MASTEROPPGAVEN: Siri Aamodt

Siri Aamodt, bachelor og master i historie fra UiO, begynte på masterprogrammet høsten 2012 og leverte masteroppgaven høsten 2014.

Noen av de ledende figurene i den sionistiske bi-nasjonale bevegelsen grunnla Hebrew University i Jerusalem. Her fra åpningen i 1918. Foto: Wikimedia Commons

Navn på masteroppgaven i DUO:

Palestina som bi-nasjonal stat: «a beacon of peace»?

Kampen om Palestinas framtid: Bi-nasjonalistene og sionistbevegelsen 1925-1948

 

Siri Aamodt skriver om sin masteroppgave i historie. Foto: UiO

1. Hva handlet din masteroppgave om, og hva fant du ut i din undersøkelse?

Tema for masteroppgaven min var som et kinderegg: det ga meg muligheten til å kombinere min interesse for nasjonalisme, jødisk historie og Midtøstens moderne historie.

 

Masteroppgaven tok for seg en gruppe sionister som ikke ville ha en jødisk stat i Palestina i mandatperioden (1920-1948). Som de andre sionistene ønsket de at jødene skulle bosette seg i Palestina og at landet skulle være et sentrum for jødisk kultur, men de fryktet at kravet om en eksklusiv jødisk statsdannelse ville føre til en dyp og uforsonlig konflikt mellom jødene og palestinerne. De ville derfor ha én felles stat, men med to nasjoner: en bi-nasjonal stat.

Bi-nasjonalismen var et marginalt fenomen; de var aldri mange og de mislyktes i å vinne fram med sitt syn. Man kan derfor spørre seg hvorfor det er interessant å bruke tid på skrive om dette temaet. En masteroppgave er ofte smalt avgrenset, men den handler likevel om å se det store i det lille. Historien om bi-nasjonalistene er del av en større historie om sionismen og palestinerne.

«Det palestinske spørsmålet»[1], nemlig hva de skulle gjøre med palestinerne, var den største moralske, praktiske og politiske utfordringen sionistene stod overfor i Palestina. Og spørsmålet er dessverre fortsatt aktuelt og har forblitt uløst. Blant enkelte historikere har det vært framstilt som om sionistene overså problemet fordi de var så oppslukt i sin egen nasjonale oppvåkning.[2] Men fra de første organiserte sionistene kom til Palestina i 1882, var de smertelig klar over at landet de ønsket å bosette allerede var befolket.[3] Likevel var jødisk-palestinske relasjoner aldri øverst på agendaen for andre enn bi-nasjonalistene.

Bi-nasjonalismen var nettopp en reaksjon på «det palestinske spørsmålet», og for bi-nasjonalistene kunne ikke sionismen gå på akkord med moralske og humanistiske ideer. Tilhengerne av den bi-nasjonale løsningen var ingen enhetlig gruppe og i mandatperioden ble hele seks organisasjoner stiftet og oppløst.[4] De fremste talspersonene gjennom perioden var filosofen Martin Buber og rabbineren Judah Lieb Magnes, som også grunnla Hebrew University i Jerusalem. Bi-nasjonalistene var aldri mange, men det var prominente skikkelser innenfor jødisk samfunns- og kulturliv, og flere av dem hadde tette bånd til lederskapet i sionistbevegelsen.[5]

Jeg fant at den bi-nasjonale ideen endret seg gjennom mandatperioden fra å være intellektuelt bevegelse som fremmet forbrødring mellom jøder og palestinere, til etter hvert å bli et mer praktisk politisk program basert på realitetene i området. Til tross for noen optimistiske perioder, var det noe med ideen i seg selv som ikke lot seg forene med de sentrale prinsippene i den vedtatte sionistiske politikken. Den bi-nasjonale planen gikk på akkord med verdier som majoriteten av sionister så som grunnleggende, i hovedsak ideen om en jødisk nasjonalstat med jødisk karakter og majoritet.

 

Magnes og Buber vitner foran den anglo-amerikanske underskøkelseskomiteen. Foto: Wikimedia Commons.

Historien om bi-nasjonalistene viser oss at debatten om hvordan sionistene skulle forholde seg til palestinerne foregikk gjennom hele mandatperioden. Bi-nasjonalisten talte på sionistkongresser, de la fram saken sin for det internasjonale samfunnet og Magnes hadde til og med et møte med USAs president Truman få dager før opprettelsen av staten Israel i 1948. «Det palestinske spørsmålet» aldri var et usett problem, men det var et problem majoriteten av sionistene helst ikke ville adressere.

 

2. Hadde du en spesiell kilde du brukte som du vil trekke fram, eller var det en bok/artikkel/annen sekundærlitteratur som skilte seg ut som særlig nyttig når du skrev din oppgave?

Aktørene jeg studerte skrev mye, både brev, pamfletter og artikler. Det gir et unikt innblikk i deres verdenssyn. Et eksempel er dette sitatet hentet fra da Magnes og Buber vitnet foran The Anglo-American Committee of Enquiry regarding the problems of European Jewry and Palestine i 1946. Kommisjonen skulle undersøke hvorvidt Palestina kunne være en del av løsningen for Europas jøder, som da dreide seg om omkring 1,6 millioner holocaustoverlevende og deres framtid:

What a boon to mankind it would be if the Jews and Arabs of Palestine were to strive together in friendship and partnership…in the heart of this highway between East and West…A bi-national Palestine could become a beacon of peace in the world.[6]

Sitatet er svulstig og ganske virkelighetsfjernt i en tid der forholdet mellom jøder og palestinere er stadig dårligere, og hvor Europas jøder sårt trengte en trygg havn. Det viser hvordan bi-nasjonalistene var i utakt både med resten av sionistbevegelsen og med realitetene. Det var en tid for realpolitikk, ikke ideer.

 

3. Hva er ditt beste tips til nye masterstudenter?

Når du begynner på masterstudiet er det mange valg som skal tas relativt tidlig. Det aller beste tipset jeg fikk i begynnelsen, var fra min veileder Hilde Henriksen Waage: velg noe du er så interessert i at du orker å slite med det i 2 år.

Videre vil jeg anbefale å avgrense oppgaven godt: finn en problemstilling som du kan besvare innenfor rammene av masteroppgaven. Det sparer deg for mye frustrasjon, oppgaven blir bedre og du fullfører på tiden. Selv brukte jeg altfor lang tid på å prøve å finne ut hva jeg egentlig skulle skrive om.

Det aller viktigste rådet er imidlertid å engasjere seg i det fagligsosiale miljøet! Les og kommenter hverandres utkast, diskuter fag over kaffekoppen – det er gull verdt både for masteroppgaven og (arbeids)livet videre!

 

4. Hva gjør du nå?

Siden januar 2015 har jeg jobbet med studieadministrasjon ved IAKH. Jeg har hatt flere forskjellige arbeidsoppgaver og har lært å kjenne historiestudiet og -faget fra en annen side.

 

5. Hvorfor trenger vi historikeren?

Når du skriver masteroppgave blir du veldig oppslukt i et ganske snevert felt. Det er ikke (bare) denne dybdekunnskapen som gjør deg relevant for arbeids- og samfunnsliv, men den kompetansen og de ferdighetene du tilegner deg gjennom studiene. Det er kanskje en klisjé, men i en omskiftelig verden trenger vi folk som kan forstå endringsprosesser og som har kunnskap om fortiden. Og skal vi tro prognosene for framtidens arbeidsliv, blir det mindre behov for rutinearbeid og mer behov for kritisk tenkning og folk som kan håndtere kompleks og tvetydig informasjon. Her vil historikeren være en kjemperessurs!

 

 

 

[1] Omtales i faglitteraturen som «The Arab question» eller «The Arab problem», men «palestiner» er mer i tråd med dagens språkbruk og gjør det lettere å skille mellom arabere i og utenfor det geografiske området Palestina

[2] Walter Laqueur, The History of Zionism. London: Weidenfeld and Nicolson, 1972: 230.

[3] Det refereres her til de som kom til Palestina med organisasjonen Sions elskere. Hilde Henriksen Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Kristiansand: Cappelen Damm Akademisk, 2013: 82.

[4] Brit Shalom (1925-1933), Hashomer Hatzair (1913-), The Group of Five (1936), Kedma Mizraha (1936) League for Jewish-Arab Rapprochement and Cooperation (1939-1948) og Ihud (1942-1948). Flere av organisasjonene/grupperingene bestod av de samme aktørene

[5] Særlig hadde Magnes tett kontakt med Chaim Weizman (Israels første president) gjennom hele mandatperioden.

[6] Oral Testimony before the Anglo-American Committee on Palestine». I: Buber, Magnes, Smilansky, «Palestine - a Bi-National State» red. Ihud (Union) Association Of Palestine. New York: Ihud, 1946: 42.  Magnes collection on Judah L. Magnes, The Magnes Collection of Jewish Art and Life, The Bancroft Library, University of California, Berkeley (heretter BANC MSS) 2010\709 2:19

Emneord: Masteroppgaven, masterstudie, sionisme Av Siri Aamodt
Publisert 19. mars 2019 12:40 - Sist endret 19. mars 2019 16:27