Historikeren som egentlig ville bli dinosaurforsker

På et kontor i femte etasje i Niels Treschows hus tar Erling Sandmo oss imot med et stort, vennlig smil. Kontoret ser ved første øyekast ut som et hvilket som helst annet kontor, med bøker fra gulv til tak. I virkeligheten ligger det nøye planlegging bak plasseringen av bøkene. De er sortert etter hva han er mest interessert i – for øyeblikket.

Erling Sandmo på kontoret

Hvem er egentlig Erling Sandmo?

«Det lette Ranke-spørsmålet», sier Sandmo og ler. Han har nettopp kommet hjem fra en konferanse om kartografi i London og begynner å fortelle om en sesjon om kart over Nilen i islamsk og europeisk karttegning på 1300-tallet. «Det hele kokte ned til en diskusjon om hvorvidt det var fem eller fire småelver. Det hele var bare tull», forteller han og rister på hodet. Sandmo kommer etter hvert fram til at han i bunn og grunn er historiker. Han har nettopp forelest om hermeneutikken, noe han egentlig syns er enkelt. «Hermeneutikken er så enkelt, men det blir så mange ord». Sandmo følger opp på vårt Ranke-spørsmål med et Gadamer-svar. «Det å gå og lure på hva ting betyr og tolke dem, det er det som er å være menneske. Jeg klarer på en måte bare å tenke historisk».

Hvorfor begynte du å studere historie?

«For dårlig i matte. Jeg ville bli dinosaurforsker helt til jeg begynte på universitetet».

Var historie andrevalget ditt?

«Nei, det bare ble sånn. Jeg begynte med nordisk litteratur og skulle bare ta noen historiefag ved siden av. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive hovedoppgave om kristen skaldediktning, men så kom livet da. Jeg flyttet til Oslo og begynte på historie. Historie var liksom helt greit. Jeg skulle jo bli lærer».

I ettertid er Sandmo glad for at han valgte nettopp historie. «Alle sier jo at det er historiker de angrer på at de ikke ble». Vi skyter inn at det er flere som er veldig glade for at Sandmo valgte bort både litteraturhistorie og dinosaurforskning til fordel for historie.

I forkant av Norske historiedager 2014 arrangerte masterstudenter ved UiO et masterseminar for studenter fra hele landet. Der tok vi opp forskjellen og fordelingen mellom eldre og nyere historie. Blant masterstudentene er det en klar overvekt av oppgaver med tema innenfor nyere historie. Hvorfor valgte du eldre historie?

«Jeg tok historie grunnfag i Bergen i 1986. Verden fantes ikke den gangen. Vi leste Palmer og Colton, der Kina først ble nevnt som en del av britisk ekspansjon. Kina eksisterte ikke før 1800-tallet og kom tilbake etter kulturrevolusjonen. De andre delene av verden ble ikke inkludert i historien før europeerne kom og tok dem med. Afrika fikk historie som en bieffekt av europeernes slavehandel. Også flyttet jeg hit (til Oslo) og tok mellomfag. Da valgte vi periode, og jeg tok eldre tid. Så kom turen til hovedfag, og da var mentalitetshistorie eldre historie».

Hvordan var forholdet mellom eldre og nyere historie da du studerte?

«Skillet mellom eldre og nyere historie var ikke like klart den gangen. Man valgte periode. Sju perioder kunne du velge innenfor. Mitt valg av eldre historie på hovedfag handlet først og fremst om å skrive mentalitetshistorie, det var en del av den store metodedrømmen. Den gang var mentalitet noe de bare hadde før i tiden. «Det er de som er dem og vi er jo oss», var historiker Christian Kviums kritikk av mentalitetshistorien. I ettertid vet man at mentalitetshistorien var for rigid».

Erling Sverdrup Sandmo er en av forfatterne av rapporten Hva skal vi med humaniora? Han er aktuell med et kartprosjekt om den svenske kartografen, etnologen og biskopen Olaus Magnus, en kollektiv biografi om en søskenflokk i Balestrand på slutten av 1800-tallet, og svensk opera under Gustav III. Mange historiestudenter kjenner ham nok også som en engasjerende foreleser i eldre verdenshistorie, med fine kart og anekdoter om Øvre og Ytre Rendal. Selv påstår han ydmykt at han fikk jobb på universitetet fordi han var på rett sted til rett tid. Foto: Ingrid Maria Lutnæs

Du skrev hovedoppgave om kriminalitet og rettssaker i Rendalen mellom 1763-97. [i] Hvorfor valgte du kriminalitet – og rettshistorie?

«Jeg ville studere et slags Montaillou-materiale.[ii] En annen grunn til at det ble kriminalitets- og rettshistorie var Sølvi Sogner. Hun ville gjerne veilede en oppgave på temaet, og 1700-tallet var et uoppdaget område. Det viste seg nok også at både kildematerialet og litteraturen jeg leste innbød til teoretisering. Hadde jeg lest mer teori og metode enn jeg gjorde, hadde jeg forstått mer. Men jeg ble da i det minste frelst på Michel Foucault. Vekk med strukturalismen!»

Hvordan var veien din til Universitetet i Oslo?

«Alt var egentlig tilfeldig. I dag kjennes det som om det hele var tilfeldigheter. Det kan man jo lure på, hvor tilfeldig ting var. Det var fint å bli værende i Oslo, og Sølvi Sogner trengte en assistent. Etter hovedfagsoppgaven satt jeg igjen med et spørsmål jeg lurte på. Det voldelige 1700-tallet viste seg å være en stor skuffelse, det var jo ingen store forskjeller fra den verdenen jeg selv levde i! Folk da sloss veldig lite, var hårsåre og følsomme – de var så sensible. Jeg ville gjerne finne ut når man ble så snill. Alle tekstene jeg hadde lest om 1500-tallet beskrev hvor rå man var med hverandre, men på 1700-tallet var de som lam. Så var jeg heldig og fikk doktorgradsstipend».

Var arbeidsmarkedet annerledes den gang?

«Dette er knapt 20 år siden, og alt falt enkelt på plass for meg. Jeg hadde flaks og var på riktig sted til riktig tid. Jeg jobbet i tidsskrift, som dere, i Arr – Idéhistorisk tidsskrift. Det viste seg å være en motorvei til arbeidslivet. Nesten alle som var med i redaksjonen den gangen fikk stipend, og de fleste er ansatt her».

«Midt i detektimen en fredag etter at jeg hadde levert avhandlingen ringte Francis Sejersted og lurte på om jeg ville skrive et bind om Høyesteretts historie. Jeg hadde ingen jobb – hadde ikke disputert en gang – så det var jo helt supert. Sånn får man jo aldri jobb lenger, oppringt midt i detektimen! Heldigvis, bør man nok si».

«Etter høyesterettshistorien søkte jeg jobb på Blindern, og den fikk jeg. Livets glade gutter liksom, det er nesten beklemmende. Det er opplagt at det har skjedd noe med akademia siden den gang, også som arbeidsmarked. Det er ikke godt å si om det er årsak eller symptom, men det var en gruppe av folk som fikk jobb. Det å jobbe i en redaksjon, arbeide med hverandre, ha skrivetrening var viktig. Bli redaktør!»

Michel Foucault (1926-1984) var popstjernen i Erling Sandmos studiedager.

Har du noen faglige forbilder?
«Michel Foucault var popstjernen! Det er vanskelig på eldre tids historie. Sølvi Sogner er et ideal som veileder. Hun veiledet med stort hjerte og god tro, selv om jeg skrev ut fra en teoretisk orientering hun selv ikke delte. Det er krevende å bidra til at folk gjør gode ting på en måte du selv ikke ville gjort. Det klarte Sølvi, for hun hadde interesse av å se hva folk gjorde. Og Eva Österberg! Hun er en stor helt! Jeg har mange gode grunner til å si at sånn vil jeg bli».

Hvem er forbildet i dag?

«Det er jo mange som skriver veldig godt. Sånn som Simon Schama og Angela Bourke. Bourkes bok The Burning of Bridget Cleary er nesten den beste historieboken jeg har lest. Den har verdens fineste åpning, med en skildring av Irland på 1890-tallet. Første siden er alt hva man vet om en bestemt dato. Portotakst, temperatur, postvesenet, all den informasjonen som skapes i et moderne samfunn – og så åpner det seg en uhyggelig handling som kunne ha funnet sted tusen år før. I minste detalj har vi opplysninger som kan bidra til å rekonstruere den dagen. På en stilistisk elegant måte skildrer Bourke den fryktelige historien. Hun får frem hvordan det moderne og det urgamle eksisterer side om side. Bourke har ikke gitt ut veldig mye. Man kan kanskje ikke ha helter som har skrevet så lite?»

Hva er du mest fornøyd med i karrieren din?

«For min egen del er det nok at jeg var tre måneder på University of Chicago som professor i musikkvitenskap. Der holdt jeg et offentlig foredrag om svensk opera og tenkte at dette er så langt jeg kommer. Herfra vil det bare gå nedover. Jeg må jo tro at det beste ligger foran meg allikevel, og at det heretter må handle om samarbeid og alle de fine samarbeidsprosjektene man må få til de kommende årene».

«Noen av de lykkelige øyeblikkene har vært å veilede. Avhandlingen til Kerstin Bornholdt for eksempel. Det å veilede den var et høydepunkt».

Sandmo legger til at han har veiledet lite. Han har vært ansatt siden 2006, men har stort sett forsket eller sittet i instituttledelsen siden 2009.

«Det er deilig å undervise vanlig igjen!»

Hva er dine beste minner fra student- og stipendiattiden?

«Jeg tok grunnfag i Bergen og der hadde jeg masse venner og det riktige fotballaget. Og spilte mye fiolin! Så flyttet jeg plutselig til Oslo og begynte på hovedfag, da kjente jeg ingen». Sandmo legger til at han ble kjent med folk etter hvert, mye takket være studenttidsskriftet. «Med kollokviegruppen og Sølvi Sogner reiste vi på turer, sov i køyesenger og alt var bra. Jeg jobbet mye. Jeg tror ikke jeg var noe spesielt morsom å studere sammen med. På hovedfag drakk jeg mest te og var seriøs student. Men det var gøy å kollokviere og lese standardtekster».

«Det åpnet seg veldig da jeg fikk stipend og ble stipendiat. Da følte vi oss annerledes. Det var noe med fellesskapet. Det var mange av oss, og vi er fremdeles tett på hverandre den dag i dag. Mitt miljø fra den gangen er en ren gutteklubb, dessverre, men vi var et ganske tett miljø av stipendiater. Jeg husker vi tenkte over at før eller senere kommer vi til å konkurrere om de samme jobbene. Kanskje vi skal gjøre noe for å fortsette å være venner? Derfor lagde syv av oss en avtale om å invitere hverandre på middag en gang i året. Og det gjør vi fortsatt, etter tjue år».

Merker du noen forskjell på studenter nå og da?

«Studentmiljøet i Bergen var planløst, ubestemt og fullt av tid til å ha det moro. Det var lettere da enn nå. Det var et helt annet rom for å dille og rote».

Flere har nevnt at det var tettere samarbeid og mindre avstand mellom studenter og vitenskapelige ansatte «før i tiden». Hvordan var det da du studerte?

«Vi kunne gå på instituttseminar for å se på at de store i faget gikk løs på hverandre. Vi var på en måte antiloper i utkanten, mens de store dyrene drakk. Men vi var jo der. Mange brukte mye lengre tid på hovedfagsoppgaven på den tiden. Det handlet om at vi kunne gå med hevet hode i korridorene i mange år. Det er jo alltid riktig at alt var bedre før! Jeg tror likevel at arbeidsmiljøet er bedre nå, og at åpenheten for ulike standpunkt er større».

«Det å være stipendiat var annerledes. Da var du integrert i instituttsystemet på en helt annen måte. Nå er det et press på å bli ferdig. Alle kjenner tidspresset, vi også. Det er synd hvis folk føler seg ekskludert og utenfor, men presset er stort».

Hva gjorde du i Berlin? Vil du si det er stor forskjell på norske og tyske studenter?

«Jeg jobbet på Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte med et karthistorisk prosjekt om Olaus Magnus. Arbeidsspråket var dessverre engelsk, så det var bare barna som lærte ordentlig berlinsk. De kan det til gjengjeld flytende. På forskningsinstitusjonen Max-Planck er det få tyske ansatte. Mange er der for en kort periode og kommer fra hele verden. Det var et inspirerende miljø. Stramt organisert, med instituttseminar annenhver onsdag. Der skulle du være! Du fikk virkelig høre det ordentlig hvis du ikke kom. Man ble strammet opp, selv om man hadde sagt fra skriftlig at man skulle legge frem på et annet seminar utenlands. Det kan virke dramatisk, men der kunne man gjøre det fordi det var et forskningsmiljø man kom for å delta i».

«Max-Planck– instituttet var også et sted som var høytidsstemt hver gang det kom en student, nettopp fordi det var et forskningsinstitutt. Undervisning er jo et privilegium. Men ellers er nok avstanden mellom ansatte og studenter større der enn her. Strukturen der var mer føydal. De tyske stipendiatene som har kommet til UiO vil nok i løpet av kort tid opplevde en veldig forskjellig kultur. Lojalitetsbåndene mellom stipendiat og professor er svakere her. På godt og vondt».

Hva savner du mest fra tiden i Berlin?

«Det må være nabolaget og folkene! Det var fint å bo der. Det er sårt å skulle komme tilbake bare som turist».

«Berlinernes måte å fortelle historie på var også veldig fint. Det var faglig interessant fordi folk er lette å komme i snakk med. Vi traff stadig mennesker som gjerne snakket om livene sine og som satte sine egne livshistorier inn i en sammenheng, i en større historie. Det ble et historieperspektiv som ikke bare dreide seg om deres eget liv, men liv de har levd sammen med andre. Vi møtte en kultur med en helt selvsagt omgang med historie».

Savner du lyst hveteøl?

«Ja. Det er ikke en ting tyskerne ikke får til».

Hva er dine pågående prosjekter?

«Jeg er ikke ferdig med Olaus Magnus ennå. Jeg har noen historier eller prosjekter jeg skal holde på med til jeg forsvinner i arkivet. Olaus Magnus, tidlig moderne kunnskap i Norden, prosjektet om svensk 1700-talls opera. Det er prosjekter som er så fine at jeg ikke bare kan droppe dem».

«Da jeg ble ansatt i 2006, var det for å undervise i eldre utenomeuropeisk verdenshistorie. Jeg har følt en forpliktelse til å finne prosjekter som er innenfor det, og jeg vil gjerne holde på med prosjekter som handler om forestillinger om verden som helhet og som kan rettferdiggjøre at jeg er ansatt her. Undervisningen jeg fikk i oppgave, gjorde mye med måten og hvordan jeg tenkte på historie».

Til sist: mange av oss nærmer oss innlevering av masteroppgaven, og andre har nettopp begynt. Har du noen tips til oss?

«Bidra i tidsskriftene! Tor Egil Førland pleier å si «gå inn i studentpolitikken, det er det eneste som vil styrke jobbmulighetene dine». For masterstudenter i innspurten blir vel det litt som å bli kristen på dødsleiet. Tenk gjennom hvilke typer av historieskrivning dere er inspirert av. Hva er de teoretiske og metodiske premissene for det dere liker? Les teori, skjønn hva du gjør!» avslutter han.

[i] Sandmo, Erling: Tingets tenkemåter, kriminalitet og rettsaker i Rendalen, 1763-97. Tingbokprosjektet, Oslo 1992.

[ii] Emmanuel Le Ladurie, Montaillou, village occitan de 1294 à 1324 (1975),  Laduries mest kjente verk, der han beskriver dagliglivet og innbyggerne i landsbyen Montaillou i Languedoc i Frankrike.
 

Maria Flaten Gunstad og Ingrid Maria Lutnæs er begge masterstudenter i historie, Universitetet i Oslo.

Emneord: erling sandmo,  historikeren Av Maria Flaten Gunstad, Ingrid Maria Lutnæs
Publisert 26. jan. 2015 10:46 - Sist endret 16. jan. 2019 10:18