MASTEROPPGAVEN: Minja Mitrovic

Minja Mitrovic. Foto: Privat

1: Hva handlet din masteroppgave om, og hva fant du i din undersøkelse?

Masteroppgaven min var en konseptuell studie av plast og syntetiske materialer i norsk industridesign og forbruksvareindustri i perioden 1963-1970. En grei munnfull. Kort forklart undersøkte jeg kollektive oppfatninger rundt syntetiske materialer i den norske forbrukskulturen i denne perioden. Dette gjorde jeg ved å gå i dybden på Norsk Designcentrum (NDC) – en stiftelse bestående av Norges Eksportråd og Norges Industriforbund opprettet i 1962. Deres mandat var å øke eksporten av norske forbruksvarer ved å heve det industrielle designnivået. Selv om mandatet var handels- og eksportorientert var også mye av arbeidet i NDC rettet mot formidling og opplysningsvirksomhet, blant annet knyttet til plast og syntetiske materialer. Det var dette jeg gravde i i masteroppgaven min.

Selv om industridesignere på dette tidspunktet stort sett var teknologiromantikere, var det imperativt å forhindre et overforbruk av plastimitasjoner i norsk kommersiell design. Dette ble gjort ved å formidle et såkalt «redelighetskrav» – altså at det var greit å anvende syntetiske materialer i design, så lenge det ikke imiterte naturlige materialer. Dette ble ofte gjort ved å bruke sterke farger, spesielt i kjøkkenserviser. Hvitt var for likt ekte porselen. Mye av bakgrunnen for dette var at mange plastbearbeidende produsenter i mellomkrigstiden imiterte nesten hva som helst i ren eufori over syntetrevolusjonen – nå kunne jo hvem som helst få råd til «perler» og «slike». Kombinert med et lavt kunnskapsnivå om syntetiske stoffer i Norge ble kvaliteten på forbruksvarene også deretter. Spesielt problematisk var tekstiler som kunne krympe eller ta fyr ved feilbehandling fordi forbrukerne behandlet det som «ekte vare». Det var sterk konsensus blant norske industridesignerne i etterkrigsårene om at syntetisk imitasjon var en uting, og NDC ble den norske fakkelbæreren for såkalt «ærlig» plastdesign som ble formidlet overfor fagfeller så vel som forbrukere. Dette mandatet hadde imidlertid lite handelsøkonomisk legitimering, og gjorde til slutt NDC til en idealistisk virksomhet som ikke var i tråd med verken forbrukerinteresser eller retningen designfaget gikk mot ved utgangen av 1960-tallet.

Dagens konseptualisering av plast som «miljøverstingen» fikk først ordentlig fotfeste ved inngangen til 1970. Det forbrukerpolitiske klimaet begynte å bli svært fragmentert i årene før, som også ga seg til kjenne i designmiljøet. Det var preget av et omfattende generasjonsskifte i fagmiljøet og økende forbrukerbevissthet. Bruken av syntetiske materialer i forbruksvareindustien økte også eksplosivt mot 1970. Samtidig drev Norsk Plastforbund en slags kampanje for å utvide omfanget av varefaktadeklarasjoner – den lille lappen på varen som opplyser om materialsammensetning.[1] Det var naturligvis i deres interesse å opplyse forbrukere om at polyester var lettantennelig eller at rayonull kunne krympe i vask. Varefaktadeklarasjonene eliminerte mye tvil og skepsis til syntetiske materialer hos den store forbrukermassen. Forbrukere ble på sett og vis autonome. Da var redelighetskravet på vei ut, og en mer pragmatisk diskurs rundt plastimitasjoner på vei inn. Dette skjedde imidlertid samtidig som miljøbevegelsen vokste. Resten av historien kjenner de fleste. Uten at jeg rakk å gå i dybden på det i oppgaven min, er min hypotese at redelighets- og ærlighetskravet hang sammen med den norske egalitarismen.

Kjernen i oppgaven min var å identifisere hvordan plast som et språklig begrep gjennomgikk tre større diskursive konseptualiseringer avhengig av tid og kontekst: 1. Fremtids- og innovasjonshåpet (ca. 1920-1955), 2. Imitatoren (ca. 1955-1970), 3. Miljøverstingen (ca. 1970-). Jeg husker jeg syns det var veldig spennende å forsøke å utfordre den etablerte kollektive konsensusen om plasten – miljøverstingen – ved historisk diskursanalyse. Sånn sett lå masteroppgaven min i skjæringspunktet mellom forbruks-, kultur- og idéhistorie. «Plastic is forever ... and a lot cheaper than diamonds» var outroen i oppgaven min. Det er et sitat jeg husker og liker veldig godt fremdeles.[2]


2: Hadde du en spesiell kilde du brukte som du vil trekke fram, eller var det en bok/artikkel/annen sekundærlitteratur som skilte seg ut som særlig nyttig når du skreiv din masteroppgave?

En type kilde jeg ble veldig glad i var tidsskrifter og periodika. Arkivene var kjekke og majestetiske, men tidsskrifter og trykksaker var av og til lettere å forholde seg til enn arkivbokser som kunne være stappfulle, uoversiktlige og noen ganger dårlig systematiserte. Ikke bare er tidsskrifter fantastisk gode kilder for de ulike sidene ved en større debatt, men de gjør det også lettere for en forsker å ha kontroll på kronologi og å identifisere viktige nøkkelpunkter når man leser nummer etter nummer, volum etter volum. Ett tidsskrift jeg brukte mye var Bonytt. Dette var den norske brukskunst- og designbevegelsens organ som i 1968 la om hele sin profil til å bli et opplysningsorgan for forbrukere under det nye navnet Nye Bonytt. Her var det interessant å identifisere hvordan organet endret målgruppe, ordlyd og formål som en del av omprofileringen. Selv synes jeg det var spesielt fengende å se hvordan «1968-stemningen» i resten av verden også endret ordlyden i bladet. Plutselig kommuniserte ikke organet lenger en paternalistisk smakselitisme som i stor grad reduserte syntetiske imitasjoner av naturmaterialer og tekstiler til noe smakløst, men fikk en langt mer pragmatisk ordlyd som adresserte den syntetiske revolusjonen i tråd med tidsånden ved 1968: mindre tid, mer forbruk.

Masteroppgaven min var en diskursiv analyse, og jeg oppdaget at periodika og trykksaker er fantastiske kilder for å studere og identifisere ordskifter i det offentlige rom. På den måten er tidsskrifter og periodika glimrende kontekstuelle ekkokamre. Forbrukerrapporten var også en strålende kilde til det samme. Den var spesielt hjelpsom for å inkludere forbrukernes stemme i masteroppgaven min.


3: Hva er ditt beste tips til nye masterstudenter?

Ikke tenk så mye, bare gå i arkivet. Veien videre blir til der. Jeg brukte mye tid på å finne en klar og tydelig problemstilling og lage en helt konkret plan for hva jeg ville finne ut av i min masteroppgave før jeg begynte kildearbeidet. Dette var svært tidkrevende og forsiktig sagt frustrerende. Man skal naturligvis ha en klar plan og et mål for masterarbeidet, men det kommer et punkt hvor man har lest nok, hvor lesingen ikke nødvendigvis tar deg videre og hvor man blir sittende fast. Da kan mye være løst i arkivene! For meg var i tillegg veien til panikk kort når arkivene viste seg å være noe annet enn hva jeg hadde sett for meg og brukt mye tid og energi på å planlegge. Det var mange dager jeg startet med høye skuldre og høy puls, men med en gang jeg dykket ned i en boks på Riksarkivet eller en tidsskriftserie på Nasjonalbiblioteket senket roen seg. Er det noe jeg hadde gjort annerledes i løpet av mitt masterarbeid ville det nok vært å starte kilde- og arkivarbeidet tidlig. Det er jo det som gjør oss til historikere. Ad fontes!


4: Hva gjør du nå?

Siden jeg leverte masteroppgaven min har jeg vikariert som prosjektkoordinator på prosjektet Creative IPR under ledelse av Véronique Pouillard som forsker på opphavsrettens historie, og jobbet som vitenskapelig assistent på prosjektet Little Tools under ledelse av Kristin Asdal. Begge prosjektene har vært utrolig morsomme å få være en del av, og jeg føler meg veldig heldig som har fått muligheten til å jobbe «hjemme» på IAKH, men også bli kjent med andre forskningsmiljø. Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur (TIK) og Institutt for Arkeologi, Konservering og Historie høres kanskje ut som to motsetninger – innovasjon og arkeologi liksom! Jeg har lært at til og med så tilsynelatende forskjellige forskningsmiljøer faktisk har mye til felles. Jeg møtte flere historikere i løpet av min tid på TIK, og lærte at det jobbes historisk også utenfor HF. Det var en kjekk lærdom, synes jeg. Vi historikere har mye å bidra med «der ute». Nylig har jeg også begynt å vikariere som førstekonsulent ved administrasjonen på IAKH. Å jobbe tett på både forskningen og administrasjonen på instituttet har vært voldsomt lærerikt og gitt meg mange verdifulle erfaringer jeg tar med meg videre når min tid her er over. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker, til tross for en global pandemi og at store deler av mitt første arbeidsår etter endt mastergrad har foregått fra mitt eget kjøkken. Å jobbe både vitenskapelig og administrativt det siste året har gitt en bredde i mitt kompetansefelt som jeg tror vil komme godt med i fremtiden. En annen kjekk erfaring har vært intervalløktene til Finn Erhard i all slags vær!

Apropos kunnskap: mitt tips til masterstudenter som snart skal ut i det o store jobbmarked er å være åpne for vikariater og deltidsstillinger. Det kan potensielt gi svært bred erfaring og kompetansefelt som man kan skryte av på CV-en og som kommer godt med senere. Ikke minst danner det grunnlag for større nettverk. Man er ikke garantert at man trives i første og beste faste fulltidsjobb. Da kan det være fint å ha prøvd litt forskjellig før man lander på noe fast.

 

5: Hvorfor trenger vi historikeren?

Historikeren er viktig av mange grunner. For det første, og kanskje mest gjentatte, blir historikerens vektlegging av kildekritikk stadig mer nødvendig i en tid der omfanget av alternative fakta og falske nyheter vokser. For bare en drøy måned satt jeg selv med måpefjes foran NRK sin dekning av Kongresstormingen i USA, som var selve kulminasjonen av falske nyheter og nedslagsfeltet det har fått de siste årene. I forlengelsen av dette har imidlertid mange blitt mer bevisste på kildesjekk, kontekst for påstander og hvor man leser nyhetene sine. Faktasjekkere i The Washington Post talte over 30 000 usannheter hos Trump i løpet av hans presidentperiode![3] Alle påstander er betinget av kontekst, og jeg tror mange historikere gleder seg over at media nå også belyser dette mer aktivt. Det vitner om økt vektlegging av kildekritikk og kontekst også utenfor forskningen. Falske nyheter er blant vår tids største trusler, og jeg tror historikerens arbeidsmåter (for å låne Melve og Ryymins ord[4]) bare vil bli viktigere i kampen mot dem i tiden som kommer.

For det andre tror jeg at historie og humaniora generelt bidrar til en større aksept og toleranse for andres meninger og synspunkter. Med det mener jeg at historikerne og humanistene sjeldent setter to streker under svaret – til humanistenes glede og andres besvær – og at dette kan bidra til saklig og pragmatisk dialog. Vi har jo også sett hvordan polariserte meninger fører til usaklige politiske debatter som det er vanskelig å få noe konstruktivt ut av. En sak har sjeldent bare to sider, og jeg tror humanistenes og historikernes metoder og vektlegging av kontekst kan bidra med å belyse denne nyanseringen. Dette har vi jo til og med lært i vårt eget fag. Sannhetsdebatten ved årtusenskiftet var en slags test for om vi som historikere også er klar over denne nyanseringen i vår egen boble, om vi som enkelthistorikere aksepterer konseptualiseringer av sannhetsbegrepet som skiller seg fra vår egen. Jeg tror sannhetsdebatten også var nødvendig for historikeres selvoppfatning og bevissthet rundt vår rolle i det større samfunnsbildet, at vi kan være en sunn motvekt til det dominerende behovet vi mennesker har for endelige svar. Kanskje utopisk, men jeg tror historikeren kan bidra til mer saklig dialog og toleranse i et stadig mer polarisert politisk klima.

For det tredje er vår felles samfunnsmessige fremgang avhengig av at vi er ser oss tilbake og reflekterer over historien. Gjørv-kommisjonen etter Utøya-angrepet, for eksempel, belyste mange mangler ved terrorberedskapen i Norge som etter hvert førte til en omfattende politireform,[5] og vi har gjentatte ganger det siste året lest om (og erfart) hvor lite forberedte vi var på en global pandemi. Evalueringer av fortiden blir på den måten en form for kunnskapsteknologi for fremtiden.[6] Jeg vil tørre å påstå at hele evaluerings- og rapportsjangeren er en kroppsliggjøring av at vi som mennesker er avhengige av historien for å møte fremtidige utfordringer på en mer konstruktiv og bedre måte enn tidligere. Noe klisjéfylt, men klisjéer eksisterer for en grunn!

 

[1] Norsk Plastforbund (NPF) var en interesseorganisasjon for norsk plastbearbeidende industri.

[2] Third Coast sitert i Meikle, Jeffrey. American Plastic. A Cultural History. New Brunswick: Rutgers University Press, 1995, 9.

[3] Kessler, Glenn, Salvador Rizzo og Meg Kelly, ”Trump´s false or misleading claims total 30,573 over 4 years”. The Washington Post. 24.01.2021. Hentet fra https://www.washingtonpost.com/politics/2021/01/24/trumps-false-or-misleading-claims-total-30573-over-four-years/, lest 04.03.2021.

[4] Melve, Leidulf og Ryymin, Teemu (red). Historikerens arbeidsmåter. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

[5] Asdal, Kristin & Reinertsen, Hilde. Hvordan gjøre dokumentanalyse. En praktiskorientert metode. Cappelen Damm, 2020, 13.

[6] For begrepet ”kunnskapsteknologi” se ibid, 53.

Publisert 22. mars 2021 13:43 - Sist endret 22. mars 2021 13:43