Bokomtale: Jakten på Olav den Hellige

Hvordan lese en bok? Forskjellige lesere ser og opplever samme bok forskjellig, og med noen bøker er det lettere å forstå hvorfor noen leser bøker annerledes enn deg selv. Jakten på Olav den Hellige er en bok av mange deler: Er den en Dan Brown-etterligning? En historisk roman? En biografi om Olav Haraldsson? Eller er det en bok om arbeidet som ligger bak historiske framstillinger? Jeg har vært innom alle disse forskjellige beskrivelsene av boka, mens jeg leste boka. Derfor lurer jeg litt på: Hva slags bok er det jeg egentlig har lest?

Jakten på Olav den hellige
Øystein Morten
Spartacus Forlag, 2013.

Det er et spørsmål som jeg, selv om jeg har lest boka, fortsatt er usikker på. Kan jeg ved å systematisere tankene komme fram til et svar her? Overfladisk handler boken om akkurat det tittelen antyder. Verket jakter på Olavs historisk korrekte liv, men er også en fysisk jakt etter deler av hans lik, hvor noen av restene muligens befinner seg inne i ett relikvieskrin i Sankt Olav domkirke i Oslo. Selve denne jakten skaper rammene rundt fortellingen om Olav den Hellige, en jakt som etter hvert krever mer og mer at forfatteren rekonstruerer Olav IIs liv. Dette gjør han, men denne rekonstruksjonen går ganske fort utover den bakgrunnsinformasjonen som trengs for å forstå forfatterens leting etter bekreftelse på at han i sin varetekt besitter en liten bit av Olav den Hellige.

En slik beskrivelse av boken gir et inntrykk av at leseren mellom sine hender vil finne en tung fagbok, tørr og kun interessant for den med relevant akademisk utdannelse. Dette er definitivt ikke tilfelle, for målet har snarere vært folkeopplysning. For et akademisk publikum mangler den nok kildekritikk og diskusjon, selv om disse elementene forekommer. Spesielt god er diskusjonen rundt hvordan kristne forestillinger og dogmer for hvordan fremstille en helgens liv, har påvirket sagaen om Olav den Hellige (s. 128-132). Diskusjonen er et høydepunkt som tydeliggjør savnet av slike diskusjoner rundt andre kilder i resten av fortellingen. Det er ingen overraskelse av at det er nettopp det religiøse aspektet som får denne grundige behandlingen, for faget til Øystein Morten er religionshistorie.

Selv om jeg savner diskusjoner, betyr ikke det at boken er historisk ukorrekt. I historiefaget er det en stor diskusjon om kvadene som brukes i sagaer er troverdige som eldre kilder enn den skrevne teksten rundt. Dette gjelder også sagaen om Olav den Hellige. Mange av kvadene som Snorre har basert sin fortelling på er regnet for å være samtidige med hendelsene i sagaen, men hvor korrekte er de blitt muntlig overlevert fra hendelsene til de ble skrevet ned på 11-1200-tallet? Morten bruker versene i sin framstilling, om enn ikke helt ukritisk, men ved å samkjøre med innskrifter og eldste prosatekster (nedskrevet flere århundrer etter hendelsene) behandler han dette som skriftlige kilder – kilder som han altså forholder seg kritisk til (side 5). Forfatteren har en tommelfingerregel rundt behandling av det tilgjengelige materialet, men går utover det han kan vite ved å gjengi hva aktørene gjør og føler:

Håkon er langt hissigere enn Knut i disse samtalene. Han husker det forsmedelige øyeblikket da han ble tatt til fange av Olav og måtte forhandle om livet sitt. Da han skaffet Olav fotfeste blant høvdingene langs kyste, da han til slutt lovet aldri å vende tilbake til Norge. Nå er han på vei. Sigvat ser hatet i jarlens øyne. Krigere løper fram og tilbake rundt dem. (side 153)

Det er heller ingen usikkerhet å spore i materiale han legger frem, det er bare en mulig tolkning av kildemateriale. Alt dette er ikke direkte feil. Jeg aner et godt kildearbeid rett under tekstens fremstilling, men det kan lett problematiseres.

At det er gjort mye arbeid er tydelig i den delen av boken som omhandler Mortens nåtidige jakt på svar rundt gåten «beinet inni relikvien». Denne delen er fremstilt i format av en dagbok. Vi lesere får dermed vite det forfatteren får vite, idet han får vite det. Denne delen fant jeg, som er midt inne i mitt eget historieprosjekt, svært interessant. I denne delen blir vi presentert for hvordan et historieprosjekt skrider fram, hovedsakelig i kildeansamlingen. Akkurat dette prosjektet har en utstrakt bruk av naturvitenskapelige metoder. Å finne denne delen av et historieprosjekt i skriftlig form er uvanlig, vanligvis er det jo et mål å skjule disse sporene mest mulig, la kildene tale for seg selv, la nåtidens påvirkning være så minimal som mulig og skjule våre verktøy mest mulig for leseren. Ikke det at det skal være umulig å etterprøve våre verker, men det er gjemt nedi referanser. Vi presenterer også kun resultatet og ikke jakten på resultatene som i dette tilfellet. Morten bryter dermed konvensjonene innenfor historiefaget. Et interessant virkemiddel, men bruddet skjer ikke helt grasiøst.

Dagboken gav en følelse av at forfatteren, bevisst eller ubevisst, ønsket å være en kommentar eller imitasjon av Dan Browns thrillerromaner, hvor Øystein Morten tar Robert Langdons plass som akademiker. Når Morten prøver å ta Langdons plass i fortellingen, blir det tydelig at selv om verden fremstilles rikt, full av adjektiver og detaljer om vitenskapen helt i grenseland, er det få hendelser i en historikers virkelige liv som setter det i fare. Ikke er det langtrekkende skruppelløse hemmelige organisasjoner som prøver å stanse vår helt i jakten på historiens hemmeligheter, men snarere byråkrati, bevaringshensyn og den religiøse symbolverdien i en relikvie, samt vitenskapens begrensninger.

Det hele blir dermed en kopi av en av Dan Browns romaner uten action. Hvorfor ønsker Øystein Morten å kopiere Dan Brown? Her kan vi bare spekulere, men enten gjør Øystein Morten dette for å forklare for oss lesere at Robert Langdons liv er en smule urealistisk, eventuelt ser han seg selv som en helt av denne litterære figurens kaliber. Konsekvensen for leseren er uansett det samme, at det blir en besynderlig leseopplevelse, enda mer med tanke på bokens teleologiske aspekt. I et narrativ hvor du oppdager faktaene sammen med forfatteren, forventer du en viss usikkerhet og åpning for nye veier historien kan gå. Her starter Morten med et premiss, og målet virker i større grad å bevise at virkeligheten er slik forfatteren ønsker den skal være, i motsetning til å bevise eller motbevise påstanden. Han forventer at alle andre har samme tro på prosjektet som ham selv, og at uansett hvilke undersøkelser på slike klenodier det er snakk om, er de verdt risikoene og skadene, fordi undersøkelsene virker kun til for å bekrefte det forfatteren allerede vet. Dette har jeg har stor forståelse for. Resultatet for boken sin del er at flere ganger i møtet med byråkratiet i sine forskjellige utgaver virker Morten litt lite forståelsesfull for andre hensyn enn å bekrefte hans teorier. Selv når han foreslår ganske radikale undersøkelser basert på flere store usikkerhetsmomenter som alle må treffe for å få noen gevinst av inngripenen, er denne holdningen tilstede.

Det virker derfor som denne boken har en rekke svakheter. Svaret er ikke så enkelt, for som jeg var inne på er det en bok av mange deler. Det er derfor snakk om hvordan og hvorfor man leser den. For min del ble jeg hele tiden underholdt, til tider opplyst og boken holdt hele tiden min interesse. Boken er lettlest, og temaene er interessante. Det er som fagbok for akademikere den faller gjennom, men jeg tror aldri det var målet å skrive en slik bok. Snarere var målet folkeopplysning, for selv med sine svakheter og feil vil jeg anbefale den med det som bakgrunn. En leser utenfor historiefaget vil her få et langt mer utfyllende og balansert bilde av vår største sagakonge. Om Øystein Morten finner det han jakter på, får leseren selv finne ut av, men det er et hint om at forfatteren jobber med en ny bok om Sigurd Jorsalfare.  Jeg skulle gjerne gitt et tydeligere hint, men det ville være å røpe for mye.

Denne teksten ble trykket i Fortid 4 2013 og er skrevet av Ole Kristian Håtveit, Masterstudent i historie, Universitetet i Oslo.

Av Ole Kristian Håtveit
Publisert 1. feb. 2014 10:44 - Sist endret 21. feb. 2019 14:46