I skyggen av folkeopprøret

De fattiges krig: En historie

Eric Vuillard

Oversatt av Elin Beate Tobiassen.

Oslo: Solum Bokvennen, 2019.

 

De fattiges krig: En historie er en forunderlig litterær utforskning av den tyske bondekrigen fra 1524 til 1525, og spesielt Thomas Müntzers rolle i det hele. På bare 62 sider blåser Éric Vuillard gjennom Müntzers liv, den 200 år lange opptakten til opprøret hans, Bondekrigen Müntzer ledet an i og henrettelsene som fulgte deres tap. Selv om den er godt skrevet og tidvis svært engasjerende, er den ikke feilfri.

 

De fattiges krig er en slags oppfølger til

Foto: Solum Bokvennen

Vuillards gjennombruddsbok, Dagsordenen, som vant han den prestisjefulle franske Goncourt-prisen i 2017. Der skrev han om industrimagnatene som tjente på Hitlers regime, og sparte ikke på fordømmelsene. Den anti-elitistiske vinklingen følges opp i De fattiges krig, som sjeldent sparer på fordømmelsene av bokas antagonister – kongene, baronene og presteskapet. Dette er en hyllest til 200 år med opprør mot de rike, og et håp om at opprøret kan gjenoppstå.

 

En faglært historiker vil kanskje tenke at Vuillards prosjekt er svært ambisiøst å gjennomføre på 62 små sider, men Vuillard skriver ingen vanlig historiebok. Tvert om er Vuillard del av en trend blant franske litterater som utforsker historiske hendelser ved hjelp av litterære skrivemåter. Man kan dermed argumentere for at prosjektet utelukkende kan bedømmes ut ifra dets litterære kvaliteter, ikke hvorvidt det står innenfor historikernes sannheter, eller om det følger de øvrige fagkonvensjonene. Men siden ethvert historieverk er litterært – og låst til de litterære konvensjonene det skapes i – tillater vi oss her å tenke litt på dens historiefaglige meritter også. Resultatet er en helt grei bok som dessverre ikke innfrir forventningene man kunne ha etter Dagsordenen.

 

Allikevel blir overgangene til disse keitete og bryter med den ellers gode flyten. Det er også noen passasjer der sprangene er litt for store, og referansene litt for innviklede, til at den jevne leseren (les: undertegnede) makter å følge med

 

Språket i De fattiges krig er unektelig svært godt skrevet. Vuillard benytter flere vakre barokk- og bibel-liknende formuleringer som vil glede enhver leser med kjennskap til 1500-tallets litteratur. Bokas knappe format forhindrer også at disse grepene rekker å bli plagsomme før det hele er forbi. Man sitter hverken igjen med et ønske om at den skulle vare lenger eller kortere, en bragd i seg selv. Språket er ellers profetisk i tonen, og kan minne litt om et gammelt eventyr fremført av en særlig kristen onkel. Dette passer godt med tekstens dypt religiøse skikkelser, og fordekker nesten det ellers verdslige prosjektet i boka. Den prekende tonen skulle også gjort det enkelt for Vuillard å komme med avstikkere og henvende seg til leserne. Allikevel blir overgangene til disse keitete og bryter med den ellers gode flyten. Det er også noen passasjer der sprangene er litt for store, og referansene litt for innviklede, til at den jevne leseren (les: undertegnede) makter å følge med.

 

Müntzers opprør blir satt i sammenheng med en rekke andre opprør som sprer seg geografisk og temporalt. Vuillard formulerer sammenhengen mellom disse opprørene på en måte som levner liten tvil om at de er et uttrykk for den samme samfunnsomveltende kraften. John Wyclif, John Ball, Wat Tyler, Jack Cade, John og William Merfold, og Jan Hus, de er alle bare et uttrykk for denne kraften. De dør, for så å gjenoppstå som hverandre, og perpetuerer en kamp mellom fattigfolk og samfunnets privilegerte. Det er i så måte de fattiges krig, ikke Müntzers eller noen av de andre lederskikkelsenes. Den observante leser vil ha lagt merke til at flesteparten av de nevnte mennene er engelskmenn, utenom Jan Hus og Müntzer selv. Hvorfor bare tysk- og engelsktalende opprørere er viktige, og ikke franske, italienske, spanske, danske eller andre, kan vi bare gjette på. Det frister å si at det kan ha blitt kuttet av plasshensyn, men boka er allerede så kort at det tvilsomt kan ha vært tilfellet.

 

Det er synd at vi ikke får større innsikt i kraften bak de fattiges opprør, for det er egentlig den som er Vuillards hovedperson. Vi kommer allikevel langt på å spekulere litt i hva den kan være, og hva den likner på. Fremfor noe minner den om de gamle kommunistenes forestillinger om den revolusjonære kraften i folket. Noe som ikke kan dø ut eller forties, men som med jevne mellomrom vekkes som et stort, sint og destruktivt dyr. Mistanken om denne parallellen blir bare styrket av referanser til Friedrich Engels, Karl Kautsky og Ernst Bloch, som alle skrev om Müntzer. «Kraften» ligger immanent i folket, og er en sovende trussel mot de rike.

 

 Ved å gjøre dette opprøret til bokas objekt, hinter Vuillard om en optimisme. Som han gang på gang beskriver er fattigfolket aldri langt unna en ny omveltning. De venter bare på at noen skal reise seg og si de magiske ordene, slik at de nok en gang kan samles, og krigen mot de velstående kan gjenopptas. Her kommer også bokens påståtte samfunnsrelevans inn i bildet: «Kraften» har nylig materialisert seg i de franske gilet jaune – de gule vestene. Vuillard har sågar profilert seg offentlig som en intellektuell som forstår den frustrasjonen som bobler over hos Frankrikes fattige, og trekker paralleller mellom dagens opprørere og Müntzer.[1] Både bondekrigene og gilet jaune er uttrykk for den uendelige manikeiske kampen mellom godt og ondt – eller fattige og rik som de heter i De fattiges krig.

 

Som allerede nevnt er Vuillard veldig opptatt av å gjøre historiefortellingen sin litterær. Hans franske utgivere har skrevet at prosjektet skal avmystifisere historien, og kritikerne har hyllet han for å rive historien fra historikerne som bare gjør alt så grått og trist. Vuillard har tilføyd den en litterær vitalitet, han har gjort den relevant igjen. Slik skal altså historien aktualiseres på nytt og gjøre fortidens lærdom relevant for vår egen samtid, gjennom litterære formuleringer. Faktaene er ikke lenger gode nok i seg selv, prosaen skal være like viktig. På innsiden av tittelbladet i Solums utgave beskrives dette som en ny retning. Undertegnedes franskkunnskaper er ikke gode nok til å bekrefte om de faktiske franske proponentene føler seg banebrytende også, men man får håpe at de vet bedre. Å skrive historieverk med litterære tilsnitt er uunngåelig, uansett om forfatteren ønsker det eller ikke. I tillegg mangler det ikke på eksempler med historikere som bevisst har brukt litterære virkemidler for å krydre fortellingene deres for leserne skyld. Det beste eksempelet på dette er kanskje Herodot, den vestlige historieskrivningens bestefar, men tradisjonen strekker seg helt frem til vår tid som Peter Englund viser (som for øvrig er oversatt til fransk). Dette devaluerer riktignok ikke bokas kvalitet. Om originalitet var synonymt med kvalitet, hadde det vært lite historieskrivning som kan sies å være verdt å lese. Men hvis vi skal ta historieprosjektet seriøst som et historieprosjekt, må også de svakere sidene trekkes frem.

 

De mest uheldige utslagene for Vuillards anti-historiker-prosjekt, er at han trolig ikke har satt seg inn i alt som har skjedd i den kjedelige historieforskningen om 1500-tallet. Småfeil, anakronismer, tvilsomme generaliseringer og påstander det ikke finnes dekning for er spredt rundt om i boka, selv om de ikke utgjør noe stort problem. Vuillard vrir seg elegant unna slike innvendinger ved hans forhold til sannhet. Et sted skriver han at «[v]i vil ha fortellinger, det hjelper oss visstnok å forstå; og jo sannere en fortelling er, desto bedre liker vi den. Problemet er bare at det ikke er mye sannhet i det som fortelles.»[2] Hva er så vitsen med å lese falskhetene samlet i fortellingen De fattiges krig? Nok en gang står han parat med en løsning. «Falske utsagn formidler allikevel et snev av sannhet mellom linjene.»[3] I tillegg til dette litt nihilistiske forbeholdet, sørger Vuillard for at vi som lesere har tiltro til bokas autentisitet. Han tar forbehold, forholder seg sporadisk til historiografien, og sammenlikner Müntzer med mer eller mindre samtidige skikkelser og bevegelser. Dette minner litt om hva historikere vanligvis gjør, og virker betryggende for de av oss som er vant med den «kjedelige» historieskrivningen.

 

Hvis jeg skal ta denne bokanmeldelsens i en forbruksjournalistisk retning, kan jeg avslutte med å stille spørsmålet om Eric Vuillards De fattiges krig er verdt pengene dine. Svaret på dette er et klinkende klart nja

 

Hvis jeg skal ta denne bokanmeldelsens i en forbruksjournalistisk retning, kan jeg avslutte med å stille spørsmålet om Eric Vuillards De fattiges krig er verdt pengene dine. Svaret på dette er et klinkende klart nja. Om man er ute etter en god historie man kan nyte en eller to kvelder på sengekanten, er De fattiges krig et godt kjøp (om noe litt dyr). Dersom man ønsker å lese om Thomas Müntzer ville jeg kanskje anbefalt andre bøker, med mindre man samler på alt som blir skrevet om han. Hvis det er en litterær historiefortelling man ønsker, som gjør historien levende og dagsaktuell, finnes det mer egnede alternativer. De fattiges krig er kort, og ganske god. Den fyller en nisje, men lykkes ikke helt. Mer er det ikke å si.

 

[1] Gil, Iñaki, “Éric Vuillard: ‘Para los amenazados por el paro, es difícil elegir entre Le Pen y Macron’”, El Mundo. 10.10.2019. [URL: https://www.elmundo.es/cultura/literatura/2019/10/10/5d9e2374fdddffd0338b45e4.html]

[2] Vuillard, De Fattiges krig, 59.

[3] Ibid., 52.

 

Av Jakob Kaaby Hellstenius (studerer master ved Universitetet i Oslo)
Publisert 9. mars 2020 12:30 - Sist endret 9. mars 2020 12:30