Vår mann i India: Guvernøren Peter Anker og kolonien Trankebar i en brytningstid

"I shall always be happy to hear of the welfare & prosperity of three        gentlemen, in whose conversation I have had so much pleasure, as in that of two Messrs Anchor & their worthy tutor, Mr Holt."[1]

 

Ordene over står skrevet i stamboken[2] til de unge norske brødrene Peter og Carsten Anker og er datert den 26. mai 1762. De ble skrevet av Adam Smith, forfatteren av Wealth of Nations og et av de store navn innen både den skotske opplysningstiden, og opplysningstiden som helhet. De to unge brødrene hadde møtt Adam Smith da de besøkte Skottland og Glasgow, der Smith underviste i filosofi, på sin dannelsesreise i årene 1760 – 1765. Det kan ikke ha vært hvem som helst forunt å bli introdusert for en allerede da berømt filosof som Smith, og det forteller oss at de unge guttene må ha hatt en privilegert bakgrunn. Det hadde man da også gjerne om man var på dannelsesreise gjennom Europa på 1700-tallet.

peder anker

Peter Anker i Generalmajorsuniform. Malt av Nils Gude, ukjent dato (Wikimedia Commons).

Av de to brødrene er det nå kanskje Carsten Anker som er mest kjent, som eieren av Eidsvoll Verk i året 1814 da Norges Grunnlov ble skrevet i hans hjem. Men denne artikkelen skal handle om hans eldre bror Peter, som for mange er ukjent men som ikke desto mindre hadde en i mine øyne likeså viktig, om ikke annet mer eventyrlig, karriere i samtiden. Først som generalkonsul for Danmark-Norge i London, deretter generalguvernør i den lille dansk-norske kolonibyen Trankebar på sør-østkysten av India gjennom 18 år.

 

Møtet med Adam Smith plasserer Peter og hans yngre bror rett inn i den åndsretning som dannet bakteppet for mye av deres liv: opplysningstiden. Denne epokens åndsstrømninger, filosofier og tankesett skulle sette sitt preg på Peter og forme hans liv, hans virke og kanskje også hans karakter.[3] Den skulle nok også prege hans virksomme liv, i hjemlandet Norge, i England og i Dansk India, som er fellesbetegnelsen på de koloniene Danmark-Norge rådde over på det indiske subkontinentet.[4] Denne perioden i verdenshistorien, som i det store og hele faller sammen med Peter Ankers liv, var også vitne til svært store omveltninger, ikke bare på det åndelige og kulturelle plan, men også på det politiske. Opplysningsfilosofenes idéer fikk sitt praktiske uttrykk bl.a. i Den amerikanske uavhengighetskrigen og Den franske revolusjon, og revolusjonskrigene og Napoleonskrigene rokket om på Europas gamle fyrstestater. Det var også en tid hvor kolonialismen sto sterkt, hvor England mistet sine kolonier i Nord-Amerika men utvidet sine interesser i India. Og det var nettopp her Anker skulle befinne seg i så mange år av sitt liv, i den lille dansk-norske delen av dette veldige subkontinentet. Den norske delaktigheten i kolonihistorien er for mange like ukjent som historien til denne nordmannen, som i 18 år var kongens fremste mann i våre indiske kolonier.

 

Denne artikkelen vil omhandle Peter Ankers liv og virke og vil derfor i stor grad ha en biografisk karakter. Jeg vil likevel forsøke å plassere Anker inn i konteksten av de begivenheter som formet hans tid, og forsøke å se hans historie opp imot de større omveltningene, strømningene og tendensene som fant sted mot slutten av 1700-tallet og de tidlige år av 1800-tallet. Tiden vi kjenner under betegnelser som opplysningstid og revolusjonstid.[5]

 

Tidlige år

Peter Anker ble født 31. juli 1744 i Fredrikshald, nå Halden, som den eldste av kjøpmann Erik Anker og Anne Cathrine Tanks to sønner. I 1749 kjøpte faren Moss jernverk sammen med en forretningspartner og i 1756 flyttet familien til Moss. Her vokste de to brødrene videre opp og ble introdusert i farens forretninger og i hvordan drifte et jernverk. Foreldrene selv og huslæreren Andreas Holth sørget for at de to guttene fikk en god undervisning og dannelse. Holth beskrives som en god pedagog som ofte tok guttene med ut av studerkammeret og ut i naturen for å vise og forklare.[6]

 

Familiens økonomi var ikke alltid den beste på denne tiden. Det sies at faren nok førte et litt for stort hus og dessuten hadde noe uhell med driften av jernverket.[7] Allikevel skulle sønnene Peter og Carsten ha en god utdannelse, slik det sømmet seg barn av det øvre borgerskapet, og i august 1760 dro de to guttene ut på den sedvanlige dannelsesreisen. Med seg hadde de huslærer Holth.[8] Først gikk turen til Norwich i England. Dannelsesreisen, på engelsk kalt The grand tour, var en viktig del av utdannelsen til barn av den europeiske overklassen, slik som borgerskapet og den øvre embetsstand, fra tidlig moderne tid av. En slik reise skulle utvikle deres personlighet og kunnskaper ved å gi dem innsikt i andre kulturer og språk, vitenskap og filosofi. «Den skulle åpne deres sinn og virke dannende».[9] En dannelsesreise var en reise man gjerne foretok én gang i livet, derfor kunne den være langvarig, og Peter og hans bror skulle være borte i over fem år.

 

Dannelsesreisen, på engelsk kalt The grand tour, var en viktig del av utdannelsen til barn av den europeiske overklassen.

 

Brødrene reiste rundt i England og Skottland en tid adde som formål å utvikle deres personlighet ved innsikt i andre kulturer og språk, vitenskap og filosofi. a, og i august 1760 og besøkte noen av de mest kjente stedene, som Oxford, Newcastle, Edinburgh, Glasgow, Liverpool og Manchester. Sommeren 1762 var turen kommet til London, der de traff sine fire fettere Iver, Bernt, Peder og Jess Anker, som også var på dannelsesreise med sin egen huslærer.[10] Deretter reiste de rundt i Frankrike der et lengre opphold i Paris, Europas kulturelle hovedstad på denne tid, selvfølgelig sto på reiseplanen. Etter et halvt års opphold ved bergseminaret i Freiberg i Tyskland vendte de endelig hjem til Norge i desember 1765. I tillegg til å lære språk og litteratur, geologi, fysikk og mekanikk samt filosofi, dramatikk og kunsthistorie hadde de to brødrene også fått opplæring i bl.a. jernverksdrift, trelasthandel og bergverk. Dette var fag og forretninger hvor Anker-slekten gjorde det godt, og som hadde gjorde dem til en av de aller rikeste slektene i Norge på slutten av 1700-tallet, hvis ikke den rikeste. Tanken var nok at en av de to brødrene skulle overta farens virksomhet en dag, og da brødrene vendte tilbake til Norge gikk Carsten inn i sin fars virksomhet for å bistå. Det er usikkert hva som skjedde med Peter på denne tiden. Kildene er tause om hans liv mellom 1766 og 1773.[11]

Peter Anker som ung mann under tiden i England. Antakelig malt av Joshua Reynolds, ukjent dato. Foto: Bogstad Gård.

I utenrikstjeneste

I 1773 forteller kildene at Peter Anker ble utnevnt til konsul i Hull i England. [12] Hva han har gjort i mellomtiden vites ikke. Peter må ha gjort en god jobb i sitt nye embete, for i 1776 ble han utnevnt til generalkonsul i London.[13] Et enda høyere embete, og et han skulle gjøre seg til kjenne i hos regjeringen i København. Gjennom sine konsulembeter fungerte Anker som den reneste industrispion i England; han rapporterte flittig hjem til myndighetene i København om alt som kunne være av teknologisk, økonomisk og samfunnsnyttig interesse der. Han skaffet f.eks. opplysninger om den gryende industrien og den industrielle fremstillingen av varer, deres bruksområder og maskinenes virkemåter.[14] Dette var i begynnelsen av den første industrielle revolusjon i England og mye ny teknologi så dagens lys, slik som f.eks. dampmaskinen. Anker sendte hjem en tegning av den såkalte Newcomen-maskinen, en tidlig dampmaskin, og dette kan til og med ha vært den første kjente tegning av en dampmaskin som kom til Danmark-Norge.[15] Gjennom arbeidet med slike tegninger og skisser kom hans talent for bildende kunst til sin rett, en interesse som skal ha blitt vekt under reisen i barndomsårene.[16] Broren Carsten fikk dem tilsendt og skrev rosende bemerkninger i sitt svar til Peter:

 

Jeg må Igentage min forbindtlighed [velvilje] og komplimenter for tilsendte tegning, uden at smigre, da ere de så fuldkommen smukke […] Jeg har vist dem til alle stænder og alle aldere, fornemme og ringe, professores i kunsten og liebhabere [samlere], og alle ere de enige, at de ere af det kønneste slags, og at de gøre Eder megen ære. – Carsten Anker.[17]

 

Tegningene kunne være nyttige for å utvikle en egen hjemlig industri i det dansk-norske riket.[18] Samtidig gir de inntrykk av at Ankers kunstneriske ferdigheter var kommet opp på et relativt høyt nivå, og at han var en dyktig tegner og maler vet vi av hans mange malerier fra tiden i India. Kunsthistoriker Dorthea Hysing argumenterer for at Peter Ankers kunstproduksjon på mange måter plasserer ham for ettertiden som «Norges første maler». Hun begrunner dette med at selv om det fantes mange malere i Norge på 1500- 1600- og 1700-tallet, så var de fleste av dem innvandrere. Norskfødte kunstnere jobbet for det meste med dekorasjonskunst, altertavler og portretter, og ikke akvareller av landskaper slik Anker gjorde.[19]

 

Foruten å rapportere flittig hjem om tekniske nyvinninger fikk Anker stor betydning som konsul i en urolig tid for handelen. Den nordamerikanske uavhengighetskrigen hadde brutt ut i 1775, og den 4. juli 1776 erklærte 13 engelske kolonier på kontinentet sin uavhengighet. Den langvarige krigen som fulgte skapte problemer for handelen, men med sine inngående kjennskaper til engelske seder, skikker og kultur og med sine gode språkkunnskaper, lyktes det Anker gjennom sine kontakter blant myndighetene i London å rydde vanskeligheter av veien.[20] Dette gjorde ham til en populær mann i regjeringskontorene i København, særlig fikk han en høy stjerne hos to av de viktigste menn i den dansk-norske helstaten i samtiden, statsminister Ove Høegh-Guldberg og hans finansminister Ernst Schimmelmann.[21] Anker tjente godt i sitt embete i London, og levde på høy fot i verdensmetropolen. Når broren Carsten og fetterne Bernt, Peder og Jess Anker kom på besøk ble det gjerne en del fester og selskapeligheter. Pengene satt løst, og dette skulle nå bringe Peter opp i økonomiske vanskeligheter, ettersom han bygde seg opp en stor gjeld. Han trengte større kredittverdighet og dette kunne han skaffe seg ved å få en enda høyere stilling, som ikke bare gav større inntekt men også mer prestisje. Så kunne han kanskje fortsette å leve det gode liv i London. Så dukket da også en mulighet opp. I den lille dansk-norske kolonien Trankebar trengte man plutselig en ny guvernør. Den sittende guvernøren, Peter Hermann Abbestee (1728-1794) hadde fått sparken av myndighetene i København grunnet misnøye med hans håndtering av uroligheter i kolonien.[22] Anker så muligheter for en god fortjeneste i stillingen som guvernør, som kanskje kunne bøte på hans pengeproblemer.[23] Samtidig var det et steg opp på rangstigen i det dansk-norske embetshierarkiet. Han søkte og fikk jobben.

 

Tiden i India

Den 5. november 1787 kastet Asiatisk Kompagnis skip «Johanne og Marie» loss og reiste ut fra London.[24] Om bord var den vordende guvernør. En lang reise langs Afrikas kyst og over Det indiske hav ventet de ombord. En slik reise kunne selv i godvær by på problemer, men «Johanne og Marie» kom i tillegg ut for kraftige stormer på veien mot Kapp Verde, som var skipets første stopp.[25] Det gikk bra, og reisen videre til India og Trankebar tok til igjen den 21. desember.[26] Det er ikke mye vi får vite om Ankers overfart til Trankebar. Han førte riktignok en dagbok, men denne er nøktern og sier lite om hvordan forholdene virkelig var om bord på et kompaniskip på slutten av 1700 tallet. Men vi vet fra andre kilder at det var et tøft liv om bord, med hard justis og mye sykdom.[27] Det var tunge tak og farlig arbeid, og mange omkom på havet. Underveis stoppet skipet også ved Kappstaden. Den 11. mai, etter å ha overlevd enda flere og enda sterkere stormer på Det indiske hav, ankret «Johanne og Marie» opp ved Trankebar. Peter Anker fikk for første gang se sitt nye hjem.

 

«Trellundkartet». Kart over kolonien Trankebar, 1733. Opphav: Trellund, Gregers Daa Ingeniørkorpset (Wikimedia Commons).
«Trellundkartet». Kart over kolonien Trankebar, 1733. Opphav: Trellund, Gregers Daa Ingeniørkorpset (Wikimedia Commons).

 

På et av maleriene Anker senere malte under sitt opphold der kan vi se byprofilen av Trankebar, med bymurene og den allerede da nesten 170 år gamle festningen Dansborg som sentrale elementer i bildet. En kirke er malt inn og i tillegg kan man ane konturene av master på skip som har lagt til. Tilsynelatende vestlige. I forgrunnen sees et lite følge med soldater i røde jakker og hvite bukser, den dansk-norske uniformen, og en embetsmann i bærestol. Det er et europeisk handelsknutepunkt vi ser. Men det er også et element i maleriet som plasserer dette motivet i Asia: en pagode, plassert til høyre for byporten. For dette er India, samtidig er det Danmark-Norge, for over festningen vaier Dannebrog. Har det gjort et inntrykk på Anker å se dette hjemlige symbolet da han ankom byen? Et lite stykke Danmark-Norge der på den andre siden av jorden. En annen ting som nok har forsterket følelsen av noe hjemlig var det faktum at flere lokale innbyggere, når de ved ankomst rodde dem i møte for å tilby sine tjenester for de nyankomne, snakket forståelig dansk.[28] Skjebnen ville det til at her skulle Anker bli i hele 18 år. Det var den 17. mai 1787 at den nye guvernøren formelt tok over kommandoen over den dansk-norske kolonien Trankebar. Kort tid etter ble han utnevnt til generalmajor, og det sies at fetteren Bernt hadde en finger med i spillet her.[29]

 

Men om Anker følte en viss glede og stolthet over utnevnelsene, så møtte hverdagen i kolonien ham på en hard måte ganske snart. Problemene kom nå på rekke og rad for den ferske guvernøren. Det var en koloni i uorden han overtok styringen av og opprørstemningen rådde.[30] I årene forut for Ankers ankomst hadde det rast et opprør blant de lokale indiske innbyggerne i kolonien. Dette var en konflikt blant kastene som dreide seg om at en del av de lavkastelige inderne som jobbet for danskene som såkalte dubasher, det vil si tolker, mellommenn etc., hadde opptrådt uforenlig med sin status. De hadde viktige stillinger i kolonien og utnyttet dette til sin fordel. De danske embetsmennene de jobbet for la sin beskyttende hånd over dem, da de dro nytte av hverandre. Konflikten gjaldt spesielt dubashen Suppremania Setty og hans beskytter finansråd Thomas Chr. Walter.[31] Setty skulle bli til hodebry for Anker i lang tid, og først flere år senere lyktes det ham å få satt en stopper for Settys og Walters virksomheter. Da hadde det til tider vært masseutflyttinger av indere fra kolonien og trusler om nye. Disse konfliktene har samlet sett blitt kjent som Den store kastekonflikten, og representerer et av de virkelig store kultursammenstøtene mellom europeere og indere i den lille kolonien. Disse hadde motstridende syn på hvordan slike konflikter skulle håndteres og hvor mye guvernementet skulle gripe inn i lokale konflikter og skikker.[32]

 

Mange av de europeerne som bodde og tjenestegjorde i Trankebar hadde skodd seg på økonomisk uredelighet – det vi i våre dager ville kalle korrupsjon. Dette var noe som særlig gjorde seg kjent blant embetsmennene i kolonien. Det er likevel viktig å ha i mente at det på den tid ikke var uvanlig å forvente betaling for ulike tjenester, der en brukte ens innflytelse for å åpne dører for andre o.l. Det var også ofte akseptert. Tar vi videre i betraktning den ofte dårlige betalingen mange (lavere) embetsmenn følte de fikk på sin post i kolonien, kombinert med risikofaktoren, kan vi forestille oss at et ønske om å tjene noen kroner ekstra var der. Mange av de som dro ut frivillig til koloniene var fristet av prospektene til å tjene seg rike på diverse handel ved siden av sine stillinger i staten. Dette gjaldt også Anker, selv om hans forhold til økonomiske aktiviteter nok var noe mer «redelige» med datidens øyne.

 

Mange av de europeerne som bodde og tjenestegjorde i Trankebar hadde skodd seg på økonomisk uredelighet – det vi i våre dager ville kalle korrupsjon.

 

Den lille militære styrken som fantes i Trankebar var i dårlig forfatning, offiserene var fordrukne og soldatene likeså, og i det fulle og hele var den ganske inkompetent og uegnet til å lede noe seriøst forsvar av kolonien.[33] I tillegg ble mange av de lokale innbyggerne dårlig behandlet, og til dels mishandlet, av europeerne. Ofte av misjonærene i kolonien.[34] Anker ville gjøre noe med dette, men da stakk han begge hendene rett inn i et formidabelt vepsebol, og det stakk. De mange uærlige embetsmennene i den lille kolonien hadde visst å utnytte den relativt svake tidligere guvernøren Abbestees ettergivenhet overfor deres aktiviteter. De så ikke med blide øyne på den nye guvernørens intensjon om å «rydde opp». Det måtte få følger. Samtidig kan vi forestille oss at det dansk-norske byråkratiets mange irrganger nok var ukjent for Anker, etter sitt lengre opphold i England og tilvenningen til det engelske samfunn, der hans kontakter lå. Derfor hadde han nok vanskelig for å sno seg i det relativt uklare farvannet av rett, galt og akseptert oppførsel av korrupsjon, nepotisme og vennetjenester.[35] Han la seg regelrett ut med de fleste av embetsmennene han skulle administrere og ble forhatt. Kun én av sine underordnede fikk han et vennskapelig forhold til, løytnant Mathias Jörgen Mühldorff (ca. 1750-1836). Han skulle bli Ankers kanskje eneste fortrolige medarbeider under tiden i India.

Festningen Gingee i Karnatik. Malt av Peter Anker, antakelig 1790-tallet (Wikimedia Commons).

Det oppsto etter svært store og bitre konflikter som bl.a. omfattende svertekampanjer mot ham i København, satt i verk av hans fiender i Trankebar. Bak dette sto etter all sannsynlighet mannen som nok skulle komme til å bli Ankers verste fiende under tiden i Trankebar, finansråden i guvernementet Franz von Lichtenstein (1766-1802). Konflikten med ham ble særlig bitter. Anker kalte ham bl.a. for «kjøteren» ved et tidspunkt, kanskje ikke uten grunn da Licthenstein hadde bedrevet et renkespill mot Anker over lengre tid. Så ble det oppdaget at den franskvennlige Lichtenstein hadde solgt danske sjøpass til franskmennene, og tilsynelatende var sympatisk innstilt til den franske revolusjon. Det var mange franske sjøfolk som oppholdt seg i Trankebar, og en tid var det også tilløp til uro og forsøk på å spre den franske revolusjons ideer  til kolonien og piske opp stemningen til en lokal revolusjon.[36] I 1799 ble Lichtenstein og hans medsammensvorne, blant dem franskmenn, beskyldt for et kuppforsøk mot Anker og guvernementet, og da var det over og ut for Ankers plageånd.[37] Det lyktes guvernøren også å få avsatt noen andre av de mest problematiske embetsmennene. På den andre siden skulle Anker pleie svært gode forhold til de omkringliggende engelske koloniene, og når det gjaldt de lokale indiske innbyggerne i Trankebar anså de ham etterhvert som en som respekterte dem.[38] Likevel sto ikke disse alltid i like høy kurs hos guvernøren selv.

 

Peter Anker hadde, som svært mange i hans samtid, et syn på at mennesker av andre kulturer enn de europeiske var dem underlegne. Et syn som nå vil forstås som rasistisk. Han betraktet lokalbefolkningen i India som late, udugelige og fra naturens side tilbøyelige til renkespill og lureri. Uten en viss justis mente Anker, så ville de ikke lett kunne la seg administrere, noe som illustreres i følgende sitater fra ham: «[…] intet uden frygt for magten gør en god undersåt af en sort […]».[39] Og: «Malebarene [i samtiden forstått som folk fra det sørlige India], der ere frygtsomme af Natur, må holdes skarpt».[40] Det hendte at lokale innbyggere ble straffet hardt, bl.a. med offentlig pisking på byens torg. Men dette hørte med til sjeldenhetene. Anker ønsket tilsynelatende, tross sitt syn, å ha et best mulig forhold til de lokale innbyggerne. Dette lå også innebygd i den dansk-norske statens kolonipolitikk i India: minst mulig innblanding i lokale forhold og skikker. Alt for å opprettholde handelen for enhver pris.

 

Peter Anker hadde, som svært mange i hans samtid, et syn på at mennesker av andre kulturer enn de europeiske var dem underlegne.

 

Forholdet til England og de omkringliggende engelske kolonier er det verdt å dvele litt ved. For dette skulle manifestere seg i det som nok ble den største krisen Peter Anker opplevde under sin tid som guvernør i Trankebar. I hvert fall politisk. Englands koloniale ekspansjon på det indiske subkontinent og deres konflikter og allianser med de mange store og små indiske rikene, påvirket selvfølgelig også de dansk-norske koloniene der. I tillegg kom de fransk-engelske konfliktene omkring 1800, som spredte seg til store deler av verden og som gjør at de kan argumenteres for å passe til beskrivelsen verdenskrig, godt over 100 år før konflikten i 1914-1918.[41] Danmark-Norge prøvde lenge å holde seg utenfor konflikten, men førte en væpnet nøytralitetspolitikk i et forbund inngått med Russland, Prøysen og Sverige i 1800. Da England følte at dette skadet dem bestemte de seg for å oppløse forbundet ved makt, og dermed fulgte angrepet på København den 2. april i 1801, kjent som Slaget på Københavns red, ledet av selveste Lord Nelson. Dette resulterte i engelsk seier og dansk utmeldelse av nøytralitetsforbundet.

 

Konflikten førte ikke til noen okkupasjon av selve Danmark den gang, men derimot resulterte det i engelske myndigheters krav om å innta kongens besittelser i India. Den militære overmakten Anker nå sto overfor var betydelig, og selv om den stridslystne kronprins Frederik i sterke ordelag mante til motstand – «nå skulle de engelske få det!» – så skulle det bli en håpløs sak.[42] Tilstanden til fortet Dansborg og den svake militærstyrken gjorde noen som helst reell motstand nytteløs. Den 12. mai 1801 ankom tre engelske krigsskip reden ved Trankebar, og guvernør Anker fikk to timer på seg til å overgi festningen, garnisonen og hele dens territorium. Anker, rasjonell som han var, erkjente at det ville være nytteløst å gjøre motstand, som kun ville lede til meningsløs blodsutgytelse. Han valgte å overgi kolonien og ble selv tatt som formell krigsfange, men fikk relativt fritt leide likevel.[43] Okkupasjonen ble ganske mild og livet fortsatte stort sett som før.[44]

 

Som nevnt hadde Anker under sin lange tjenestetid i London blitt svært tett knyttet til England og kulturen der, og dette bidro nok til et ønske om å bevare et godt forhold til det landet han var blitt så glad i. Han hadde i lengre tid vært i samtaler og forhandlinger med de engelske guvernørene i bl.a. Madras og Tanjore og var av den oppfatning at man for enhver pris skulle prøve å holde seg inne med stormakten. Men det var også realpolitiske motiver her. Kolonien hadde uansett vært ute av stand til å yte reell motstand. Anker benyttet alle sine gode kontakter og innflytelse til å sørge for at okkupasjonen av kolonien gikk så smertefritt som mulig for seg. Hans forhandlingsevner bidro også til at overdragelsesvilkårene ble gunstige da kolonien endelig ble tilbakeført og de siste engelske tropper forlot Trankebar i august 1802.[45] At situasjonen ikke utviklet seg til en svært blodig affære og en varig engelsk okkupasjon av Trankebar må i stor grad tilskrives Anker. Senere skulle engelskmennene vende tilbake, men da hadde Anker for lengst vendt hjem til Norge.[46]

Prospekt av Trankebar. Malt 1790 av Peter Anker (Wikimedia Commons).

En trett guvernør vender hjem

Livet i India, og de prøvelser som han hadde vært igjennom under sin tid som guvernør i Trankebar, hadde satt sine spor i Peter Anker. Foruten den til tider svært krevende jobben kom det faktum at klimaet heller ikke var så forenelig med nordmannens helse. Han var ofte syk og holdt sengen mot slutten av den tiden han fungerte der.[47] Anker var lei av India. Lei av alle prøvelsene, bekymringene og kanskje mest av alt følelsen av isolasjon. Stillingen som guvernør hadde ikke svart til forventningene, og nå ville han hjem til Norge. Han sendte stadige brev til sin bror Carsten i København, som på denne tiden var førstedirektør i styret for Asiatisk Kompagni, for å intervenere på hans vegne overfor myndighetene der. Først i 1805 gikk det, og den 7. februar 1806 kunne han endelig reise ut fra Trankebar på det engelske skipet «Two Gyswesters».[48] Helsen var blitt dårlig, økonomien like så. Han hadde en gjeld på 21 000 riksdaler til den kongelige kasse som delvis skyldtes en fortsatt dyr livsstil.[49] Noe av gjelden ble riktignok slettet, og han var tross alt noe lettere til sinns da han endelig satte foten på norsk jord våren 1807, etter å ha oppholdt seg noen måneder i England på veg hjem, bl.a. ved et kurbad.[50] Anker trodde ikke han skulle leve særlig mye lenger, og vendte hjem i en alder av 63 år for å dø. Likevel skulle han få hele 25 år til.

 

Etter hjemkomsten fikk Peter bo på gården Øraker vest for Christiania, og leide dermed av sin fetter Peder, eier av Bogstadgodset på denne tiden. En noe stille tid fulgte nå for den pensjonerte guvernøren. Han savnet en livspartner. Under den siste tiden i Trankebar hadde han forsøkt å få sin bror til å fri på sine vegne til rike enker i København, for på denne måten å gifte seg til penger. Det var ikke så farlig hvordan vedkommende så ut, om hun bare hadde et godt lynne (og godt med penger). Men det gikk ikke hans vei. Så vidt vi vet ble Peter Anker aldri gift og fikk heller ingen barn. Men det fantes likevel en helt spesiell person i Peters liv. I Nasjonalgalleriets samlinger i Oslo finnes det et lite portrett fra slutten av 1700-tallet som forestiller en ung og velstående kvinne. Det skal forestille den engelske Fru F. A. Mallard. Hun skal ifølge tradisjonen ha vært av adelig byrd. Fru Mallard var etter alt å dømme Ankers store kjærlighet. De har antakelig truffet hverandre i London, og hun skal ha reist ned til Trankebar like etter ham selv for å bo med ham der.[51] Fru Mallard var enke og katolikk, og dette kan ha vært årsaken til at hun og Anker aldri ble gift. Fru Mallard har utvilsomt hatt en viktig plass i Peters hjerte. Når hun døde i 1790 eller 1791, etter kort tids opphold i kolonien, fikk han oppført et minnesmerke for henne på den skandinaviske gravplassen i kolonien der hun ble begravet, og dette fikk han så laget en kopi av – en såkalt kenotaf, et gravminne der ingen er gravlagt, på gården Øraker. Både minnesmerket så vel som gården har nå gått tapt, men dette vitner om hennes betydning for ham. I tillegg til dette nevner han henne i sitt testamente: når han gravlegges skriver han, vil han at et bestemt rødt silketørkle legges over hans ansikt, et silketørkle som hadde tilhørt Fru Mallard.[52]

 

1814

I 1813 flyttet Peter Anker for en tid opp til sin bror på Eidsvoll Verk. Mens han bodde der ble han også involvert i de begivenhetene som utspant seg i Norge i året 1814, da bruddet med Danmark kom som en følge av Napoleonskrigene. Den 17. mai ble et selvstendig Norge erklært av Riksforsamlingen på Eidsvoll i forbindelse med at Norges Grunnlov ble til. Peter Anker er ifølge enkelte kilder også blant de menn som deltok på det foregående Stormannsmøtet den 16. februar, også dette i hjemmet til broren. Møtet var en rådslagning sammenkalt av den daværende stattholder prins, senere kong, Christian Frederik, og satte i gang det arbeidet som ledet frem til en grunnlov. Peter Anker skal ikke ha sagt så mye på møtet men «[…] han var likesaa faamælt som trofast; en kunne lite paa ham[…]».[53] Dette sier Halvdan Koht i sin omtale om Stormannsmøtet i jubileumsboken fra 1914, og han må ha blitt ansett som en redelig mann og noe av en patriot.[54] Tidligere norsk-nasjonale uttalelser han skal ha kommet med kan ha virket til å forsterke dette inntrykket, men en brennende forkjemper for norsk selvstendighet var han nok ikke. Likevel ble han av Christian Frederik sammen med sin bror sendt til London våren 1814, for å bruke deres kontakter og innflytelse der til å få engelske myndigheter til å støtte en norsk selvstendighet. Men oppholdet bar ingen frukter. Carsten ble satt i fengsel og returnerte ikke til Norge før året etter, mens Peter nok gikk litt halvhjertet inn for oppgaven. Han var blitt en aldrende mann, 70 år, trett av de strabasene hans yrkesaktive liv hadde medført og hadde samtidig ingen stor tro på saken. Mye tyder på at han støttet sin fetter Peder og det «Wedelske parti»[55] i spørsmålet om Norges skjebne,[56] som så en forening med Sverige som eneste mulige og fornuftige utvei på den politiske situasjonen.[57]

 

Etter at året 1814 var omme og foreningen med Sverige var et faktum, flyttet Peter tilbake til Øraker. Forholdet til broren, som var en trofast støttespiller for Christian Frederik og motstander av unionen med Sverige, ble etter dette noe dårligere. Peter trivdes bedre på Øraker og var ofte å treffe hos sin fetter. Det går også an å spekulere i om ikke Peter Ankers støtte til Wedel og sin fetter kan ha noe å gjøre med hans tilknytning til England; han hadde som kjent bodd lenge i England, kjente godt til Engelsk kultur og sedvaner, og så nok opp til den Engelske statsform og det konstitusjonelle system som et eksempel til etterfølgelse. Han var ikke særlig vennlig innstilt overfor den franske revolusjon (j.f. tiden i Trankebar).[58] Så det faktum at grev Wedel og Peder Anker m. f. også så mot England, idémessig så vel som praktisk-politisk, kan ha bidratt til at Anker havnet på denne siden. Samtidig var han egentlig ikke særlig interessert i å delta aktivt i spillet om Norge, han var trett og ønsket å holde seg utenfor, men sa likevel ja til å gjøre et forsøk i London av en pliktoppfyllenhet mot fedrelandet og Christian Frederik.

Det gamle steinmonumentet ved Mahabalipuram nær Madras (Chennai). Malt av Peter
Anker, antakelig 1790-tallet (Wikimedia Commons).

De siste år

Anker tilbrakte sine siste leveår i nærhet til familien på Bogstad, og levde ellers et stille liv på Øraker blant sin samling av indiske kuriositeter:

 

Omkring på møblene, ja til og med på gulvet, står indiske oldsaker, gudebilder, offerredskaper og dets like oppstilt, som eieren har samlet på sin guvernementspost […]. Denne hederlige olding, som lever der i filosofisk ro og ensomhet […][59]

 

Slik levde «oldingen på Øraker», som overlevde hele sin generasjon, og må nok ha blitt sett på som noe av en «indisk» kuriositet selv til slutt. Som nevnt trodde han at han skulle dø mye tidligere, og hadde derfor lang tid i forveien gjort alt klart til sin begravelse: på loftet på gården Øraker oppbevarte han en kiste til seg selv. En kiste han ettersigende prøvelå av og til.[60] I sitt testamente gjør han brorsønnen Erik (1785-1858) til eneste arving, og flere av gjenstandene som Peter hadde i sin samling, en del karter og bøker, ble muligens gitt i gave til kong Karl Johan av Sverige, da Erik etter hvert selv ble generalmajor og kabinettskammerherre for kongen.[61]

 

Peter Anker døde den 17. april 1832, i en alder av nesten 88 år gammel. Han ble gravlagt i Moss ved siden av sine foreldre. Over ansiktet hans lå Mrs. Mallards røde silketørkle.[62]

 

Avsluttende betraktninger

Peter Ankers liv og virke er, som nevnt innledningsvis, for de fleste en ukjent historie. Men det er dessverre også vår felles fortid med Danmark som kolonimakt. At Norge også tok del i den urettferdighet, og de overgrepene, som blir forbundet med kolonihistorien er noe som gjerne glemmes. På den måten blir Peter Ankers ukjente fortelling også den norske kolonihistoriens ukjente fortelling. Han var likevel ikke alene om å være høyere norsk embetsmann i de dansk-norske tropekoloniene. Der finner vi historien om tyrannen Johan Sigismund Hassius fra Kongsberg som var guvernør i Trankebar fra 1704 til 1716, vi finner historien om den begavede opplysningspresten Henning Munch Engelhardt fra Rendalen og den driftige og eksentriske kjøpmannen og sjefen i Serampore i Bengal (underlagt Trankebar) Ole Bie fra Trondheim. Og så har vi Peter Anker, som på mange måter kanskje ble den mest betydningsfulle av disse.

 

Peter Anker var sønnen fra det øvre borgerskapet og handelspatrisiatet ved Christianiafjorden, som begynte på en strålende karriere i utenrikstjenesten i verdens navle London, men som skulle ende opp som danskekongens mann i den kanskje aller fjerneste delen av hans rike. Der forsøkte han desperat å holde den lille kolonien i orden og i dansk-norske hender, slik at handelen med Asia kunne fortsette ufortrødent. Likevel skulle dette ikke være lett, da tilfeldighetene ville det slik at hans tid som guvernør i Trankebar falt sammen med en av de mest turbulente tidene i verdenshistorien. I dag huskes Peter Anker best som broren til Carsten, men kanskje burde han i stedet huskes som mannen som forsvarte rikets ytterste post i en tid da stormaktene kjempet om dominansen ved inngangen til imperialismens tidsalder, en tidsalder hvor det ikke var plass til den lille kolonimakten Danmark-Norge. En oppgave som var nær ved å bli hans bane.

 

Jon Emil Halvorsen (f. 1978) er master i historie, Universitetet i Oslo. Han har tidligere bidratt til Fortid med artiklene Fra bystat til fyrstestat (Fortid nr. 1. 2016), Revolusjonen som skulle forandre verden ( Fortid nr. 1. 2017) og Vitenskap og folkeopplysning i Norden ( Fortid nr. 1. 2018).

 

 

[2] Minneboken

[3] Halvorsen, Jon Emil. «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn

Opplysning og Kulturmøter i Danmark-Norges Indiske Kolonibesittelser 1777 – 1808». Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo, 2018. s. 98.

[4] Ibid.

[5] Artikkelen er en omarbeidelse av deler av min masteroppgave om samme tema.

[7] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 11.

[8] Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 98.

[10] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 12; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 98.

[12] Riksarkivet Oslo. PA-0003 - Anker. Serie: F – Dokumentsamling.

[13] Riksarkivet Oslo. PA-0003 - Anker. Serie: F – Dokumentsamling.

[14] Nielsen, General – Major Peter Anker, 7; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 99.

[16] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 13.

[17] Ibid.

[19] Beverfjord, Alexandra. 2002. «Indias ankermann». Dagbladet, 16. mars. Tilgjengelig på Atekst; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 100.

[22] Ustvedt, Trankebar, 178.

[23] Ustvedt, Trankebar, 187.

[25] Nielsen, General – Major Peter Anker, 12.

[27] Ustvedt, Trankebar, 189.

[28] Feldbæk, Ole og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. København: Politikens Forlag, 1980. s. 191-192.

[29] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 17.

[30] Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 100.

[31] Hodne, Kjell. 2007. Danske embetsmenn og indiske eliter i kolonien

Trankebar : interaksjoner, 1777-1808. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo. s. 31-31.

[36] Ustvedt, Trankebar, 203.

[38] Ustvedt, Trankebar, 225.

[39] Brimnes, Jørgensen, Tranquebar under forandring 1750-1808, 229.

[40] Arnesen, Finn (red.). Brevet fra Trankebar 7.-10. juni 1790 fra Peter Anker til Peder Anker. Oslo: Bogstad Stiftelse, 2009. s. 30.

[41] Den franske revolusjon bryter ut under Ankers tid i India og de påfølgende revolusjonskriger, og i forlengelsen Napoleonskrigene, utspiller seg også på det indiske subkontinent. Disse krigenes geografiske omfang, ofte utkjempet i partenes respektive kolonier, gjør det mulig å bruke betegnelsen verdenskrig(er). Dette gjelder også for Syvårskrigen (1756-1763), men kanskje i enda større grad for Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783): https://www.smithsonianmag.com/smithsonian-institution/american-revolution-was-just-one-battlefront-huge-world-war-180969444/

[42] Ustvedt, Trankebar, 224.

[43] Ibid.

[44] Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 118.

[45] Ibid.

[46] I 1808 ble de dansk-norske kolonier for annen gang okkupert av engelskmennene. Noe de forble til Kielfreden i 1814; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 109.

[47] Ustvedt, Trankebar, 225; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 110.

[48] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 27.

[49] Ustvedt, Trankebar, 227.

[50] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 28.

[51] Arnesen, Brevet fra Trankebar, 9; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 110.

[52] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 34; Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 110-111.

[55] Grev Herman Wedel-Jarlsberg var en av de sentrale personene i 1814, og en av lederne for den grupperingen på Eidsvoll som skulle bli kjent som «Unionspartiet». De ønsket en løs forening med Sverige som eneste alternativ til et helt selvstendig Norge, som de så på som en umulighet i 1814. Og de næret en mistillit til Christian Frederik som de anså som for en vær pris å ville holde Norge innen den Oldenborgske kongeslekt, og senere føre Norge sammen med Danmark igjen. Wedel hadde også utmerket seg tidligere som medlem av Regjeringskommisjonen under nødsårene og krigen 1807 – 1809, og gjorde mye for å bl. a. skaffe korn til et sulterammet Norge.

[56] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 39.

[58] Ustvedt, Trankebar, 203.

[60] Ustvedt, Trankebar, 260.

[61] Hysing, Generalmajor Peter Anker, 40-41.

[62] Halvorsen, «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn», 112.

 

 

 

LITTERATUR

 

Arnesen, Finn (red.). Brevet fra Trankebar 7. – 10. juni 1790 fra Peter Anker til Peder Anker. Oslo: Bogstad Stiftelse, 2009.

 

Berner, Carl., Harry Fett og Halvdan Koht og Albert J. Lange og Carl W. Schnitler og Roar Tank. Eidsvold 1814. Kristiania: J.W. Cappelens Forlag, 1914.

 

Beverfjord, Alexandra. 2002. «Indias ankermann». Dagbladet, 16. mars. Tilgjengelig digitalt på Atekst/Retriever.

 

Brimnes, Niels og Helle Jørgensen. 2017. «Tranquebar under forandring 1750-1808». I Indien – Tranquebar. Serampore og Nicobarerne, redigert av Niels Brimnes. København: Gads Forlag, 2017.

 

Feldbæk, Ole og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. København: Politikens Forlag, 1980.

 

George, Alice Smithsonian Magazine 28.juni 2018., https://www.smithsonianmag.com/smithsonian-institution/american-revolution-was-just-one-battlefront-huge-world-war-180969444/

 

Halvorsen, Jon Emil. «Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn

Opplysning og Kulturmøter i Danmark-Norges Indiske Kolonibesittelser 1777–1808». Upublisert masteroppgave. Universitetet i Oslo, 2018.

 

Hauge, Yngvar. På ytterste post. Oslo: Aschehoug, 1951.

 

Hodne, Kjell. 2007. Danske embetsmenn og indiske eliter i kolonien

Trankebar; interaksjoner, 1777-1808. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo. s. 31-31.

 

Hysing, Dorthea. Generalmajor Peter Anker – En samling indiske prospekter i Etnografisk museum. Hovedoppgave i kunsthistorie – Avdeling for kunsthistorie – Universitetet i Oslo – 1998.

 

Koht, Halvdan. Eidsvold 1814. Kristiania: J.W. Cappelens Forlag, 1914.

 

Nielsen, Yngvar. General – Major Peter Anker, guvernør i Trankebar. Kristiania: P. T. Mallings Bogtrykkeri, 1870.

 

Rasch, Aage. ”Dansk Ostindien 1777-1845 – Storhedstid og hensygnen”. i  Brøndsted, Johannes (red.). Vore Gamle Tropekolonier Bind 7, København: Fremad, 1966.

 

Riksarkivet i Oslo. Carsten Anker i brev til en venninne datert 2. januar 1813. Arkiv: Eidsvollsbygningen. Serie: Eidsvoll verks historie. Materiale angående familien Anker. Stykke: «Ankeriana» Kopi.

 

Riksarkivet i Oslo. Peter Ankers div. utnevnelser. Arkiv: PA-0003 - Anker. Serie: F – Dokumentsamling.

 

Ustvedt, Yngvar. Trankebar – Nordmenn i de gamle tropekolonier. Oslo: J. W. Cappelens Forlag a.s., 2001.

 

 

 

Emneord: Peter Anker, Trankebar, 1700-tallet, kolonitid Av Jon Emil Halvorsen
Publisert 19. mars 2019 12:39 - Sist endret 19. mars 2019 16:30