PÅ FORSKERFRONTEN: Henrik Olav Mathiesen

Tidligere FORTID-redaktør Henrik Olav Mathiesen deler litt om sin forskning på norske utvandrere til USA, og forteller hvordan man ikke bør ordlegge seg om egne prosjekter til fremmede.

Alder: 28

Stilling: Ph.d.-stipendiat i historie

Inistitusjon: Universitetet i Oslo

Har tidligere studert: BA og MA i historie

Aktuell med: Midtveisevaluering

Style-inspo avslørt av kollega. Foto: kollega/Humanistisk fakultet, UiO

 

 

Hva handler ditt ph.d.-arbeid om?

Avhandlingen min handler om hvordan norske utvandrere bidro som deltakere i offentligheten, i hjemlandet og i Amerika, på 1800-tallet. Jeg har lært meg til å presisere at det handler om sosiale grenser for offentlighetsdeltakelse, og at utvandrerne bare er en “case”, for ellers tar gjerne selv helt fremmede mennesker ordet utvandring som en sceneanvisning til å legge ut i det vide og brede om egen slektshistorie. Det kan være interessant, for all del. Men det var så mange som utvandret fra Norge – i relative tall var det bare Irland som gikk forbi Norge, og Irlands befolkning sank – at alle i Norge, på et eller annet tidspunkt, hadde en onkel i Amerika. Og det er i grunn bare i Monopol at du ønsker å få akkurat det kortet igjen og igjen.

 

Hvordan kom du frem til dette temaet?

Norske innvandrere i Amerika var det jeg hadde jobbet med siden bacheloroppgaven min, så jeg hadde etter noen år opparbeidet meg en relativt god oversikt over litteraturen på emnet generelt. Det er noe av utfordringen ved å søke stipendiat: stillingene utlyses ofte i gitte rammer og med et smalt tidsvindu for å sette sammen et interessant prosjekt. Da hjelper det å ha noe i fingerspissene og som kan passe, og jeg var veldig heldig. Litt etter jeg hadde levert masteroppgaven og hadde hatt noen svært morsomme arbeidsoppgaver på IAKH, både som vit.ass. og i administrasjonen, var det et forskningsprosjekt på UiO, “Offentlighet og ytringsfrihet i Norden, 1815–1900”, som lyste ut stipend. Tydeligvis syntes prosjektgruppa at ideen min om å studere det “utenomnordiske” Norden (jeg insisterer på at det er morsomt), altså utvandrerne i Amerika, var noe det var verdt å satse på.

 

Hva mener du ditt nylige forskningsarbeid har bidratt med?

Nå er jeg jo ikke i mål ennå, men heldigvis har jeg fått bekreftet alt jeg trodde jeg kunne finne i materialet – og mer til. Idéen min er at utvandrernes brev hjem til Norge og deres avisproduksjon i Amerika påvirket den norske offentligheten. Det viser seg, som jeg trodde, at trykkingen av utvandrerbrev i norske aviser representerer den første sosiale utvidelsen av publikumsdeltakelsen i avisenes spalter. Dette er jo ikke kategorisk, selvsagt, men heller konsekvent. For amerikabrevene vakte så stor interesse, forbauselse og forargelse i hjemlandet at brevene havnet på trykk i alle landets aviser uansett om det var husmenn, daglønnere, bønder eller i det hele tatt kvinner som hadde skrevet dem.

Det morsomme er også å se at avisene som utvandrerne selv begynte å trykke i Amerika – på norsk, med gotiske bokstaver – på et tidlig tidspunkt fant veien over Atlanterhavet. Allerede i 1850-årene refererte den norske hjemlandspressen regelmessig fra innholdet i Emigranten, som ble utgitt i Wisconsin, og jeg har til og med funnet noen gamle postoppgaver som viser at det ble tegnet abonnementer på Emigranten i Norge i 1860-årene.

Hvor mange aviser som ble betalt og sendt hjem av utvandrerne selv er det viktige her, selvsagt. Jeg har en idé om at de norskamerikanske avisene utgjorde en stor, men skjult del av hva den norske allmuen leste, helt inntil slutten av 1800-tallet, da aviser ble billigere generelt. Dette er det vanskelig å finne ut av, men jeg går kvalitativt fram og leter etter spor i korrespondanse fram og tilbake over Atlanteren samt i avisspaltene. Vi vet nemlig at Chicago-avisa Skandinaven i et par tiår fra og med 1870-årene opererte med en egen “europeisk” utgave og reklamerte med at den hadde abonnenter i omtrent hver eneste bygd i hjemlandet – de fleste sikkert betalt for av utvandrede slektninger. I 1900 var Skandinaven ikke bare den største norskamerikanske avisa, men den største norskspråklige avisa i verden.

Noe av det litt mer overraskende jeg har oppdaget, er at den skandinaviske kildesituasjonen for amerikabrev virker å være helt spesiell. Mens det på kontinentet virker å være samlet og bevart mellom 5.000 og 10.000 utrykte brev for hvert land, har norske, danske og svenske institusjoner mange titusener amerikabrev i sine respektive samlinger. Så et lite prosjekt jeg har hatt, er å finne ut av hvorfor. Jeg tror jeg har funnet fram til et svar, selv om jeg ikke går ut offentlig med det ennå. Men det er brukbart for min posisjonering som snørrhoven stipendiat vis-à-vis resten av forskningslitteraturen.

 

Det er innmari gøy, lærerikt og inspirerende å være omgitt av folk som liker å tenke historisk.

 

Hva er den største forskjellen mellom å skrive en doktorgrad og en mastergrad?

For å være ærlig er forskjellen ganske liten. Den bratte læringskurven er der fremdeles, så følelsen av kontroll og god tid er ikke alltid til stede – men jo flere yrkesakademikere jeg snakker med, jo mer skjønner jeg at det er bare slik det er. Alle som jobber med å skrive lengre, forsøksvis sammenhengende tekst har det vel på samme måte.

Noe av det flotteste med å skrive doktorgrad er alle menneskene rundt deg. Det gjelder selvsagt også for masteroppgaven. På en måte er det et ensomt arbeid, men det har jeg aldri sett på som noe negativt, og selskapet du får er desto mer verdifullt. Det er innmari gøy, lærerikt og inspirerende å være omgitt av folk som liker å tenke historisk.

En liten forskjell er vel kanskje at jo mer du trener på å se verden utenfra i forsøket på å forstå den, desto mer uforståelig fremstår den. Det er noe som bare blir vanskeligere og vanskeligere å riste av seg i hverdagen. Mennesker er flinke til å pakke inn og dermed akseptere mye som i utgangspunktet er veldig rart. Industrielt dyrehold, for eksempel. Men hvis du ikke passer på, ender du vel til slutt opp som en tilværelsens utlending. “Homo sum, humani omnia a me alienum puto” – eller noe slikt.

 

Hva er ditt beste tips til historiestudenter og fremtidige historikere?

“Føkk relevans”, hørte jeg en gang en småbrisen historiestipendiat si til en bekjent som stod overfor valget av studier. Det er kanskje ikke slik jeg selv ville ha ordlagt meg, men det er allikevel en konsis måte å uttrykke en viktig idé på. En av historiefagets viktigste lærdommer er at vi aldri kan vite hva slags kunnskap som vil bli relevant i fremtiden. Selv ikke med den mulige masseutryddelsen av alt liv på jorda som vi nå har fremfor oss. Historiefaget gir oss verktøyene til å se sammenhenger utover vår egen samtid og til å utforske noen tusen år med menneskelige handlinger, erfaringer og tanker. Det vil nok være en nyttig evne å kunne bidra med for at vi som samfunn skal klare å ta oss sammen fremover. Vi blir lett fanget i nået (og hvem vil vel egentlig leve i det?).

Men i bunn og grunn er vel historiefaget en masse rart som kun har tidsaspektet til felles. Fokuser derfor på temaer du selv synes er aller mest interessant. Bedre å håpe på at jobben og livet sorterer seg etter interessene dine enn å la interessene dine defineres utfra hva enn økonomiens behov er i øyeblikket – de kan tross alt skifte fort. Mitt tips vil altså være: Dans etter egen pipe. “I’m a Slave 4 U” er dessuten bare så 2001.

Og jo, bli med i Fortid-redaksjonen! Det er gøy.

 

Hva er dine planer videre?

«Learning to Die in the Anthropocene.» Å lese boka på nytt, altså. Den kombinerer et memento mori for vår sivilisasjon med et velartikulert forsvar for humanistisk kunnskap. Den er skrevet av Roy Scranton, en veteran fra Irak-krigen og doktor i engelsk.

Etter det skal jeg høre gjennom “Ringenes herre” en gang til (flott innlest av Rob Inglis). Vi kan jo ikke miste alt håp, og det er underlig hvor mye en eneste liten hobbit – eller en svensk 15-åring – på rett sted til rett tid kan ha å si. “There never was much hope”, sier Gandalf mot slutten, da alt ser som mørkest ut, “Just a fool’s hope, as I have been told”. Allikevel...

 

 

Emneord: På Forskerfronten, Henrik Olav Mathiesen, PhD, Historie Av Henrik Olav Mathiesen
Publisert 26. apr. 2019 11:33 - Sist endret 28. apr. 2019 18:51