Bokomtale: Mot nytenkning i cannabispolitikken?

Først: Hva er egentlig cannabiskultur? Pedersen og Sandberg forklarer den som en samling av ritualer, symboler og fortellinger som alle cannabisbrukere må forholde seg til. Fellesskapet, holdninger og stoffets symbolske mening er også en del av cannabiskulturen, og de ulike elementene er vevd inn i hverandre. Forfatternes utgangspunkt er at man må forstå denne kulturen for å forstå ulike problemer som knytter seg til bruk av cannabis.

Bokanmeldelse
Willy Pedersen og Sveinung Sandberg
Cannabiskultur
Universitetsforlaget, 2010

Cannabis er det mest brukte illegale rusmiddelet i verden. Her i landet er det cannabis i form av hasj som er mest utbredt. Hasjen kom til Norge og resten av den vestlige verden i perioden fra 1965 til 1970. Introduksjonen av cannabis falt sammen med kulturelle endringer, og blir gjerne sett i sammenheng med hippiekulturen og protestene mot USAs krigføring i Vietnam. Et hovedpoeng i denne boken er at bruk av cannabis representerer annerledeshet, opprør og motstand, noe som kan ses i sammenheng med hippiekulturen og dens holdninger. Forfatterne mener at det i dagens cannabiskultur fremdeles er høy grad av motstand mot kommersialisme, materialisme og kapitalisme. Cannabiskulturen er likevel tosidig. Stoffet kan også være knyttet til en kriminell og voldelig gatekultur. I kriminelle miljøer er cannabis vevd inn i en voldskultur, samtidig som miljøet også er preget av tyngre rusmidler og annen kriminalitet. En slik kultur står i klar motsetning til den «fredelige» cannabiskulturen.

Boken er delt i tre deler. Del en handler om cannabiskulturen, og her rettes fokuset mot de mer ressurssterke brukerne. Del to tar for seg den omfattende cannabisøkonomien. Her beskrives det hvordan cannabis smugles til Norge, hvordan distribusjon og dealing foregår, og hvordan dyrking av marihuana blir stadig mer utbredt. Del tre belyser medisinsk bruk av cannabis og betydningen av rusmiddelet i marginaliserte grupper. De medisinske brukerne er opptatt av å markere avstand til den opprørske cannabiskulturen, og tilhører derfor ikke denne kulturen på samme måte som vanlige hasjrøykere. De forstår at deres sak vil stå svakere dersom det er uklare grenser mot cannabis brukt for rusformål, og derfor er det viktig for dem å understreke at det bare er folk med alvorlige plager som burde få lovlig tilgang til cannabis.

Forfatterne tar også opp åpenbare svake sider ved cannabiskulturen, der logikken svikter. For eksempel er det interessant å se hvordan cannabisbrukere ofte er skeptiske til skadene knyttet til alkohol, samtidig som de mangler en tilsvarende bevissthet rundt de skadelige effektene av hasj og marihuana. Forfatterne stiller seg også avvisende til cannabiskulturens angivelige solidaritet. Cannabiskulturen hevdes å være bygd opp rundt verdier som fellesskap og solidaritet, likevel overser den at det er de svakeste som bærer de største kostnadene ved all bruk av rusmidler, også cannabis.

I arbeidet med boken har hundre personer rundt om i Norge blitt intervjuet. Intervjuobjektene består av både smuglere, dealere, brukere og cannabisdyrkere. Boken viser det brede spekteret av hasjrøykere – vi blir introdusert både for sporadiske, daglige, og medisinske brukere. Framstillingen baserer seg i stor grad på forfatternes tolkninger av brukernes historier. På bakgrunn av disse tolkningene kommer forfatterne med forslag til mulige politiske løsninger i cannabispolitikken.

På en internasjonal konferanse i 1925 ble cannabis underlagt den såkalte opiums-konvensjonen, noe som innebar at import, salg, bruk og besittelse ble gjort straffbart. Det var tilfeldigheter og et slags kupp på denne konferansen som gjorde at cannabis ble satt i samme bås som heroin. Gjennom hele boken viser forfatterne hvilke konsekvenser denne avgjørelsen har fått.

De siste årene har det blitt mer fokus på problemene som er knyttet til strenge straffer for bruk av tyngre rusmidler. Forfatterne mener det er på tide med nytenkning også i cannabispolitikken. Hvordan bør så en fornuftig politikk utformes? Er kriminalisering og fengselsstraffer riktig fremgangsmåte for å begrense bruk? Nei, mener Pedersen og Sandberg. Uten å gå nøye inn på forfatternes forslag til reformer vil jeg peke på noen interessante aspekter. Det er viktig for forfatterne å understreke at de fleste sporadiske brukere ikke vil ta skade av cannabis. Overdreven bruk kan derimot være skadelig og skape problemer for brukeren. Likevel hevder Pedersen og Sandberg at den viktigste årsaken til at hasj er farlig er at brukerne risikerer å bli trukket inn i kriminalitet.

Det er her spørsmålet om legalisering kommer inn. Det blir trukket frem at et av hovedmålene med ulike legaliseringsmodeller har vært å skille cannabismarkedene fra markedene for farligere stoffer. Forfatterne mener at man ved å legalisere dyrking i liten skala kan unngå at cannabisbrukere kommer i kontakt med dealere og kriminelle miljøer. En slik strategi kan svekke det illegale markedet, uten å legalisere cannabis. For forfatterne er hovedproblemet som knytter seg til avkriminalisering den veldokumenterte sammenhengen mellom tilgjengelighet og bruk av rusmidler.

Innholdsmessig mener jeg det er lite utsette på boken. Selv om den bare er på litt over to hundre sider tar den grundig for seg de fleste aspekter som er knyttet til cannabis. Den er godt skrevet og overraskende enkel å lese, noe som gjør den tilgjengelig for flere enn sosiologer og eksperter på feltet. Man slipper å måtte forholde seg til mange vanskelige faguttrykk, og i den grad man møter vriene begreper er disse godt forklart. Det at intervjuer er flettet inn i teksten gjør boken mindre tung å lese. Gjennom intervjuene får man innsyn i mange forskjellige brukertyper og brukermønstre. Dette, sammen med forfatternes treffende tolkninger av brukernes historier, er med på å gjøre boken både tilgjengelig og interessant. Jeg synes likevel det i noen kapitler er vel mye gjentakelser. Sannsynligvis er dette gjort for å understreke viktigheten av noe, men etter min mening kunne slikt vært luket vekk.

Forholdet mellom den opprørske cannabiskulturen og den illegale økonomien er et gjennomgangstema i boken, men vi får i liten grad høre noe om forholdet mellom den «fredelige» cannabiskulturen og den voldelige gatekulturen. Selv om det sannsynligvis ville falle litt utenfor resten av bokens hovedfokus – og kanskje er det derfor heller ikke særlig hensiktsmessig her – synes jeg det kunne være interessant å høre noe mer om forskjellene, og eventuelle likheter, mellom disse kulturene.

Alt i alt er dette en bok det virkelig er verdt å lese. I tillegg til å ta opp ulike problemer knyttet til cannabis, gir første del av boken et godt bilde av hasjens historie i Norge fra hippie-miljøet i Slottsparken på slutten av 60-tallet og fram til i dag. Forfatterne viser her hvordan ulike subkulturer har tatt til seg cannabis, og gjort stoffet til en sentral del av sin mytologi. For de som vil lære om hasjens utvikling i Norge er boken derfor leseverdig. Forfatterne sier selv at deres mål med boken er å bidra til å redusere de negative effektene av dagens ruspolitikk. Boken er derfor et ”must” for de som interesserer seg for narkotikapolitikk. Mange vil hevde at cannabisdebatten er preget av unyanserte stand- punkter. Forhåpentligvis kan denne boken være med på å gjøre debatten mer informert.

Hentet fra Fortid 4 2010.

Emneord: cannabis,  medisin,  opprør,  rus,  sosiologi Av Dag Jostein Juvkam
Publisert 29. jan. 2014 08:16 - Sist endret 21. feb. 2019 14:46