PÅ FORSKERFRONTEN: Simen K. Nielsen

Vi slo av en prat med kunsthistoriker, nå doktorgradsstipendiat i historie ved Cambridge, Simen K. Nielsen om hvorfor visuell kompetanse stadig er viktig.

Alder: 29

Stilling: Doktorgradsstipendiat i Historie og AKER-Scholar

Inistitusjon: Universitetet i Cambridge

Har tidligere studert: BA Kunsthistorie, Årsstudium Italiensk, MA Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og Det Norske Institutt i Roma

Aktuell med: Ferdig med første året av en 3-årig doktorgrad ved Universitetet i Cambridge

Foto: Kim Ramberghaug

Hva handler ditt PhD-arbeid om?

I vid forstand handler doktorgradsavhandlingen om forholdet mellom billedteori og teologi i det post-reformatoriske England, det vil si andregenerasjons reformatorer som hovedsakelig arbeider innenfor, men også utover den elizabethanske perioden (1558–1603), deriblant John Jewel, William Perkins og Nicholas Sander. Mer spesifikt er jeg interessert i hvordan problematikken omkring det religiøse bildet – som blir et sine qua non i den utvidede konfesjonsstriden som langt på vei splintrer det katolske Europa – ikonoklasme-problemet og heri den visuelle teologien, former et av de mest sentrale idé- og kulturhistoriske vannskillene i tidligmoderne tid. Hvordan benytter man seg av teologiske begreper og sakramentale strukturer – som nattverden og inkarnasjonen i særlig grad – for å formgi og definere visuell og materiell kultur i et ennå kokende reformasjons-Europa? Hva det faktisk vil si å lage et religiøst bilde i den kristne tradisjonen – det å lage et bilde overhodet – noe som i liten grad er drøftet i den kunsthistoriske forskningslitteraturen, blir sentrale problemområder.

 

Les mer fra forskerfronten her.

 

Hvordan kom du frem til dette temaet?

Masteravhandlingen min ble på mange måter bestemmende for retningen jeg senere skulle ta. Avhandlingen tematiserte omkalfatringen i det katolske billedbegrepet slik det artikuleres i den såkalte posttridentinske perioden (c. 1563–1605), med utgangspunkt i den romerske maleren Caravaggios St. Peters korsfestelse (1601). Her utforsket jeg hvordan motreformasjonen i Italia responderte på det religiøse skismaet fremkalt av Lutheranismen generelt og den protestantiske billedpolemikken spesielt med en appell til oldkirken og den tidligkristne ikoniske tradisjonen. Her stod nettopp det apostoliske og petrinske innslaget sentralt; en kirke som først og fremst ble bygget på martyrblod og en asketisk fromhetsøkonomi, ikke pagant svermeri og nyplatonisme. Kirken så seg nødt til å reagere på både billedødeleggelsene i Nord-Europa og den intellektuelle beleiringen med indre revidering av troens visuelle program, og jeg leser deler av Caravaggios religiøse arbeid – som for ofte doseres som modernitetsprofetisk – inn denne diskursen.

 

På bakgrunn av arbeidet med den katolske konteksten på siste halvdel av 1500-tallet (det er en åpenbar historisk symmetri her) under mastergraden ble jeg interessert i å utforske hvordan de tilsvarende fenomenene og problematikkene utspilte seg på det protestantiske idémarkedet; For eksempel hvordan den spesifikt protestantiske og reformerte billedteologien formulerte oppgjøret med romerkirkens provisuelle tenkning.

 

Her må det legges til at jeg formelt sett er stipendiat på Historie i Cambridge, og ikke kunsthistorie, noe som beror på at min tverrfaglige interesse i det kunsthistoriske best forvaltes, slik jeg vurderer det, innenfor en historie-skole som tradisjonelt også er kjent for nettopp et tungt fokus på idé- og mentalitetshistoriske tilnærminger (som den såkalte Cambridge School of Intellectual History, kjent ved navn som Quentin Skinner, John Pocock og James Tully). Generelt sett er prosjektet en god blanding av historiske, kunsthistoriske og teologiske undersøkelser.

 

Hva mener du ditt nylige forskningsarbeid har bidratt med?

Nå er jeg ennå under halvveis i avhandlingen, og den vil unektelig ende opp et annet et annet sted og som et annet dyr enn hva jeg for tiden makter å forutse. Men hvis vi skal forsøke å se utover den umiddelbare akademiske diskursen (som for så vidt er relevant i et fagtidsskrift, men mindre i forsøket på å rettferdiggjøre humanistisk forskning for et bredere publikum) så håper jeg å belyse hvor avgjørende og uunnværlig det visuelle og, ikke minst, den visuelle kompetansen var for et samfunn som på mange måter står nært vårt eget og på mange måter ikke. Det er ikke uten paradoksal kvalitet at vi lever i et samfunn som blir mer og mer visuelt for hver dag som går, men de aller fleste besitter lite visuell kompetanse, til det punktet hvor et begrep som visuell analfabetisme nesten må påkalles. Vi bruker mye tid og krefter på å lære å lese, men tilnærmet null på å lære å se. Å bidra til å rehabilitere visualiteten som historisk  samfunnsnormerende er en ambisjon.

 

Når det gjelder å utforske det historiske grunnlaget for den tidligmoderne ikonoklasmen i Europa behøves ikke større rasjonale enn å vise til IS’ aktivitet i Syria hvor en hel kulturarv, dets bilder og symboler, har vært forsøkt (delvis vellykket) utryddet. Vi lever ennå i en verden hvor bilder må tas alvorlig; de forvalter en fortelling om verden, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Å forstå hvorfor det visuelle har plassen det har i menneskelig samfunn som sådan, hvorfor det er noe mennesker er villig til å drepe hverandre for, krever slikt sett oppmerksomhet.

 

Historie handler delvis om behovet for å tilhøre tiden på måter som overskrider den umiddelbare samtidighetens fordring. Å leve i sin egen tid kan enhver idiot gjøre – og ikke minst realiteten, må vi anta, de fleste dyr må forholde seg til. Mennesker derimot har evnen til selvhistorisering; å gi seg selv en historie. Som jo er grunnleggende i det til enhver tid pågående identitetsarbeidet. For historie er ikke noe man har, men noe man tar. Og det å forstå, eller snarere prøve å forstå, andre tider og andre steder er unektelig en kritisk kompetanse i et samfunn hvor kløften mellom menneskehet og menneskelighet testes – og bekreftes – daglig. Å sette seg inn i andre liv, tankesystemer og verdimatriser enn våre egne er del av et felleshumanistisk empatiprosjekt jeg tror de fleste overser verdien av. For sjelevandring, som den østerrikske idéhistorikeren Egon Friedell sier et sted, er den edleste av alle idretter.

 

Og for ikke å spore helt av: Innenfor den mer lukkede, faglige debatten håper jeg få belyst hvordan en så basal virksomhet som det å lage noe, da i kontekst av billedskapende, ikonografisk aktivitet, er gjennomsyret av moralske og teologiske problemer. Problemer som ble eksplisitt drøftet under reformasjonen, men som i senere kunst- og idéhistorieskriving i større grad har vært tatt for gitt. Nøkkelrollen som teologien som disiplin og begrepsleverandør spiller her, hvordan den langt på vei blir appellinstans for den religiøse visuelle psykologien på siste halvdel av 1500-tallet, håper jeg, på mer eller mindre overbevisende vis, å få understreket.

 

Hva er den største forskjellen mellom å jobbe som doktorgradsstipendiat og å skrive en mastergrad?

I første hånd er det jo det kvantitative omfanget: Doktorgraden er både et lengre studium og et som krever ytterligere tilspisning, metodologisk raffinement og dybde. Doktorgraden gir meg også en type frihet som går langt utover hva mastergraden tillot, den hadde jo obligatoriske og valgfrie emner som en del av programmet. Hvordan man arbeider og forvalter tiden sin innenfor det skjemaet man er forpliktet til er en merkbart annerledes og, for meg i det minste, mer krevende utfordring.

 

Forventningene til kandidaten er også tilsvarende økt i styrke: Fra og med høsten vil jeg gå i gang med undervisning av BA-studenter i kunsthistorie på Cambridge, noe som er forventet, men ikke formelt sett påkrevd av PhD-stipendiater. Videre er både peer review-publisering, konferanse-deltakelser og organisering av workshop og seminarer noe universitetet sterkt oppfordrer studenter til å jobbe med. Særlig da dette er ting vektlagt av universiteter ved søknader om postdoc-stillinger og såkalte «Junior Fellowships».

 

Hva er ditt beste tips til historiestudenter og fremtidige historikere?

Man må tidlig bevisstgjøre seg på hva man ønsker å få ut av studiet; mulighetene og pengesekkene er blitt mindre på humanistiske fakulteter og kampen om stillinger og ressurser følgelig hardere. Jeg ønsker ikke å etterlyse mer kynisme i studiehverdagen, men en bevisstgjøring over valgene man tar og hvor man legger fokuset; dette vil være bestemmende for hvilke muligheter og retninger man kan ta. Derfor ville jeg f. eks. kartlagt hva slags kompetanse som er etterspurt internt, hvilken forskningsprofil de ønsker å etablere og i alminnelighet bevisstgjort meg på hvordan eventuelt dette harmonerer med egne ønsker, interesser og ambisjoner. Dette legger jeg kanskje ekstra vekt på nå da jeg selv ikke var like informert om dette da jeg var på laveregradsnivå. Vær nysgjerrig, proaktiv og initiativrik. Jeg var selv med å starte, og var i to og et halvt år redaktør for, Paragone – Kunsthistorisk Studenttidsskrift ved Universitetet i Oslo. Her har jeg fått flere svært gode venner og ikke minst møtt deler av det som potensielt kan bli et fremtidig fagmiljø. Utover å være god CV-mat har dette gitt meg flust av sosial stimulans, god erfaring og mye ny kunnskap.

 

Hva er dine planer videre?

Planen er jo forhåpentligvis å få lov til å fortsette med postdoktoralt arbeid et sted etter at avhandlingen er levert, men om det er i Cambridge eller et annet sted er jeg åpen for. Såkalte «Junior Fellowships», som ofte er betegnelsen på de svært etterspurte postdoc-/forsknings-stillingene ved Oxford og Cambridge, er naturligvis attråverdige, men disse tilhører mer jackpot-sjiktet og følgelig noe man ikke kan forvente. Jeg skal først forsøke å levere et godt prosjekt over de neste to årene.

 

Les mer fra forskerfronten: Susann Holmberg

Av Redaksjonen
Publisert 16. okt. 2019 16:06 - Sist endret 23. okt. 2019 09:48