På forskerfronten: Alexandre Simon-Ekeland

Alexandre Simon-Ekeland. Foto: Privat.

STILLING: Gjennomføringsstipendiat


INSTITUSJON: Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo


Alder: 30


Aktuell med: gjennomføringsstipendiat (disputerer om noen måneder)


Har tidligere studert: bachelor i historie i Caen (Frankrike), master i historisk forskning i Caen med utveksling i Montreal (Québec), master i undervisning av historie og geografi i Caen

 

 

 

Hva handler ditt Ph.D-arbeid om?
Min avhandling, som jeg leverte i slutten av august, handler om franske polarekspedisjoner og prosjekter fra 1860-tallet frem til den andre verdenskrig. Jeg fokuserte særlig på spørsmål om agency: jeg viser at ekspedisjonsledere hadde mindre agency enn man tror og trodde. De trengte hjelp fra veldig mange andre ikke bare i feltarbeidet eller når de kom tilbake, men også for å gjøre ekspedisjonene mulige, blant annet fordi polare oppdagelsesreiser var veldig dyre. Ved å gjøre dette viser jeg interrelasjonene mellom vitenskap, politikk, mediene, og datidens kjendiskultur.


Hvordan kom du frem til dette temaet?

Jeg hadde begynt på en doktorgrad i Frankrike før jeg flyttet til Oslo i 2018 av familiegrunner. Da forsket jeg på hvordan kunnskap om Norden sirkulerte i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Men så kom jeg over en stillingsannonse som åpnet for prosjekter om polarhistorie. Det var ikke det samme som mitt daværende doktorgradsprosjekt, men det var ikke helt urelatert heller, og jeg trengte en jobb i Norge. Jeg søkte og fikk jobben, og jeg er veldig glad for det.

Jeg søkte egentlig med et prosjekt som sammenlignet franske og norske representasjoner av det polare, men det ble et for stort tema. Jeg måtte avgrense perioden eller avgrense til bare et av de to landene, og det var det jeg valgte. Jeg angrer ikke på det heller, men jeg har veldig lyst til å forske på Norge også.

Hva mener du ditt nylige forskningsarbeid har bidratt med?
Min avhandling er den første vitenskapelige studien av franske polare ekspedisjoner i denne perioden og på en så stor skala. Det gjør at den i hvert fall bidrar med noe, men det å skrive i et tomt rom har sine ulemper og jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært enklere å ha annen forskning jeg kunne posisjonere meg selv i forhold til. Som Minja Mitrovic (en stipendiatkollega) sa, er min studie den alle etter meg kommer til å kritisere … Jeg kunne allikevel posisjonere meg litt i forhold til studier av polfarere i andre land, fra Norge til USA. Jeg bidrar til å gjøre fremtidige internasjonale sammenligninger enklere, og jeg har selv planer om komparative studier. 


Hvordan har karrieren din sett ut så langt, og hva er den største forskjellen på å ta en doktorgrad, en mastergrad, og andre måter å jobbe med historiefaget?
Etter min master i historisk forskning i 2013, jobbet jeg som konsulent på språkordbøker mens jeg tok en master i undervisning av historie og geografi. Jeg jobbet som lærer i tre år i Frankrike før jeg kom hit; først på en ungdomsskole og så to år på en videregående skole i Frankrikes sjette fattigste by. Det var derfor ikke en direkte overgang fra master til Ph.D for meg. Lærerjobben var krevende, men også veldig givende. Den tvang meg til å tenke mye bredere enn mine egne forskningsinteresser. Den fikk meg også til å tenke mye på hva historiefaget betyr i samfunnet, og hva det bør bety. Hvorfor burde elevene egentlig lære om historie? Jeg tror at det å være lærer gjorde meg til en bedre forsker.  

Det å skrive en doktorgrad i historie i Norge er forskjellig fra universitet til universitet fordi på det humanistiske fakultetet på UiO har vi en kontrakt på tre år uten undervisning – vi bare skriver doktorgrad, deltar på konferanser og tar kurs for å få de studiepoengene vi trenger. Overgangen fra lærerjobb til stipendiatstilling var både befriende fordi jeg plutselig hadde så mye tid til å forske, men det føltes også litt tomt av og til. Leverer man doktorgradsavhandlingen sin før slutten av de tre årene får man ett år til, denne gangen med undervisning. Det er det «gjennomføringsåret» jeg er i nå. Dette systemet finnes ikke overalt, de fleste universitetene gir et stipend på fire år, med undervisning fra det første året. Konkret betyr det at jeg som stipendiat stort sett hadde én stor oppgave, mens jeg nå som gjennomføringsstipendiat har et titalls små oppgaver og ting å tenke på. Overgangen kan føles litt stressende av og til, men jeg er veldig glad for å undervise igjen, det er noe jeg hadde savnet. Jeg føler meg mye mer direkte nyttig når jeg underviser enn når jeg forsker blant annet fordi det tar så lang tid før man kan presentere resultatene sine.


Hva er ditt beste tips til historiestudenter og fremtidige historikere?

Mitt beste tips er å sørge for at man finner glede i å studere historie, at det forblir gøy og ikke «bare» noe man studerer eller jobber med. Noen gjør det ved å lese historisk fiksjon eller se på film og dokumentarer, jeg gjør det også ved å lese historiebøker litt utenfor min egen undervisning eller forskning – med andre ord, ved å lese noe jeg ikke må. For meg føles det litt som å stjele fritid ut av arbeidstiden, selv om det alltid kommer til nytte til slutt. Jeg liker å si at historie er som et fremmedspråk, man må eksponere seg selv for språket for at det skal komme naturlig. Man må lese mye på engelsk for å bli bedre til å skrive på engelsk, det samme gjelder å skrive historie. Eller andre fag egentlig.

Hva er dine planer videre?

Nå venter jeg i stor spenning på å få vite hvem som skal vurdere avhandlingen min, og så blir det disputas. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg, det er en blanding. Jeg underviser i hvert fall på IAKH fram til neste sommer. Så skal jeg enten søke midler til en post-doc fra NFR (Norges Forskningsråd), eller prøve å finne en jobb som lærer på en videregående skole.  

 


03/21 - Makt

Leder

Hilde Gunn Slottemo - Kjønn og Makt, et historisk perspektiv

Leidulf Melve - Makt, vitskap og globalhistorie

Max Naderer - Maktens paradoks og voldens sirkel i norsk høymiddelalder

Martin Knutsen Øen - Beware the Talons: Developments in the historiography on the US-Latin American relationship during the Cold War

Frank Meyer - Mektige og avmektige jern(verks)kvinner

Theodor Jørgen Lund - Governor and Friend: The development of Severin Løvenskiold governorship until 1849 as seen through the governor’s reports to Oscar I of Sweden and Norway.

John-Wilhelm Flattun - Makt i gylne linjer: Genealogier som Propaganda

Vermund Heggeland - Kronikk: I terrorens tid?

Historikeren: Øystein Sørensen

På Forskerfronten: Alexandre Simon-Ekeland

Masteroppgaven: Sigurd Arnekleiv Bækkelund

Publisert 29. okt. 2021 10:57 - Sist endret 29. okt. 2021 14:08