Historikeren 3/2013: Hilde Henriksen Waage

Hilde Henriksen Waage (f. 1959 i Drammen) leverte hovedoppgava Hva nå med jødene? Norges forhold til Palestina-spørsmålet 1945–1949 i 1987, og leverte doktoravhandlinga Norge – Israels beste venn om norsk Midtøsten-politikk i perioden 1949-1956 i 1996, begge ved Universitetet i Oslo. Hun har en bakgrunn som leder for fredsforskningsinstituttet PRIO, har vært førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo siden 2005, og professor siden 2007. I år har hun blitt belønnet med Sverre Steen-prisen for sin siste bok Konflikter og stormaktspolitikk i Midtøsten (Cappelen, 2013).

Portrett av Hilde Henriksen Waage

Hilde Henriksen Waage

– Du leverte din hovedoppgave her ved Universitetet i Oslo i 1987, der du tok for deg Norges forhold til Palestina i de første etterkrigsåra. Hvorfor valgte du nettopp dette temaet?

Jeg er født og oppvokst i et borgerlig, kristent hjem i Drammen. Mine foreldre trodde på Bibelen og Israel. Så hadde de et vennepar, som var medlem av det som da var SV, og glødende medlemmer av Palestina-komitéen. Og ved middagsbordet hjemme hos meg på 60- og 70-tallet var det helt ville diskusjoner om denne staten Israel, hvor dette venneparet og mine foreldre satt og hylte og krangla om det. Og da jeg skulle begynne på hovedfag, så kom jeg på dette; Israel, konflikten i Midtøsten – det vil jeg skrive om. Så jeg ringer til Helge Pharo, og sier at jeg vil skrive en oppgave om Norge og opprettelsen av staten Israel. Og da sier Helge, den setningen jeg tror han har angra resten av livet på at han sa – «syns du det er noe å skrive om da?» Det var slik det begynte.

– Så det var kanskje et lite element av et opprør?

Nei, ikke opprør. Jeg er veldig på det å finne ut av ting – finne ut av hvorfor det var så mye konflikt og krig i Midtøsten – hvorfor dette var et så aktuelt tema i Norge at mine foreldre og deres venner ikke kunne ha noe som lignet på en sivilisert samtale om det. Å finne ut av ting, det er meg – så det var ikke noe opprør. Jeg var en veldig forsiktig og tilbakeholden type da jeg var yngre.

– Hovedoppgaven ble klausulert – og det var vel ikke ditt valg?

Nei, det var ikke mitt valg. Det var Det kongelige norske utenriksdepartement som tok den avgjørelsen. Jeg hadde fått innsyn på visse betingelser, og det var at UD – slik praksis fremdeles er – hadde rett til å lese gjennom manuset før det kunne offentliggjøres. UD visste heller ikke om hva som lå  i sitt arkiv 40 år tilbake i tid. Og du kan si at jeg fant egentlig en bombe, som de ikke hadde lyst til at skulle bli offentliggjort. Det ble en kjempediskusjon mellom meg og UD. De ville taue meg og min hovedoppgave inn for retten på grunn av konklusjonen i den hovedoppgaven.

– Og denne bomben var knyttet til Utenriksdepartementets virksomhet etter krigen?

Den norske regjeringen vedtok i april 1949 at Norge skulle stemme for et israelsk FN-medlemskap. Jeg fant at fire høytstående embetsmenn i UD, kanskje de fire mest høytstående, sendte en egen instruks – et eget telegram – mot regjeringens vedtak. Norge satt da i Sikkerhetsrådet, hvor søknaden først ble behandla. Så i stedet for at Norge skulle stemme for, skrev de en egen instruks hvor det stod at Norge skulle avholde seg fra å stemme. Det var samme politikk som Storbritannia, og så vidt jeg husker også Egypt som da satt i Sikkerhetsrådet, førte. Dette ville vært en sensasjon! FNs generalsekretær, Trygve Lie, sender da et telegram tilbake og spør om dette er riktig – og fikk til svar et nytt telegram som gjentok instruksen om at Norge ikke skulle støtte israelsk medlemskap i FN. Like før avstemningen får de da vekket utenriksminister Halvard Lange, som ligger og sover middag, som sier at dette ikke er mulig – regjeringen har jo behandlet dette – Norge skal stemme for. Det var sensasjonen – at det fantes utro tjenere i UD, som gikk bak ryggen på politikerne – det var for sterk kost i 1987. Derfor – en klausulert hovedoppgave, som først ble frigitt for noen år siden.

– Så du fikk en tøff start på karrieren?

Det er helt sant. Men jeg var ikke mye tøff. Jeg var en helt vanlig ungdom, som hadde skrevet en hovedoppgave som jeg selvfølgelig ønska skulle bli så god som mulig, og hadde overhodet ingen ide om hva jeg gikk i møte. Og det ble et fryktelig bråk. Den gang endte det med at det var utenriksministeren sjøl – Thorvald Stoltenberg – som skar igjennom og fortalte sitt embetsverk at de ikke kunne lage en rettssak om en hovedoppgave i historie 40 år tilbake i tid. Det var Stoltenbergs nærmeste rådgiver, seinere utenriksminister Knut Vollebæk, som gjorde at oppgaven ble frigitt.

– Flere av oss har tatt dette «Neighborhood bully?»-emnet ditt – om Midtøsten og stormaktspolitikk – og det slo oss at dette er et emne hvor veldig sterke meninger får utløp og stemningen til dels kan bli ganske opphetet, noe man sjelden støter på ellers på Universitetet. Hva er det med dette emnet som vekker et så stort engasjement?

Jeg tror jo at det er noe av de samme tingene som vekket engasjementet hjemme hos mine foreldre på 60- og 70-tallet. Og så er det noen nye elementer som har kommet til. Midtøsten-regionen er kanskje den regionen i verden hvor nordmenn har ekstremt sterke meninger om flere av konfliktene, men hvor beleggene for de meningene kanskje ikke er så godt fundert. Altså: sterke følelser, sterke meninger og egentlig ganske liten kunnskap om de faktiske historiske forholdene. Det har med Israel å gjøre – som har blitt en symbolsak både for høyre- og venstresiden i norsk politikk. Det er en helt misforstått tolkning av denne konflikten – at de som støtter palestinerne er venstresiden, mens de som støtter Israel er høyresiden – da lurer jeg liksom litt på hvor man skal plassere Kåre Willoch. I tillegg til det, så ser man jo at fremveksten av politisk islam, islamisme, al-Qaida og terrorisme gjør at mange i Norge, også på dette emnet, har mange meninger om forholdene på den muslimske/arabiske siden i Midtøsten.

Alt dette til sammen, gjør dette til et kok av følelser og veldig lite godt funderte meninger. Så jeg har mange ganger vært nødt til å avbryte mine forelesninger, fordi det har blitt store diskusjoner i saler med nesten hundre studenter, fordi det er så sterke spenninger mellom de som støtter henholdsvis Israel og palestinerne. Da pleier jeg å si at dette ikke er noen politisk diskusjonsklubb – det er ikke det Universitetet i Oslo er her for. Det vi skal gjøre er å prøve å lære og forstå bakgrunnen for konfliktene.

– Nå er du aktuell med boka Krig og stormaktspolitikk i Midtøsten (Cappelen, 2013). Du skriver der, og det er vårt inntrykk fra tidligere, at du legger stor vekt på stormaktene og deres interesser, og hvordan det har påvirket utviklingen i regionen. Og når vi tenker på situasjonen i dag, med kuppet i Egypt og potensiell vestlig intervensjon i Syria: er det fortsatt stormaktenes interesser som bestemmer utviklingen i Midtøsten?

En venninne av meg, som er sivilingeniør, ringte meg etter å ha lest boka mi i sommerferien, og sa at hun alltid hadde trodd det var andre verdenskrig som var viktig for situasjonen i Midtøsten, men det er jo første verdenskrig som forklarer hvordan oppdelingen av Midtøsten skjedde. Og da svarte jeg at hun selvsagt har helt rett. Første verdenskrig og oppdelingen av statene i Midtøsten etter denne er i stor grad et resultat av reinspikka stormaktspolitikk. Her deler stormaktene opp et krigsbytte. Og de fortsetter å ha allierte, noen litt skiftende allierte, slik som Egypt. Og det er jo ikke lenger siden enn i 2003 at USA ved president Bush gikk til krig, han omtalte det vel nærmest som et korstog mot Irak. Så det er ikke så lenge siden stormaktene var svært aktivt til stede i det nærmeste nabolaget, for å restrukturere Midtøsten i sitt bilde. I dag er det stort sett slik at stormaktene ikke spiller en så direkte rolle, men de sitter fremdeles med sine allierte. Og grunnen til at man ikke klarer å samle FNs sikkerhetsråd om å gjøre noe med situasjonen i Syria er jo nettopp at syrerne er en gammel alliert av Sovjetunionen, i dag Russland. Israel er og blir en alliert av USA. Så om de ikke sitter så direkte inne, som de gjorde rett i etterkant av første verdenskrig, så har stormaktspolitikken en svært stor betydning i denne regionen.

– Dette sterke engasjementet blant studenter og allmenhet får jo også negative utslag. Har ikke dette fått deg til å vurdere å studere noe annet?

Nei. Først og fremst må jeg si at det er et kjempeprivilegium for en som er professor i historie, å jobbe med et område som så mange mennesker bryr seg om. Det er ikke bare meg og skrivebordsskuffen jeg forsker for. Jeg forsker for en stor og interessert allmenhet der ute, som er opptatt av det jeg driver med. Mange følger intenst med på hva jeg driver med, på godt og vondt. Det er spennende. Samtidig, og det er ikke fullt så morsomt og til tider ganske plagsomt, kommer den evige misbruken av min forskning. Et evig forsøk på å plukke den fra hverandre, og sette på merkelapper som «palestina-venn», «anti-semittisme», «jødehat» – det hagler med sånne skjellsord hele tida. Det syns jeg er veldig vanskelig, fordi jeg blir på en måte tatt inn i en politisk debatt som jeg ikke ønsker å være en del av. Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti, og jeg ønsker ikke å være en del av KrF og FrP i dag, som er ihuga Israel-venner, og som mener jeg er en ihuga Israel-fiende, noe jeg ikke er. Eller på den andre siden Rødt, SV og til dels Arbeiderpartiet som er mer på den andre sida og tar mine standpunkter til inntekt for sine syn. Det blir feil, fordi jeg er bare en historiker, og jeg mener at en historiker bør, skal og må prøve å analysere virkeligheten ut fra de opplysningene, de kildene vi har tilgjengelige. Og så er det egentlig ikke mitt problem at noen prøver å bruke meg politisk.

Men selvfølgelig blir det et problem når det går for langt, og truslene mot meg blir veldig voldsomme. Det var særlig høyt spenningsnivå rundt 2002 med full reokkupasjon av Vestbredden. Da var jeg på Dagsrevyen minst en gang i uka, deltok på alle debattprogrammer, og da haglet det med drapstrusler mot meg. Nå har dette avtatt, særlig de siste årene, men jeg har fått store stabler med slike. Samtidig er jeg veldig sta på at dette er min integritet; ingen skal få skremme meg fra å mene det jeg mener som historiker, fordi det ikke passer inn i en politisk korrekt virkelighet – der gir jeg meg ikke. Jeg blir ikke redd, jeg blir egentlig bare ganske bestemt på at ingen skal få skremme meg til taushet.

 

Dette er en forkortet utgave av intervjuet som er trykket i Fortid # 3 2013

Forfattere: Andreas Bagås Lien (master i historie, UiO) og Erik Tobias Taube (master i historie, UiO)

Emneord: #3 2013,  historikeren,  intervju Av Andreas Bagås Lien,  Erik Tobias Taube 
Publisert 19. okt. 2013 09:01 - Sist endret 25. feb. 2019 09:25