Niall, red. 1998. Virtual History: Alternatives and Counterfactuals. London: Papermac.

FN. 2020. «Gender Inequality Index». United Nations Development Programme: Human Development Reports. 2020. http://hdr.undp.org/en/composite/GII.

Fukuyama, Francis. 2020. The End of History and the Last Man. London: Penguin Books.

Førland, Tor Egil. 2013. «Årsaksproblemer i historisk forskning». Tidsskrift for samfunnsforskning 54 (03): 355–70. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-291X-2013-03-05.

———. 2017. Values, Objectivity, and Explanations in Historiography. New York og London: Routledge.

Gaddis, John Lewis. 2002. The Landscape of History: How Historians Map the Past. Oxford: Oxford University Press.

Hobsbawm, Eric J. 1998. On History. London: Abacus.

Hunt, Lynn. 2014. Writing History in the Global Era. New York og London: W. W. Norton & Company.

Inglehart, Ronald F. 2021. Religion’s Sudden Decline: What’s Causing It, and What Comes Next? Oxford: Oxford University Press.

Isaksen, Torbjørn Røe. 2021. Hva er konservatisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Kjeldstadli, Knut. 1999. Fortiden er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Maza, Sarah. 2017. Thinking About History. Chicago og London: The University Press of Chicago.

McMeekin, Sean. 2018. The Russian Revolution: A New History. London: Profile Books.

Popper, Karl R. 1971. Samfunnsvitenskap og profeti. Oversatt av Bernt Vestre. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Sewell, William H. 2005. Logics of History: Social Theory and Social Transformation. Chicago studies in practices of meaning. Chicago: University of Chicago Press.

Stone, Lawrence. 1979. «The Revival of Narrative: Reflections on a New Old History». Past & Present, nr. 85: 3–24.

Verdensbanken. 2021a. «Fertility rate, total (births per woman) - Bulgaria | Data». World Bank. 2021. https://data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.TFRT.IN?end=2019&locations=BG&start=1990.

———. 2021b. «Fertility rate, total (births per woman) - Norway | Data». World Bank. 2021. https://data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.TFRT.IN?end=2019&locations=NO&start=1990.

———. u.å. «Fertility rate, total (births per woman) - Italy | Data». World Bank. Åpnet 9. desember 2021. https://data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.TFRT.IN?end=2019&locations=IT&start=1990.

White, Hayden. 2003. «Den historiske teksten som litterært artefakt». I Historie og fortelling: utvalgte essay, redigert av Heide Norland, oversatt av Kari Risvik og Kjell Risvik, 29–54. Oslo: Pax.


[1] Carr, What is History?s. 87

[2] Bayly, The Birth of the Modern World: 1780-1914. s. 8-9

[3] Maza, Thinking About History.

[4] Carr, What is History?

[5] McMeekin, The Russian Revolution: A New History.

[6] Carr, What is History?

[7] Maza, Thinking About History.

[8] Gaddis, The Landscape of History; Sewell, Logics of history : social theory and social transformation.

[9] Carr, What is History? s. 120

[10] Carr.

[11] Med stor H

[12] Fukuyama, The End of History and the Last Man. s. xii

[13] Gaddis, The Landscape of History; Evans, In Defence of History.

[14] Popper, Samfunnsvitenskap og profeti.

[15] Hobsbawm, On History.

[16] Fukuyama, The End of History and the Last Man.

[17] Kjeldstadli, Fortiden er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget; Dahl, Grunntrekk i historieforskningens metodelære.

[18] Dahl, Grunntrekk i historieforskningens metodelære. s. 116

[19] Verdensbanken 2021a; Verdensbanken 2021b; Verdensbanken 2021c

[20] Inglehart, Religion’s Sudden Decline: What’s Causing It, and What Comes Next?

[21] FN, «Gender Inequality Index».

[22] Bertram, «Jean Jacques Rousseau».

[23] Isaksen, Hva er konservatisme.

[24] Stone, «The Revival of Narrative».

[25] Hunt, Writing History in the Global Era; Maza, Thinking About History.

[26] White, «Den historiske teksten som litterært artefakt».

[27] Evans, In Defence of History.

[28] White, «Den historiske teksten som litterært artefakt».

[29] White.

[30] Evans, In Defence of History. s. 122-123

[31] Førland, «Årsaksproblemer i historisk forskning». s. 367

[32] Førland, Values, Objectivity, and Explanations in Historiography.

[33] Førland.s. 97-103

[34] Førland, «Årsaksproblemer i historisk forskning».

[35] Gaddis, The Landscape of History.

[36] Gaddis; Ferguson, Virtual History: Alternatives and Counterfactuals.

[37] Douven, «Abduction».

Av Muhamed Tiro, masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 16. juni 2022 11:40 - Sist endret 17. juni 2022 15:00