Et ensidig forsvarsskrift

Injustice: The Story of the Holy Land Foundation Five

Miko Peled

Just World Books, 2018

 

Med Injustice: The Story of the Holy Land Foundation Five tar Miko Peled for en stor rettsprosess fra 2008 mot fem menn, hvor samtlige ble dømt til mellom 15 og 65 års fengsel. Som bokas tittel tydelig gir inntrykk av er utgangspunktet at mennene, kjent som «The Holy Land Foundation Five», er utsatt for et justismord. Gjennom et omfattende arbeid med sakspapirer, mennene selv og deres familier har Peled skrevet en interessant fremstilling av mennenes livshistorier. Likevel fremstår boken som et ensidig forsvarsskrift for de involverte.

Rettssaken mot The Holy Land Foundation for Relief and Development er ikke spesielt godt kjent i Norge. Rundt årtusenskiftet var stiftelsen den største muslimske veldedige organisasjonen i USA. Den ble tvangsnedlagt som følge av en presidentordre fra George W. Bush i desember 2001, og mennene ble siden tiltalt og dømt for en rekke forbrytelser. Blant tiltalepunktene var hvitvasking av penger og falske selvangivelser. Den mest alvorlige tiltalen var at de hadde gitt den palestinske terrororganisasjonen Hamas økonomisk og materiell støtte tilsvarende 12,4 millioner amerikanske dollar.

 

Takket være grundige intervjuer med «The Holy Land Foundation Five» og deres familier gir boka en god beskrivelse av livene deres før og etter arrestasjonene. Dermed fungerer den også som en skildring av hvordan livet i amerikanske fengsler kan utarte seg og hvilke sikkerhetsprosedyrer besøkende må gjennom. Et eksempel på en slik skildring er for eksempel når piratkapteinen Muse, som skal være opphavet til piratkapteinen i Hollywood-filmen Captain Phillips med Tom Hanks i hovedrollen (2013), gjør en gjesteopptreden. Små bi-historier som denne gjør boka mer lesverdig.

 

Noe annet som løfter helthetsbildet er billedbruken til forfatteren. I arbeidet med boka har Peled reist flere steder med tilknytning til saken, deriblant til mennenes opphavssteder i Palestina. Et bilde viser for eksempel Peled i det han hopper over gjerdet ved hjemstedet til Mufid Abdulqaders familie i Silwad, nordøst for Ramallah. Grep som disse bidrar til å lage en ramme rundt mennene slik at det blir lettere for leseren å leve seg inn i livene deres og føle sympati fordem. Dette høyst sannsynlig et bevisst valg av forfatteren.

 

Faktafeil viser Peleds agenda

Bokas største svakhet er at det vies mye plass til alt som kan tyde på at et justismord har funnet sted. Et ledd i dette er å avfeie aktoratets ekspertvitner fra rettssakene. Til tross for at Matthew Levitt er en anerkjent Hamas-ekspert, setter Peled hans kunnskaper under tvil. For eksempel gjør Peled et poeng ut av at Levitt angivelig ikke vet når Det muslimske brorskap etablerte seg i Palestina. Her avslører Peled seg selv. I Levitts bok om Hamas, som ble utgitt to år før rettssakene fant sted, skriver han inngående om Det muslimske brorskaps tidlige historie i Palestina. Opplysningene som kommer frem der passer ikke overens med bildet Peled prøver å male av Levitts kunnskapsnivå i Injustice. Dessuten går Peled langt i å hevde at Levitt bare bidrar til å bygge opp under den sionistiske ideologien. Dermed kommer Peleds egne anti-sionistiske holdninger tydelig til overflaten.

 

Les også: Svend Are Melbys anmeldelse av Hvitekrist

 

FBI-agent Lara Burns, som var sentral i etterforskingen av stiftelsen, får en lignende behandling av Peled. Gjennom samtaler med mennenes familiemedlemmer konkluderer han med at Burns var fast bestemt på å ville andre vondt (s. 124). Slik fortsetter Peled å plukke fra hverandre aktoratets vitner, uten at han tilsynelatende har gjort noen forsøk på å kontakte de aktuelle personene. Nettopp dette er et gjennomgående problem i Injustice. Med unntak av utvalgte sitater fra retten får ikke aktoratet komme med sin versjon av saken. Selv der annen informasjon er lett tilgjengelig – som med Levitts bok om Hamas – ignorerer Peled denne for å tegne det bildet han selv ønsker. Det gjør at jeg sitter igjen med et inntrykk av at poenget med boka er å diskreditere alle som er uenige med Peled, og samtidig skape blest rundt saken slik at den enten kan gjenopptas, eller ende med en benådning.

 

Det er også en annen stor svakhet ved boka. Fra et historiefaglig ståsted er den i beste fall mangelfull. Jeg forventer ikke at en bok som denne skal ha dyptgående teoretiske diskusjoner, men det hadde utvilsomt vært en fordel om begreper som «islamisme» i det minste ble problematisert. At Peled personlig ikke forstår islamisme som noen trussel er én ting, men han forsøker ikke en gang å argumentere for ståstedet sitt. I stedet avspises leseren med en erklæring om at en av mennene, Mohammad Elmazain, er medlem av Det muslimske brorskap , og at de som er motstandere av Brorskapet er trangsynte. Den eneste gangen islamisme-begrepet diskuteres, brukes USAs generalkonsul til Jerusalem mellom 1993 og 1997, Ed Abington, som et sannhetsvitne på at en islamist er en from muslim – intet mer, intet mindre.

 

Boka er lesverdig så fremt man er klar over at den har en tydelig slagside. Den skildrer en stor rettsprosess sett fra de tiltaltes ståsted og gir oss et innblikk i livene deres. Boka er lettlest og språket er godt, men man må ta Injustice for det den er: et forsvarsskrift for fem menn som allerede er dømt for terrorfinansiering og som avtjener fengselsstraffene sine.

 

Du kan lese flere bokmeldinger her

 

Av Ferdinand Hauge (masterstudent i historie)
Publisert 8. mai 2019 17:31 - Sist endret 8. mai 2019 17:56