En av de større utfordringene historikere møter i dag er å gjøre historie tilgjengelig for allmennheten på en mer håndfast måte enn bare å skrive vegger med tekst basert på et veldig akademisk vokabular og publisere det. Historiebøker kan til tider bli akkurat det, altså tekst på tekst med et språk som er forbeholdt de med mange år i akademia. I boken Luftforsvarets historie fortalt gjennom 75 gjenstander tar Harald Høiback og Ole Jørgen Maaø et steg for å gjøre historie litt mer tilgjengelig for alle.
Boken er en feiring av 75-års jubileet til Norges Luftforsvar. Som tittelen tilsier tar boken for seg 75 gjenstander som Høiback og Maaø har valgt ut av mange mulige, og deretter konstruert en fortelling om Luftforsvaret. Denne fortellingen er ikke et forsøk på å fortelle Luftforsvarets komplette historie, men heller å minnes, feire og sette pris på 75 år med denne grenen av Norges militærinstitusjon. Oppgaven med å dekke 75 år med historie gjennom 75 gjenstander kan virke som et lite troverdig prosjekt, men forfatterne påpeker i forordet at dette absolutt ikke er hensikten. Boken har til hensikt å være «[…] en slags konfekteske. Ta gjerne en bit, sammen med en god kopp kaffe. Ta gjerne fem i slengen. Noen av bitene er salte, noen litt søte og enkelte ganske syrlige.»
I julen 2019 ble denne boken presentert for meg, og jeg tenkte at «jaja, enda mer krigshistorie, men får vel gi det en sjanse.» Som regel så leser jeg bøker til jeg enten sovner eller noe forstyrrer lesingen. Men i innledningen kom forfatterne med den nevnte anbefalingen over, og jeg bestemte meg for ikke å lese om mer enn én til fem gjenstander før jeg skulle legge boka fra meg.
For mange vil boken være et innblikk i en historie som kanskje ikke blir fortalt så ofte. For faghistorikeren kan den kanskje være en inspirasjon til å se til gjenstander som et formidlingsmedium.
Nå, etter at siste side er vendt om, og alt som er igjen er litteraturlista, føler jeg at denne boka burde vært lengre. Om ikke så burde det komme en oppfølger. Boken handler som nevnt om Luftforsvaret, men er ikke bare en fortelling om forsvarspolitikk og kampsituasjoner. Høiback og Maaø gir oss et innblikk i menneskene som Luftforsvaret består av. De tar utgangspunkt i de små, tilsynelatende lite betydelige ting og viser leseren at selv små ting eller gjenstander har en historie å fortelle. Blant gjenstandene de tar for seg er et menykort fra en messemiddag, en messingklokke («Scramble bell»), et noteark og et avisutklipp. For mer mekanisk interesserte er det også mange flytyper, blant annet det ikoniske Spitfire. Selv syntes jeg avsnittet om minnesmerket over Ole Reistad var veldig spennende lesning. Høiback og Maaø har også valgt å ta for seg gjenstander som forteller historier som kan få tårene til å presse seg fram.
Når man først åpner boken kan det fort tenkes at det er en kronologisk struktur med en gjenstand for hvert år, men forfatterne har heller prioritert å presentere de historiene de selv, i samarbeid med venner, ville få fram. Når man har lest ferdig et avsnitt og blar videre til neste side og gjenstand er det ofte noen år de har hoppet over. Noe forfatterne har påpekt er at det er nesten uendelig mange gjenstander som de kunne tatt med, og å velge noen få blant mange vil føre til at noen kanskje ikke vil bli like fornøyd med utvalget.
For faghistorikeren er muligens denne boken ikke helt på det nivået den burde vært med en tittel som Luftforsvarets historie fortalt gjennom 75 gjenstander. Fotnoter og referanser kan man lete lenge etter og litteraturlisten er ikke den lengste for et slikt prosjekt. Høiback og Maaø er likevel tydelige på at denne boken ikke er faghistorisk, men ment for et bredere publikum og samtidig også spesifikt for alle som har vært involvert i Luftforsvaret. De inkluderer røverhistorier, tragedier og triumfer. At boken ikke er rent faghistorisk tar ikke vekk dens verdi. For mange vil boken være et innblikk i en historie som kanskje ikke blir fortalt så ofte. For faghistorikeren kan den kanskje være en inspirasjon til å se gjenstander som formidlingsmedium.
For meg er boken en fast kompanjong jeg kan trekke fram i ny og ne og lese på nytt om små, store, håndfaste eller abstrakte objekter, på samme måte som jeg leser tegneseriestripene i avisen mens jeg tar meg en kopp kaffe. Boken er lettlest (selv om det av og til er noen interessante norvagiseringer av utenlandske ord), tar ikke seg selv for høytidelig og tar leseren med inn i historien på en underholdende reise.
