En søkende stilner hen

Til minne om Erling Sandmo (1963-2020)

Foto: Universitetet i Oslo. Gjengitt med tillatelse

Disse linjene skulle ikke vært skrevet. Eller det vil si, de skulle vært skrevet om 40 års tid, i forsonlig takknemlighet over et langt og mangslungent liv. I stedet blir de skrevet i en uforsonlig sorg over at et livsløp har blitt avbrutt midtveis, mens det ennå hadde mye uforløst skaperkraft og smittende livsglede. Det ubegripelige, at en høyt elsket venn, foreleser og forsker plutselig ikke er blant oss lenger, er tungt å fatte, og enda tyngre å ta inn over seg.

Mitt første møte med Erling Sandmo var, som for mange andre, indirekte, gjennom bøkene. En eller annen gang i begynnelsen av tiendeklasse satt jeg oppslukt i ei godt brukt bok jeg nærmest i forbifarten hadde plukket ut fra de slitne reolene på det lokale biblioteket dagen i forveien. Tittelen Klassisk Musikk (skrevet i samarbeid med  Katrine Sæverud) var riktignok noe intetsigende, men boka ble likevel med i skolesekken påfølgende morgen og åpnet i friminuttet. Det skulle bli en åpenbaring. Mellom de gulfalmede sidene spraket det på en måte jeg ikke hadde opplevd i noen andre musikk- eller historiebøker. Med en heftig intensitet klarte forfatterne å beskrive elementer ved musikkstykker jeg trodde lå utenfor språklig rekkevidde, uten å noen gang henfalle til de størknede klisjeene som er så vanlige når man forsøker å gripe det flyktige ved musikken.

Jeg var fanget i teksten, og ble værende der også etter at skoleklokka forkynte at det var klart for gymtime. Her måtte leses! Og der satt jeg oppslukt på de råtne tribunebenkene i skolegården, etter å ha løyet på meg feber, mens klassekameratene peste rundt på grusbanen og boksidene trakk til seg fukt og søle fra høstregnet (vi får håpe bibliotekarene kan tilgi lesegleden).

Den samme følelsen skulle gjenta seg om lag sju år seinere, da jeg som fersk universitetsstudent åpnet min første pensumbok. Allerede de første sidene i Tid for historie bar preg av en særegen tilstedeværelse, formulert i et tindrende klart, men likevel utpreget sanselig og musikalsk språk. Uten å kompromisse på det faglige innholdet klarte forfatteren å holde på et dypt personlig nærvær i teksten; i enkelte øyeblikk ante man hvordan han må ha sitret av begeistring da han skrev den.

Denne entusiasmen var ikke bare forbeholdt papiret – også i auditoriet smittet engasjementet over på ellers trøtte førsteårsstudenter. Det stod noe på spill under Erlings forelesninger: Enten han snakket om hekseforfølgelser, historisk metode eller sjøuhyrer (et favorittemne!), klang det alltid med understrenger av noe langt mer fundamentalt og viktig. Plutselig ante vi en dobbelthet ved det historiske arbeidet: Å identifisere det radikalt fremmede ved fortidens stemmer, samtidig som man gjorde sine egne bestrebelser på å tilnærme seg og forstå dem. Selv om Erling betonte det fremmedartede ved historien, klarte han alltid å vise hvordan annerledesheten ved århundregamle kilder hadde grunnleggende relevans for våre egne liv: I forelesningene stilte han fundamentale spørsmål rundt vår egen historiske tilværelse, og hvordan våre tankemønstre binder oss til vår egen tid.

Dette fant tydelig gjenklang i studentmassen: Der andre forelesere må kjempe mot en vegg av stillhet straks de forsøker å aktivisere studentene, var det alltid en håndfull hender i været straks Erling la opp til diskusjon. Dette skyldtes ikke bare en glitrende formidlingsevne, men også en trygg, vennlig og søkende tilstedeværelse som alltid oppfordret til ulike perspektiv. Selv i spørsmål eller innspill andre studenter kunne avfeie som dumme eller platte fant han klokskap – og elementer til gjenstand for videre diskusjon. Erling lærte oss å undre, og undret seg gjerne sammen med oss.

Åpenheten, den smittende entusiasmen og den umettelige nysgjerrigheten gjaldt også på tomannshånd. Da det endelig var vår tur til å ta fatt på arbeidet med masteroppgaven, falt det naturlig for flere av oss å velge nettopp Erling som veileder. Og veiledningstimene stod til forventningene: Vi ble møtt med en begeistring og et intellektuelt overskudd som umiddelbart inspirerte oss til videre arbeid.

Siste veiledningstime var for tre uker siden. Ikke uventet ble det langt mer enn et formelt møte. Uten å tape det faglige målet av syne pratet vi om løst og fast: Om den nye jobben ved Nasjonalbiblioteket, om den gamle ved universitetet, og om vår felles lidenskap, musikken.

Jeg forlot kontoret med en gledesfylt forventning til det kommende året.

21. februar ble gleden snudd til sorg. At et livsløp brytes av på halvveien mens det fortsatt forgrener seg inn i det ukjente, er både uforståelig og umulig å forsone seg med. Mens vi prøver å ta inn over oss tomrommet Erling etterlater seg, er vi likevel mange som kjenner på en dyp takknemlighet for at vi, for en stakket stund, fikk lære ham å kjenne.

Takk skal du ha, Erling. Vi lyser fred over ditt minne.

Av Sigurd Arnekleiv Bækkelund, masterstudent i historie
Publisert 2. mars 2020 15:23 - Sist endret 2. mars 2020 15:23