MASTEROPPGAVEN: Sigurd Arnekleiv Bækkelund 

Sigurd Arnekleiv Bækkelund. Foto: Privat.

Hva handlet din masteroppgave om, og hva fant du i din undersøkelse?

Jeg utforsket hvordan sang og musikk kan benyttes som maktinstrument – nærmere bestemt hvordan de de danske enevoldsmyndighetene innførte sang som obligatorisk skolefag i tiårene før og etter 1800. På denne tiden gjennomgikk Danmark en rekke politiske og sosiale endringer, og en av de viktigste var en omfattende reform av skolevesenet. Her fikk sang posisjon som obligatorisk fag ved siden av basisfagene regning, skriving, lesning og kristendomskunnskap. Hva var det som fikk myndighetene til å prioritere sang så sterkt ved siden av de mer «matnyttige» fagene?           

Jeg argumenterer for at dette hang sammen med de egenskapene musikk ble tilskrevet i samtiden. Ledende musikere, pedagoger og embetsmenn argumenterte for at sang var særlig velegnet til å påvirke allmuen. Dels hang dette sammen med at musikk ble ansett for å bidra til å framkalle sterke følelser – dette kunne altså bidra til at den syngende fikk et følelsesmessig forhold til det det ble sunget om. Flere vektla også at et budskap som ble sunget ville memoreres bedre enn dersom det bare ble lest. Sang ble altså tenkt på som et velegnet verktøy til å innprente budskap hos barna og sørge for at de internaliserte dem, også på et emosjonelt nivå. Lærerne ble oppfordret til å hele tiden sørge for at alle elevene sang med følsomhet, innlevelse og konsentrasjon, nettopp for at budskapet skulle nå helt inn.

Dette var ikke bare en metadiskusjon om musikkens antatte effekter, men også noe flere jobbet hardt med å realisere gjennom sangproduksjon. I den sosiale og kulturelle eliten ble det skrevet en stor mengde sangtekster som skulle oppdra barna til å handle og tenke i tråd med de styrende sjiktenes moral-, religions- og samfunnsforståelse. Tanken var at dersom elevene fikk innprentet disse tankene tidlig, holdt de på dem resten av livet. Visene har et bredt tematisk nedslagsfelt, og skulle påvirke barnas holdninger til alt fra religion og arbeid til kjønnsroller og seksualmoral. Målet er hele tiden å prege barnas egne tankemønstre. Dette maktelementet kommer aller tydeligst fram i sangene som omhandlet samfunnet skolebarna levde i. Tekstene viser at de ikke bare skulle lære seg å akseptere, men også glede seg over at de var nederst i det eneveldige samfunnshierarkiet. Bondebarn skulle synge om hvor takknemlige de var over å få lov til å dra plogen og dermed slapp alt det tunge ansvaret som tilfalt de styrende. En skomakersønn skulle bokstavelig talt bli ved sin lest – og det syngende, som det het i ei vise.

«Sang ble altså tenkt på som et velegnet verktøy til å innprente budskap hos barna og sørge for at de internaliserte dem, også på et emosjonelt nivå.»


Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om musikk som maktform – musikkvitere har for eksempel gjennom flere tiår studert hvordan Ludvig XIV brukte opera som en politisk maktdemonstrasjon til inntekt for det franske eneveldet. Det interessante med å se på skolesangen, uansett hvor smalt det enn kan virke, var at dette var en musikkform som nådde ut til de bredere lag av befolkningen, i og med at det store flertallet av danske barn gikk i allmueskolen. Dermed blir dette ikke bare en studie av musikk i seg selv, men også hvordan et voksende statsapparat går fram for å forme holdningene til sine egne innbyggere.


Hadde du en spesiell kilde du brukte som du vil trekke fram?

Det er mange uhorvelig morsomme sangtekster – for eksempel biskop Victor Christian Hjorts lille moralistiske vise om den i utgangspunktet dydige og fromme Lise, som lar seg lokke av den «sledske Anton» med smiger og malende ord om «Elskovs Fryd.» På denne måten skulle barna lære og internalisere hvordan ethvert feilskjær kunne føre dem av «Dydens Vej» og inn i «Kyskheds Grav» – slik som Lise, som mot slutten av visa ender sine dager som en «fræk og ublu Skjøge.»[1] Sangtekstene er flate, entydige og skulle ikke gi den minste anledning til misforståelser fra barnas side, for at man på denne måten kunne være helt sikker på at de internaliserte det riktige budskapet. Ikke minst er det fristende å nevne alle skrekkskildringene av hvordan den danske allmuens sangvaner. De som argumenterte for behovet for sangundervisning i skolen, gjorde dette både med utgangspunkt i at sangen kunne påvirke, men også med henvisning til at det stod meget dårlig til med musikaliteten i det danske folk. Angivelig kunne allmuen som sang salmer og lignende redusere «den allerpureste Melodie» til «et vrælende Miskmask», mens kirkeorganistene på sin side ble beskyldt for å «massakrere Choraler» ved å la fingrene «hoppe opp hoppe op og ned paa Klaveret som en forvildet Græshoppe.»[2]

Det som likevel er aller morsomst med materialet er at det representerer en ganske annen måte å tenke om musikk på. Da jeg bestemte meg for å jobbe med skolesangen, var det med utgangspunkt i en idéhistorisk interesse – og det jeg fant i datidas tidsskrift, pamfletter og bokutgivelser var en enorm og fremmedartet tiltro til musikkens kraft. I dag er vi kanskje mest vant til å tenke på musikk som en form for underholdning. Her var ambisjonsnivået skrudd mange hakk opp: Mennesket skulle ikke bare dannes gjennom musikken, det skulle omdannes. Bare les hva historikeren Laurids Engelstoft (1774-1851) skrev om musikkens potensiale i oppdragelsen av skolebarn:

 

Musiken har en vis Tromdomsmagt over Hiertet. Sang udført af pathetiske Stemmer med kraftfulde og oplivende Udtryk, characteristiske of høitidelige Tonestykker trænge ind i Sielens Inderste, og henrive den med uimodstaaelig Vælde til de Følelser, de efterligne. […] Med bekiendte Toner fængsler den Sielen til fraværende Gienstande og opluer halvudslukte Følelser til en fortærende Flamme. […] Saa stor er Tonekonstens Indflydelse; og dog saa lidet paaskiønnet, saa lidet benyttet af Statsstyrere og Folkeopdragere.[3]

 

Det er en lekker passasje, tettpakket med energi! Ikke bare har Engelstoft og hans samtidige en kullsviertro på at sang og musikk kan fremkalle de sterkeste følelser. Han har også en enorm tillit til at den kan brukes politisk i opplysningens og fremskrittets tjeneste – i dette tilfelle for å påvirke allmuen og sørge for at allmuebarna internaliserer de holdningene man mente bidro til en velbalansert, stabil og blomstrende stat.    
Denne følelsen av å dykke ned i et fremmed tankeunivers, som bare vokser jo dypere man går inn i materialet, var og forblir en viktig inspirasjon til å jobbe med disse kildene.

 

Denne følelsen av å dykke ned i et fremmed tankeunivers, som bare vokser jo dypere man går inn i materialet, var og forblir en viktig inspirasjon til å jobbe med disse kildene.

Hva er ditt beste tips til nye masterstudenter?

Begynn å skrive så tidlig så mulig, selv når du vegrer deg og føler du burde vært enda en tur i arkivet eller biblioteket før du har nok stoff. Et masterprosjekt kan forgreine seg i det uendelige, og du blir aldri ferdig med å utforske det du skal skrive om. Da gjelder det å materialisere det du har tenkt fortest mulig, slik at prosjektet får en konkret form og retning. Skriv deg til en oversikt og tett de mange hullene du oppdager underveis! Så får du heller tåle at de første utkastene går i søppeldunken.


Hva gjør du nå?

Akkurat nå bor jeg i Paris – etter å ha fått et stipend til å lære fransk. Målet med oppholdet er å kunne bruke språkkunnskapene i et eventuelt doktorgradsarbeid. Men, både språk- og historiekompetanse kan brukes til så mangt også utenfor akademia, så vi får se hvilke muligheter som dukker opp de neste par årene. Jeg er optimist!           
 

Hvorfor trenger vi historikeren?

Spørsmålet er interessant, for det henger uvegerlig sammen med noe enda større – nemlig hvorfor vi trenger historie. Og her finnes det flere ulike svar. Mange bruker historie for å forstå den konkrete bakgrunnen for sosiale og politiske prosesser som pågår i vår egen samtid. Det er det ingenting galt i, men det har aldri vært min egen drivkraft. For min egen del handler det primært om å utfordre det vi tar for universelt og gitt i vår egen tilværelse. Vi mennesker har en egen evne til å innbille oss at tankene vi tenker og handlingene vi utfører har en form for universell gyldighet, men vi som jobber med faget til daglig veit utmerket godt hvor mye som er ulikt på tvers av tid og kulturer. Alt har sin historie: Bare tenk på noe så tidløst nattehimmelen! En gang navigerte vi over verdenshavene etter stjernene, nå er vi i ferd med å miste dem av syne fordi vi er så opptatt av å lyse opp natten med våre egne bleke etterligninger.[4] Målet må være å bruke denne foranderligheten til å se våre egne liv i perspektiv: Historikerne er på sitt beste når de bruker faget for å snu opp ned på ting vi selv trodde var selvsagte.

Da må vi også tilnærme oss fortiden med et åpent sinn. Selv tenker jeg at ovennevnte Laurids Engelstoft kan lære meg vel så mye om musikk som nåtidas musikere, nettopp fordi han tenkte så annerledes enn det vi gjør i dag. Han utfordrer og utvider mitt eget syn på hva musikk kan være. Og det er nettopp i møte med denne annerledesheten vi historikere blir så viktige, idet vi utforsker og formidler mennesker, tanke- og handlemønstre som unndrar seg og utfordrer våre egne erfaringer.
Møter vi fortiden med en åpen nysgjerrighet, får vi også noe helt annet igjen. Da kan selv et tilsynelatende så trivielt emne som dansk skolesang rundt 1800 få en dypere betydning.

 

 

Litteratur

Bækkelund, Sigurd Arnekleiv. «At regiere over Hjerterne.» Sang og subjektivering av allmuen under de danske skolereformene 1780-1830. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2021.

Engelstoft, Laurits. Tanker om Nationalopdragelsen betragtet som det virksomste Middel til at fremme Almeenaand og Fædrelandskiærlighed. København: Gyldendal, 1808.

Hjort, Victor Christian. Sange for unge Piger, især med hensyn til offentlige Arbejdsskoler. København: Hofboghandler S. Poulsens Forlag, 1799.

Schiørring, Niels. Forslag til Kirke-Sangens Forbedring saavel i Kiøbstæder som Landsbyer, med indstrøede Bemærkninger om Bede- og Sørge-Sanges Ælde, og om Kirke-Musikens nærværende Indretning. København: P. Horrebow, 1785.

Tronhaugen, Markus. «Astrofysiker: - Vi er i ferd med å miste natten for godt.» Nrk.no: https://www.nrk.no/nordland/astrofysiker-eirik-newth_-vi-er-i-ferd-med-a-miste-natten-for-godt-1.15188773.  Sist besøkt 30.09.2021.

 

Noter


[1] Hjort, Sange for Unge Piger. Sitert i Bækkelund, Sigurd Arnekleiv. «At regiere over Hjerterne.» Sang og subjektivering av allmuen under de danske skolereformene 1780-1830. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2021, s. 53-54.  

[2] Schiørring, Niels. Forslag til Kirke-Sangens Forbedring, s. 4 & 13.

[3] Engelstoft, Laurids. Tanker om Nationalopdragelsen, s. 97-99.

Publisert 29. okt. 2021 10:57 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08