Bokmelding: Revolusjon + revolusjon = revolusjon?

En kort introduksjon til Norges Økonomiske historie på 1700-tallet, Ragnhild Hutchison, Cappelen Damm Akademisk, 2019.

Hva får du hvis du parrer en industriøs revolusjon med en forbruksrevolusjon? Angivelig en industriell revolusjon. Dette er formelen Ragnhild Hutchison setter opp og spikker løs på i sin nye bok. Hun tar oss med på en hastig reise gjennom Norges produksjon og forbruk i «Det lange 1700-tallet» for å se nærmere på hvordan økonomifagets to grunnpilarer, tilbud og etterspørsel, forandret nærmest alle aspekter ved nordmenns liv i revolusjonenes tidsalder. 

Alle mennesker i Norge i dag lever en tilværelse tungt innsauset i kapitalismens altomfattende og innlemmende ideologiske tankegods. Det sies i disse dager at «it is easier to imagine an end to the world than an end to capitalism».[1] Men hvordan endte vi opp her? Hvordan så det ut før Wall Street, hvitsnipper og Vipps? Hvordan ble en av de definerende trekkene ved den moderne tilstanden at vi er forbrukere? Ragnhild Hutchison har skrevet en bok om perioden hvor nettet av global handel og produksjon ikke ennå var like tett vevet som i dag, men hvor begreper som tilbud, etterspørsel og marked sakte men sikkert skulle ta enda mer plass i nordmenns liv.

 

Det lange 1700-tallet strekker seg fra omtrent 1680 til 1840, og Norge i perioden innbefattet i varierende grad Danmark, Island, Grønland, Færøyene, de to hertugdømmene Slesvig og Holstein, samt en rekke kolonier i Vestindia og langs Gullkysten. Med denne utvidelsen i bunn gir Hutchison oss innpass i et felt hun har viet hovedvekten av sitt historiske virke. Hun har med sin oversikt over kildematerialets dybde, hull og mangler puslet sammen en solid og oversiktlig fremstilling av de materielle drivkreftene bak reisen inn i forbrukersamfunnet. Med andre ord er denne lille pensumboken fylt til randen og renner nærmest over av Hutchisons ønske om å formidle periodens store komplekse mekanismer, så enkelt som mulig på så få sider som mulig.

 

Boken ser på de lange linjene og den gradvise endringen gjennom 1700-tallet. For eksempel blir krigsårene under den store nordiske krig og Napoleonskrigen kort avfeiet som «uvanlige år»[2] idet hun greier ut om norsk sjøfart og handelsvirksomhet. Hun insisterer på å ikke gå dypt inn i hverken enkelthendelser eller historiske skikkelser og fokuserer i stedet konsekvent på de materielle forutsetninger nordmenn levde med. Ingen sjøslag, ingen regenter, ingen kunst, og ingen personkarakteristikker. Bare korn, plank, fisk og malm; mengder, antall, pris, og hyppighet. Hun beskriver hva som eies, hvem som eier det, og hvilke politiske rammer disse eierforholdene eksisterer innenfor.

Ingen sjøslag, ingen regenter, ingen kunst, og ingen personkarakteristikker. Bare korn, plank, fisk og malm; mengder, antall, pris, og hyppighet.

Merkantilistisk motiverte privilegier, håndverkslaug og statlige monopoler preget handelen i begynnelsen av perioden. Disse ble gradvis erstattet av mer liberalistiske ideer og praksiser, og i effekt av dette ble norske produsenter mer vant med å forholde seg til markedet i alle sine former, både lokalt, innenfor riket, og utenriks. På individnivå innebar dette at man ble vant med forbrukssamfunnets forventninger om å skulle forholde seg til kunder, arbeidsledere og tidsfrister.

 

Men hva kom først? Kjøperen eller selgeren? Som Hutchison selv poengterer, blir det å skulle nøste opp i forholdet mellom tilbud og etterspørsel en «høna eller egget»-diskusjon. I stedet trekker hun inn teoriene om en «industriøs revolusjon» og en «forbruksrevolusjon» som mulige drivkrefter for endringene vi ser. Ideen om en forbruksrevolusjon henter hun fra historikeren Neil McKendricks undersøkelser av den stadig økende mengden varer og tjenester man så i omløp i 1700-tallets England. Liknende tilstander fant man også i andre europeiske land og McKendrick gir etterspørselen en avgjørende rolle i denne utviklingen. Senere forskning har tilbakevist noe av denne utviklingens revolusjonspreg, siden brede lag av samfunnet ikke fikk være med på denne reisen. Det er allikevel ikke til å komme utenom at en enorm økning i vareflyt fant sted i perioden, og Neil McKendricks synliggjør et masseforbruk før fabrikk-basert masseproduksjon og plasserer dermed begynnelsen av forbrukersamfunnet til 1700-tallet.[3]

 

Økt etterspørsel brukes også som forklaring på det historikeren Jan De Vries har kalt «Den industriøse revolusjon». Ifølge teorien skal folk i perioden ha sett hvordan de nye produktene «gjorde hverdagen mer komfortabel, fysisk, intellektuelt eller estetisk» og dermed begynt å drømme om hvordan deres egne liv ville bli bedre av alle disse nyvinningene.[4] Større vare-tilgjengelighet gjorde på denne måten folk mer arbeidsomme, fordi man innså at ved å produsere for markedet kunne man også høste fruktene det bød på. Hutchison er ikke overbevist om at man kan bruke disse teoriene om den norske husholdningen, siden kildene vitner om en variert gruppe med spredte forutsetninger og motivasjoner, men hun understreker at «Det er likevel klart at stadig flere tok del i markedet også som forbrukere. Dette sees tydelig i de materielle kårene. Flere fikk det rett og slett mer komfortabelt.»[5]

 

Økonomisk vekst var ifølge De Vries ikke utelukkende drevet av teknologiske nyvinninger. Han støtter McKendrick i at masseforbruk startet tidligere og utviklet seg mer gradvis enn hva den industrielle revolusjonens fanebærere har forespeilet.[6] De Vries trekker frem samtidige observasjoner fra 1700-tallet som beskriver arbeiderne som late og ikke i stand til å sette seg fore mål om vekst og utvikling, og i hvert fall ikke være i stand til å regjere seg selv. Dette synet, sier han, har holdt liv i liberalistiske ideer om «the utility of poverty doctrine», eller ideen om at tilgang på fleksibel og billig arbeidskraft er nødvendig for å holde et samfunn i gang. Tankene om en industriøs revolusjon gir på den andre siden husholdningene mer makt som aktører, og dette går på tvers av oppfatninger om at demografiske, malthusianske mekanismer bremset utpreget vekst før den industrielle revolusjonens inntog. Tidligere norsk historie om perioden innehar liknende påstander. Stein Tveite skrev i sin bok Jord og Gjerning at «bonden gjorde det som svarte seg best» og at «[…] tilgjengelige naturressurser var slik at naturhushold ikke var mulig og spesialisering nødvendig som rasjonell økonomisk tilnærming» og det er denne bonden vi møter i denne korte innføringen.[7]

Sett gjennom deres øyne virker kapitalisme og markedstankegang mer som en befriende nødvendighet enn en av mange mulige stier å vandre ned, noe som innebærer at forbrukssamfunnet uunngåelig lusker ikke altfor fjernt unna.

Etter å ha greid ut om befolkning, politikk og produksjon, går hun over til forbruket, til etterspørselen. Det blir overraskende interessant å se en blek teknisk tegning av et gårdshus når den er paret opp med en tekst om hvordan de forskjellige trekkene hadde praktisk påvirkning på disse usle livene på bunnen av næringskjeden. Her samles trådene fra de tidligere kapitlene, og vi inviteres blant annet inn i det som ble kalt «røykestuen» til en typisk norsk familie i utkanten av markedet og tilgangen på varer. Det sier seg selv at om huset ditt hadde ett rom og et åpent bål i midten, var det lite poeng i å pynte opp eller ha fine ting i det hele tatt. For å bli kvitt røyken måtte du både ha et åpent hull i taket ditt, og ha døra på gløtt til enhver tid for å skape gjennomtrekk. Monterte man derimot på et ovnsrør, laget med norsk metall, så kunne man gå oppreist uten å bli forgiftet. Kanskje man begynte å utnytte rommet bedre med høyere hyller, kanskje med en bibel til pynt. Kanskje man lagde separate rom for mer privatliv, kanskje man maktet å holde det rent og lyst nok til å drive med diverse innbringende sysler, kanskje man fikk råd til vinduer fra norske glassverk, så man kunne sitte inne i godt lys og arbeide enda mer. Man gikk fra å sove på benker til senger, og dermed fikk man spesialisert sengetøy – og så hadde man det gående. Hutchison nevner også i delen om separate rom at «når maten ikke lenger ble laget der viktige ting for husholdet ble diskutert, ble det vanskeligere for kvinnene å delta i samtalene».[8] Joel Mokyr sier at «the idea of an industrious revolution is the economic and historical analysis of the rise and fall of the very long working day».[9] Avløsningen for denne lange arbeidsdagen ble det De Vries kaller «capitalist patriarchy». En splittelse mellom “breadwinner” og “homemaker” som etablerte seg i brede lag av samfunnet i Europa gjennom første halvdel av 1800-tallet. Eksempelet med røykestuen ser ut til å ta oss med til begynnelsen på slutten for den førindustrielle norske levemåten.

 

I fraværet av mektige figurer og stemmer, så virker det som at det er befolkningen selv som driver denne utviklingen. Hutchison gjør som staten og følger den minste skattbare enheten på denne tiden, nemlig husholdningen i sine forskjellige former. Sett gjennom deres øyne virker kapitalisme og markedstankegang mer som en befriende nødvendighet enn en av mange mulige stier å vandre ned, noe som innebærer at forbrukssamfunnet uunngåelig lusker ikke altfor fjernt unna.

 

Hutchison virker samstemt med De Vries i hans ønske om å synliggjøre husholdningenes driv og fleksibilitet på veien mot komfort. Så hvem er egentlig nordmannen vi møter i Hutchisons historie? I store deler av boken følger vi av anmelders formulering «den lille mann» og hans husholds streben. Gjennom perioden blir småbonden, flersysleren og arbeideren trukket frem i effekt av hvordan hen var en økonomisk aktør.  Kvinnene blir også inkludert, og et bilde av en samkjørt produksjonsenhet males opp. Det materielle fokuset er så strengt at kulturelle uttrykk, for eksempel, er nærmest fortrengt i boken. Bokens behov for komprimert og fokusert historieformidling gir lite rom for å gå inn i disse menneskenes ambisjoner, bekymringer, eller sjeleliv. Tidvis kan det virke som at et menneskes bestanddeler på denne tiden kun var en tom magesekk med et par trælete knyttnever festet på hver side. Hutchison rekker allikevel å poengtere at i et forbrukssamfunn er det å handle og forbruke produkter sosialt motivert. Hun bruker eksempler som kaffe, sukker og tobakk for å illustrere hvordan en vare kan starte som en luksusartikkel, men gjennom sin symbolkraft forandres til å bli en nødvendighet. Vi rekker ikke å stoppe opp og se på de videre konsekvensene disse varene fikk for endret sosial omgang, anslagene til fremveksten av en offentlig sfære og samtale. Vi rekker knapt lukte på kaffen før vi må haste videre ned i sølvgruvene på Kongsberg, men kanskje kan avskrivingen av Habermas` borgerlige kaffeinjiserte offentlighet få lov til å ligge for en gangs skyld. 

 

Nordmenn var ved inngangen til 1700-tallet et sultent, hardtarbeidende og værbitt folk, mens utover i perioden ser man en dreining mot mennesker med mer moderne preferanser, en svakhet for luksus og behov for komfort i alle ordets betydninger. I England på samme tid hadde man noe som ble døpt «the embarassment of riches» som en benevning på mengden og hurtigheten i det stadig økende forbruket.[10]

 

Tanker rundt forbruk, eller consumption på engelsk, har også en egen historie. Trentmann går i sin innledning til «The Empire of Things» tilbake til latin, hvor consumere betød å bruke opp. Gjennom fransk spredte det seg og forandret mening fra 1100-tallet av. Lenge var forbruk sammenfallende med en positiv tro på evig vekst og fremgang. Det er ikke før nå i nylig tid at begrepet igjen har begynt å ta opp i seg sin opprinnelige, dystre betydning. Nyere tids globalhistorie tar inn over seg denne dreiningen, og Hutchison følger med i tiden. Dipesh Chakrabarty snakker i sin artikkel, «The Climate of History. Four Theses», om den «antropocene» tidsalder. Han åpner opp for at vi må tenke på mennesker som ikke bare formet av naturens livsgrunnlag, men også som sterke krefter i formingen av nettopp dette grunnlaget.[11] I tillegg til å følge tingenes reise over hav og landegrenser, trekker Hutchison inn avskogingen av Europa som én av årsakene til Norges oppgang i perioden. Møtt med fristelsen om raske penger valgte også bøndene her hjemme å hugge ned mer skog enn hva som var bærekraftig. Hun trekker også inn gruvedriftens ødeleggende aspekter for sine lokalmiljøer og drar med alle disse poengene dermed opp noen nyttige linjer til nåtiden som viser det industrialiserte preget den “førindustrielle” perioden kunne ha.

 

Som sagt gjøres det hele veien en innsats for å veve norsk produksjon og forbruk inn i den europeiske og transatlantiske sammenhengen. Og ifølge De Vries var det allerede på plass en sammensetning av handlende europeiske byer før industrialiseringen skjedde.[12] I boken får vi høre om utenlandsk eierskap av norske rederier og gruver. Vi får følge norsk fisk og trelast på skipene over til for eksempel England, hvor norsk plank hadde en særstilling og ble omtalt som «Christiania Deels». En slags plankenes Salma-laks som «i de siste tiårene av 1700-tallet utgjorde om lag 80 prosent av det sivile engelske markedet».[13] Et annet sted får slavene i de dansk-norske koloniene i Vest-India like mye sympati som de verst stilte norske husholdningene i sin funksjon som rettighetsløse produsenter for et umettelig europeisk marked som ble roten til mye lidelse og død for begge disse gruppene.

 

Boken er nøkternt skrevet og strener ikke langt fra den etablerte norske grunnfortellingen om «et hardt arbeidende protestantisk folks suksessfulle utnyttelse av naturgitte og historisk betingede fordeler i en åpen, internasjonal økonomi.»[14] Et sentralt tema her har vært i hvor stor grad det fantes et storborgerskap av entreprenører som drev landet fremover, eller om det var den driftige bondens evne til å tilpasse seg internasjonale omveltninger som best beskriver den norske fortellingen. To toneangivende eksempler på en annen tilnærming er Francis Sejersteds tese om «demokratisk kapitalisme,» som fokuserer på fremveksten av et småborgerskap og en aktiv stat i fraværet av et mektig storborgerskap. Også hans elev Knut Sogne fokuserer på såkalte «movers and shakers,» men gir på sin side mer av æren til velstående familiers evne til å navigere og hevde seg i den fremvoksende kapitalistiske strukturen.

Bokens behov for komprimert og fokusert historieformidling gir lite rom for å gå inn i disse menneskenes ambisjoner, bekymringer, eller sjeleliv. Tidvis kan det virke som at et menneskes bestanddeler på denne tiden kun var en tom magesekk med et par trælete knyttnever festet på hver side

Hutchison er varsom med å velge parti her. I stedet sprer hun sine sider utover denne aksen fra småbonde til storborgerskap. Så selv om bonden blir tildelt mye spalteplass, får han ikke automatisk all ære. Hennes tilnærming kan minne mer om Kristine Brulands fremgangsmåte, som setter aktørene inn i en bredere sammenheng med fokus på for eksempel britisk innflytelse. Boken blir med andre ord en fortelling om hvordan et underutviklet land melket impulser fra «the workshop of the world», gjorde innsiktene til sine egne og oppnådde en ny, høyere vekst-takt.[15] Alle får diplom, med andre ord.

 

Historien som fortelles er i stedet om en nasjon i vekst. En voksende befolkning som på tross av økende forskjeller, navigerer møtet med det internasjonale markedets fremvekst på en vellykket måte. I god norsk stil er alle med på å dra lasset og den norske bonden og hans husholdning gjør sin del for å drive landet flittig fremover. På tross av å ikke lenger bare være bonde, men også fisker, tømmerfløter og spinnerske, gruvearbeider, handelsmann, bankier, eller pipeselger. Selv om boken langt på vei beskriver livene til den lille mann, så er Hutchison tilbakeholden med å gi bestemte grupper æren for utviklingen.

 

Hutchison skjenker oss store datainnsamlinger i stiliserte og lett fordøyelige grafer på måter som tydelig får frem de poenger hun ønsker. I og med at boken nok er ment som en pensumbok i et innføringsfag, må det til slutt understrekes hvor godt pedagogisk lagt opp den er. Med sin stålkontroll på kildematerialet går hun ut hver gang det er mangelfullt eller misvisende med en oppfordring om at «her trengs det mer forskning» eller «flere undersøkelser trengs.» I tillegg har hver av de tre kapitlene en avsluttende «Vil du lese mer?»-bolk, hvor hun lister opp norske og internasjonale verk som kan sende leseren dypere inn i de forskjellige avkrokene hen enn måtte ønske. Denne paringen av hva som er forsket på, og hullene som må tettes, virket veldig motiverende på meg som historiestudent. Man sitter igjen med en følelse av både å ha fått innsikt i perioden, og samtidig ha fått en viss oversikt over den tidligere forskningen på feltet.

 

Mot slutten av perioden levde man altså i et konstant oppkomme av nye gjenstander og aktiviteter. Nordmennene spiste sjokolade og drakk kaffe. Barnehjemsbarn fikk sirup på kakene sine mens fine fruer farget klær med eksotiske billepigmenter. Ble man litt svimmel av alle disse nye valgene og mulighetene, kunne man på slutten av den lange arbeidsdagen ta seg en ei pipe med amerikansk tobakk, pakke seg inn i det nye sengetøyet sitt og drømme om alt hva den nye verden hadde i vente. Til syvende og sist er ikke Hutchison så opptatt av revolusjoner. Hun er heller ikke opptatt av å fordele ansvar eller hyllest slik tidligere historikere kan ha hatt for vane. Hun hever i stedet blikket og beskriver for oss samspillet mellom menneskene og tingene, og tingene og omgivelsene. Ikledd sitt globale perspektiv gir hun oss et oppdatert blikk på prosessene som rolig rullet i gang den kapitalistiske maskinen før alt virkelig begynte å spinne. Så en fjær i hatten til formidleren Ragnhild Hutchison for å holde stø og stram kurs på sin hurtige reise gjennom de lange arbeidsdagene i dette lange århundret – revolusjoner eller ei.

 

Litteraturliste:

 

Hutchison, Ragnhild. En kort introduksjon til Norges økonomiske historie på 1700-tallet.

Oslo, Cappelen Damm Akademisk, 2019

 

Brautaset, Camilla og Øksendal, Lars Fredrik M. «Fortellinger og forklaringer i økonomisk historie.» I Jan Heiret, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevåg (red), 

Fortalt fortid. Norsk historieskrivning etter 1970, Oslo: Pax, 2013, s. 292-319

 

Cruz, Laura & Mokyr, Joel. The birth of modern Europe : culture and economy, 1400-1800 : essays in honor of Jan de Vries. Boston, Brill, 2010

 

De Vries, Jan, The Industrial Revolution and the Industrious Revolution

Journal of Economic History, Volume 54, 1994

https://www.jstor.org/stable/2123912?seq=1#metadata_info_tab_contents

 

Dipesh Chakrabarty, The Climate of History. Four Theses, 

Critical Inquiry Volume. 35, 2009: 197-222

http://www.law.uvic.ca/demcon/2013%20readings/Chakrabarty%20-%20Climate%20of%20History.pdf

 

Maza, Sarah, Thinking about history, Chicago, University of Chicago Press, 2017

 

Trentmann, Frank, Empire of things- How We Became a World of Consumers, from the Fifteenth Century to the Twenty -First. New York, Harper, 2016

 

 

[1] Trentmann, Empire of things. s. 1

[2] Hutchison, Kort innføring i Norges økonomiske historie på 1700-tallet. s. 35

 Trentmann, Empire of things. s. 10

[4] Hutchison, Kort innføring i Norges økonomiske historie på 1700-tallet. s. 81

[5] Hutchison, Kort innføring i Norges økonomiske historie på 1700-tallet. s. 119

[6] Cruz & Mokyr. The Birth of Modern Europe s. 5

[7] Brautaset og Øksendal, Fortellinger og forklaringer i økonomisk historie. s. 298

[8] Hutchison, Kort innføring i Norges økonomiske historie på 1700-tallet. s. 106

[9] Trentmann, Empire of things. s. 4

[10] Maza, Thinking About History, s. 102

[11] Chakrabarty, Rethinking Working Class History, s. 207

[12] De Vries, The Industrial Revolution and The Industrious Revolution, s. 252

[13] Hutchison, Kort innføring i Norges økonomiske historie på 1700-tallet, s. 57

[14] Brautaset og Øksendal, fortellinger og forklaringer i økonomisk historie, s. 318

[15] Brautaset og Øksendal, fortellinger og forklaringer i økonomisk historie, s. 311

Av Ruben Arvesen Aas, MA i historie fra Universitetet i Oslo
Publisert 25. okt. 2020 13:41 - Sist endret 13. apr. 2021 21:11