Bokmelding: I historiefagets speilkabinett

Eriksen, Anne. Livets læremester - historiske kunnskapstradisjoner 1650-1840. Pax forlag, 2020.

Anne Eriksen beretter om de tidligmoderne historietradisjonene med analytisk teft. Likevel kunne en til dels oppstykket framstilling nytt godt av mer komparasjon og syntetisering.

Det var, for en gangs skyld, en ekte gjenganger på Kronborg slott. Ikke av den typen som skulle komme til å skremme vettet av engelske aristokrater på The Globe tjue år seinere, naturligvis. Også denne gjengangeren formidlet riktignok om et brutalt kongemord. Til forskjell fra kong Hamlet, hans kollega på den elisabethanske scenen, formanet han imidlertid ikke ettertiden til hevn, men ettertanke:

            På sin makt bør ingen blindt stole 
               Gud straffer ond gjerning for liten og stor
[1]

Gjengangeren – og budskapet hans – var synlig for alle de besøkende i kong Fredrik IIs dansesal på Kronborg slott mot slutten av 1580-tallet. Han var vendt tilbake fra de døde, ikke i kjøtt og blod, men i kostbare tekstiler. Navnet hans var Erik Glipping, og tilstedeværelsen skyldtes at kongen hadde bestilt et sett med gobeliner fra Nederland som skulle vise gjestene alle de danske kongene til og med hans egen tid. Her skulle de ikke bare henge for å demonstrere kong Fredriks prakt, men også minne gjestene og kongen på hvilke lærdommer historien kunne gi deres egne liv. Gobelinen over kong Eriks liv, som hadde endt fatalt med et brutalt kongemord, skulle mane alle tilskuerne til refleksjon over hvordan maktmisbruk ville føre inn i avgrunnen. Nøyaktig 300 år etter at middelalderkongen hadde trukket sitt siste sukk, var ikke endeliktet hans en fjern og tilbakelagt hendelse, men høyst tilstedeværende og vital. Teppene Fredrik II fikk vevd over Erik Glipping og hans kongekolleger var nemlig del av en tusenårig tradisjon: Fortiden skulle gi eksempler til etterfølgelse. Historien var en læremester, og pensum var intet mindre enn styringskunst, levesett og moral.

Det er dette historiesynet – magistra vitae-tradisjonen – som er emnet for Anne Eriksens nye bok om historiske kunnskapstradisjoner i Norge forut for det moderne historiefagets inntog på 1800-tallet. Boka er et resultat av årevis med forskning på ulike historieverker innen den eksemplariske historietradisjonen som dominerte europeisk fortidsforståelse fram til 1800. Gjennom elleve kapitler undersøker hun historieverk over en 400-årsperiode, fra Absalon Pederssøn Beyer til Wilhelm Frimann Koren Christie. Felles for de fleste tekstene er at enten forfatter eller objekt har en forbindelse med Norge, og at de har fått en mer eller mindre obskur status i ettertida – også i de tilfellene der verkenes forfattere ellers er velkjente. Eriksens prosjekt er å vise hvordan hvert eneste verk representerer vitale, ofte århundrelange europeiske kunnskapstradisjoner, der historien skulle ha en eksemplifiserende og manende funksjon på sine lesere.

Utgivelsen reflekterer en økt interesse det siste tiåret for historieskrivningens egen historie. Nylig avdøde Erling Sandmos Tid for historie kom som et friskt pust i det norske historiefaget i 2015, med inspirasjon fra teoretikere som Reinhart Koselleck og Michel Foucault dirrende i underteksten.[2] Øystein Rian og Håkon Evju har fulgt et mer politisk spor – førstnevnte med en maktkritisk tilnærming til den eneveldige sensurens betydning for historieskrivingen, sistnevnte i en studie av hvordan den norrøne historien ble brukt som retorisk skyts under realpolitiske kamper i 1700-tallets dansk-norske offentlighet.[3] Eriksens eget prosjekt ligner i så måte langt mer på Sandmos bok. De sentrale inspirasjonskildene hennes er hentet fra kultur-, bok- og kunnskapshistoriske fagdebatter. Eriksen retter søkelyset mot lærde nettverk:  Hvordan kunnskap ble sirkulert i en felleseuropeisk debatt og påvirket lærde nordmenn. Ved å plassere norske historieskrivere i en transnasjonal kunnskapstradisjon, bidrar hun også til å endre det etablerte synet på den førvitenskapelige historieskrivningen i Norge.

I historiens randsoner

Tradisjonelt har nemlig norske historikere hatt et negativt syn på historieskrivinga i denne perioden. 1800-tallets historikere påpekte at den var uvitenskapelig eller preget av å være skrevet i en grisgrendt provins milevis unna de dominerende lærdomssentrene på kontinentet.[4] Eriksen setter seg fore å nyansere dette bildet ved å undersøke hvordan norske historikere var del av transnasjonale europeiske kunnskapsnettverk, der informasjon sirkulerte gjennom brev og reiser. Historieskriverne vi møter i boka var ikke preget av «kunnskapsmessig isolasjon» eller «intellektuell  provinsialisme». De var mer eller  mindre aktive deltakere i et kontinentalt kunnskapsfelleskap og skrev «innenfor rammene av sentrale europeiske kunnskapstradisjoner».[5]

Og her er vi inne på det andre stikkordet: Kunnskap. Vitenskapeliggjøringen, institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av historiefaget på 1800-tallet bidro til at historieskrivning ble flyttet inn i seminarrommene på universitetene. Historie ble en særskilt kompetanse, primært forbeholdt de første moderne yrkeshistorikerne.[6] Og de hadde det travelt: I Vitenskapens, Kildekritikkens og Metodens navn begynte de å luke ut ugresset de hevdet å finne i sjangerfloraen som hadde blomstret i hundreårene forut. Historie skulle skrives som vitenskapelige avhandlinger, bøker og artikler, ikke som eksemplariske lærestykker, lovprisninger eller topografiske stedsbeskrivelser. En slik standardisering av hva sannferdig historieskriving egentlig består har nødvendigvis også påvirket ettertidas tilnærming til førmoderne fortidsforståelser.

En konge vender tilbake: Middelaldermonarken Erik Glipping og hans sønn Erik Menved på et veggteppe fra Frederik IIs tronsal på Kronborg slott i Helsingør. Fotografi: Nationalmuseet/Ukjent fotograf.

Utsyn over norsk historieskriving

Eriksen forsøker å nå bak dette ved å vise at eldre historieskriving var del av helt andre kunnskapstradisjoner enn våre egne. Dette er ingen enkel oppgave. I historiefagets speilkabinett ser vi vårt eget virke strukket ut og fordreid, iblant til det bortimot ugjenkjennelige. Ofte er de førmoderne historietekstene preget av andre standarder for kronologi, evidens og kildebruk – for ikke å snakke om religiøse, retoriske og pedagogiske innslag. Det er noe lettere paradoksalt over det å bruke det moderne historiefagets metoder for å forstå historieskrivere som selv aldri gjorde bruk av dem.

Premisset for historieskrivningen var nemlig, som antydet innledningsvis, radikalt annerledes. Historiske hendelser, som drapet på vår kongelige venn Erik Glipping, skulle mane ettertida til etterfølgelse eller advarsel. Tidsavstanden til den myrdede middelalderkongen var stor, men den eksemplariske tilnærmingen gav likevel historien en umiddelbar nærhet. Følgelig var det ofte det gjenkjennelige og relaterbare, og ikke det fortidig fremmede man fokuserte på når man studerte eller viste fram historiske hendelser. De nederlandske håndverkerne som utarbeidet gobelinen med Erik Glipping gestaltet ham ikke som en autentisk middelalderkonge, men som bredbeint renessansefyrste med moteriktige pludderhoser, fyldig skjegg og prangende kappe. Kronborgs besøkende skulle kunne forestille seg selv der oppe på veggen, og se hvilken relevans historien kunne ha for deres egne liv.

At mange historieskrivere hadde et felles eksemplarisk historiesyn, må imidlertid ikke forstås dithen at den tidligmoderne historieforståelsen var enhetlig og statisk. En 300-årig tradisjon omfatter naturligvis en rekke variasjoner – og historieskrivernes mål og metoder kunne være vidt divergerende. Noen, som Ringerikspresten Jonas Ramus, forsøkte å illustrere hvordan verden var styrt av Guds plan. Atter andre, som fogden Iver Wiel, skrev historien som del av større topografiske avhandlinger, mens embetsmannen Ove Malling samlet hendelser fra den dansk-norske helstatens historie som skulle underbygge latinskoleelevenes fedrelandskjærlighet og patriotisme. De ulike verkene Eriksen beskriver representerer en tett vev av ulike intensjoner og kunnskapstradisjoner – dermed fungerer de også som speil på bredere kunnskaps- og kulturhistoriske strømninger.

At det eksemplariske historiesynet var dominerende, betyr imidlertid ikke at det var enerådende. Den italienske historikeren Arnaldo Momigliano har argumentert for at det fantes et tydelig skille mellom den eksemplariske historieskrivinga og antikvarianismen.[7] Der historieskriverne var opptatt av å fortelle, forklare og å gi eksempler, var antikvarene mer orientert mot samling og systematisering av materielle levninger. Historiske bygninger, gamle dokumenter og artefakter ble utførlig gransket og katalogisert med formål om å supplere den eksisterende kunnskapen om fortida. Dette skilte dem fra de eksemplariske historieskriverne, som i tråd med sitt retoriske siktemål var mindre orientert mot detaljer, og mer mot å bruke det historiske materialet til å overbevise og belære. I likhet med magistra vitae-tradisjonen går antikvarianismen igjen som en rød tråd gjennom Eriksens bok: Vi følger Edvard Edvardsen gatelangs gjennom Bergen mens han speider etter spor i bybildet og Gerhard Schøning på vandring i Nidarosdomen mens han på omstendelig vis teller søyler, vinduer og pilarer. Noen ukritisk reproduksjon av Momiglianos dikotomi er det imidlertid ikke: Eriksen viser med tydelighet hvordan både den eksemplariske historietradisjonen og antikvarianismen ofte konvergerte og gled over i hverandre. Forfatterne opererte gjerne i begge tradisjoner, og kunne kombinere dem når de skrev. Skillelinjer som kan virke klare for ettertida blir, som så ofte ellers, diffuse når man går ned på mikronivå.

I det hele tatt er Eriksens beste egenskap at hun klarer å fange det mangedimensjonale ved eget materiale. I et klart språk viser hun hvordan hver enkelt tekst representerer et bredt mangfold av kunnskapstradisjoner, samtidig som de tjener vidt ulike funksjoner. Kapittel fem er et godt eksempel i så måte: Her tar hun for seg Ludvig Holbergs lærebok i verdenshistorie, Synopsis historiæ universalis. Med analytisk finpensel maler Eriksen fram hvordan boka representerer både framvoksende og utdøende kunnskapstradisjoner: Den er nemlig et eksempel på den til da over tusen år gamle universalhistoriske tradisjonen der man forsøkte å skildre hele verdenshistorien i én sammenhengende fortelling.

Samtidig skiller den seg fra denne tradisjonen på et avgjørende punkt: Der forfatterne bak tidligere universalhistoriske verker hadde forsøkt å skildre Guds plan for verden, er Holbergs egen beretning påfallende sekulær. Holberg skuer kanskje bakover når han skildrer menneskenes historie, men gjør det med beina trygt plantet i den framoverrettede opplysningstida. Samtidig er den vesle læreboka eksempel på en annen århundrelang kunnskapstradisjon: Den kristelige trosopplæringsdidaktikken. Teksten er formet som en serie spørsmål og svar i katekismeform, en pedagogisk modell rettet mot utenatlæring av historiske eksempler, som igjen kunne brukes som byggesteiner i resonnement og videre tenkning. Avslutningsvis viser Eriksen hvordan latinsk språkdrakt, sjanger og pedagogiske grep på mer eller mindre tilsikta vis bidro til å gi boka stor suksess på et konkurransepreget transnasjonalt bokmarked. Slik blir den drøyt 150 sider læreboka et eksempel på utdøende og framvoksende kunnskapstradisjoner, forgangne pedagogiske grep og markedets betydning for kunnskapsproduksjon.[8]  Analyser som dette krever ikke bare et stort historiografisk og teoretisk repertoar, men nitidig kildearbeid og analytisk teft.

Å skape en sammenheng – kollasjens problem

Eriksen er eksplisitt på at hun ikke ønsker å fortelle en «sammenhengende utviklingshistorie», men lar boka tar form som en antologisk ordnet serie med nært beslektede mikrostudier.[9] Dette har sine klare fordeler: Snarere enn å måtte underordne hver eneste tekst et samlet narrativ, åpner det for en bred, intensiv og mangfoldig lesning av hver eneste kilde. Hadde Eriksen forsøkt å underordne kapitlene ei helhetlig fortelling om den antikvariske eller eksemplariske historietradisjonen i Norge, ville hun neppe fått plass til å analysere hver enkelt tekst i så stor bredde og detalj. Samtidig taper hun noe på et mer oppstykket preg: Rommet for komparasjon mellom de enkelte verkene blir langt mindre – og dermed også noe av rommet for å syntetisere analysen i lange kultur- og kunnskapshistoriske linjer. Dette bidrar til å gjøre tekstene upoengterte. En tisiders epilog (og en og annen setning) kompenserer riktignok noe for dette, men leseren ville oppnådd større forståelse av kildetekstenes historiske posisjon dersom Eriksen hadde vært mer eksplisitt på hvilke paralleller og differanser som finnes mellom dem. Iblant virker også de i overkant mange gjentakelsene av tematiske grunnpoeng til å gjøre teksten mer omstendelig enn nødvendig. Dermed blir også den analytiske tråden til tider diffus.

Dette svekker imidlertid ikke inntrykket av ei bok som vil bli en viktig referanse for alle som interesserer seg for historieskrivningas egen historie i årene framover. Menigmann vil finne glede i det interessante og brede materialet, mens yrkeshistorikere vil ha nytte av inngående analyser som vitner om historien slik den en gang var.

Og Erik Glipping? Han ville stirret sørgmodig ned til oss fra gobelinen og nikket anerkjennende.

Vi har mye å lære av historien.

 

 

[1] Sitert i Reindel, Ulrik. Kronborgtapeterne. Makt & propaganda på Frederik II’s Kronborg. Slots- og Ejendomsstyrelsen, 2009, s. 70.

[2] Sandmo, Erling. Tid for historie. En bok om historiske spørsmål. Universitetsforlaget: Oslo, 2015. For en diskusjon av Sandmos teorigrunnlag, se Jensen, Bernard Eric. «Erling Sandmo: Tid for historie. En bok om historiske spørsmål.» Bokmelding i Historisk Tidsskrift No. 2, 2015, s. 335-339.

[3] Rian, Øystein. «Historie i tvangstrøye. Kongemakt og historieformidling i Danmark-Norge 1536-37». Historisk Tidsskrift 2013, No. 1, s. 63-89. Evju, Håkon. Ancient Constitutions and Modern Monarchy. Historical Writing and Enlightenment Reform in Denmark-Norway 1730-1814. Brill: Leiden, 2019.

[4] Et glimrende eksempel er P. A. Munchs Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge. Christiania: Chr. Tønsbergs forlag, 1853, s. 15-20.

[5] Eriksen, Anne. Livets læremester. Historiske kunnskapstradisjoner i Norge 1650-1840. Pax forlag: Oslo, 2020, s. 11 & 23.

[6] Den oppmerksomme leser vil ha oppdaget at jeg ikke bruker termen «historikere» – nettopp fordi dette er en profesjonsbetegnelse som ikke favner over det mangfoldet av lærde som befattet seg med historie i tidlig nytid.

[7] Momigliano, Arnaldo. The Classical Foundations of Modern Historiography. Berkeley: University of California Press, 1990.

[8] Eriksen, kap.  5.

[9] Eriksen, s. 7.

 

LITTERATUR

 

Evju, Håkon. Ancient Constitutions and Modern Monarchy. Historical Writing and Enlightenment Reform in Denmark-Norway 1730-1814. Brill: Leiden, 2019.

 

Eriksen, Anne. Livets læremester. Historiske kunnskapstradisjoner i Norge 1650-1840. Pax forlag: Oslo, 2020.

 

Jensen, Bernard Eric. «Erling Sandmo: Tid for historie. En bok om historiske spørsmål.» Bokmelding i Historisk Tidsskrift No. 2, 2015, s. 335-339.

 

Momigliano, Arnaldo. The Classical Foundations of Modern Historiography. Berkeley: University of California Press, 1990.

 

Munch, Peter Andreas. Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge. Christiania: Chr. Tønsbergs forlag, 1853.

 

Reindel, Ulrik. Kronborgtapeterne. Makt & propaganda på Frederik II’s Kronborg. Slots- og Ejendomsstyrelsen, 2009.

 

Rian, Øystein. «Historie i tvangstrøye. Kongemakt og historieformidling i Danmark-Norge 1536-37». Historisk Tidsskrift 2013, No. 1, s. 63-89.

 

Sandmo, Erling. Tid for historie. En bok om historiske spørsmål. Universitetsforlaget: Oslo, 2015.

Av Sigurd Arnekleiv Bækkelund, Masterstudent i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 30. juli 2021 17:40 - Sist endret 31. juli 2021 16:16