En annerledes og tidløs krimfortelling

Svartfugl.

Gunnar Gunnarsson 

Oversatt av Oskar Vistdal 

Solum Bokvennen, 2019.

 

En historisk kriminalroman som byr på drap, tidløse menneskerelasjoner, en kjapp og til tider frustrerende rettergang, og en forteller som setter spørsmålstegn ved hva vi mennesker egentlig er i stand til. Hele boken gis ekstra dybde og legitimitet ved at kjernen av fortellingen, dobbeltmordet, er en faktisk hendelse.

«Svartfugl» er skrevet av Gunnar Gunnarsson (1889-1975) og ble opprinnelig utgitt i 1929. Boken ble samme år kåret til årets bok i Danmark, og er en historisk kriminalfortelling som setter en faktisk hendelse inn i historisk kontekst. Resultatet blir en spennende krimroman. Fortellingen finner sted i et lite gårdssamfunn på Island for omtrent to hundre år siden og skildrer drapene som skjedde på en avsidesliggende gård, Sjuendeå, samt den påfølgende rettergangen.

 

Boken åpner rett på en scene hvor jeg-fortelleren i historien, Eyolv, og hans kone sørger over sin eneste sønn som gikk tapt på sjøen. Det er denne triste hendelsen som får Eyolv til å mimre tilbake femten år, til en tid hvor han som ung mann i 20-årene ble stående midt i dette tragiske hendelsesforløpet. Historien blir fortalt direkte til leseren og åpner med «Men hvor skal jeg begynne?». Fortellingen blir i sin helhet fortalt utfra Eyolvs perspektiv og leseren får innblikk i hendelser som skjer i hans nærsamfunn samt hans indre monolog. Denne indre monologen preges av usikkerhet og viser hvor flytende kjærlighet og hat, skyld og uskyld kan være, spesielt hos unge mennesker.

 

Fortelleren selv begynner i denne historien som uerfaren kapellan, en posisjon rett under presten. Han skildrer sitt første møte med sin kommende kone, hatet han følte for broren som fikk en god tone med henne, og samtidig kjærligheten han følte. Disse skildringene blir satt i kontrast, når det leses med dagens øyne, at Eyolv forteller om da han tok med broren til møtet med kvinnens far hvor han skulle kjøpe sin kommende kone. Videre får leseren møte de andre sentrale karakterene i denne krimhistorien, blant annet Bjarne Bjarneson, Amor Jonsson, Eyolvs bror Pål, presten Jon Ormsson og sysselmann Scheving, for å nevne noen. Det er fortellerens syn på verden og sine medmennesker som utgjør tonen i boken, som stort sett er mørk og pessimistisk. Eyolv starter historien med å være veldig usikker og svinger raskt fra én følelse til en annen, som mange sikkert kan kjenne seg igjen i: «Hva det var som gav meg den fornemmelsen, kan jeg ikke si. Og straks etter vaklet jeg – grepet av en motsatt følelse.» Leseren får følge fortellerens utvikling gjennom historien fra ung og usikker i ny jobb til litt eldre med hus og kone, samt en sterk plass i samfunnet.

 

[...] Det er et menneskes lodd å se frem til én dag med lengsel, en annen med gru. Dagen er dog den samme – og aldri den samme. Den dagen som gryr samtidig over menneskene, er likevel ikke den samme for engang to av dem. Så mangfoldig er sinnet […].

 

En stor del av boken vies til rettssaken hvor Eyolv er rettsskriver og følger forhørene av de to arresterte. Her er det lite antydning til regelen «uskyldig til det motsatte er bevist» og saken virker å være bygget på bygdesladder. I anledning rettssaken møter Evolv sysselmannen Scheving, en høylytt karakter som avbryter samtlige han møter og sier akkurat det han ønsker: «Men man skal åpenbart ikke skue hunden med hårene. Han synes å være dypt fornærmet over, gudsmannen, at hans sognebarn ikke får myrde hverandre i fred og ro og upåtalt av øvrigheten.». Sysselmannen er gjennomgående sikker i sin sak med bestemte argumenter og påstander, en klar kontrast til Eyolv.

Til tross for at fortelleren har en prominent stilling og er en fri mann med både gård og kone, er det han som bryter sammen i gråt når han snakker med de to som er stilt for retten for mord.

I denne seksjonen av boken opptrer jeg-fortelleren som observatør, men kun i det som blir sagt under rettssaken på grunn av at han er opptatt med å skrive ned alt. Mellom disse avhørene besøker Eyolv ofte de to fangene og reflekterer over deres helsetilstand og tanker, samtidig som han setter spørsmålstegn ved uskylden til de delaktige i rettssaken. Til tross for at fortelleren har en prominent stilling og er en fri mann med både gård og kone, er det han som bryter sammen i gråt når han snakker med de to som er stilt for retten for mord. Denne tankegangen er gjennomgående i fortellingen. Eyolvs refleksjoner rundt skyld og hvorvidt han har medansvar for det som skjer preger nesten hver eneste samhandling med andre mennesker.

 

Språket viser at boken er fra en annen tid, og gjør at enkelte setninger ikke flyter like godt. Likevel skriver Gunnarsson med et konsist og fargerikt språk som ender med at fortellingen flyter lett likeså. Karakterene ramses opp med navn og bosted særlig i første del av boken, noe som kan oppleves som forvirrende og uoversiktlig. De som utgjør kjernen av fortellingen er med hele veien og blir dermed relativt lett å huske. Fortellingen drives som nevnt frem av Eyolv og store deler av teksten består av samtaler han har med menneskene rundt seg. Det er så å si ingen utdypede beskrivelser av omgivelsene, noe som resulterer i at historien beveger seg i relativt raskt tempo og holder et større fokus på menneskene, samtalene og relasjonene. Fortelleren vier mye tid til sin egen rolle i hendelsesforløpet og de fleste samtaler med andre karakterer resulterer i indre refleksjoner over egne følelsesmessige reaksjoner, hvordan hans deltagelse kan tolkes og hvordan hendelsene påvirker han. Eyolvs jobb som kapellan gjør at Gud blir inkludert gjennom hele fortellingen. For den moderne leser kan fokuset på Gud og religion muligens virke litt i overkant, men det beskriver tiden da hendelsene fant sted. Kirken var for mange midtpunktet i det lille samfunnet og fungerte blant annet som bedehus, samlingspunkt og ikke minst likhus. Det gir også Eyolv et rammeverk og han sliter av og til med å få drapssaken og hans rolle i den til å samsvare med hans tro og Guds vilje. Det viser, som demonstrert i sitatet over, hvor mangfoldig sinnet kan være.   

 

Selv om boken opprinnelig ble skrevet i 1929 kan paralleller trekkes til vår tid og vårt samfunn, som Vistdal skriver i etterordet: «Dens problemstillinger er likevel allmenne og tidløse, hvilket medvirker til å gjøre romanen stadig aktuell […]». Boken er lettlest og fornøyelig til tross for sitt mørke tema, og er en litt annerledes krim.

 

Marie Konst går på masterprogrammet i historie ved Universitetet i Oslo. Hun skriver masteroppgave om Ronald Reagan og hans administrasjons politikk overfor Egypt.

 

Emneord: Bokmelding, bokanmeldelse, Svartfugl, Cappelen Damm Av Marie Konst, masterstudent i historie.
Publisert 9. mars 2020 12:27 - Sist endret 9. mars 2020 12:28