Historikeren 3/21: Øystein Sørensen

Ved slutten av august 2021 sendte Fortid-redaksjonen en forespørsel til professor i moderne historie, politisk idéhistorie og ideologi, Øystein Sørensen. Vi ønsket å snakke med han om hans interesser i historiefaget og hans refleksjoner rundt maktbegrepet. Sørensen sa seg villig til å ta en prat med oss. Vi fikk blant annet høre om hans vei inn i historiefaget, vurdering av påstanden om politiske spenninger i norsk politikk og hans kritikk av den tiltakende byråkratiseringen på universitetet.

Øystein Sørensen, Professor ved IAKH. Foto: Privat.

Hvordan ble du interessert i historie?

Det ble jeg i hvert fall i svært tidlig alder, rett etter at jeg lærte å lese. Skal jeg peke på et mulig interessegjennombrudd i barndommen, vil jeg nevne Illustrerte Klassikeres spesialnummer om Den annen verdenskrig, et 100 siders tegneseriehefte som kom i Norge i 1962 og som jeg leste da det kom. Det har amerikanske manusforfattere, og perspektivene på krigen er nok preget av både forfatternes bakgrunn og av tiden det utkom i. Men jeg har sett på det i moderne tid, og jeg synes det står seg forbausende godt den dag i dag.

 

Du fokuserer på politisk idéhistorie, med særlig vekt på norsk nasjonal identitet og totalitære politiske ideologier i din historieforskning. Har din politiske fortid påvirket interessen din for disse feltene?

Da tenker du antagelig på min karriere som halvtrotskistisk revolusjonær marxist på 1970-tallet. Den ungdomserfaringen har nok bidratt til at jeg har interessert meg for politiske ideologier, både ekstreme og andre, ja. Men jeg vet ikke helt hva som er høna og hva som er egget, og om jeg ville hatt samme interesser uten den erfaringen. I hvert fall var jeg interessert i mye annet enn marxistisk teori. Da jeg begynte å studere historie, var norsk arbeiderbevegelse, særlig den revolusjonære perioden fra 1918, et hett tema. Jeg for min del skrev hovedoppgave om politisk teori på 1700-tallet, om den politiske tenkningen hos en fyr som var varm tilhenger av eneveldet.

 

Du har etter hvert en ganske lang karriere som historiker bak deg. Hvilke endringer i historiefaget har du merket deg mellom da du startet og nå? Har studentene også endret seg?

Det er klart det har vært endringer i faget fra da jeg tok hovedfagseksamen i 1981 til i dag. Men uten at jeg skal gå inn i enkeltheter: Det har stadig dukket opp nye retninger, tilnærminger, temaer som studeres. Noen har vist seg fruktbare og beriket historiefaget. Andre kan man kanskje kalle mindre fruktbare moteretninger og/eller døgnfluer. For øvrig (og heldigvis) sitter ikke jeg på noen fasit over hva som er fruktbart og mindre fruktbart. Det er også viktig å nyansere. Kvinne- og kjønnsperspektiver i historien, for eksempel – det er et felt som det i det store og hele har vært fruktbart å trekke inn i historieforskningen. Men det betyr ikke at alle konkrete utslag av en sånn tilnærming har vært like fruktbare.

Studentene har nok også endret seg på flere måter, men neppe mer enn hva ungdom, kultur og samfunn mer generelt har endret seg i Norge. Dessuten tror jeg det er et poeng å understreke også sterke elementer av kontinuitet; på viktige områder synes jeg studenter ser ut til å være som de alltid har vært. For å nyansere igjen: Mange studenter er interessert i å lære, de er nysgjerrige, åpne og gjerne kritiske. Andre kan ha bastante meninger og bare være interessert i å få bekreftet de de tror de vet fra før. Noen studenter er flittige, andre er mindre flittige, noen kan man kanskje kalle late. Og så videre.

 

Temaet for dette nummeret er Makt. Hvilken plass tenker du dette begrepet har i dagens historieforskning?

Makt er et fenomen som er tilstede overalt i studier av menneskelige samfunn og deres utvikling over tid – overalt i det vi driver med som historikere, mener jeg. Men det går vel også an å hevde at selve maktbegrepet kunne vært mer tematisert og reflektert over i historiefaget – ikke bare tatt for gitt og studert i sine ulike manifestasjoner. Vi tar gjerne for gitt at det både er nødvendig og fruktbart med et overordnet, samlende maktbegrep. Men maktutøvelse kan være så mangt. For å sette det på spissen: Både det nazistiske folkemordet på jødene under annen verdenskrig og en historielærers karaktervurdering av en eksamensoppgave kan oppfattes som utøvelser av makt. Men hva slags abstraksjonsnivå er det vi må opp på da, og hvor fruktbart er det med sånne abstraksjoner? Det ligger kanskje i forlengelsen av dette at jeg vil være kritisk til å vanne maktbegrepet ut til å omfatte alt og alle av sosiale relasjoner.

Det finnes naturligvis et vell av litteratur på området – la meg bare nevne en obskur norsk bok: Filosofen Finngeir Hiorths Makt fra 1975.

Makt er et fenomen som er tilstede overalt i studier av menneskelige samfunn og deres utvikling over tid – overalt i det vi driver med som historikere, mener jeg. Men det går vel også an å hevde at selve maktbegrepet kunne vært mer tematisert og reflektert over i historiefaget – ikke bare tatt for gitt og studert i sine ulike manifestasjoner.

Du har nettopp vært med på bokprosjektet Politisk vold –former og årsaker, som problematiserer forholdet mellom mål og virkemidler hos politiske aktører med utgangspunkt i voldsbruk. Hva er grunnen til at dere fokuserte på nettopp voldsbruk?

Det er jo et sørgelig aktuelt tema i våre dager. Terrorisme som politisk strategi, for eksempel: Hva gjør det med demokratiske samfunn, hvorfor blir mennesker tiltrukket av det, og hvordan skal man forhindre det? Dette er store og kompliserte problemer, og det tverrfaglige nettverket NEST (Nettverk til studie av totalitarisme og demokrati) har foreløpig utgitt åtte bøker som behandler dem. La meg benytte anledningen til å anbefale dem – ved siden av den siste om politisk vold, kanskje særlig også den om politikk og religion, den om høyreekstremisme og den om islamisme. Det var tekstreklamen.

 

Vi har nettopp lagt bak oss et Stortingsvalg. Det kan virke som at uenighetene mellom venstre- og høyresiden, og by og land vokser seg stadig større. Med utgangspunkt i politisk idéhistorie, hva tenker du om slike påstander om økende politisk spenning? 

Vi kan nok se en tendens til økt polarisering i vestlige samfunn, og vi aner konfliktlinjene også her hjemme. Men to kommentarer/modifikasjoner til den observasjonen. For det første: Et lengre historisk perspektiv enn et par-tre tiår tilsier at polariseringen i samfunnet var mye sterkere lenger tilbake i tid, for eksempel for 100 år siden. Den fulgte bare litt andre linjer. Og for det andre: I det minste foreløpig ser vi ikke polarisering så sterkt i Norge som i flere andre sammenlignbare land. En viktig grunn til det kan nok være tunge innslag i norsk politisk kultur fra 1814 av, og med røtter enda lenger bakover i historien: En tendens til å søke forhandlinger og fredelige kompromisser istedenfor å eskalere konflikter ved å sette ting på spissen.

La meg si det sånn: Det har i hvert fall ikke blitt noe bedre siden 2004.  Men om det er noen trøst: Det er antagelig verre hva angår det som har med forskning og publisering å gjøre enn det som angår med undervisning og studenter

Du var i et intervju fra 2004 kritisk til den tiltakende byråkratiseringen og styring ovenfra på universitetet. Hvordan synes du utviklingen i forbindelse med dette har vært? (Henviser til dette intervjuet: https://web.archive.org/web/20070929111652/http://www.forskning.no/Artikler/2004/november/1101466137.32)

La meg si det sånn: Det har i hvert fall ikke blitt noe bedre siden 2004.  Men om det er noen trøst: Det er antagelig verre hva angår det som har med forskning og publisering å gjøre enn det som angår med undervisning og studenter. For å bare ta en ting, og la meg benytte anledningen til et lite hjertesukk: Innføringen av systemet med såkalte tellekanter, der de ansatte må registrere sine vitenskapelige arbeider, og der man får poeng avhengig av hva slags publikasjon det er snakk om. Dette har kanskje vært nødvendig for å få late ansatte til å publisere og for at systemet skal ha en viss oversikt over hva de ansatte egentlig driver med i sin forskningstid. Men det er problemer knyttet til dette også.  Man får som sagt poeng avhengig av hvor man har publisert ting. Hva man har skrevet, hva som står i publikasjonene, spiller ingen rolle (selv om tilhengerne av systemet vil si at det er en nær sammenheng). Dette systemet premierer særlig artikler i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter. Det er vel og bra, særlig i fag med sterke tradisjoner for å publisere på den måten, fag som i sin natur er internasjonale – medisin, for eksempel eller teoretisk fysikk. Men historiefaget i Norge har hatt en helt annen fagtradisjon og publiseringskultur, i stor grad preget av lesverdige og lesbare fremstillinger i bøker som er blitt kjøpt og lest av mange. Historikere som Ernst Sars, Sverre Steen og Jens Arup Seip ville kommet dårlig ut i dagens tellekantordning. Faren er at akademiske historikere blir ledet inn i spor som blir definert av tellekantordningen og av ønsket om økt internasjonalisering – at de konsentrerer seg om å skrive artikler i internasjonale tidsskrifter, artikler som få eller ingen leser. For ikke å snakke om at historikere blir stimulert til å overta publiseringsformene fra medisin og lignende fag, med en lang rekke forfattere i hver artikkel – der det er avgjørende viktig hvilken rekkefølge forfatterne står i, og der det skumles mye om at eldre, etablerte akademikere rett som det er kan presse seg på for å være med som titulær medforfatter (for å vende tilbake til det overordnede temaet i dette nummeret om makt og maktutøvelse).

 

Hva er det viktigste rådet du vil gi til dagens historiestudenter?

Jeg sjekket det intervjuet fra 2004, og der sa jeg tydeligvis at det beste rådet jeg hadde fått noen gang, var den amerikanske skøyteløperen Eric Heidens maksime om å slappe av og samtidig yte sitt beste. Så da kan jeg jo gi det rådet videre. Eller hvis man vil ha noe som høres mer studiespesifikt ut: Vær nysgjerrig og samtidig kritisk!

 

Hvilke prosjekter holder du på med nå?

Akkurat nå forsøker jeg å forstå de ledende demokratiske politikerne som forhandlet med de tyske okkupantene sommeren 1940 og var villige til å avsette kongen og regjeringen for å få til en avtale med Nazi-Tyskland. Det var et uttrykk for norsk kompromissvilje og forhandlingskultur som ikke falt spesielt heldig ut. Og så er jeg med på å planlegge et bokprosjekt om kritikere av det liberale demokratiet før og nå.

 


03/21 - Makt

Leder

Hilde Gunn Slottemo - Kjønn og Makt, et historisk perspektiv

Leidulf Melve - Makt, vitskap og globalhistorie

Max Naderer - Maktens paradoks og voldens sirkel i norsk høymiddelalder

Martin Knutsen Øen - Beware the Talons: Developments in the historiography on the US-Latin American relationship during the Cold War

Frank Meyer - Mektige og avmektige jern(verks)kvinner

Theodor Jørgen Lund - Governor and Friend: The development of Severin Løvenskiold governorship until 1849 as seen through the governor’s reports to Oscar I of Sweden and Norway.

John-Wilhelm Flattun - Makt i gylne linjer: Genealogier som Propaganda

Vermund Heggeland - Kronikk: I terrorens tid?

Historikeren: Øystein Sørensen

På Forskerfronten: Alexandre Simon-Ekeland

Masteroppgaven: Sigurd Arnekleiv Bækkelund

Publisert 29. okt. 2021 10:57 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08