En grammatisk og syntaktisk ødemark
Det som først slår en er dessverre at boka er skrevet i et norsk språk som er alt annet enn stilsikkert. Jeg vil anta at forfatteren er godt innforlivet i tysk kultur og har «tenkt mer tysk» enn han har tenkt norsk under skriveprosessen, noe som har resultert i unaturlige og tunge setninger. Her er ett eksempel:
«I sitt svar nevnte Planck, i nærvær av vitenskapsminister Bernhard Rust og innenriksminister Wilhelm Frisk, ti disponible jødiske krefter, Fritz Haber og Heinrich Hertz, tyske navn ved siden av Conrad Roentgen og Carl Bosch ‘som hadde oppnådd anerkjennelse og ære over hele verden'» (s. 40).
Noe slikt ville ikke vært lov å skrive i Fortid. Her er et annet sitat som ikke er så tungt som det er fullstendig uforståelig:
«[Jürgen Habermas] henviser til at det i Nice proklamerte EU-grunnrettighetscharter i 2000 tar hensyn til den omstendighet at unnfangelse og fødsel mister det for vår normative selvforståelses vesentlige element av den opprinnelige indisponibelheten» (s. 113).
Man kan leke finn en feil: «Den tyske jødiske politikeren Walther Rathenau (1867–1929) fra Det tyske demokratiske parti (DDP) forsøkte å noen år tidligere den samme forsoningspolitikk overfor Frankrike og Russland, men ble myrdet i april 1922» (s. 26).
Det finnes også flust av grammatiske feil, særskrivingsfeil med mer. For eksempel er det ett sted pakket inn en bøyningsfeil og en stavefeil i ett og samme instituttnavn: «[…] nyttig for Instituttet for antropologi, menneskelige arvelære og eugenik […]» (s. 55). Til og med baksideteksten har en feil bruk av ubestemt form, «I 1947 endret instituttet navn til Max Planck-selskap». Særskrivingsfeil finnes det også en del av.
Formål og gjennomføring
Baksideteksten lover også «en samlet historie om dette sentrale tyske forskningsmiljøet». Det samme forsettet finner vi igjen i brødteksten: «å gi et helhetsbilde av de positive og negative sider ved det ledende tyske forskningsselskapet KWG/MPG i 1911–2011/12». Samtidig er det gjort et «bevisst utvalg» av institutter (s. 135). Instituttene som er valgt, er jo da de som gir et mest mulig negativt bilde, og som i størst mulig grad kan understøtte forsettet om å behandle den «mørke fortid». Den dystre paletten inneholder da blant annet eugenikk, atomvåpenforskning, kjemisk våpenframstilling og medisinske forsøk på mennesker.
Av helhetlig institusjonspolitikk er det også skrevet mest om de negative sidene, som trakasseringen under Hitler-regimet av de ansatte med jødisk bakgrunn. Trakasseringen ble ikke motvirket godt nok av instituttet, framhever Foss, og lenge ble det ikke tatt noe ordentlig oppgjør med det heller.
Det var heller ikke bare under naziregimet at instituttet skaffet seg dårlig karma. Som Bernt Hagtvet også beskriver i Dag og Tid (11.4.14) var instituttets forsker, Fritz Haber som sågar vant Nobelprisen i kjemi, med på å utvikle kjemisk krigføring under første verdenskrig. Etter at krigen hadde stilnet fortsatte gasseksperimentene ufortrødent, og i 1922 så en ny oppfinnelse dagens lys: Zyklon B.
Den fortjenestefulle delen av Foss’ arbeid er at han har syntetisert mye forskning fra et av verdens viktigste akademiske land, Tyskland, gitt en kortfattet framstilling av et viktig insitutt (altså ikke av «tysk vitenskap») og pekt på viktige hendelser i vitenskapshistorien. Boka er imidlertid preget av så mange pussigheter, allerede fra den misvisende tittelen, at den burde vært gjennomarbeidet bedre før den fikk komme ut. Dette burde Scandinavian Academic Press, av alle, ha skjønt.