Bokanmelding: Større nasjon, mindre folk?

Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen, Union eller Undergang – Kampen for et forent Skandinavia (SAP: Oslo) 2014, ISBN 9788230402771 (631 s.)

«Union eller Undergang – Kampen for et forent Skandinavia.» Utgiver: Scandinavian Academic Press.

Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen utforsker Skandinavismens politiske historie og hvordan prosjektet utviklet seg frem til midten av 1800-tallet. Boken klarer likevel ikke helt å etablere en ny historiografisk retning for nordisk historie utenfor det klassiske nasjonale rammeverket.

Kan man fortelle en nasjonalhistorie om en nasjon som aldri eksisterte? Dette forsøker Rasmus Glenthøj fra Syddansk Universitet og Morten Nordhagen Ottosen fra Krigsskolen å gjøre i sin nye bok Union eller undergang – kampen for et forent Skandinavia, som forteller om intriger og glemte krigerske nordboere i jakten på en skandinavisk nasjonalstat på 1800-tallet. Bokens viktigste bidrag er et nytt skandinavisk og europeisk perspektiv på den politiske Skandinavismen. Perspektivet innebærer et oppgjør med den dominante rollen til den nasjonale historieskrivingen i Norden, og med den negative påvirkningen dens teleologiske perspektiv på nasjonen har hatt på dagens forståelse av Skandinavismen. I konkurranse med de tre etablerte nasjonalstatene i Skandinavia, representerer den skandinavistiske nasjonalismen et brudd med kontinuiteten i de etablerte nasjonalhistoriene. Ettersom Skandinavismen mislyktes, og de tre nasjonalstatene overlevde, har den som fenomen blitt framstilt som et unaturlig avvik. Glenthøj og Ottosen legger stor vekt på at historien ikke må leses baklengs, for det var ingen garanti for at det var nasjonene Danmark, Norge og Sverige som ville bestå og at samlingsnasjonen Skandinavia ville mislykkes. Gjennom å gjenfortelle historien fra det europeiske og skandinaviske perspektivet tar forfatterne et oppgjør med minnet om Skandinavismen som et politisk prosjekt som var dømt til å mislykkes. For å vise de mange mulighetene det skandinaviske politiske prosjektet hadde til å bli realisert, fortelles en uforutsigbar og kaotisk fellespolitisk historie som knytter samlingsnasjonens mulige suksess og nederlag sammen med kampene på de politiske bakrommene. Bak ambisjonene om en transnasjonal revisjon av de skandinaviske nasjonalhistoriene finner man altså en nyansert, men tradisjonell politisk historie om de store mennene, stormaktenes diplomatiske maktkamper og krigføring som pådriveren for den historiske utviklingen i Europa.

Boken består av totalt seksten kapitler der det teoretiske og historiografiske grunnlaget for fortellingene først blir diskutert i to tematiske kapitler, før fortellingen gjennom fjorten kapitler kronologisk strekker seg fra Napoleonskrigenes avslutning til Tysklands samling. Hovedfokuset er på Skandinavismen og dens tette tilknytning til konflikten om Slesvig mellom Danmark og Tyskland i perioden 1848-1864. Ambisjonen er å lage en oversiktlig fortelling om Skandinavias fellespolitiske historie, men selv på 600 sider medfører denne ambisjonen betydelige begrensninger for fortellingen som også skal utfordre de etablerte nasjonale grunnfortellingene. Perspektivet hopper mellom landegrenser, aktører og argumenter, der reaksjoner på politiske begivenheter og kriser blir diskutert kronologisk. Bredden og dybden medfører at bare de aktørene som står i sentrum av de skandinaviske hendelsene blir inkludert. Selv om boken er satt sammen av historikere fra alle tre nasjoner med danske Glenthøj og norske Ottosen, i tillegg til bidrag fra svenske Torbjörn Nilsson, er det tydelig at det er den politiske situasjonen i Danmark som blir hovedfokuset for fortellingen, på grunn av brennpunktet Slesvig.[1] Norge, som var uten en selvstendig utenrikspolitikk, forblir i periferien av den skandinaviske fortellingen. Likevel bør forfatterne applauderes for den gode innsatsen de gjør med å inkludere mange forskjellige nasjonale perspektiver og vinklinger, samtidig som historien forblir lettlest og oversiktlig.

Historiografisk inngår vendingen mot det skandinaviske perspektivet i en økende interesse blant nordiske historikere for transnasjonale studier av Norden de siste tiårene. Dette paradigmeskiftet mot et nordisk historisk fellesskap har hovedsakelig vært motivert av et ønske om en mer nyansert forståelse av historien i et, om ikke globalt, så i hvert fall regionalt perspektiv. Boken skiller seg ut fra de fleste nordiske transnasjonale studiene, ved at den belyser det politiske, istedenfor det kulturelle, fellesskapet i Norden.[2] Glenthøj og Ottosen argumenterer for at det politiske fellesskapet er viktig å belyse, ettersom dominansen av det nasjonale perspektivets påvirkning på den politiske historien, kreativt beskrevet som «nasjonale osteklokker», er et gjentagende problem som står i veien for en virkelig forståelse av hele den fellesnordiske historien.[3] Kritikken rettet mot det nasjonale rammeverket går altså ut på at det skjuler de langvarige fellesskapene som eksisterte i den nordiske politiske verdenen. Dette fokuset på det politiske fellesskapet på 1800-tallet medfører at hovedaktørene i boken er de politiske elitene i de norsk-svenske og danske rikene.

Boken skiller seg ut fra de fleste nordiske transnasjonale studiene, ved at den belyser det politiske, istedenfor det kulturelle, fellesskapet i Norden.

For å finne veien ut av den historiografiske skogen, skapt av den tidligere nasjonalhistoriske historieskrivingen, benyttes et skandinavisk, men også et europeisk perspektiv.[4] Det europeiske perspektivet innebærer hovedsakelig Italia og Tyskland, ettersom det er den politiske skapelsen av disse samlingsnasjonene som sammenlignes med Skandinavismen. For å bevise at utviklingen som foregikk i de tre nordiske statene mot en fellesskandinavisk stat fulgte en generell politisk bevegelse i resten av Europa, låner boken fra konstruktivistiske teorier om nasjonalismen. Dette paradigmeskiftet i synet på nasjonalstatene som et fenomen skapt på 1800-tallet, gir et bredere, mer globalt perspektiv på den politiske utviklingen som gjør det mulig å studere Skandinavia uten den eksklusive bruken av dagens skandinaviske nasjoner. Ved å flytte perspektivet fra dagens etablerte nasjonale rammeverk til utviklingen av det nasjonale gjennom det alternative nasjonale perspektivet til samlingsnasjonen, blir konstrueringen av nasjonalstaten satt i søkelyset og de ulike nasjonale rammeverkene smelter sammen i et større skandinavisk rammeverk, som er både multinasjonalt og anti-nasjonalt.[5]

Her er det spesielt Eric Hobsbawn som boken låner mest fra. Fra Hobsbawn er det konseptet om et «terskelprinsipp» som brukes til å knytte Skandinavismen til det europeiske perspektivet. «Terskelprinsippet», som var rådende blant europeiske nasjonalister mellom 1830-1880, var ideen om at stater krevde en viss politisk, militær, kulturell og økonomisk størrelse for å kunne overleve.[6] Denne tankegangen var sentral i debatten om samlingen av Skandinavia, Tyskland og Italia. «Terskelprinsippet» fulgte da en sosialdarwinistisk tankegang, der de store nasjonalstatene ville overleve, mens de svake ville bli absorbert inn i større enheter. Den politiske samlingen ble drevet av frykten for dominans av en fremmed kultur eller stat, for eksempel var Frankrike sett på som den store trusselen i det tyske forbundet. For skandinavistene var det den tyske kulturen, spesielt i form av det framvoksende kongeriket Preussen, som skapte engstelse. I et felleseuropeisk perspektiv blir da skandinavismen ikke bare en marginal politisk idé, men en nødvendighet skapt av den europeiske utviklingen.

«Terskelprinsippet», som var rådende blant europeiske nasjonalister mellom 1830-1880, var ideen om at stater krevde en viss politisk, militær, kulturell og økonomisk størrelse for å kunne overleve.

To hundrede Træsnit. Tegninger fra Krigen i Danmark 1864, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn (G.E.C. Gad, Gyldendalske Boghandel, C.C. Lose & Delbanco), Thieles Bogtrykkeri, 1864. Wikimedia Commons.

Gjennom å plassere den politiske Skandinavismen innenfor det konstruktivistiske rammeverket av samlingsnasjoner i Europa, skaper altså Glenthøj og Ottosen et godt grunnlag for sine argumenter om at Skandinavismen kunne ha blitt realisert. De viser til en rekke muligheter innenfor de tre store konfliktene i perioden: den første Slesvigske krig i 1848-1849, Krimkrigen mellom 1853-1857 og den andre Slesvigske krig i 1863-1864. Krigene medførte internasjonale kriser som kunne ha blitt utnyttet av skandinavistene til å transformere det politiske kartet. I likhet med samlingen av både Tyskland og Italia, var disse krisene kaotiske affærer som skapte uventede resultater for samtidens politikere og fyrster. Det var i en slik krise at en ny nasjon kunne skapes.

Det var likevel meget utydelig i samtiden hva slags nasjon man ønsket å skape. Gjennom å fokusere på konflikten i grenselandet mellom den tyske og skandinaviske samlingsnasjonen i Slesvig, viser Glenthøj og Ottosen den store variasjonen blant de ulike politiske aktørenes tanker om den skandinaviske nasjonen. Dette viser hvor lite bestemt synet på hva de naturlige grensene til nasjonalstatene vi i dag tar for gitt kunne være på midten av 1800-tallet. Grenselandet på periferien av Skandinavia viser altså tydelig bånd som strakte seg forbi de offisielle politiske grensene. Selv om fyrstene og diplomatene i den skandinaviske fortellingen hadde sin makt forankret i sine nasjonale hovedstater, var de alle bundet sammen gjennom Slesvig, der den nasjonale skjebnen til Skandinavia ble avgjort.

Selv om bokens fortelling forsvarer Skandinavismen, må den også forklare hvorfor den fullstendig mislyktes med å bli politisk realisert. Så hva manglet i Skandinavia i forhold til Tyskland og Italia? De slår fast at hvis Skandinavia skulle forenes, måtte det ha skjedd gjennom krig. Ettersom verken Danmark eller Sverige-Norge var godt rustet for krig, forsvant den skandinaviske drømmen i møte med Prøysens overlegne krigsmakt. Mangelen på koordinering mellom den offisielle utenrikspolitikken og den militære beredskapen bygget opp den umulige situasjonen som til slutt ledet til det raske danske nederlaget som forspilte den største sjansen for en skandinavisk løsning i 1864. Det som hovedsakelig skapte disse militære og politiske problemene var at de forskjellige nasjonale politikerne ikke forsto den politiske situasjonen i de andre skandinaviske rikene.[7] Det som manglet mest av alt var et politisk geni, på linje med tyske Bismarck eller italienske Cavour, som kunne ha gjennomført den delikate kunsten å bygge en ny nasjonalstat i det harde politiske miljøet på 1800-tallet.[8]

Otto von Bismarck, 1889. Fotograf: Ukjent/Das Bundesarchiv. Lisens: CC BY SA 3.0

Selv om disse argumentene er godt presentert i en fortelling som er basert på et rikt kildegrunnlag, viser konklusjonen at det er noen alvorlige svakheter ved det begrensede politiske perspektivet på Skandinavismen i denne boken. Det ensidige fokuset på de ledende skikkelsene i den politiske offentligheten skaper en konklusjon om at krigene og kongene bestemte den politiske utviklingen i Skandinavia, isolert fra samfunnet rundt dem. I denne framstillingen av Skandinavia forblir det skandinaviske folket en usynlig masse uten individuelle motiver, som bare blir sporadisk inkludert i historien når de gjør oppgjør. Selv om forfatterne rettferdiggjør dette politiske ovenfra-perspektivet gjennom «terskelprinsippet» blir ikke fraværet av et bredere sosialt perspektiv på nasjonalismen mindre skuffende. Selv om bruken av et transnasjonalt rammeverk er nyskapende, ignorer boken nesten et halvt århundre av historiografisk utvikling som kunne ha blitt brukt til å inkludere folket mer direkte som politiske aktører i historien. I ønsket om å redde Skandinavismen fra dagens nedlatende etterpåklokskap, har forfatterne unnlatt å vise den samme anerkjennelsen for det skandinaviske folket.[9]

I ønsket om å redde Skandinavismen fra dagens nedlatende etterpåklokskap, har forfatterne unnlatt å vise den samme anerkjennelsen for det skandinaviske folket.

Boken avsluttes med et håp om at den vil lede til en begynnelse for en ny nordisk historieskrivning, men lykkes bare delvis.[10] Boken viser tydelig at den politiske utviklingen Norden gjennomgikk på midten av 1800-tallet var langt fra unik. Likeledes at det er mulig å sammenligne utviklingen til nasjonalstatene i Norden med resten av Europa. Dette representerer altså et viktig steg i retningen mot denaturaliseringen av det nasjonale rammeverket i den nordiske historien, men det går ikke langt nok. Om ambisjonen om en nordisk historie skal realiseres, må det teoretiske arbeidet strekke seg lengre. Ekspansjonen av Skandinavismens sosiale og kulturelle horisonter i fremtidige studier er spesielt viktig for å forankre Skandinavismen som et legitimt minnehistorisk alternativ til dagens nasjonalstat for det bredere historielesende publikum. Historien har fremdeles en mektig rolle å spille i legitimeringen av den politiske organiseringen av samfunnet.[11] I bevisstheten om at de, som tidligere historikere, er sterkt påvirket av sin egen samtid, reflektere Glenthøj og Ottosen over årsakene til vår samtids økende interesse for å skape en felles nordisk historie. De spekulerer på om den økende interessen kan være skapt av nødvendigheten av å styrke følelsen av en fellesnordisk identitet i en stadig mer turbulent og usikker verden.[12] Med dette trekker forfatterne en parallell mellom terskelprinsippets popularitet på 1800-tallet og den transnasjonale vendingen i dag.

Hvis historien om Skandinavismen skal fungere som en fortropp for etablering av en sterk fellesnordisk identitet og historieforståelse, må det bevises at den fellesnordiske historien gikk dypere enn bare å være et elitefenomen. Når demokratiske eller folkelige innflytelse på historien blir marginalisert til fordel for avgjørelsene til diplomatene og fyrstene, forblir ideen om en mulig skandinavisk identitet snever. Dette står i sterk kontrast til dagens nasjonalhistorier som legitimerer sin eksistens som det dominerende historiske rammeverket ved å inkludere sosialt inkluderende fortellinger som arbeids-, minoritets- og kvinnehistorie.[13] Dette gir det nasjonale perspektivet et bredt sosialt fellesskap, samtidig som det lar grupper innenfor nasjonen styrke sin egen identitet gjennom nasjonalhistorien. Nordiske historikere som ønsker å vende det historielesende publikum mot det større, globale perspektivet, må bygge et sterkt alternativt grunnlag nedenifra, som viser at de nordiske nasjonenes historie er tett sammenvevd og gjensidig avhengig.[14] Dette vil kreve utrolige balanseevner i fortellingene, ettersom transnasjonale studier medfører en forstørrelse av rammeverket samtidig som de må innfri de samme kravene om dybde, mangfold i perspektiver og oversiktlighet som i de etablerte nasjonale perspektivene kan tilby. Utfordringen er nok godt forstått av forfatterne, ettersom de erkjenner at Skandinavismen fortsatt trenger et flerbindsverk.[15] Som en begynnelse på en større skandinavisk historie er en begrensning til tradisjonell politikk forståelig, ettersom det skaper en lett oversiktlig historie som fungerer for å argumentere for den videre nødvendigheten av en transnasjonal revisjonistisk historie for Skandinavismen.

Hvis historien om Skandinavismen skal fungere som en fortropp for etablering av en sterk fellesnordisk identitet og historieforståelse, må det bevises at den fellesnordiske historien gikk dypere enn bare å være et elitefenomen.

Selv med manglende sosial og teoretisk bredde er altså Union eller undergang – kampen for et forent Skandinavia et imponerende bidrag til den politiske historien om Skandinavismen. Gjennom å rokke ved det nasjonale perspektivet, har Glenthøj og Ottosen funnet nye forståelser av den politiske Skandinavismen som rettferdiggjør den revisjonistiske historien utenfor det nasjonale rammeverket. Boken danner et godt grunnlag for videre forskning på den politiske Skandinavismen og er et viktig steg i retning av en bredere nordisk historie utenfor det etablerte nasjonale rammeverket. Om denne bokens ambisjoner realiseres og vi står ved veiskillet til en ny nordisk historie, som erstatning for dagens nasjonale perspektiv, må det likevel reflekteres kritisk over hva som skapes og hva som tapes ved å øke størrelsen på det historiske rammeverket. Om det brede sosiale samspillet og den teoretiske dybden må ofres på alteret til den globaliserte historien, ville det mindre rammeverket være å foretrekke.


Litteraturliste:

Glenthøj, Rasmus, og Nordhagen Ottosen, Morten. Union eller undergang : kampen for et forent Skandinavia. Oslo: SAP Scandinavian Academic Press, 2021.

Heiret, Jan., Ryymin Teemu., og Skålevåg, Svein Atle. Fortalt fortid: norsk historieskriving etter 1970. Oslo: Pax, 2013.

Hunt, Lynn. Writing history in the global era. New York: W.W. Norton & Company, 2014.

Maza, Sarah. Thinking about history. Chicago: The University of Chicago, 2017.

Nora, Pierre. “Between Memory and History: Les Lieux de Mémoire in France since 1944” i Histories : French constructions of the past. edited by Jacques Revel and Lynn Hunt. New York: New Press, 1995. 631-643.

Thompson, E.P. The making of the English working class. London: Victor Gollancz, 1965.


[1] Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen, Union eller undergang: kampen for et forent Skandinavia (Oslo: SAP Scandinavian Academic Press, 2021), 551.

[2] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 30.

[3] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 25.

[4] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 30.

[5] Sarah Maza, Thinking about history (Chicago: The University of Chicago, 2017), 82.

[6] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 36.

[7] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 542-3.

[8] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 540.

[9] E.P. Thompson. The making of the English working class (London: Victor Gollancz,

1965), 12.

[10] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 551.

[11] Pierre Nora, “Between Memory and History: Les Lieux de Mémoire in France since 1944” i Histories: French constructions of the past, ed. Jacques Revel and Lynn Hunt, (New York: New Press, 1995) 21.

[12] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 551.

[13] Jan Heiret, Teemu Ryymin, og Svein Atle Skålevåg, Fortalt fortid: norsk historieskriving etter 1970 (Oslo: Pax, 2013), 340.

[14] Lynn Hunt, Writing history in the global era (New York: W.W. Norton & Company, 2014), 151.

[15] Glenthøj og Ottosen, Union eller undergang, 551.

Av Theodor Jørgen Lund, masterstudent i Historie, UiO
Publisert 5. apr. 2022 13:32 - Sist endret 5. apr. 2022 13:32