Bokmelding: Eirik Veum – Statspolitiet

Eirik Veum kom i 2011 ut med boka Nådeløse nordmenn. Det viser seg raskt at dette er navn på en serie, og bokas undertittel Statspolitiet 1941-1945 er første av tre bind i serien. Boka skapte mye blest da den kom ut, og ettersom bind to, Hirden 1933-1945 kom ut nylig, er det grunn til å se litt på den igjen. Hva er det bøkene egentlig bringer til torgs?

Kritikken først: Denne har stort sett gått ut på at Veum har navngitt svært mange i Statspolitiet, og nå gjør det samme med Hirden. Innsigelsene går da ut på bredden i omtalen, bl.a. at det omtales «en 17 år gammel sekretær som neppe var spesielt nådeløs» (Morgenbladet). Under paneldebatt på Riksarkivet spurte debattleder da også om det ikke var Veum selv som var nådeløs? Dette skapte lett latter i salen. Veums argumenter for at han er alt annet enn dette, går for det første på at dagens nordmenn har rett til å vite hva som en gang skjedde – nå er det «på tide» (forord, s. 8). For det andre ville en anonymisering kaste uberettiga mistanke på andre i nærheten – som kunne komme i søkelyset for å være nådeløse, uten å ha vært det (s. 10).

En ekskurs kan vi tillate oss: en presseanalyse av omtalen av den 17-årige sekretæren! Søker man på «17 år gammel sekretær» i Retriever kommer det nemlig opp raust med treff fra presseblesten rundt Hirden-lanseringen, som også av flere kobles til etikkdebatten om Marit Christensens bok Moren.

  • «Der navngir han alle som var ansatt i det norske Statspolitiet under okkupasjonen. Blant dem var en da 17 år gammel sekretær, som ikke ble dømt for noe som helst og neppe var særlig nådeløs». Skrevet av Sven Egil Omdal i lørdagskronikk syndikert i Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Fædrelandsvennen 21.9.2013. Kobler Hirden og Moren.
  • «Erik Veums bestselger Nådeløse nordmenn navnga samtlige ansatte i det norske statspolitiet under okkupasjonen, herunder en 17 år gammel sekretær som neppe var spesielt nådeløs». Skrevet av Frank Rossavik i Morgenbladet 1.11.2013. Også han kobler Hirden og Moren, men henviser ikke til Omdal.
  • «Også Veums forrige bok, om Statspolitiet, skapte debatt. En 17 år gammel sekretær ble navngitt i dette selskapet, enda hun ikke ble dømt for noe som helst». Skrevet av Rune Hallheim som Aftenposten-kommentar 5.11.2013. Verken Rossavik eller Omdal henvist til, men kobler ikke til Moren.
  • «I fjorårets «Nådeløse nordmenn», som ble tungt kritisert av faghistorikere, navngir han alle som var ansatt i Statspolitiet mellom 1941 og 1945, deriblant en 17 år gammel sekretær som ikke ble dømt for noe som helst og neppe var særlig ‘nådeløs’ heller». Skrevet av Torgrim Eggen som lørdagskronikk i Dagens Næringsliv 9.11.2013. Kobler Hirden og Moren, men henviser (surprise surprise?) verken til Omdal, Rossavik eller Hallheim.

Jeg skal ikke si så mye om navngiving, annet enn en liten observasjon. Det virker ikke som han er kjent eller fortrolig med dem han skriver om. I Statspolitiet omtaler han konsekvent Einar Dønnum med hans fulle navn, Einar Olav Christiansen Dønnum. Hvorfor dette unaturlige grepet? Det heter også Karl Alfred Nicolay Marthinsen gjentatte ganger, heller ingen vanlig navneform for denne personen. Hvorfor ikke også skrive Vidkun Abraham Lauritz Jønsson Quisling når man først er i gang?

Historisk bok?

La oss forlate den uttværede navnedebatten, og heller stille et spørsmål som åpenbart bør stilles. Var Statspolitiet en historisk bok? Første mulige kriterium, at den er skrevet av en utdannet historiker, kan vi la være å krysse av. For det er den ikke. Men det må den jo ikke nødvendigvis være, blant annet har jeg nylig anmeldt en ganske god biografi skrevet av en sosialantropolog (se Historieblogg). Ensidig fokus på formelle titler er vel som å nekte å anerkjenne at et band kan spille i flere enn en musikksjanger.

Viktigere er det å spørre: Stiller boka Statspolitiet historiske spørsmål? Jeg skal nå ramse opp noen slike spørsmål, og så svare kort på om de er stilt i boka.

(a) Var Statspolitiet bedre eller verre enn tilsvarende politi i andre land? (b) Var det kun destruktive eller også noen konstruktive krefter i Statspolitiet? (c) Finnes det noen mønstre i rekrutteringen til Statspolitiet?

Svaret på om disse spørsmålene er stilt er nei. Med andre ord foreligger det ikke ennå noen historisk bok om Statspolitiet selv om Veum har skrevet 1008 sider om temaet.

Hadde det tabloide navnet Nådeløse nordmenn vært renska bort, og undertittelen spesifisert for å understreke at dette ikke er eller kan være selve verket om Statspolitiet, kunne et mulig dekkende navn være: Svartebok for Statspolitiet. Da beskriver tittelen hva boka faktisk handler om, nemlig det fæle som folk herfra gjorde. Med dette kommentert står vi igjen med ett spørsmål; er boka lesverdig?

Hva med etterretteligheten?

Også dette temaet får behandles kort. Men en stikkprøve fortalte meg kanskje det jeg trenger å vite.

Jeg holder på med et prosjekt om Karl Georg «Goggen» Andersen, og tenkte det ville være festlig å ta en stikkprøve hos Veum. Hva skriver han om Goggen? Goggen blir faktisk omtalt ved ett tilfelle, selv om han ikke hadde noe direkte med Statspolitiet å gjøre:

Veum omtaler restauranten Löwenbräu som «en restaurant, bar, sjekkested og bordell for tyske soldater og offiserer drevet av den norske Abwehr-agenten, storsmugleren, tivoli- og restauranteieren Karl Georg ‘Goggen’ Andersen fra Hetland utenfor Stavanger». Dette skal ha kommet «frem under rettssaken» mot Goggen, men så vidt jeg kunne se står det verken at Löwenbräu var et bordell, at Andersen var Abwehr-agent (ble frikjent), eide en restaurant eller var fra Hetland. Veum har nok foretatt en rask lesning av sekundærlitteratur hvor det fantes noen unøyaktigheter, og så lagt til noen egne.

Emneord: Bok på 30 sekunder
Publisert 7. feb. 2014 06:04 - Sist endret 13. apr. 2021 21:05