Bokmelding: Kristin Asdal og Hilde Reinertsen: Hvordan gjøre dokumentanalyse?

Asdal, Kristin og Hilde Reinertsen. Hvordan gjøre dokumentanalyse? En praksisorientert metode. Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2020, 276 sider.

Foto: Cappelen Damm Akademisk

Å finne og analysere dokumenter er en sentral oppgave for historikeren. De siste årene har det kommet flere bøker som har lovet grunnleggende metoder for dette arbeidet. Samtidig har disse bøkene i stor grad også fokusert på metodenes egen historie. En slik balansegang, mellom å tilby metodiske verktøy og introdusere leseren til 200 år med fagtradisjon, har sjelden innfridd mine forventninger. Framfor å ta meg som leser med på en reise, ned i dypet av metodenes tjern, har jeg hatt følelsen av å ligge og duppe i vannskorpa, med et like stort fokus på metodens historie som historikerens metode.[1]

Ambisjonen om å introdusere en spesifikk faghistorie er underordnet i denne boka. Forfatterne Kristin Asdal og Hilde Reinertsen er riktignok historikere, og tar for seg hvordan historikere arbeider. Med bred erfaring fra tverrfaglige studier av vitenskap, teknologi og samfunn (STS) introduseres også leseren for noe av bakgrunnen for at dette feltet har utviklet seg. Men i hovedsak har de valgt en langt mer håndfast tilnærming enn det metodebøker for historiefaget har gjort de siste årene.[2]

En av grunnene til at Asdal og Reinertsen kan gå konkret til verks er at de foreslår en helt bestemt inngang til temaet: Å se på dokumentarbeid som en praksis. De promoterer en tverrfaglig tilnærming som kan være like relevant for historikeren som samfunnsviteren, for medieviteren så vel som sosiologen. Deres hovedargument er at «… dokumenter inngår i en rekke konkrete praksiser, og bidrar selv til å forme disse praksisene.  [...] De kan potensielt gripe inn i og forandre sine omgivelser og kontekster.»[3] Til grunn for metoden ligger altså en forståelse av dokumenter som handlende aktører.

For den som er vant til å tenke på aktører som mennesker kan det framstå både radikalt og kontroversielt. Men om man ser på hva det betyr i praksis – nemlig at dokumenter ikke bare påvirkes av sin kontekst og forholdene de blir til under, men at de også selv påvirker de situasjonene de er og blir en del av – så er det en forståelse som passer godt med hvordan historikeren selv analyserer sine kilder.

For den som er vant til å tenke på aktører som mennesker kan det framstå både radikalt og kontroversielt. Men om man ser på hva det betyr i praksis – nemlig at dokumenter ikke bare påvirkes av sin kontekst og forholdene de blir til under, men at de også selv påvirker de situasjonene de er og blir en del av – så er det en forståelse som passer godt med hvordan historikeren selv analyserer sine kilder. Forholdet mellom dokumentene og deres omgivelser er dialektisk, de påvirker hverandre. Som praksis er det å skape, bruke og sirkulere dokumenter noe dypt relasjonelt, og med forfatternes egne ord «… et definerende trekk ved moderne samfunn.»[4] Framfor å tilby en omfattende meny av ulike og dominerende fagtradisjoner tilbys leseren en helt spesifikk strategi for konkret anvendelse, noe som er en vesentlig styrke for leseren som vil benytte metoden i egen forskning.

 

Analytiske verktøy og tenkemåter

Bokas innledning gir en tydelig innføring i tenkemåten jeg har beskrevet. Deretter følger seks kapitler som er strukturert tematisk, ett kapitel for hvert av de seks analytiske begrepene forfatterne foreslår for å utføre en praksis-orientert dokumentanalyse, nemlig å forstå dokumenter som steder, verktøy, arbeid, tekster, saker og bevegelser.

Kapittel 1 tar for seg hvordan man kan betrakte dokumenter som steder. Dette kan innebære enten å belyse stedene der dokumentene har blitt til, eller å analysere dokumenter som steder i seg. Forfatternes forslag er altså at man kan forstå dokumentet som et rom der noe utspiller seg, der det utføres handlinger og der tekstens aktører utfolder seg. Ved å betrakte dokumenter som en arena for hendelser kan for eksempel en brukermanual forstås som et sted for læring. Videre kan en avis eller en blogg forstås som et sted for debatt og samtale. For en historiker kan dessuten en arkivsamling med ulike dokumenter være et sted for undersøkelse og utforskning.

I kapitlene 2-3 ser forfatterne på dokumenter som verktøy og arbeid. De grunnleggende spørsmålene dreier seg om hva dokumentet kan gjøre og hvordan dokumentene skapes. Som verktøy kan dokumenter for eksempel utdanne og eller instruere, mens det som arbeid kan forstås som et eget håndverk, en praksis i seg selv. Med utgangspunkt i egne studier av statsbudsjettet argumenterer Asdal og Reinertsen for at statsbudsjettet ikke bare er en prioritering av økonomiske ressurser. Først og fremst er det kanskje et verktøy for utøvelse av makt, for styring av både statlige etater og statens innbyggere. Denne styringen utformes, ifølge forfatterne, under helt bestemte forutsetninger der dokumentene både kan vise og skjule dette styringsarbeidet.

Ved å analysere dokumenter som tekster trekker forfatterne veksler på veletablerte metoder fra både lingvistikk og diskursanalyse. Samtidig beriker de disse ved å vise hvordan narrativ struktur, sjangre og semiotikk virker på leseren. De avviser på ingen måte metodene for tekstanalyse som har blitt etablert gjennom tiår, men setter disse i dialog med sitt eget, praksisnære ståsted. Med konkrete eksempler, som hvordan det å sette riksvåpenet på forsiden av et statsbudsjett bygger autoritet, beriker praksistilnærmingen allerede eksisterende metoder for tekstanalyse.

Kapitlene 5-6 tar for seg dokumenter som saker og bevegelser. Som saker fokuserer de på hvordan dokumenter former sakene de etablerer og omhandler.  Med konkrete eksempler fra egen forskning på forurensning og klimapolitikk viser de hvordan slike saker både kan etablere samfunnsproblemer og skape uro for framtidig utvikling, og samtidig skape framtidsoptimistiske narrativ om hvor samfunnet bør eller skal gå. Som bevegelser derimot flyttes både dokumentene og sakene de er del av. Her er det flere spennende innganger til å problematisere periodisering, temporalitet og hvordan dokumenter både kan omforme, omvandle eller forhindre prosessene de deltar i.

I alle de seks første kapitlene gir forfatterne konkrete eksempler fra eget arbeid der undersøkelser av Stortinget og dets prosesser med dokumentproduksjon er sentralt. Disse gjennomgangene inneholder flere generøse og lærerike eksempler der forfatterne beskriver problemer de har støtt på i egen forskning, og forklarer hvordan de fant strategier for å løse disse. Gjennom å vise hvordan egen forskning på ingen måte går på skinner unngår de den belærende tonen enkelte fagbokforfattere kan legge an. Slik lar de være å bygge opp seg selv som geniale forskere og prioriterer å bygge bro til den mindre erfarne studenten eller historikeren.

Del 2 av boka tar for seg praktisk gjennomføring og forklarer leseren hvordan man kan komme i gang med å få innsyn i, samle inn og bearbeide dokumenter. Her er det en rekke gode tips til masterstudenten eller historikeren som skal utføre et av sine første empiriske arbeider av litt større omfang. Samtidig forlater forfatterne den konkrete tilnærmingen og vurderer temaene mer overordnet. Dermed blir gjennomgangen noe mer generell enn de tidligere svært konkrete kapitlene om de analytiske termene.

Dette fugleperspektivet er også valgt i diskusjonen av digitale kilder og forskningsetikk. Kapittel 9 og 10 om digitale kilder gir en grunnleggende, men kanskje også litt enkel, gjennomgang av hvordan digitale dokumenter skiller seg fra analoge papirdokumenter. Samtidig behandles forskningsetiske spørsmål og noen generelle utfordringer med behandling av kilder fra nettet.

I del 3 byr bokas kokker på en virkelig indrefilet for den som lar seg fenge av den praksisorienterte metoden. Over 30 sider får man smake på flere av de vitenskapelige arbeidene som har inspirert forfatterne til å lage denne akademiske kokeboka. Leseren introduseres til grunnleggende elementer i studier av vitenskap, teknologi og samfunn, slik som ulike laboratoriestudier og aktør-nettverk-teori. Tankemåtene til blant andre Michel Foucault og Bruno Latour introduseres i prinsipielle og likevel nyanserte former, og forfatterne kobler slik bokas tilnærming til forskningstradisjoner som har preget både humaniora og statsvitenskap i flere tiår. For leseren som er interessert i å se videre på ulike dokumentstudier som er utført i disse tradisjonene avsluttet det hele med en meny av forskningslitteratur.

 

Visjoner, lovnader og utfordringer

Asdal og Reinertsens bok er befriende konkret og tilbyr en rekke håndfaste verktøy. Heller enn å skape et sted der de selv kan teoretisere rundt sin metode og historiske utviklinger, har de skapt en redskapsbod som leseren kan besøke både før og underveis i egne undersøkelser. Forfatterne skriver klart og lettfattelig, og som håndbok er den meget vellykket.

Heller enn å skape et sted der de selv kan teoretisere rundt sin metode og historiske utviklinger, har de skapt en redskapsbod som leseren kan besøke både før og underveis i egne undersøkelser.

Forfattere skal selvfølgelig ikke være sine egne kritikere. Samtidig må studenten som skal benytte boka som ei håndbok for akademisk arbeid uunngåelig problematisere metoden og tenkemåten. Hvilke utfordringer kommer med å betrakte dokumenter som handlende aktører? Hvilke utfordringer oppstår om man ikke skiller mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører? Hva står man i fare for å overse eller mistolke med denne tilnærmingen? Dette er spørsmål som forfatterne i noe større grad kunne hjulpet leseren med å diskutere. De gangene Asdal og Reinertsen gjør dette fungerer det nemlig svært berikende. Mot slutten av boka introduserer de for eksempel leseren for begrepet aktant. Ved å skille mellom menneskelige aktører og ikke-menneskelige aktanter skapes en mulighet for å nyansere ulike former for agens, og potensielt berike forståelsen av forholdet mellom mennesker og gjenstander.[5] Noen flere nyanser og problematiseringer av metoden underveis kunne hjulpet leseren til å reflektere over de utfordringene som potensielt følger med metoden.

Asdal og Reinertsen fortjener skryt for å ta for seg digitale kilder – et område og grunnlagsproblem som norske historikere til nå har vist lite interesse for å undersøke. Og det er frigjørende at forfatterne, med sitt blikk for praksis, ikke gjør et prinsipielt skille mellom analoge og digitale dokumenter. Som verktøy, arbeid, tekster og saker har de først og fremst svært mye til felles. Samtidig beveger digitale dokumenter seg helt annerledes enn papir. Og som steder er dokumenttypene definitivt ulike. Derfor stilles det ulike metodiske krav til kildekritikk og verifisering av disse.[6]

I boka blir de digitale kildene til en viss grad redusert, eller abstrahert, til et spørsmål om forskningsetikk. Denne tilnærmingen ligner den andre norske historikere har valgt til de digitale kildene, og er ikke uten paralleller til skepsisen oral history møtte fra 1960-tallet.[7] Min egen antakelse er at digitale kilder gjøres til et spørsmål om etikk fordi forfatterne – akkurat som både undertegnede og resten av det norske faghistoriske miljøet – mangler konkrete og håndfaste metoder for å behandle digitale kilder. At boka, i tillegg til å utvikle en metode for dokumentanalyse, også skal fornye en hel fagdisiplins forståelse av digitale kilder, er selvfølgelig for mye forlangt. Likevel, forholdet til de digitale kildene og metoder for granskning av disse bør avklares om man ønsker å vurdere disse analytisk etter metodens foreslåtte termer.[8]

 

En ambisiøs og vellykket håndbok

Alt i alt er Hvordan gjøre dokumentanalyse? En praksisorientert metode en svært vellykket og nyttig håndbok for både studenter og forskere. Den er et tungt argument for å forstå dokumenter som en integrert del av virkeligheten – også den fortidige. En virkelighet som ikke bare har påvirket dokumentene, men der dokumentene har interagert og samvirket med sine kontekster. Den konkrete og praksisnære tilnærmingen gjør den svært anvendbar, og hever lista for hva historiestudenter bør kreve av kommende metodebøker når de jakter verktøy for egne undersøkelser.

 

 

[1] Et par eksempler: Andresen, Astri (red.), Å gripe fortida. Innføring i historisk forståing og metode. 2. utg. (Oslo: Samlaget, 2015); Melve, Leidulf og Teemu Ryymin (red.), Historikerens arbeidsmåter (Oslo: Universitetsforlaget, 2018).

[2] Asdal, Kristin og Hilde Reinertsen, Hvordan gjøre dokumentanalyse? En praksisorientert metode (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2020).

[3] Asdal og Reinertsen, 15-16.

[4] Asdal og Reinertsen, 12.

[5] I naturvitenskapen betegner agens et legeme eller stoff som framkaller forandring. I språkvitenskapen er det en semantisk rolle som betegner det eller den som utfører handlingen i en setning. Felles for begge forståelser er altså at agens virker og forandrer, og at det inkluderer både mennesker og gjenstander. Se Store norske leksikon, s.v. «agens», av Dag Gundersen, 01.11.2020. Hentet 16.02.2021 fra https://snl.no/agens.

[6] Den som vil lese mer om metoder for digital kildekritikk kan f.eks undersøke: Barry, Marguerite, «Untangling the Threads» i Brügger, Niels (red.), Web 25. Histories from the First 25 Years of the World Wide Web (New York: Peter Lang, 2017); Winters, Jane, «Coda: Web archives for humanities research – some reflections» i Brügger, Niels og Ralph Schroeder, Web as History. Using Web Archives to Understand the Past and the Present (London: UCL Press, 2017), 238-248; Brügger, Niels, The Archived Web. Doing History in the Digital Age (Cambridge, MA: The MIT Press, 2018).

[7] Se f.eks. Melve og Ryymin, Historikerens arbeidsmåter, 114.

[8] Undertegnede har tematisert dette tidligere, bl.a. i Tønnessen, Jon Carlstedt, «Historikernes forhold til kildene», Studenttidsskriftet Fortid, vol. 17, nr. 1 (2020). Tilgjengelig på nett: https://www.fortid.no/artikler/2020/1-2020-identitet/tonnessen-historikerens-forhold-til-kildene.html.

 

Av Jon Carlstedt Tønnessen, Masterstudent i historie, Universitetet i Oslo.
Publisert 22. mars 2021 13:48 - Sist endret 13. apr. 2021 21:12