Bokanmelding: Med vannet som speil

Terje Tvedt. Verdenshistorie, Med Fortiden som Speil, J.M. Stenersens Forlag 2020.

«Verdenshistorie. Med fortiden som speil.» 
Utgiver: J.M. Stenersens Forlag.

Verdenshistorie er et felt innenfor historiefaget som i lang tid har vært gransket av både forskere og allmennheten som sådan. En kan på mange måter si at verdenshistorien er der offentligheten og de mer snevre sjiktene av historieforskere møtes til diskusjon om historiens bruk og betydning. Ettersom vi i Norge får en viss tolkning av verdenshistorien som en del av vår offentlige utdanning så blir den med alle sine forenklinger den allmenne tolkningen. Denne historien har for det meste, slik som med all historieskriving, vært sentrert rundt vestlige, Europeiske ideer om omverdenen i svært lang tid. Vi vet også at historikere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oceania sin forskning i lang tid har blitt sett på som studier av tilbakeliggende samfunn.[1] Mange av disse ideene bygger enten på opplysningstidsfilosofi, eller er rett og slett basert på kolonialister og reisende europeeres snevre fortolkninger i møte med omverdenen. Den tyske filosofen G. W. F. Hegel sier i sin verdenshistorie at «rasjonaliteten styrer verden, dermed er verdenshistorien en rasjonell prosess».[2] Denne «rasjonelle prosessen» for Hegel grunnet seg i framveksten av filosofi, naturvitenskap og historieskriving som hadde sin opprinnelse i Asia, men forflyttet seg til antikkens Hellas og Italia, for så å spre seg til resten av Europa hvor den forble. Varianter av denne tanken har skapt selve grunnlaget for både den vestlige filosofiske kanon, samt hvordan verdenshistorien har blitt skrevet og tolket. Det er i dag klart at denne tolkningen tar lite høyde for de filosofiske systemene, statsdannelsene og vitenskapen som oppstod i andre deler av verden. Likevel er denne tolkningen fortsatt dominerende innenfor historiefaget, så hvordan skal vi klare å bryte ut av dette paradigmet?

Det er med dette i bakhodet at Terje Tvedt forsøker, slik som en rekke andre historikere før han, å kritisere eurosentrismen en finner i verdenshistorien. Likevel er Verdenshistorie ikke bare en kritisk tirade mot eurosentrismen, men en nokså annerledes tolkning av menneskehetens historie. Slik som undertittelen tilsier så er dette en verdenshistorie som til dels tar for seg samtiden og ser den med et vaktsomt historisk blikk. Bokens forord tar for seg både Tvedts motivasjon for å skrive ett globalhistorisk verk, samt det teoretiske rammeverket han benytter seg av. Det er åpenbart at Tvedt bekymrer seg over hvilken rolle historien har inntatt de siste tiårene, hvor statsledere har gjenskrevet historien og dermed risset inn sin rolle i den nasjonale bevisstheten, da med klare, ideologiske hensikter. Denne bekymringen kan oppsummeres slik: historien har gått «fra å være et avsluttet og komplisert kapittel hvor nåtiden kan betraktes på avstand, og dermed ha håp om å bli forstått, blir historien omdefinert til en platthet: Fortiden underkastes nåtiden, skillet mellom samtid og historie oppheves, og historiens rolle blir å bekrefte samtidens verdier».[3]

Det er åpenbart at Tvedt bekymrer seg over hvilken rolle historien har inntatt de siste tiårene, hvor statsledere har gjenskrevet historien og dermed risset inn sin rolle i den nasjonale bevisstheten, da med klare, ideologiske hensikter.

For å motkjempe dette fenomenet som Tvedt nokså usjarmerende døper «samtidsimperialismen» legger han fram sin metodologi: Globalhistorien må bryte med eurosentrismen og at tanken om at menneskeheten har overvunnet naturen, samt tanken om historien som lineær utvikling hvor alle mennesker i bunn og grunn har de samme kollektive og individuelle interesser og verdier.[4] Som rød tråd har Tvedt et omfattende fokus på vann, elver og hav som noe av det mest grunnleggende elementet i verdenshistorien fra de første sivilisasjonene til i dag.

Farmers on the Nile. Attribrution: David Broad. Wikimedia Commons.

Boken er delt opp i fem deler og starter med de første sivilisasjonene i Sumer, Egypt og Indus. Alle tre sivilisasjoner baserte seg på svært viktige og dyrkbare områder rundt elvene Tigris, Eufrat, Indus og Nilen. Triumfen til disse sivilisasjonene kom også til å bli deres nederlag ettersom at irrigasjonsjordbruket revolusjonerte jordbruket, samt bidro til å ødelegge jordsmonnet, dvs. den delen av jorden mann brukte til avlinger.[5] Tvedt argumenterer så at for grunnen til at tidlige sivilisasjoner i Norge var så autonome var grunnet i det faktum at elver og bekker var jevnt fordelt. Knapphetsfaktoren og viktigheten av kontrollen av sentrale elver for andre sivilisasjoner skapte grunnlaget for sentral autoritet, som igjen er grunnlaget for andre politiske formasjoner.[6]

Videre, og kanskje overraskende nok så hopper neste kapittel et par årtusen fram i tid til Dynastiene i Kina og det Osmanske riket. Grunnen til dette store spranget blir ikke avslørt før senere da Tvedt igjen går tilbake til sin tese om framveksten av disse store rikene nødvendigvis innebar en effektiv kontroll over vannet. De første sidene av det andre kapittelet blir brukt utelukkende i kritikk mot presidenten av Kina, Xi Jinping, og presidenten av Tyrkia, Recep Tayyip Erdoğan. Kritikken retter seg mot disse to regimenes bruk av historien som propaganda for å sikre seg makt og fremme sine egne geopolitiske ambisjoner.[7]

Videre kritiserer Tvedt Edward Said’ Orientalisme som omhandler vestens fordommer i historieskrivingen om arabere og muslimers kultur. Tvedt er likevel uenig i det at vestens dominans er absolutt, og mener derfor at store deler av historien, da spesielt det Osmanske rikets dominans over store deler av Europa blir neglisjert.[8] Karl Marx og Max Weber blir også dratt fram en rekke ganger og kritisert på grunnlaget av å være videreformidlere av reduksjonistiske og eurosentriske teorier.[9] Hvis man sammenligner hvor mange ganger Tvedt nevner disse to tenkerne med hvor mange ganger han forklarer hva de faktisk mente så ser man at fordelingen er nokså skeiv. Selv om kritikken av ideen om en «asiatisk produksjonsmåte» og den protestantiske arbeidsetikken er legitim så feier han til side en rekke viktige historiske og sosiologiske teorier. Kritikken av Marx og Weber, kanskje spesielt Marx tyder også på det at Tvedt sitt historieteoretiske prosjekt forsøker å være altomfattende. Mens den historiske materialismen baserer seg på komplekse og nokså varierende klasseformasjoner baserer Tvedt sin teori seg på hydrologisk determinisme, altså at det er vannforholdene som fører til samfunnets utvikling. Det hydrologiske perspektivet er delvis brukbart når en snakker om de første sivilisasjonene, men, slik vi ser i neste kapittel blir nokså tynt når en prater om framveksten av moderne industrisamfunn.

I kapittelet Vestens Seier forsøker Tvedt å forklare industrialiseringen og kapitalismens fremvekst i England gjennom å vise til hydrologiske og topografiske fortrinn.[10] Selv om det er klart at dette spilte en stor rolle i akkurat hvorfor kapitalismen oppstod i England, forklarer det ikke hvilke politiske og økonomiske dynamikker som skapte muligheten for satsingen på industri. Land som Kina hadde også tilgang på elver som kunne brukes til utviklingen av industri, hvorfor oppstod ikke den industrielle revolusjonen der? Dette viser at hydrologiske og topografiske fortrinn ikke er den eneste årsaksforklaringen. Marxister som Ellen Meiksins Woods har langt sterkere forklaringsmetoder som grunnes i hvilke eiendomsforhold som vokste ut av den engelsk føydalismen.[11] “The expansionary drive of capitalism, reaching a point of virtual universality today, is not the consequence of its conformity to human nature or to some transhistorical law, or of some racial or cultural superiority of 'the West', but the product of its own historically specific internal laws of motion…”.[12]

Til tross for tidligere lange sprang mellom de første kapitelene så fortsetter det neste kapitelet Europeisk Kolonialisme like etter det forrige avsluttes på 1800-tallet. Igjen tar Tvedt hovedsakelig for seg hvordan vann spilte inn i kolonialismens historie og fokuserer dermed mye på det britiske Nil-imperiet.[13] Det mest interessante her er Tvedts analyse og oppsummering av rasismens idehistorie fra John Stuart Mill og Immanuel Kant til Nelson Mandela.[14] I dette kapittelet reises det også kritikk av Winstons Churchills nådeløse politikk i koloniale Kenya hvor britene praktiserte tortur og etnisk rensning.[15] Ulikt kapitalismen og industrialiseringens framvekst forklarer Tvedt ganske nøye hvordan den europeiske kolonialismen fant sted og hvilke insentiver som lokket stormaktene. Kolonimaktenes kollaps blir også forklart med hensyn til flere faktorer og synsvinkler uten at Tvedt tar stilling til hva han selv synes er de viktigste elementene.[16] Mest av alt kommer dette frem som latskap når Tvedt klart tar stilling i de andre spørsmålene han stiller legger frem.

Til tross for tidligere lange sprang mellom de første kapitelene så fortsetter det neste kapitelet Europeisk Kolonialisme like etter det forrige avsluttes på 1800-tallet. Igjen tar Tvedt hovedsakelig for seg hvordan vann spilte inn i kolonialismens historie og fokuserer dermed mye på det britiske Nil-imperiet.

Nest siste kapittel omhandler den hegemoniske dragkampen mellom Kina og USA vi nå befinner oss i. Tvedt innleder dette kapittelet ved å ramse opp hvilken urett USA begikk ved å støtte Pinochet-kuppet i Chile og å støtte regjeringen i sør-Vietnam.[17] Som med kritikken av Churchill er det forfriskende å se Kissinger bli diskutert i samme tone, da ikke med lovprisning, men med hard kritikk. Det er klart at Tvedt ikke ønsker å fremstille USA sitt hegemoni, eller det tidligere britiske imperiet som en moralsk og progressiv kraft i det globale samfunnet. Suezkrisen i 1956 ga USA, som Tvedt sier «den britiske kolonialismen dødsstøtet».[18] Uten at det nødvendigvis er noen direkte kontinuitet i det britiske og amerikanske hegemoniet så har tanken om USA som verdens-hegemoni stått støtt uten utfordrere inntil relativt nylig. Deng Xiaoping tok over som leder av folkerepublikken Kina i 1979 og brakte landet inn på en kurs mot kapitalismen.

General Kitchener and the Anglo-egyptian Nile Campaign, 1898. Imperial War Museum. Wikimedia Commons.

Den Kinesiske økonomien var i 2019 femti ganger så stor som på 80-tallet, noe som har gjort Kina til en av de viktigste økonomiene i verden.[19] Kinas økonomiske investeringer i Afrika og det massive infrastrukturprosjektet «Belt and Road-initiativet» har økt landets politiske virke sterkt i store deler av verden, noe som Tvedt ser på en utfordring til USA og NATO sitt hegemoni. Dette er hovedsakelig for å bygge markeder som står utenfor USA sin kontroll.[20] At det er en maktkamp mellom disse to økonomiske gigantene er det ingen tvil om, og det er ikke umulig at Kina får verdens største bruttonasjonalprodukt, men det er foreløpig lite som tyder på at denne kampen kommer til å utvikle seg dramatisk. For selv om det er diplomatiske konflikter og handelskriger så er «landene økonomisk sammenfiltret i hverandre».[21] Selv om Tvedt lenker disse stormaktenes forhold til hverandre så bruker han svært liten tid på å se på dette i et lengre historisk perspektiv. Hegemoni-diskusjonen tar ikke opp noe nytt og implisitt argumenterer for en slags «multipolaritet» hvor ingen enkeltmakt sitter med mesteparten av makten. Denne ideen, slik den blir presentert her fremstår mer som ønsketenking framfor en mulig løsnings på dagens rivaliserende stormaktspolitikk.  

Det siste kapittelet Klimaendringer og sivilisasjoners undergang binder opp tidligere diskusjoner om naturen, vann og elver sammen med vår tids desidert største utfordring: en global klimakrise. Her knyttes klimakrisen opp til kollapsen av tidligere sivilisasjoner og riker fra Sumer til Mayaene og Angkor Wat.[22] Tørke, flom og andre økologiske endringer kan ha enorme påvirkninger på sivilisasjoner som er preget av knapphet, noe som er like relevant i diskusjonen rundt Sumer-sivilisasjonen som i mange land i det globale sør. Igjen setter Tvedt søkelyset på Nilen, men avfeier alarmistiske og uvitenskapelige holdninger i diskusjonen rundt afrikanske klimaflyktninger.[23] Uansett om konsekvensene av klimaendringene ikke er synlige i vesten så ser Tvedt mer nyansert på, og kanskje mindre bekymret på det enn de som ønsker å slå alarm. Han skriver: «klimaendringer vil ha forskjellige konsekvenser ulike steder, men kunnskapen om regionale klimaforhold er fortsatt såpass begrenset og analysene såpass motstridende at ingen forskere hevder at de sikkert vet på hvilken måte».[24] Likevel diskuterer Tvedt sivilisasjoners kollaps og oldtidens religiøse fortellinger om flommer som en mulig parallell for dagens klimakrise. Til sist hentes den røde tråden opp igjen med en nokså pompøs konklusjon. Den tar for seg noen av de mest sentrale tingene diskusjonene i boken: miljø, elver og Sumer-sivilisasjonens religion. Ved å appellere både til de religiøse holdningene til naturen og de vitenskapelige bekymringene rundt klimakrisen skriver Tvedt så fengende at «[m]ennesket står nå alene mot naturen, har egenhendig gjort den til sin nemesis, men kan fortsatt blidgjøre den».[25]

Tørke, flom og andre økologiske endringer kan ha enorme påvirkninger på sivilisasjoner som er preget av knapphet, noe som er like relevant i diskusjonen rundt Sumer-sivilisasjonen som i mange land i det globale sør. Igjen setter Tvedt søkelyset på Nilen, men avfeier alarmistiske og uvitenskapelige holdninger i diskusjonen rundt afrikanske klimaflyktninger.

Det er klart at Tvedt forsøker å holde avstand fra de fleste teoretiske «paradigmene» i historievitenskapen, og vinkler dermed sin globalhistorie ut fra sitt eget, «hydrauliske» perspektiv. Marx’ tanke om klassekamp eller Hegels «absolutt viten» som historiens driver blir på sett og vis byttet ut med det kronglete samspillet mellom mennesker og natur, da spesielt vann. Historiens framvekst forblir her et mysterium. Historien ser ut til å utfolde seg på følgende vis: Gunstige geologiske forhold, sivilisasjonsvekst, en storhetstid og senere kollaps. Denne deterministiske teorien tar for seg at sivilisasjoner bygges på visse vannforhold som setter grunnlaget for all utvikling, med visse begrensninger. Historisk framvekst er på den andre siden ikke drevet frem av rene tilfeldigheter, men, i første omgang av menneskers kreative og skapende vilje i møte med naturen, samt de sosiale relasjonene de danner seg imellom.

I bokens etterord finner vi nok en kritikk av de store historie-teoriene. «Evolusjonistiske historie-teorier kan ikke forklare verken utviklingen av de første sivilisasjonene … eller den moderne verdens gjennombrudd og konsolidering».[26] Det kan virke som at Tvedt tror en evolusjonistisk historie-teori må ta høyde for alle ledd i sivilisasjoners utvikling, uansett hvor uforutsigbare og mangfoldige. På dette viset beskytter Tvedt sin tese om den hydrauliske determinisme fra å bli reist fram som en ny evolusjonær og reduksjonistisk historie-teori. Samtidig som Tvedts kritikk ikke er svært overbevisende så kan hans teori også bli klandret for å begå de feilene han legger frem.

Som forsker av vannets historie så er Tvedts vinkling likevel interessant. Til tross for sin manglende forklaringskraft gir boken innblikk i en del av historien som ofte har blitt neglisjert i moderne globalhistorie. At boken er noenlunde politisk-motivert, samt åpen og klar om dette faktum er også forfriskende. Tvedt skrev nok boken for å gi sin egen fortelling og analyse av verdenshistorien, ikke å skrive en objektiv verdenshistorie. Dette merkes nok klarest på de til tider enorme sprangene i tidsrom, men det skal sies at det trolig ikke er mulig å presse in det meste av verdenshistorien på knappe 350 sider.

Selv om den røde tråden stadig forsvinner i kritiske tirader rettet mot andre historie-teorier i stråmann-format, samt avsporinger og mindre viktige begivenheter så klarer Tvedt å knytte det meste av dette sammen. Selv om boken tar opp en del filosofiske og historie-teoretiske diskusjoner så gjør den det på et veldig enkelt og uakademisk vis. Alt i alt er Verdenshistorie definitivt en bok som er verdt å engasjere seg i og til tider irritere seg over.


[1] Sarah C. Maza, Thinking About History (University of Chicago Press, 2017) p.76-77

[2] Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Lectures on The Philosophy of World History – Volume I: Manuscripts of the Introduction and The Lectures of 1822-3 (Oxford University Press, 2011) s. 79

[3] Terje Tvedt, Verdenshistorie – Med Fortiden som Speil (J.M. Stenersens Forlag, 2020) s. 11

[4] Ibid s. 20-22

[5] Ibid. s. 43-44

[6] Ibid. s. 65-66

[7] Terje Tvedt, Verdenshistorie – Med Fortiden som Speil (J.M. Stenersens Forlag, 2020 s. 84-92

[8] Ibid s. 97-98

[9] Ibid s. 111-112

[10] Ibid s. 148

[11] Ellen Meiksins Wood, The Origin of Capitalism: A Longer View (Verso Books, 2002) s. 52-64

[12] Terje Tvedt, Verdenshistorie – Med Fortiden som Speil (J.M. Stenersens Forlag, 2020) s 193

[13] Ibid. s. 205-231

[14] Ibid s. 198-199

[15] Ibid s. 237-238

[16] Ibid s. 244

[17] Ibid s. 252-253

[18] Terje Tvedt, Verdenshistorie – Med Fortiden som Speil (J.M. Stenersens Forlag, 2020) s. 254

[19] Ibid s. 276-278

[20] Ibid s. 279-281

[21] Ibid s. 295-296

[22] Ibid s. 319-320

[23] Ibid s. 333-334

[24] Terje Tvedt, Verdenshistorie – Med Fortiden som Speil (J.M. Stenersens Forlag, 2020) s. 337

[25] Ibid. s. 342

[26] Ibid s. 348


01/22 - Rus

Leder

Mikkel Tande - Norsk narkotikapolitikk: Et gradvis oppgjør med nullvisjonen

Steinar Andreas Sæther - Hvordan koka ble til kokain

Åsmund Bjørnstad - Steinalderøl

Finn Erhard Johannessen - Brennevin før 1816

Historikeren - Katariina Parhi

På forskerfronten - Ragnar Øvergaard Aas

Masteroppgaven - Jon Carlstedt Tønnessen

Bokmelding av Verdenshistorie. Med fortiden som speil - Mikael Lyngaas

Av Mikael Lyngaas, Masterstudent i historie, Universitet i Oslo
Publisert 9. mars 2022 14:24 - Sist endret 9. mars 2022 14:28