I Bokhylla: Gayatri Chakravorty Spivak: Can the Subaltern Speak?

FORTID presenterer i løpet av semesteret kortere tekster eller intervjuer om forskningslitteratur som har vært viktig for historikere i deres arbeid. Målet er at studenter og andre kan forstå mer av hvordan en historiker arbeider med forskningslitteratur, og ikke minst kan «i bokhylla» gi tips til spennende lesning. Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo Ulrike Spring forteller om et verk som har betydd mye for hennes perspektiver som historieforsker: «Can the Subaltern Speak?» av Gayatri Chakravorty Spivak. 

Gayatri Chakravorty Spivak, forfatter av artikkelen "Can the Subaltern Speak?". Foto: Wikimedia Commons.

Hva er ditt forskningsfelt?

Jeg kombinerer kulturhistoriske perspektiver med politisk historie, kunnskaps- og vitenskapshistorie. Et fokus ligger på 1800-tallets europeisk historie, særlig nasjonsbygging og reiselivskultur fra ekspedisjon til turisme. Et annet fokus ligger på museums-, arkiv- og utstillingsanalyse fra 1800-tallet og til i dag. Geografisk er jeg først og fremst interessert i Arktis og (Nord-)Norge, samt Habsburgmonarkiet, men jeg har tidligere også arbeidet med irsk og nederlandsk historie.

Førsteamanuensis Ulrike Spring. Foto: UiO.

 

Hvilken bok vil du trekke frem som viktig for deg som historiker? Hva handler den om?

Det finnes flere bøker som har påvirket meg, kanskje den viktigste er Benedict Andersons Imagined Communities, som jeg anbefaler alle til å lese hvis de ikke kjenner den enda. Det finnes imidlertid én artikkel som har fulgt meg gjennom hele livet som historiker og som har endret måten jeg har forstått makt og vestlig selvforståelse på. Det er «Can the Subaltern Speak?» publisert i 1988 av den indiske litteraturteoretikeren Gayatri Chakravorty Spivak. Hennes arbeid har hatt enorm innflytelse på humanioraforskernes tenkemåte helt siden 1990-tallet. Hun er godt kjent blant historikere innenfor subalterne, postkoloniale og feministiske studier, men historiefaget kunne godt brukt hennes arbeid enda mer aktivt.

Spivak kritiserer vestlige intellektuelle, bl.a. Michel Foucault, for etnosentrisk generalisering i deres forståelse av det historiske subjektet, og mener at denne tenkemåten bidrar til å reprodusere forskjeller mellom den «første» og den «tredje» verden. Hun ser et tett forhold mellom vestlig akademisk tenkemåte og vestlige økonomiske interesser. Hun viser med andre ord at kunnskap alltid er ideologisk og aldri uskyldig. I artikkelen bruker hun historiske eksempler for å underbygge sitt argument: Sati var en hinduistisk praksis i India der kvinner ble brent sammen med sin avdøde ektemann. Da britene kom til India avskaffet de denne praksisen, og det koloniale narrativet ble «hvite menn reddet brune kvinner fra brune menn». Selv om avskaffelsen av praksisen reddet mange kvinner fra en ufrivillig død, er en utfordring at kvinnenes stemme var aldri tilstede eller nevnt i denne prosessen. Spivak mener at kvinnenes stemme ble skrevet ut av det kapitalistiske og patriarkalske narrativet: De ble representert av et politisk system som valgte å snakke på deres vegne. Med andre ord, den subalterne (dvs. den marginaliserte) «cannot speak».

 

Hvordan oppdaget du den?

Jeg skrev min doktoravhandling om språkbevegelser og nasjonalisme i 1800-tallets Irland og Norge. Dette var på slutten av 1990-tallet, poststrukturalismen sto sterk. Jeg analyserte de to landene ut ifra en nasjonalisme-teoretisk og postkolonial kontekst. Andersons bok endret måten jeg tenkte om nasjon og nasjonal identitet, Spivaks tekst hvordan jeg forsto vestlig kunnskapsdiskurs og historieskriving. Spivak var en av de mest innflytelsesrike kritikerne på denne tiden, og for oss PhD-studenter var det særlig spennende med en stemme som ikke var vestlig – og som var kvinne. Hun var dessuten kritisk overfor en enkel differensiering mellom abstrakt og ren teori og konkret, anvendt praksis og underviste analfabeter i India hver sommer. Dette ble en viktig inspirasjon for meg da jeg i 2003 valgte å bli kurator på det historiske museum i Wien – Wien Museum –  og senere i 2008, da jeg kom tilbake til universitetslivet. Jeg husker dessuten godt et seminar med henne på det internasjonale kvinneuniversitetet i Hannover i år 2000; Vi var bare en håndfull studenter og at en så kjent forsker brukte flere timer til å diskutere med oss var nokså ufattelig.

 

Gayatri Chakravorty Spivak på Goldsmiths College, University of London, 2007. Foto: Wikimedia Commons.

Tåler den tidens tann?

Ja, absolutt, og avkoloniseringsdebatten har vist at disse temaene fortsatt er aktuelle. Spørsmålet om hvordan og hvorvidt historiske narrativer om kolonier, andre kulturer og mennesker fremstilles som normative og universelle, går trolig aldri ut på dato. Det er også forfriskende at hun advarer mot en essensialistisk forståelse av folk, altså at en snakker om en «kulturell gruppe» som om den er en homogen størrelse og neglisjerer de mange ulike formene den kan ta.

For oss historikere er det kanskje særdeles viktig at hun får oss til å reflektere over hvordan vi kan få tak i stemmen til dem vi skriver om. Hva betyr det at vi snakker på det historiske subjektets vegne? Og hvorvidt er dette subjektet fortsatt del av en normativ diskurs (eurosentrisk? patriarkalsk? eller må vi tenke helt annerledes 30 år etter publikasjonen av hennes tekst?) som preges av paradokset mellom en avansert demokrati-forståelse og aksept for stor sosial ulikhet? Spivak skrev teksten ut fra et marxistisk ståsted, men en trenger ikke være marxist – eller være enig med henne – for å dra nytte av den.

Den er vanskelig å lese, men den er verdt bryet. Hun har blitt kritisert for sin vanskelige skrivestil, men et motargument har vært at hennes stil reflekterer det kulturpolitiske landskapet vi lever i  – det er svært komplekst, så hvorfor og hvordan, skal en prøve å forenkle det?

 

Ulrike Spring har vært førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo siden 2017 og er aktuell med forskningsprosjektet Forfattarmuseum i endring. 

Av Ulrike Spring
Publisert 16. okt. 2019 16:05 - Sist endret 16. okt. 2019 16:05