Bokmelding: Mer enn bare en bedrift

Masterstudent John Peter Tollefsen anmelder Foredlet virke. Historien om Borregaard 1889 – 1989 av Trond Bergh og Even Lange (Ad Notam forlag AS, Oslo, 1989). Boken fortsatt er aktuell i dag, fordi forfatterne langt på vei lykkes med å gi en historisk dimensjon til vår tids debatt om ledelseskultur.

Borregaardkaia i Sarpsborg sett fra Sannessundbrua. Wikimedia Commons

Foredlet virke er først og fremst en bedriftshistorie, og et sentralt verk innenfor det som etterhvert har utviklet seg til å bli en omfattende historiografi om ledelses- og næringsliv i Norge.  Borregaard var ikke en hvilken som helst bedrift: For 100 år siden var den landets største industribedrift. 60 år senere var posisjonen uendret, og Borregaard hadde vokst til en virksomhet med 11.000 ansatte. I dag er Borregaard et norsk selskap med globalt ståsted. Historien om en slik unik bedrift bør derfor være mer enn en isolert bedriftshistorie, og forfatterne plasserer Borregaard sentralt i hundre år med industriell og økonomisk utvikling i Norge. De industrielle, økonomiske og politiske utfordringene ledelsen i Borregaard sto overfor gjennom disse årene, blir grundig gjort rede for. Når boken fortsatt er aktuell i dag, er det mest fordi forfatterne langt på vei lykkes med å gi en historisk dimensjon til vår tids debatt om ledelseskultur.

 

Borregaard var selve flaggskipet i storhetstiden til norsk treforedlingsindustri (1890-1960). Dette var en tid hvor de store nasjonale hjørnesteinsbedriftene ble etablert, og den første hovedavtalen mellom LO og NAF kom i stand. Borregaard-ledelsens manøvrering i dette politiske landskapet er en kilde til kunnskap om perioden. Konflikt og samarbeid er et tilbakevendende tema i boken når forholdet mellom bedrift og ansatte, mellom bedrift og næringslivsorganisasjoner og mellom Borregaards fagforeninger og forbund beskrives. Dette er en av bokens styrker. Hvor lå lojaliteten, hva lå bak konfliktene og hvordan ble disse løst? Boken er tydelig på at lojaliteten var sterkere mellom fagforeninger og forbund enn mellom bedrift og organisasjon. På Borregaard forsto man etterhvert prisen på konflikter og verdien av samarbeid.

Borregaard var selve flaggskipet i storhetstiden til norsk treforedlingsindustri (1890-1960).

Historikerne Lange og Bergh bruker det store materialet og Borregaards sterke, industrielle posisjon til å studere nettopp beslutningsprosesser i ledelsen: «Industriell utvikling er i stor grad resultatet av de avgjørelser som treffes i industriselskapenes ledelse, hvor impulsene fra sosiale og politiske, teknologiske og økonomiske krefter brytes mot hverandre»[i], skriver de i forordet. Historikeren Knut Sogner mener Borregaard er et godt eksempel på hvordan norsk storindustri i begynnelsen av 1900-tallet etablerte det han kaller «mangerial capitalism».[ii] Dette var en dreining bort fra den tradisjonen vi hadde i Norge med familieeide selskaper. Eier og leder var ikke lenger samme person eller familie. Ledelsesperspektivet er tydelig i de delene av boken som omhandler Wessels og Meidells periode, dvs fra 1918 – 1960. I denne perioden er generaldirektør (GD) og styrets formann én og samme person. I den siste delen av boken, som omhandler tiden med Rein-Henriksen og Sørhuus, endrer ledelsesperspektivet seg og blir mindre tydelig. Rein-Henriksen og Sørhuus hadde gått gradene i selskapet.  Den dominerende lederen blir erstattet av et sammensatt ledelsesteam: administrasjon, styre og representantskap. Boken klarer ikke helt å få frem hvordan man utviklet en ny ledelseskultur hos Borregaard i overgangen fra den dominerende leder som Wessel og Meidell representerte, til sammensatt ledelse og styre som uavhengige størrelser under Rhein-Henriksen Nærmest over natten brøt man en 70 år gammel ledelsestradisjon og – filosofi. Forfatterne burde i enda større grad fått frem de utfordringer en slik endring betyr for hele virksomheten.

 

Boken fremstiller GD som helt avgjørende for alle beslutninger i selskapet. Og de fremstilles langt på vei som dynamiske og vellykkede. Det gjelder særlig generaldirektørene Wessel og Meidell, i noe mindre grad Rein-Henriksen og Sørhuus. Ledelsesperspektivet er med andre ord godt ivaretatt i boken, og forfatterne gjør det de sier de skal gjøre: «Borregaards historie etter hjemkjøpet[iii] i 1917 må i stor utstrekning bli historien om selskapets få og mektige generaldirektører.»[iv] Wessel og Meidell fylte posisjonen som GD og styreformann, noe boken helt riktig påpeker var (og er) en uvanlig konstellasjon i Norge. Men boken problematiserer ikke nok den endringen som skjer i overgangen fra de som kom utenfra til de som kom innenfra.  Det er til dels en dramatisk endring som skjer, som ville vært interessant å gå nærmere inn på for leseren.

 

Hvis vi holder oss til ledelsesdimensjonen i boken, klarer Lange og Bergh på en svært god måte å vise den historiske endringen som skjer i ledelsen gjennom skille av GD og styreleder. Boken trekker frem en helt ny dimensjon i forholdet mellom de ulike beslutningsområdene i en bedrift: GD, styre og representantskap. Mens boken nærmest fremstiller de to siste som rene sandpåstrøingsorgan under Wessel og Meidell (temaet kommenteres knapt i perioden før hjemkjøpet), får de en helt annen betydning etter lederskiftet i 1960. Dermed blir diskusjonen om f. eks. Brasil-satsningen[v] levende og interessant. De ulike synspunktene blir drøftet inngående. På den annen side er boken rask med å avslutte Brasil-eventyret da det ender kun ett år etter at det var satt i gang. Og boken legger all skyld for fiaskoen på de politiske myndighetene først og fremst i Brasil: Prosjektet mislyktes pga. forhold som ledere og styre i Norge ikke hadde kontroll over. Det er mildt sagt en diskutabel fremstilling.

 

Dessverre ser det ut til at forfatterne har fått det travelt med å bli ferdig med boken innen fristen. Det kan være grunnen til at de store endringene som skjedde i Borregaard frem til fusjonen med Orkla i 1986 ikke får den samme plassen og grundige behandlingen som f. eks. hjemkjøpet og Brasil-saken får. Kampen om lederrollen i det nye Orkla-Borregaard var en av de tøffeste i moderne norsk industrihistorie. Det er synd boken ikke makter å følge opp dette, særlig med tanke på at bokens viktigste tema er hvordan den beskriver lederrollen.

 

Mastergradsstudent John Peter Tollefsen (1949). Tidligere daglig leder i AksjeNorge og noteringssjef på Oslo Børs. Cand mag fra UiO (1975) og mastergrad fra BI (2001).

 

Sluttnoter

[i] Trond Berg og Even Lange, Foredlet virke. Historien om Borregaard 1889-1989. (Oslo: Ad Notam, 1989) s. 94

[ii] Knut Sogner: Foredrag 2017.

[iii] «Hjemkjøpet» brukes som betegnelse på det norske kjøpet av det britiske The Kellner-Partington Pulp Paper Co Ltd som eide Borregaard. Kellner-Partington kjøpte Borregaard i 1889.

[iv] Berg og Lange 1989: 7

[v] Mot slutten av 1960-tallet kom det opp et forslag om å se på muligheten av å bygge en sulfatcellulosefabrikk i Brasil basert på eukalyptus. En slik etablering ville bl.a. sikre Borregaard tilgang til tømmer med spesielle kvaliteter. Det ville samtidig løse et råstoffproblem for Borregaard. Bare etter et års drift ble hele fabrikken solgt i 1975.

 

Litteratur:

Bergh, Trond og Lange, Even, 1989. Foredlet virke. Historien om Borregaard 1889-1989. Ad Notam forlag, Oslo.

Heiret, Jan, Teenum Ryymin & Svein Skålevåg (red.), 2013. FORTALT FORTID. Norsk historieskrivning etter 1970. Pax Forrlag, Oslo

Sejersted, Francis, 1972. Fra Linderud til Eidsvold Værk. Pax Forlag, Oslo

Sogner, Knut: All in the family. The rise and fall of managerial capitalism in Norway, 1895—1940. Foredrag.

 

 

Emneord: borregaard, nyere historie, trond bergh, even lange, bedriftshistorie, bokmelding Av John Peter Tollefsen (mastergradsstudent i historie, UiO)
Publisert 18. apr. 2019 11:00 - Sist endret 18. apr. 2019 13:56