Da musikken ble en hjemlengsel

Musikktenkningens historie IV. Romantikken og dens opptakt. Peder Christian Kjerschow. Solum Forlag, 2019.

 

Peder Christian Kjerschow beskriver romantikkens musikksyn med en misunnelsesverdig klarhet – men kunne ha vunnet mye på mer kontekstualisering.

Tida visker vekk nyanser og etterlater oss med våre mest karikerte trekk. Vårt kollektive minne om romantikerne – unge menn med en nærmest ukritisk kunstnerdyrkelse og eksessivt svermeri – gjør det lett å trekke på et overbærende smil mens vi lener oss tilbake bak våre behagelige presentistiske skylapper. Romantikken var imidlertid langt mer enn en bevegelse av blodfattige, følelsesstyrte tyskere med høy syfilisforekomst og enda høyere tanker om egen genistatus. Faktum er at den romantiske bevegelsen frambrakte noen av de mest komplekse og banebrytende idéene den moderne verden har sett, og disse fortjener sitt publikum – også i dag.  Geir Utviks kritikerroste Romantikkens Univers fra 2017 representerer et forholdsvis nytt forsøk på å presentere romantikernes tankeverden for norske lesere.[1] Nå har Utviks monografi fått selskap av Peder Christian Kjerschows idéhistoriske beretning om den kunstarten romantikerne trykket aller tettest til sine følelsesladde bryst: Musikken. 

I grunnen kan selve prosjektet med å skrive om den romantiske musikktenkninga virke paradoksalt i seg selv, all den tid romantikerne holdt på idéen om at estetikken – og musikken i sin særdeleshet – manifesterte en sublimert virkelighet som ikke lot seg beskrive tilstrekkelig med ord.

Musikktenkningens historie: Romantikken og dens opptakt er nyeste tilskudd i en bokserie om musikktenkningas historie – de tre forrige bindene ble alle skrevet av musikkviter Ove Kristian Sundberg, som døde i fjor. 13 år er gått siden forrige bind, om barokken, kom ut, men det hindrer ikke Kjerschow i å ta over stafettpinnen og løpe enda en etappe nærmere vår egen tid. Denne gangen er det det, musikkfilosofisk sett, lange 1800-tallet og romantikken som står for tur: Fra dens spede forløpere i tenkere som Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant på 1700-tallet, til Wagner og Nietzsche – hvis tankegods påvirket filosofer og kunstnere langt inn på 1900-tallet. Et musikkfilosofisk maratonløp, med andre ord.[2]

Bortenfor språket

I grunnen kan selve prosjektet med å skrive om den romantiske musikktenkninga virke paradoksalt i seg selv, all den tid romantikerne holdt på idéen om at estetikken – og musikken i sin særdeleshet – manifesterte en sublim virkelighet som ikke lot seg beskrive tilstrekkelig med ord. Snarere enn å etterstrebe det innlysende og klare, idealene som hersket på det snusfornuftige 1700-tallet, vendte romantikerne seg mot det dunkle og følelsespregede: Hinsides språket og rasjonaliteten fant de en egen form for metafysisk erkjennelse som ble til i møte med kunsten. Her møtte mennesket en djupere, mer egentlig virkelighet. Som erkeromantikeren E. T. A. Hoffmann formulerte det: 

Musikken avdekker for mennesket et ukjent rike: En verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverdenen som omgir det, og hvor det legger bak seg alle de følelser som lar seg begrepsbestemme for å hengi seg til det uutsigelige. (…) Den er den mest romantiske av alle kunstarter – man kunne nesten si den eneste romantiske for bare det uendelige er dens gjenstand.[3]

Nøyaktig hva dette uutsigelige er, er selvsagt vanskelig å si, og de romantiske tenkerne kom opp med ulike forslag til hva det bestod i. Felles for dem alle var imidlertid idéen om kunstverket som noe bortenfor den vitenskapelige erkjennelsen – og denne skulle, som vi kan lese av Hoffmann, også få store konsekvenser for musikkens status. Der den som ikke-verbal kunstform stod lavt i hierarkiet hos opplysningstidas estetikere, plasserte romantikerne musikken på sin estetiske pidestall. Mer om dette seinere.

Snarere enn å tenke at tonekunsten skal uttrykke noe mer eller mindre utenommusikalsk, dyrker altså romantikerne tanken om at musikk har egenverdi som estetisk objekt, og at mening oppstår immanent i det klingende. 

Dette betyr selvsagt ikke at romantikkens tenkere var samstemte i alle musikkfilosofiske spørsmål: Tvert imot var den romantiske musikkestetikken og dens forløpere full av kontraster og motsetninger. I utgangspunktet kan det virke vågalt– ja, smått absurd – av Kjerschow å koble sammen åndsantagonister som Kant og Nietzsche i et felles filosofihistorisk narrativ. Hvorfor skal man insistere på å dytte 150 års filosofisk tannkrem inn i en tube med romantikken som etikett?Skal man ikke heller reservere romantikkbegrepet til de åndsstrømningene som spredte seg de første par tiårene etter Napoleonskrigene, slik man gjerne tenderer til i litteraturen og billedkunsten? Nettopp her inntar musikktenkninga en særstilling, argumenterer Kjerschow for i et nyansert og velformulert introduksjonskapittel:

Mens realismen og naturalismen innen litteratur og billedkunst fra midten av 1800-tallet avløser den romantiske epoke, er musikken i en særstilling: Det er påfallende (…) i hvilken grad både musikken og den tilsvarende musikkfilosofiske refleksjon gjennom hele århundret er preget av det romantiske.[4]

Det er ut i fra dette grunnpremisset – at det til tross for en mengde polemiske og til dels hatske debatter er en sterk grad av kontinuitet i 1800-tallets musikksyn – at Kjerschow konstruerer sitt hovedargument. Som en understrøm i hele teksten klinger ledemotivet fra etterligningsestetikk til uttrykksestetikk – det vil si, fra en kunst «som henter sitt innhold, sitt sujett og sin betydning, fra noe som allerede er kjent og foreligger utenfor kunsten» til en estetikk som verdsetter «musikkens rent påfallende musikalske meningspotensial».[5] Snarere enn å tenke at tonekunsten skal uttrykke noe mer eller mindre utenommusikalsk, dyrket altså romantikerne tanken om at musikk har egenverdi som estetisk objekt, og at mening oppstår immanent i det klingende. Musikken blir sitt eget referansepunkt.

 Oljemaleri av en gruppe svartkledde mennesker i et rom med røde fløyelsgardiner hører på mens en mann spiller flygel.
Josef Danhausers maleri "Liszt am Flügel" (1840). Foto: Wikimedia Commons. 

De som sang og gav seg hen – og meget lærde, tyske menn

Disse tankene oppstod selvsagt ikke i et vakuum, men hadde en lengre forhistorie som Kjerschow bruker mye plass på å introdusere: Vi begynner i Frankrike der tenkere som Jean-Jacques Rousseau formulerer fornuftskritiske tanker om musikk som en førspråklig kommmunikasjonsform tett forbundet med følelser. Deretter svinger vi oss over kanalen til et kort intermezzo hos Adam Smith, før vi ender opp i Immanuel Kants Königsberg og Friedrich von Schillers Weimar. Her legges ikke bare grunnlaget for en romantisk estetikk, men for en moderne autonom estetikk overhodet: Den førstnevnte, filosofen, framholder at det finnes erkjennelser som vi ikke har dekkende begrep for i språket – dette omtaler han som «estetiske idéer». Den sistnevnte, dikteren, lar seg inspirere, og bruker Kants tanker som ammunisjon i et generaloppgjør med den rådende fornuftstroen som stod sterkt før og under den franske revolusjon. Slik politiseres og populariseres tanken om kunstens autonomi og betydning.

Så langt har Kjerschow stort sett berørt estetikere og tenkere som tar for seg estetikk mer generelt. Etter litteraten Schiller følger imidlertid en rekke tenkere som setter musikken i høysetet: Først de halvkjente Ludwig Tieck, E. T. A. Hoffmann og Wilhelm H. Wackenroder, deretter velkjente navn som Arthur Schopenhauer og Richard Wagner – for ikke å glemme hans estetiske erkefiende Eduard Hanslick. Til slutt toner teksten ut med den evigrabulistiske Friedrich Nietzsches tanker om musikkens antirasjonelle kraft.

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor mange tenkere Kjerschow har klart å inkludere og presentere på drøye 125 sider. Dette er takket være en knapp og konsis stil blottet for fyllord eller innskutte distraksjoner. Innholdet blir alltid presist og forståelig gjengitt, og både logiske slutninger og det helhetlige narrativet glir avgårde. Det ovennevnte introduksjonskapittelet danner en overbevisende syntetiserende ramme, selv om man i blant tar seg i å tenke at Kjerschow kanskje kunne artikulert forskjellene mellom enkelte tenkere enda mer. Hva angår gjengivelse av tankeinnholdet – ikke bare hos enkelte estetikere, men en hel periode – er Kjerschows vesle utgivelse særdeles vellykket, og en verdig oppfølger til de foregående bindene i bokserien Musikktenkningens Historie.

Tankenes tidsmessige tilknytning – den historiske konteksten som grunnproblem

Til tross for et glitrende språk og formuleringsevne, er det likevel noe ved grunnpremissene i Kjerschows tekst som etterlater leseren med et hvorfor. Og, betydninga av dette hvorfor blir neppe klart før man går inn i kjernen av hva det vil si å skrive idéhistorie: For, dersom vi følger Kjerschows argument om at romantikkens musikksyn også representerte et radikalt skifte fra en etterligningsestetikk til en uttrykksestetikk, kommer det uunngåelig opp spørsmål om hvorfor denne prosessen tok fart akkurat i tiårene rundt 1800. Skal vi utelukkende støtte oss på filosofiinterne forklaringer for å forstå dette – altså antakelsen om at en rekke Geniale Tyske Tenkere fant det for godt å skape en ny autonom og følelsesorientert Estetikk basert på Logiske Argumenter på et visst sted til en viss tid – eller skal vi prøve å utfylle forklaringen med en kontekst utenfor filosofien? 

Idéhistorien blir ikke til isolert i et reagensrør i et sterilt tankelaboratorium. Nye tanker blir til i møte med sin samtid, der sosiale, politiske, eller økonomiske omveltninger stadig velter om på grunnbetingelsene på hva – og hvorfor – vi mennesker tenker, skriver og diskuterer.[6] Tankene bærer ikke bare på logiske argumenter, men også en historisk kontekst. Hva den romantiske estetikken angår, er det relevant å nevne tema som den franske revolusjon eller tysk nasjonsbygging som delforklaringer til at romantikken tok den veien den gjorde.

Dette er et underspilt poeng i Kjerschows bok: Vi får riktignok en glitrende presis innføring i tankeinnholdet i noen av de kanoniserte filosofiske tekstene som oppstod under og i møte med romantikken, men dette gir ingen forklaring på de helt sentrale spørsmålene som spiller som undertoner i hele perioden. Hvorfor oppstod romantikken som intellektuell bevegelse rundt 1800 med sitt ankerfeste i grisgrendte tyske universitetsbyer? Hvorfor var det akkurat disse idéene som fikk et voldsomt gjennomslag i det tidlige 1800-tallets estetiske offentlighet? Og finnes det, i tillegg til de estetiske argumentene, også sosiale eller kulturelle delforklaringer på at det var nettopp musikken romantikerne framfor alle kunstarter framholdt som forbilde og trykket til sine følelsesladde bryst?[7]           

Det er mulig at mange romantikere vurderte musikken som et estetisk objekt mer eller mindre løsrevet fra og hevet over vår hverdagslige virkelighet. Det betyr ikke at man skal følge dette premisset og opphøye musikktenkninga til noe som står isolert i en monter, sublimert fra politiske, sosiale og allmennkulturelle strømdrag.  

Det hadde tjent boka om Kjerschow og Solum Forlag hadde kostet på seg noen sider for å i sterkere grad historisere og kontekstualisere det romantiske musikksynet. At man ønsker seg mer fra forfatterens penn kan imidlertid også leses som et slags kompliment.

Det er tross alt det det er.

NOTER

 

[1] Uthaug, Geir. Romantikkens Univers. Kunsten. Naturen. Mennesket. Dreyers Forlag: Oslo, 2017. 

[2] Kjerschow, Peder Christian. Musikktenkningens historie IV. Romantikken og dens opptakt. Solum Bokvennen: Oslo, 2019.

[3] Hoffmann, sitert i Kjerschow, s. 81.

[4] Kjerschow, s. 17.

[5] Kjerschow, s. 15.

[6] For en teoretisk diskusjon vedrørende filosofiens tidsbundne karakter, se Skinner, Quentin. «Meaning and Understanding in the History of Ideas.» I History and Theory, vol. 8, No.1 (1969), s. 3-53.

[7] En sosiokulturell forklaring på dette finnes f. eks. i Celia Applegates bok om musikklivet i det tidlige 1800-tallets Berlin. Se Applegate, Celia. Bach in Berlin. Nation and Culture in Mendelssohn’s Revival of the St. Matthew Passion. Cornell University Press: New York, 2005.

 

LITTERATUR

 

Applegate, Celia. Bach in Berlin. Nation and Culture in Mendelssohn’s Revival of the St. Matthew Passion. Cornell University Press: New York, 2005.

 

Kjerschow, Peder Christian. Musikktenkningens historie IV. Romantikken og dens opptakt. Solum Bokvennen: Oslo, 2019.

 

Skinner, Quentin. «Meaning and Understanding in the History of Ideas.» I History and Theory, vol. 8, No.1 (1969), s. 3-53.

 

Uthaug, Geir. Romantikkens Univers. Kunsten. Naturen. Mennesket. Dreyers Forlag: Oslo, 2017.

Av Sigurd Arnekleiv Bækkelund (f. 1996), masterstudent i historie og medredaktør i Fortid.
Publisert 25. okt. 2020 14:48 - Sist endret 25. okt. 2020 14:48