Bokmelding: Gjør Olav Haraldssons tid levende

Hvitekrist – Om Olav Haraldsson og hans tid

Tore Skeie

Gyldendal, Oslo, 2018

 

Er det mulig å skrive en engasjerende og tilgjengelig historiefortelling, som samtidig er en solid og nyansert historieframstilling? Etter å ha lest Tore Skeies nye bok om Olav Haraldsson og tiden han levde i, er svaret i stor grad ja.

Dette er første bind i Gyldendals kommende fembindsserie Kongenes tid, som handler om de største norske viking- og middelalderkongene og deres samtid. Her legges det vekt på å knytte kongene til tiden de levde i og framstille dem som en del av et større europeisk samfunn.

 

I denne boka følger vi Olav på vikingferd; i Østersjøen, til England, nedover det europeiske kontinentet og helt til det arabiske andalusiske riket (dagens Spania). På sine reiser involveres han i voldsomme intriger og maktkamper, før han etterhvert tar turen hjemover for å ta makten i Norge, søkklastet med gull. Selv om Olavs vikingtokter og strider fungerer som en rød tråd, er hovedfokus ofte på andre aktører og andre samfunn som Olavs liv berører.

 

Skeies mål har, ifølge ham selv, vært «å skrive en sammenhengende, dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filologisk forskning, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold.» Dette lykkes han langt på vei med. Han kombinerer detaljerte beskrivelser, som skaper medrivende innlevelse, med større oversiktsbilder av samfunn og personer. Han tar også mange steder et skritt tilbake for å diskutere kildene og hvilke utfordringer det innebærer å forstå tiden gjennom dem. Alt på en lettfattelig og lesverdig måte, i den grad det store og kompliserte persongalleriet tillater det.

 

Tore Skeie tar oss med på en reise, til en annen tid og en annen verden. Når permen åpnes, utfolder det seg et kart, som samtidig som det er velkjent, også har et eventyrlig slør over seg. For selv om det har de velkjente formene til Europa, er det utbrodert med tegnede trær og fjell, buktende elver som snor seg gjennom landskapet og eksotiske navn: Al-Andalus, Gardarike, Lotharingia, Skiringssal, Hjaltland, Bysants. Det er nesten som å komme inn i en fantasy-roman.

 

Inntrykket forsterkes når man begynner å lese: «De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen.» Innlevelsen gjør det vanskelig å ikke bli fengslet, og før en vet ordet av det er en transportert inn i Olav Haraldssons verden; en verden med intriger, vold, eventyrlige reiser, skatter, kameraderi, forræderi, overgrep og krig, som nærmest får Game of Thrones til å blekne. Den dramaturgiske oppbyggingen og språket fungerer godt. Noen ganger maler Skeie med brei pensel, andre ganger med mer finkornede strøk. Overgangene mellom de ulike scenene er velredigerte, tidvis med en god porsjon dramatisk ironi, som kan minne om sagalitteraturens tørrvittige hjerteråhet. Ofte får vi presentert en bakgrunnsoversikt over de rådende forhold og forutgående intriger, før Olav dumper inn med sitt kompani av vikinger. Hovedpoenget er ikke å vise hvor viktig Olav var som aktør – ofte er det sparsommelig med kildegrunnlag som nevner nettopp hva han gjorde – men å framstille de fargerike og voldsomme samfunnene og endringsprosessene han var en del av. Dette var en verden med store muligheter for ressurssterke opportunister som Olav.

 

Skeie skriver i etterordet at han vil «unngå den nasjonale historieskrivningens tvangstrøye, og heller utforske dette universet på dets egne premisser.» Store deler av boken behandler forhold utenfor Norges grenser. For den som først og fremst kjenner Olav gjennom Snorre, Stiklestadspelet eller norsk historieskriving, er det nytt, forfriskende og opplysende å få et innblikk i dette større bildet som Olav er en del av. Det kan kanskje bli litt i overkant mange beskrivelser av intriger og krig, særlig i England, der de nærmest ser ut til å kappes om å overgå hverandre i grusomheter, forræderi, maktmisbruk og undertrykkelse. Men dette var en viktig side av tidens virkelighet, og for å forstå Olav og hans tid er det vesentlig å få dette inn under huden. Samtidig som vi får mange detaljerte innblikk i den virkeligheten som Olav opplevde i Europa, blir den mest kjente delen av Olavs liv – hans maktkamper i Norge for å vinne landet under seg og hans ettermæle som helgen – viet en kjappere og mer overfladisk gjennomgang.

 

De lange reisene, mange intrigene og store persongalleriet kan gjøre det utfordrende å henge med i svingene, men for å gjøre dette mer oversiktlig, har boka en personoversikt i starten. Her presenteres de ulike personene ut fra slektskap og/eller alliansetilknytning, noen også med en kort karakteristikk. Æthelred beskrives slik: «Angelsaksernes konge, både svak og sterk, usikker og despotisk», mens Tore Hund beskrives som «Hålogalands viktigste høvding, Olavs lendmann, men ikke hans venn.» Dette fungerer godt som hjelp til å holde oversikten, samtidig som de små treffende karakteristika får fram det viktigste og gjør leseren nysgjerrig. Permene inneholder kart, ett over Europa og ett over Nord-Europa, der de fleste av landene, byene og slagstedene som nevnes i historien er markert. Dette gjør det lettere å følge med og skaper også assosiasjoner til fantasy-litteraturen, der kart i permene nærmest er en sjangerkonvensjon. Til slutt er det også tatt med en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene. Disse grepene gjør boka tilgjengelig og oversiktlig, selv om den spenner over store avstander og et stort persongalleri.

 

Samtidig er dette en solid, faglig historieframstilling. Skeies styrke er nettopp at han klarer å kombinere denne eventyrlige utpenslingen av samfunnet med en grundig gjennomarbeidet og gjennomsiktig formidling av historien og samfunnet han beskriver. Skeie starter sin fortelling med Snorre, i en slags rammefortelling. Dette fungerer utmerket som et episk grep i starten, der framstillingen av Snorres siste timer, som er belagt med flere samtidskilder, framstår mer «realistisk» enn det litt større avstandspreget som formidles omkring den mer mytiske (og mindre samtidskildebelagte) tiden to hundre år før – Olavs tid. Dette grepet tydeliggjør også nettopp dette aspektet; at forståelsen av Olavs liv er preget av Snorre og andre sagaforfatteres senere formidling.

 

Skeie prøver likevel i størstedelen av sin bok å knytte sin historieframstilling i størst mulig grad til samtidskilder. Han tar i bruk europeiske krøniker og historiefortellinger som er skrevet nærmere begivenhetene de omtaler enn sagaene, og bruker også kvad fra skalder som var sammen med Olav og andre som levde på samme tid, som etterrettelige beretninger. Der det er muligheter for dette sammenlikner og diskuterer han også de ulike kildenes versjoner. Siden det knapt eksisterer samtidige skriftlige kilder fra Norge fra denne tida, må han i siste del av beretningen, som omhandler Norge, også ty til Snorre og sagalitteraturen. Her tar han flere forbehold i forklaringene enn ellers og forsøker, i den grad det er mulig, å bruke samtidige skaldekvad og runeinskripsjoner som underbygger og sannsynliggjør sannhetsgehalten.

 

De begrensede kildemulighetene er nok også en medvirkende årsak til at den siste delen framstår mer ufullstendig og usammenhengende enn resten av boka. Når han tar de forbehold han gjør og bruker Snorre i en rammefortelling som en inngangsport til en myteomspunnet historisk tid, kunne han kanskje tatt seg større friheter og brukt flere av de mange gode historiene derfra. Dette kunne gjort den siste delen enda mer spennende å lese og gitt større muligheter for å leve seg inn i det norske samfunnet på denne tida. Det er likevel et forståelig valg, all den tid det er mange problematiske aspekter ved å bruke sagaer skrevet 200 år etter begivenhetene som troverdige beretninger på detaljnivå.

 

Dette er en bok som er meget godt skrevet og komponert. Den presenterer solid historieforskning gjennom en dramatisert historiefortelling som gjør historien levende. Kanskje blir det litt mange voldsomme slag, og kanskje kunne det vært mer om de hjemlige forhold, men alt i alt er dette en lærerik og engasjerende pageturner for alle historieinteresserte. Den avkortede avslutningen fra Stiklestad gjør i hvert fall denne leseren sulten på mer, for her fases historien om Olavs liv ut i det mytiske etterlivet han skulle få, samtidig som den neste hovedpersonen trer inn i historiens lys:

 

Når jeg forestiller meg Olav på denne siste marsjen, ser jeg ham alltid for meg på stor avstand, bare en silhuett, tett omgitt av sine skyggeaktige og navnløse hirdkrigere, på vei vekk, inn i en slags tåke som sakte oppløser dem.

Men der en historie slutter, begynner en annen. I en av hærgruppene som nylig hadde sluttet seg til fra Norge, gikk Olavs yngre halvbror. Harald Sigurdsson, Asta og Sigurd Syrs sønn, var rundt femten år gammel. Om hans liv før dette, hans oppvekst i halvbrorens kongerike, vet vi nesten ingenting. Men kampen som ventet på den andre siden av dalen, skulle innlede hans lange og blodige karriere, en karriere han skulle bruke til å forsøke å overgå både Olav og Knuts livsverk, og som med tid og stunder skulle gjøre ham kjent som Harald Hardråde.

 

Vi venter spent på fortsettelsen.

 

 

Forfatteromtale: Svend Are Melby går på masterprogrammet i historie på UiO, der han blant annet forsøker å få bedre innsikt i følelseslivet i middelalderen.

Av Svend Are Melby (mastergradsstudent, UiO)
Publisert 18. apr. 2019 14:06 - Sist endret 18. apr. 2019 14:06