C. Hals Gylseth – Gestapos hemmelige terrorplan

Operasjon Blumenpflücken var et motterror-tiltak fra Gestapo som svar på motstandsbevegelsens likvidasjoner under krigen. Likvidasjoner skulle hevnes ved at Gestapo likviderte motstandsmenn én for én, men samtidig gjort på en slik måte at det kunne se ut som motstandsbevegelsen sto bak også disse. Det ville skape forvirring og frykt.

Bokprosjektet Gestapos hemmelige terrorplan skal ha blitt initiert ved en etterkommer etter et av ofrene, Anne-Kat. Hærland, og Aschehoug forlag kontraherte Christopher Hals Gylseth for å gjøre jobben. En motivasjon for Gylseth skal ha vært å renvaske ofrene for likvidasjonsmistanke, ifølge Ringerikes Blad. Ingen skal tro at ofrene ble likvidert av motstandsbevegelsen for å ha vært kollaboratører.

«Antallet blir ofte oppgitt til mellom 4 og 9—10, men kan være noe høyere», heter det om Blumenpflücken-ofrene i Norsk krigsleksikons artikkel om «operasjonen». Gylseth slår derimot raskt fast at antallet er 11, pluss at ytterligere én overlevde (s. 8). Sigrid Hammerø, som er nevnt som Blumenpflücken-offer i NKL, regnes ikke som det av Gylseth. I så måte er det et viktig oppklaringsarbeid som er gjort med denne boka.

Mange av kapitlene er godt skrevet, og generelt er boka best mot slutten. Det er likevel en variert blomstersuppe Gylseth har kokt i hop på denne terrorplanen. Buketten inneholder alt fra tulipaner til tistler og tilårskomne hundekjeks.

Det som skjuler seg bak bukett-metaforen er da selvsagt de ulike kapitlene. Nesten alle bokas kapitler omhandler en enkeltperson som var enten overgriper eller blant de elleve ofrene i denne terroren, og i disse tilfellene er kapitlene oppkalt etter personen.

Det minner om oppskriften i De dødsdømteanmeldt av meg tidligere, men her hos Gylseth er det mer gjennomført hvem som er omtalt og ikke. For eksempel valgte forfatteren av De dødsdømte å omtale noen personer som var dømt til døden og så benådet, men å overse mange andre. I Blumenpflücken er det jo bare en person som overlevde, Nikolai Schei, så det var selvsagt enklere å bestemme at han skulle omtales i tillegg til de elleve dødsofrene.

En svakhet ved boka er imidlertid at personer dukker opp på rare steder, andre steder enn i de kapitlene de hører hjemme. Ta for eksempelet kapittelet om han som overlevde, Nikolai Schei (som seinere ble kjent for å slå sammen norske kommuner). Kapittelet om ham begynner med en relevant gjengivelse av agenter på husbesøk. Plutselig begynner Gylseth derimot å fabulere rundt de tre agentene som står på gata, og drar inn en del om deres bakgrunn og personligheter. Digresjonen fortoner seg fullstendig irrelevant for forfølgelsen av Nikolai Schei, som her:

«Han har det med å be utvalgte norske fanger på middag. Det er snakk om tenåringsgutter eller unge menn […] Weiner, på sin side, er ikke opptatt av unge gutter. Tvert imot viser han gjerne en påfallende interesse for andre menns koner» (s. 81-83).

Blant disse avsporingene i buketten finner man også visne kronblader av annen sort, som når Hellmuth Reinhard i løpet av to sider kalles både Reinhardt, Reinhard og Reinard.

gestapos_hemmelige_terrorplan-gylseth_christopher_hals-24132265-3667385134-frntEt annet eksempel på ting som kunne vært bedre, gjelder Gunnar Lindvig. Motstandsbevegelsens likvidering av statspolitimannen Lindvig var startskuddet for hele Blumenpflücken-operasjonen; det første Blumenpflücken-offeret var et regelrett sonoffer for Lindvig. Det fortelles det da også om i første kapittel, der det naturlig bør omtales. Likevel stiller Gylseth følgende, nærmest eksistensielle spørsmål i fjerde kapittel: «Så hvem var Lindvig?» (s. 71). Det burde vel vært avklart tidligere i soga. Også i andre kapittel omtales Lindvig som om han til da var ukjent for leseren (s. 45f).

Veksling mellom preteritum og historisk presens som skriveform (altså at det har skjedd i fortid, men skrives som om det skjer i nåtid) brukes blant annet i første kapittel. Dette er vel et såkalt litterært virkemiddel. Som sådan virker det amatørmessig — å, så spennende å høre at offeret «runder hjørnet nå»! (s. 23).

En siste kritikk skal gå på at Gylseth ikke reserverer seg for å rakke ned på historiske aktørene. Nærmere bestemt brukes fysiognomi som forklaringsfaktor på dårlige karaktertrekk. Dette simple fiendebilde-grepet ble brukt i bøker og presse i en hevnfase etter krigen, og er vel ellers best kjent fra eventyr. Men selv i en nyere bok som denne kan nazistene enten være «en relativt enkel og brutal mann» (s. 69), ha «øyne, som gjerne oppfattes som kalde og beregnende» (s. 80), «har egentlig ikke noe heldig utseende. Øynene sitter tett sammen, han har stor nese og liten munn. […] pannen er høy. Han ser svak ut» (s. 152), eller være «en høy mann med et påfallende, uhyggelig utseende. […] som en gorilla. Han kunne også like gjerne ha spilt Frankensteins monster» (s. 167).

Selv om det også finnes positivt ladede beskrivelser av nazister, eksempelvis «et godt, litt røft utseende […] Mange kvinner vil si at han er en flott mann å se på» (s. 80), så skjønner jeg ikke poenget med å «veie opp» på denne måten heller. Stoffmessig er dette tistler som burde vært utelatt fra Gylseths blomstersuppe. De gjorde at leseropplevelsen til tider ble tornete.

Emneord: Bok på 30 sekunder,  Bokmeldinger
Publisert 7. juni 2014 13:07 - Sist endret 21. feb. 2019 14:46