HISTORIKEREN: Jon Vidar Sigurdsson

På tampen av 2020 gikk Anna og Elisabeth fra FORTID-redaksjonen innom i 5. etasje på Niels Treschows hus for å ta en prat med professor i middelalderhistorie, Jon Vidar Sigurdsson, som nylig var blitt utnevnt som Tor Egil Førlands etterfølger til stillingen som instituttleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Vi spurte Jon Vidar om hva jobben går ut på, om hvilke planer han har for instituttet i tida framover, og om hans tanker rundt middelalderforskningens fremtid. 

Professor Jon Vidar Sigurdsson er nylig blitt instituttleder ved IAKH. Foto: Anna P. Grøgaard. 

Hvordan havnet du i akademia?

Det var aldri i mine tanker å bli en universitetslærer. Jeg dro til Bergen for å ta hovedfag, under muntlig ble jeg oppfordret til å søke stipend. Før jeg fikk det jobbet jeg halvannet år hos Riksantikvaren i Bergen. Før jeg var ferdig med stipendet hadde jeg fått vikariat, og før jeg var ferdig med vikariatperioden hadde jeg fått fast stilling i Oslo. Alt skjedde egentlig uten at jeg hadde planlagt noe som helst. Jeg forsvarte avhandlingen min i 1993, på det tidspunktet fantes ikke den samme konkurransen om universtetstillinger som i dag. Mulighetene for å skaffe seg en universitetsjobb var gode, det er ikke tilfellet i dag. Dagens søkere om universitetsstillinger må inn i en tøff konkurranse med søkere fra hele verden. Jeg var på mange måter heldig.

Instituttleders viktigste oppgave er på mange måter å la kollegaer og studenter snu på steiner og vurdere om de skal legges tilbake der de var, eller om de skal flyttes. 

Hva var motivasjonen din for å søke stillingen som instituttleder? 

Det er flere grunner. For det første ble jeg oppfordret av kolleger til å søke stillingen. For det andre trodde jeg at noen av de store prosjektene jeg har holdt på med kunne avsluttes i løpet av høsten 2020. Så det passet bra å ta tak i noe nytt. For det tredje syns jeg det er viktig at interne søker disse jobbene. Vi kan ikke klage på overstyring hvis vi ikke på en måte bidrar litt inn i prosessen selv. Og så syns jeg også det er litt på tide at noen utlendinger søker. Jeg har jo tatt utdannelsen min i Norge, og egentlig bodd flere år her enn på Island, men likevel. Det er ikke veldig mange ikke-norske, -svenske eller -danske som har vært instituttledere ved Universitetet i Oslo. Det er altså flere grunner til at jeg søkte denne stillingen: utfordringen ved å ta tak i noe nytt var sentral. 

 

Vi vil gjerne snakke om noe som vi tror mange studenter lurer på, nemlig hva instituttleder-jobben faktisk går ut på. Hva er instituttleders arbeidsoppgaver?

Instituttleder har et overordnet ansvar for alt som foregår på instituttet, det vil si for undervisning, forskning og personaladministrasjon. Instituttet er i teorien todelt, mellom de vitenskapelige ansatte og administrasjonen, men skillet kan av og til være uklart. Vi arbeider alle mot samme mål, å gjøre instituttet bedre, og den administrasjonen vi har er meget god. Instituttlederen har et lederteam rundt seg. I dette teamet sitter to-tre fra administrasjonen, og tre vitenskapelige ansatte: forskningsleder, forskerutdanningsleder og undervisningsleder. 

Vi kan ikke klage på overstyring hvis vi ikke på en måte bidrar litt inn i prosessen selv. 

Er denne strukturen av lederteamet ny? 

Nei. Den tradisjonelle instituttstrukturen på HF har stort sett vært av instituttleder, administrativ leder, undervisningsleder og forskningsleder. Forskningsleder har hatt det daglige ansvaret for både stipendiater og søknader. Nå deles den funksjonen i to. Det har kommet innspill i undersøkelser vi har hatt om at stipendiatene ønsker seg mer oppfølging, og det er noe vi ønsker å prøve å gjøre noe med. Dette er en modell som ILOS [Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk] har brukt. Fordelen når man er ny i et verv som instituttleder er at man må prøve å tenke litt annerledes rundt saker og ting enn sin forgjenger. Instituttleders viktigste oppgave er på mange måter å la kollegaer og studenter snu på steiner og vurdere om de skal legges tilbake der de var, eller om de skal flyttes. Altså få i gang diskusjon og skape en litt annen dynamikk og litt røre på instituttet. 

Jeg hadde ambisjoner om å bli journalist, men før jeg begynte på det sporet ønsket jeg å ta hovedfag i Bergen og studere det jeg syntes var det viktigste temaet i hele verdenshistorien, islandske høvdinger på 1100- og 1200-tallet. 

Du er jo først og fremst middelalderhistoriker. Derfor vil vi gjerne høre hva du tenker om framtida til norsk middelalderforskning. 

Her i Oslo har vi vært dyktige. Vi har nå fire professorer i middelalderhistorie, og én lektor, så vi er faktisk ganske godt rustet. Utfordringen middelalderhistorie står overfor er at vi, i likhet med så mange andre fag, må rettferdiggjøre vår eksistens. Vi kan ikke ta det for gitt at når jeg, som den eldste av mine middelalderkolleger, går av med pensjon, vil en ny bli ansatt i middelalderhistorie. Så vi har en jobb å gjøre, vi må videreutvikle oss både når det gjelder undervisning og forskning. Eirin Larsen og jeg hadde blant annet et emne på masternivå om emosjoner. Det er en god måte for oss lærere å ta tak i det siste fra forskningsfronten og bringe det inn i fagdebatten på instituttet.

 

Vi vil gjerne holde oss på temaet framtidens historikere. Når dere veileder master-studenter i middelalderhistorie, må de beherske norrønt eller latin?

Nei, det må de ikke. Heldigvis har vi gode oversettelser av de mest sentrale kildene, og det er disse våre studenter anvender. Selvsagt hadde det vært ønskelig at de behersket flere språk. Men saken er at de færreste av de vi veileder på MA-nivå satser på en forskerkarriere. De bør derfor velge seg temaer for sine MA-oppgaver etter faglig interesse. Interesse er avgjørende. Men på generell basis vil jeg gjerne oppfordre studenter til å forbedre språkkunnskapene, både på BA- og MA-nivå. Og her tenker jeg på alle andre språk enn engelsk. Vi har enestående utvekslingsavtaler som ikke brukes nok.

Vi må […] signalisere at de av dere som virkelig har ambisjoner om en karriere i akademia, kanskje må tenke litt annerledes. 

Kan mangelen på språkkunnskaper egentlige få noen konsekvenser?

Her er du inne på et viktig tema. Internasjonaliseringen har ført til at når vi utlyser PhD-stillinger må våre MA-studenter konkurrere mot studenter fra hele verden, og disse studentene kan ofte flere språk enn våre og stiller derfor sterkere. Her har vi en jobb å gjøre, og som jeg sa, vi må vektlegge allerede på bachelor-nivå viktigheten av å lære seg språk. Om man for eksempel skal sette seg inn i russisk historie, må man faktisk kunne russisk, man kan ikke bare sitte og lese oversettelser av kilder.

 

Du ønsker altså å rette fokus mot de studentene som ønsker en forskerkarriere. Her høres det ut som du skiller deg ganske tydelig fra den tilnærmingen som Tor Egil Førland var preget av i dette spørsmålet; hans reformer av studieløpet på historie var motivert av at studiet skulle gjøres mer yrkeslivsrettet utover det akademiske jobbmarkedet, fordi de aller fleste på studiet ikke blir historikere. Ønsker du en ny linje?

Nei. Nei. Vi er helt enige. Det er bare det at forskningsbiten heller ikke må glemmes. Jeg har veiledet over 140 MA-studenter og de har havnet i mange forskjellige yrker, bare en brøkdel av dem har havnet i akademia. Jeg syns det er veldig fint at man kan velge et fag utfra interesse, men likevel ende opp med å gjøre noe helt annet. De fleste av oss som begynte på historie tenkte slik, jeg hadde ambisjoner om å bli journalist, men før jeg begynte på det sporet ønsket jeg å ta hovedfag i Bergen og studere det jeg syntes var det viktigste temaet i hele verdenshistorien, islandske høvdinger på 1100- og 1200-tallet. Men vi må også signalisere at de av dere som virkelig har ambisjoner om en karriere i akademia, kanskje må tenke litt annerledes. 

 

Er det noen utenlandske universiteter eller utdanningsinstitusjoner som du vil hente inspirasjon fra, og i så fall; hvordan vil de modellene kunne fungere i norsk sammenheng? 

Man snakker jo bestandig om de mest berømte eliteuniversitetene. Studentene ved disse institusjonene må betale mye for å komme inn, og de får en oppfølging vi ikke kan gi våre studenter. Vi i Norge kan aldri sammenligne oss med sånne universiteter, som har midler vi bare kan drømme om. Det er viktig at vi tar vare på den norske modellen, hvor alle uansett bakgrunn har mulighet til å studere. Inspirasjonen kan vi hente hvor den er å finne. For eksempel andre universiteter i Skandinavia, og i Tyskland. Jeg vil mene at vi på IAKH, i likhet med andre institutter både ved HF og andre fakulteter på UiO, har vært dyktige til å la oss inspirere av nye metoder innen forskning og undervisning. Men dette er en prosess som aldri tar slutt. Heldigvis. Og her kan vi i mye større grad enn tidligere benytte oss av en ressurs vi ikke har utnyttet godt nok. Nemlig «utlendingene» våre, og nå tenker jeg ikke på meg selv, men de som kommer fra andre land og har en annen bakgrunn enn den vi «Oslofolk» har. 

Noe vi også kan bli enda flinkere til, og som er en del av den omleggingen vi er i ferd med å gjennomføre, gjelder litt tettere oppfølging, litt mer skrivetrening, og større studentaktivitet. Men overordnet er det ikke mulig å peke på ett universitet vi skal hente inspirasjon fra.

 

Det har jo, som du selv er inne på, skjedd ganske store endringer i undervisningsformen på historie de siste årene, særlig med UTFOR-prosjektet.[1] Hvilken retning ser du for deg at historieutdanningen vil ta fremover?

Dette er en sak vi som institutt kommer til å diskutere grundig. Sånne endringer er det viktig å få størst mulig konsensus om. Det tror jeg faktisk vil bli ganske lett, for folk er genuint opptatt av dette. Jeg tror vi vil gå videre langs de sporene vi allerede har meislet. 

 

Og siden forrige spørsmål dreide seg om historie-fagtilbudet, er det bare naturlig at vi går videre til arkeologi og konservering. Hvordan ser du for deg å jobbe med å utvikle disse to fagene? Er det planer om tilsvarende revidering av disse studieløpene som den som er gjennomført på historie? 

Dette er en av tingene jeg ønsker å ta tak i. Den faglige sammensetningen vi har på IAKH, med arkeologi, konservering og historie er god, og kontaktflatene mellom disse tre fagene er større enn fag på mange andre institutter. Og det bør vi prøve å utnytte. Men før vi tar tak i denne diskusjonen må vi i lederteamet bli litt varmere i trøya. Det er mye å sette seg inn i. 

 

Avslutningsvis tenkte vi, bare i tilfelle du har anledning til å svare på dette, å spørre om det blir muntlig eksamen for de av oss som leverer masteroppgaven til våren 2021. Tror du det vil være mulig å gjennomføre? 

Ja, dere skal ha muntlig eksamen til våren. Enten det blir fysisk eller på zoom, så blir det muntlig. 

 

Og helt til slutt: Hva ser du mest frem til å gjøre i denne jobben? 

Jeg ser egentlig mest frem til å jobbe sammen med veldig mange hyggelige folk. Den første tingen jeg gjorde etter at jeg fikk tilbud om stillingen og alt det formelle var på plass, var å bruke tid på å gå gjennom hjemmesidene til mine kollegaer. Det var en utrolig morsom opplevelse å se omfanget av det de holder på med, den store variasjonen i forskningsfeltene deres, og hvor dyktige de er. Dette burde jeg gjort mye tidligere, men det er aldri for sent. 

 

 

[1] UTFOR-prosjektet er omleggingen av fagstrukturen i innføringsfagene i historie, der læringsassistenter tilrettelegger for studentsamarbeid i smågrupper. 

Publisert 22. mars 2021 13:46 - Sist endret 22. mars 2021 13:47