Bokmelding: Aktuell biografi om Stortingets sterke mann og hans myke sider

Historiker Iselin Theiens biografi om Carl Joachim Hambro forteller norsk mellomkrigs- og krigshistorie gjennom øynene på Høyres og Stortingets «sterke mann». Vi blir godt kjent med den mytologiserte kjempen fra Stortinget, som hvileløst slåss for både fedrelandet og et økt internasjonalt samarbeid. Gjennom sin kildebruk gir Theien samtidig leseren et innblikk i en mann tynget av kjærligheten til kvinnen han ikke kunne få. Boken danner dermed et godt og sammensatt bilde av bergenseren, avisredaktøren, politikeren, demokratiforkjemperen og en håpløst forelsket mann.

Portrett: Carl Joachim Hambro

FRA KRIG TIL KRIG. EN BIOGRAFI OM C. J. HAMBRO
Iselin Theien
Spartacus 2015

J. Hambro er for de fleste mest kjent for sin rolle under aprildagene 1940. Han var primus motor for å evakuere konge og regjering fra hovedstaden og sentral under utformingen av Elverumsfullmakten. Denne historien er godt kjent og har nærmest bidratt til å mytologisere Hambro. I Alf R. Jacobsens populærhistoriske bok Kongens nei, beskrives han som den resolutte statsleder, som gjentatte ganger blir nødt til å stramme opp en gråtende statsminister Johan Nygaardsvold.[1] Theien bruker ikke mer enn 70 av bokens 300 sider på krigsårene, noe som kjennes befriende. Samtidig er dette et uunnværlig emne i en Hambro-biografi og blir på mange måter bokens klimaks. Alle kapitler før denne delen er med på å kronologisk bygge opp mannen bak myten fra april 1940. Boken beskriver dannelsesreisen som vaksinerte Hambro mot totalitarismen og Hitlers sjarlataneri da det gjaldt som mest.

Boken åpner med det Theien kaller et forord, som i praksis fungerer som et kort bakgrunnskapittel. Her tar hun for seg Hambros oppvekst, skolegang, studietid og tiden som redaksjonsmedlem, og etter hvert redaktør i Morgenbladet. Bokens tittel, Fra krig til krig rettferdiggjøres med at Hambros vei inn i politikken sammenfaller med slutten av første verdenskrig. I 1919 ble han valgt inn som stortingsrepresentant for Høyre. Boken følger Hambro gjennom de turbulente mellomkrigsårene da landet ble styrt av flyktige mindretallsregjeringer, mens han besatt en rekke politiske roller. Han var utenriksminister, Norges Folkeforbundsrepresentant, partileder for Høyre og stortingspresident, men aldri statsminister. Ifølge Theien passet dette Hambro ypperlig. I mindretallsregjeringenes tid var det på Stortinget den reelle makten lå, og det var her Hambro dominerte.

Historien om mellomkrigstiden fortelles i stor grad gjennom Hambros brev til sin mangeårige elskerinne, den noe eldre skuespilleren Gyda Christensen. Et sidesprang fra hans kone, Gudrun, som de fleste visste om, men nødig omtalte offentlig. Denne unike kilden gir en dybde til biografien, ved å mykne opp Hambro-myten. Vi opplever de turbulente verdensbegivenhetene gjennom en manns brev til sin store kjærlighet. På tross av sin verdensvante fasade bestående av eksepsjonell taleførhet, ekstravagante reiser og champagne-middager med verdenseliten, slet Hambro med å passe inn. Theien viser hvordan Hambro bretter ut om sin ensomhet til Gyda: «Jeg kan ikke greie mennesker», klaget han (s. 76). Det viser seg at den store taler slet med småpraten. I tillegg led Hambro av vedvarende dårlig økonomi, noe han også klaget over i brevene til Gyda. Slike partier er med på å gi Hambro gjenkjennelige trekk for alle oss dødelige, til avveksling fra den mytologiserte mannen.

Hambros eksentriske personlighet kommer fram på flere måter gjennom disse brevene. Det er gøy å lese Hambros frustrerte utbrudd over sine politikerkollegaer. Som at Johan Ludwig Mowinkel forbløffet ham med sin mangel på intelligens og at Johan Hjort var en unge (s. 51). «Han er ikke fremragende begavet» var eksempelvis Hambros dom over den britiske utenriksministeren Austen Chamberlain (s. 85). Han brettet til og med ut om øyensynlig hemmelighetsstemplet informasjon fra møter i Folkeforbundet til sin norske elskerinne. I september 1938 skisserte han for Gyda det som dager senere skulle utgjøre forbundets kriseresolusjon i tilfelle krig. Han sørget riktignok for å understreke at innholdet var strengt hemmelig (s. 178).

Hambro har blitt kjent som en av Norges store kritikere av totalitarismen – en demokrat på sin hals.

«Hambro har blitt kjent som en av Norges store kritikere av totalitarismen – en demokrat på sin hals.»

Denne rollen er i aller høyeste grad viet oppmerksomhet også i denne biografien. Hambro kritiserte den revolusjonshungrige fløyen av arbeiderbevegelsen, samtidig som også de høyreradikale kreftene i eget parti fikk gjennomgå. Som representant for partiets moderate krefter, påtok han seg rollen som politisk gjeterhund. Hans anstrengelser for å holde partiflokken samlet bidro til at norsk politikk klarte å befeste sine demokratiske prinsipper i en urolig tid. Som stortingspresident var Hambro tydelig og viste liten tålmodighet med uparlamentarisk karakteristikk av motstandere. Theien beskriver godt konfliktene med Fedrelandslaget hvor Hambro sterkt kritiserte deres antiparlamentarisme. Da Fedrelandslaget ville stille Fritjof Nansen som statsministerkandidat skal Hambro ha reagert. Her skal han ha ytret at en hvilken som helst skiløper ikke kunne gjøres til statsminister (s. 62).

Biografien preges av hovedpersonens kompromissløse forsvar av demokratiet og hans enorme arbeidsevne. Dette gjaldt også utenfor landegrensene. Hambro ble omtalt som «Utenriksdepartementets pleiemor» etter at han overøste departementet med oppdragende «modertukt» for å få det til å tenke analytisk fremfor byråkratisk (s. 41). I 1926 ble han valgt som Norges representant i Folkeforbundet, en post han holdt i en årrekke. Begrunnet i hans demokratiske overbevisning, gikk han fra å være skeptisk til forbundet, til å bli en av Norges fremste talspersoner for internasjonalt samarbeid. Som en mann fra Europas utkantstrøk talte han de små statenes sak i Genève. Han kjempet for mellomstatlige løsninger som sørget for at Europas mange småstater ikke druknet i stormaktenes bølgeskvulp. I 1939 ble han også Folkeforbundets siste president, en stilling han beholdt til forsamlingen ble oppløst i 1946.

I en tid da folkesuverenitetsprinsippet sto under press, var parlamentarikeren Hambro dens forsvarer. Han kritiserte Italias invasjon av Etiopia og Sovjets inntog i Finland. Hambro fremstår tidvis som Norges svar på Winston Churchill. Dette gjelder særlig i hans årvåkenhet overfor Hitler-Tyskland. Spesielt synlig i hans sobre innstilling til München-avtalen, der andre i 1938 lot champagnekorkene sprette i naiv optimisme. Til tross for Hambros iherdige kamp for parlamentarisme og demokrati, ble likevel overmakten til slutt for stor. Sakte vokste Europas mørke skyer seg større enn selv Stortingets store mann.

«Sakte vokste Europas mørke skyer seg større enn selv Stortingets store mann.»

De totalitære kreftene var ikke lenger til å stoppe og krigen som måtte komme kom. I noen uoversiktlige timer på morgenen 9. april var Hambros hode som kjent kaldt. Hans livs største bidrag til det norske demokratiet var å sette kongen og regjeringen på toget til Hamar. Kombinert med Elverumsfullmakten, var dette beslutninger som i ettertid har blitt ansett som avgjørende for motstandskampen og krigens utfall i Norge.

Hambro tilbrakte okkupasjonsårene i USA. Der arbeidet han for å informere om og samle økonomiske midler til hjelpearbeidet i Norge. Under dette oppholdet døde hans kone, Gudrun, av kreft og Hambro tok dette naturlig svært tungt. Samtidig pågikk det en maktkamp mellom ham og Trygve Lie, og han følte seg stadig mer isolert fra norsk politikk og Londonregjeringen. Da krigen omsider var slutt mottok han en rekke æresutmerkelser, men det gjeveste var kanskje likevel at han i 1946 omsider fikk gifte seg med Gyda. Likevel har denne siste delen av boken noe melankolsk over seg. Det politiske landskapet hadde gjennomgått store endringer i løpet av krigen, og igjen i likhet med Churchill, var Hambro en politiker fra en annen tid. Helten fra 9. april følte seg aldri helt hjemme i den norske etterkrigspolitikken. Han var likevel engasjert til det siste, men døde knappe 80 år gammel i 1964 – samme år som Gyda.

Som på Hambros tid, tilhører Norge fortsatt Europa. I møte med et vaklevorent europeisk samarbeid, klima- og flyktningkriser, samt voksende oppslutning om autoritære ideer, er det på høy tid med en ny Hambro-biografi. La oss håpe at Erna Solberg og hennes arvtagere, på samme måte som sin forgjenger, fortsetter å holde partiet samlet i det moderate sjiktet. Og at den ellers urolige regjeringen og sprikende høyresiden står stødig forankret i sin antiautoritære tradisjon.

Theien skriver godt og er nøktern i sin fortellerstil. Hennes studieobjekts fargerike person og bokens periodiske avgrensning bidrar med nok dramatikk til å hekte leseren. Bokens relativt begrensede omfang, gjør at det dog tidvis blir liten tid til å gå grundigere inn på enkeltbegivenheter og temaer. Personlig skulle jeg ønske Theien hadde viet noen flere sider til å diskutere antisemittismen som var rettet mot Hambro personlig. Der særlig Bondeparti-organet, Nationen, hang seg opp i Hambros jødiske familiebakgrunn. Boken er generelt lettlest og innholdet tilgjengelig for alle som vil bli bedre kjent med en av den moderne norgeshistoriens viktige personer – med eller uten innføringsfag i nyere norsk historie. Alt i alt fremstår Fra krig til krig som en gjennomarbeidet biografi med historiefaglig tyngde.

Martin Aasbø Ringdal (f. 1985), er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet tidligere utgitt artiklene «Å snuse på kosmos» (Fortid 1/2016) og «Sions vises jødebolsjeviker» (Fortid 2/2015).

NOTER

[1] Jacobsen, Alf R. Kongens nei. Vega Forlag. Oslo 2011 s. 68-69.

Bokmeldingen er trykket Fortid 02/2016.

Emneord: #2 2016,  1900-tallet,  Norge,  totalitarisme,  ww2 Av Martin Aasbø Ringdal
Publisert 13. aug. 2016 10:02 - Sist endret 13. apr. 2021 21:07