Kvinner og konfliktløsing i Sagaen om Laksdølene

Sagaen Om Laksdølene er en ættesaga så preget av kvinnefremstillinger at enkelte har foreslått at teksten kan ha blitt skrevet av en kvinne. I islendingesagaene var Sagaen om Laksdølene imidlertid ikke alene om å fortelle historier om kvinner. I en relativt konfliktfylt tid, der feider var mennenes domene, hvilke roller blir kvinnene gitt i disse historiene? I et narrativ preget av konflikt vil det være interessant å se etter hvordan kvinner håndterte konfliktsituasjoner. Teorien jeg vil legge frem, er at kvinner hadde forskjellige virkemidler i en konfliktsituasjon, og at kvinnene, dersom forholdene krevde det, kunne gå over i en mannsrolle.

Sagaen om Laksdølene omtalte perioden fra slutten av 800-tallet og frem til slutten av 1000-tallet, men ble skrevet en gang på 1200-tallet. I denne perioden var det blant annet et religionsskifte, og det kan derfor ikke sies med sikkerhet at alt i teksten var representativt for mentaliteten som faktisk rådet på Island da disse karakterene ble beskrevet.

Turid Olavsdotter og Geirmund

Den første hendelsen jeg skal diskutere, omhandler Turid Olavsdotter. Turid giftet seg mot farens vilje med Geirmund, omtalt som en stor høvding og viking i sagaen. Etter avslaget fra faren, Olav, gikk Geirmund imidlertid til Torgerd, Turids mor, og tilbød henne en stor pengesum for å få i stand et giftemål med Turid. Samlivet mellom Turid og Geirmund ble imidlertid ikke videre lykksalig, og etter noen år ville Geirmund dra av gårde. Han ville ikke sette igjen noe gods, og datteren deres på ett år måtte være igjen hos Turid. Torgerd og Turid tok dette opp med faren Olav, som avfeide dem. Olav fikk rett; Geirmund var ikke lenger like gavmild som Torgerd skulle ha ham til da frieriet ble foreslått.[1] Turid måtte dermed ta hevn på egen hånd, og da faren var borte, tok hun med seg datteren og huskarer på fergen Olav eide. Geirmunds skip lå klar til avreise, og Turid ble rodd ut til båten hans. Turid bad huskarene slå hull i skipsbåten, mens hun selv gikk om bord der Geirmund sov. Der tok hun sverdet hans, Fotbit, som «aldri rustet» og satt datteren igjen hos den sovende faren før hun steg av båten igjen.[2] Geirmund våknet av datteren, så at sverdet var borte og forsto hva som hadde skjedd. Han ropte til Turid, som ble rodd bort, om å få igjen sverdet – men til ingen nytte. Skipsbåten var blitt ødelagt, og de kunne ikke følge etter.

Denne fortellingen vitner om at Turid viste en vilje til å være en aktivt deltakende part i å gjenopprette æren sin etter at Geirmund nektet henne gods mens han var borte. Geirmund var en rik og mektig mann, ifølge sagaen, og han skulle ha mulighet til å gi henne rikdom. I denne sagaen får ikke Turid hjelp av noen mann til å bistå henne i hevnen. Faren Olav ville ikke bistå, i og med at han var imot dette giftemålet fra starten av. Dette er et eksempel som understreker Eldar Heides poeng om at kvinner i noen tilfeller selv måtte gå til verks for å hevde seg, når mennene som skulle opprettholdt deres ære sviktet.[3] Da faren sa nei, så Turid ingen annen utvei enn å utføre denne handlingen selv, riktignok med huskarene til faren og ferga hans. Hun brukte list og de midlene hun hadde til rådighet for å ta hevn på mannen sin. I sagaen blir det også sagt at da Geirmund så at Turid ble rodd vekk, ropte han til henne om å få tilbake sverdet sitt. Han ropte at «jeg kan gi slipp på mye annet gods før jeg synes det er bedre å miste sverdet.» Hvorpå Turid responderte at «da skal du aldri få det.»[4] Hevnen kan dermed ses som symbolsak for å gjenopprette hennes ære, mer enn et forsøk på å skaffe det godset som var kilden til konflikten mellom de to. Hun fikk ikke båten snudd for å forhandle med Geirmund om gods. Hun ville heller ha et sverd, som kanskje var den kjæreste gjenstanden til Geirmund. Dette var jo et sverd hun som kvinne ikke kunne bruke.

Eldar Heide mener også at Turid gjennom denne episoden gjorde Geirmund til en symbolsk kvinne. Det nevnes flere grunner til dette. Den første er at hun tok sverdet hans: Ifølge Eldar var sverdet et fallossymbol, og ordet i seg selv kunne bety både sverd og penis. Hun tok derfor symbolsk sett vekk manndommen hans samtidig med sverdet. For det andre satt hun igjen sin ett år gamle datter hos Geirmund. Det å passe barn var ment for kvinner. Ved å gi Geirmund tilbake barnet han hadde bestemt at skulle være hos Turid, gjorde hun ham symbolsk til en kvinneskikkelse.[5]

Begrepet ære vil bli diskutert mer i detalj senere, men det å bli ydmyket av en kvinne var spesielt lite ærefullt. Man kan også si at siden Turid kommanderte huskarene i følget sitt, selv om de tilhører hennes far, så oppførte hun seg som en høvding eller leder. Slik kan man si at Turid tok på seg en rolle som mann for å gjenopprette sin ære, der ingen andre menn sto opp for henne. Var dermed æren mannsbetinget, og betød det at om en kvinne skulle gjenvinne sin ære, måtte hun ta på seg en mannsrolle, og så å si å overføre kvinnerollen på den som krenket hennes ære?

Ifølge Heide fantes det flere historier som omhandler et kjønnsrollebytte i forbindelse med hevnaksjoner, og jeg vil komme tilbake med to eksempler til på dette. For å se på flere muligheter kvinner hadde i hevn- eller konfliktsituasjoner, vil jeg se på noen andre historier først.

Gudrun Osviversdotter og Torvald

Gudrun var den største kvinnekarakteren i Sagaen om Laksdølene. Hun blir fremstilt som den vakreste kvinnen som noen gang hadde vokst opp på Island, men også som en meget klok kvinne. «Gudrun var så høvisk at det andre kvinner pyntet seg med virket barnslig ved siden av henne. Hun var skarpsindigere enn andre kvinner og svært veltalende, og gavmild var hun også».[6]

Den første ektemannen til Gudrun var Torvald, som ble omtalt som en som sto under henne i rang på Island: «en velstående mann, men ingen helt.»[7] For at faren til Gudrun skulle godta dette ekteskapet, skulle Gudrun bestemme over alt godset, eie halvparten, samt at Torvald skulle kjøpe henne kostbarheter slik at ingen kvinne på Island skulle eie like fine ting. Gudrun ble ikke tatt med på råd før inngåelsen av dette ekteskapet, men hun fant seg i det trass i at hun var imot det. Gudrun var lite glad i Torvald og ble fiendtlig hvis han ikke kjøpte verdisaker til henne. En gang Gudrun spurte om en verdifull gjenstand fikk hun en ørefik som svar fra Torvald, som ikke syntes hun klarte å begrense seg. «Nå gav du meg det vi kvinner gjerne vil ha nok av, og det er god ansiktsfarge – og nå har du vennet meg av med å mase på deg», sier Gudrun etter ørefiken.[8]

Tord, en bekjent, kom til henne samme kveld. Rådet fra Tord var å få Gudrun til å sy en skjorte med så stor halsåpning at det var skilsmissegrunn. Kvinneskjorter var mer utringet enn mannsskjorter, og det å kle seg som et annet kjønn var skilsmissegrunn: «Kvinner skal ha samme straff for dette som en mann med så stor halsåpning at man kan se de bare brystvortene hans. Begge deler er skilsmissegrunn».[9]

Her kan man tolke det som om Gudrun brukte det etablerte lovverket som fantes på Island for å komme seg ut av et ekteskap hun aldri hadde hatt så mye til overs for. Islendingene hadde et lovverk for å hindre at kjønnene kledde seg som hverandre. Kvinnene sto også under menn i rang, så man kan tenke seg at det var desto mer skamfullt å bli sett i dameklær. Man kan også her argumentere for at Gudrun dermed gjorde Tord til kvinne, symbolsk sett, ved å sy ham en dameskjorte og så forlate ham med halvet godset. Faren Osviver hadde allerede sikret henne halve godset, og hun hadde i mellomtiden også krevet inn kostbare eiendeler. Hun kom dermed rikere ut av ekteskapet enn hun kom inn i det.

Gudrun, Bolle og Kjartan

En av de mest betydningsfulle historiene i denne sagaen omhandler trekantdramaet mellom den tidligere omtalte Gudrun, og to menn ved navn Kjartan og Bolle. Kjartan var den gjeveste mannen på Island, og ble oppfostret hos faren til Bolle. Disse to var fosterbrødre. Det var snakk om kjærlighet mellom Kjartan og Gudrun, ifølge sagaen. Kjartan ba Gudrun vente på seg i to år mens han og Bolle dro til Norge. Bolle kom imidlertid hjem tidligere og overbeviste Gudrun om at hun burde gifte seg med ham, siden det virket som om Kjartan var glad i søsteren til kongen av Norge.

En stund etter at Gudrun lot seg overbevise om å gifte seg med Bolle, kom imidlertid Kjartan tilbake, uten å ha blitt gift i mellomtiden. Siden Gudrun allerede var gift med Bolle, fosterbroren til Kjartan, tok Kjartan seg en annen kone. Gudrun fikk dermed ikke den gjeveste mannen som var på Island, noe som nok var ydmykende for henne. Hun var jo selv den gjeveste kvinnen. Kjartan gav også kostbarheter til den nye konen sin, noe som også var ydmykende for Gudrun. Dette var jo kostbarheter hun skulle hatt, og hun hadde dermed ikke like verdifulle ting selv. Litt senere ble det krangel over et jordkjøp mellom Bolle og Kjartan, som førte til mye konflikt. Den forsmådde Gudrun egget da opp sine brødre og Bolle til å legge seg i bakhold mot Kjartan for å ta livet av ham.

Denne eggingen kan framstå som interessant, siden hun vekket sine brødre om natten og begynte å ydmyke dem for å vekke følelser av harme mot Kjartan. Hun snakket til brødre sine før hun snakket til Bolle. Brødrene hadde ikke noe særlig forhold til Kjartan fra før:

Godt sinnelag kunne dere rost dere av, om dere var døtrene til en eller annen bonde og verken gjorde gagn eller skade. Når Kjartan har påført dere slik vanære og skam – da sover dere ikke dårligere om han rir her langs fården med én mann med seg. Slike menn husker ikke bedre enn svin. Jeg tror heller ikke det er håp om at dere tør gå mot Kjartan hjemme hos ham, hvis dere ikke tør måte ham nå når han drar forbi med en mann eller to- mens dere sitter hjemme og taler store ord og støtt er mange sammen.[10]

Eggingen fortsatte videre etter denne kommentaren fra Gudrun, men bare i løpet av denne lille monologen hadde hun sammenliknet brødrene sine med griser, kvinner og feiginger. Jeg skal ta for meg fenomenet egging i mer detalj, men det kan være interessant å merke seg at eggingen utgjør størst fare for den som egges, og i mindre grad en fare for Gudrun.[11] Det å ta livet av en mann kunne skape blodfeider mellom familier, og det kunne slå hardt tilbake på den aggressive og utøvende parten.

Hun brukte ikke våpen selv og kunne ikke løse konflikten på egen hånd. Hevnen måtte derfor komme indirekte, gjennom mennene i Gudruns liv.

Likevel klarte Gudrun å få viljen sin gjennom kun å bruke ord, og de som i utgangspunktet ikke hadde noe ønske om å ta livet av Kjartan endte opp med å legge seg i et bakholdsangrep.

Gudrun viste her en form for makt. Hun brukte ikke våpen selv og kunne ikke løse konflikten på egen hånd. Hevnen måtte derfor komme indirekte, gjennom mennene i Gudruns liv. Hun fikk etter hvert også egget opp Bolle, mannen sin og fosterbroren til Kjartan. Han var motvillig i starten, og var veldig glad i Kjartan. Det kan vitne om stor verbal beherskelse at hun dermed klarte å snu Bolle tvert om og fikk ham til å være med på dette drapstoktet likevel. Det ble blant annet nevnt i sagaen at «mens Gudrun egget, kjente Bolle fiendskapet og alle anklagene mot Kjartan vokse og tok raskt på seg våpnene.»[12]

I denne historien om Gudrun viste hun vilje til å ta hevn over den urett hun følte seg utsatt for av Kjartan. Gudrun ble beskrevet som en svært dyktig kvinne, og i sagaen tillegges hennes ord mye makt. På denne måten fikk hun snudd situasjonen slik hun selv ville ha den, uten å utsette seg selv for stor risiko I tillegg truet hun Bolle med å gå fra ham om ikke han gjorde denne dåden med hennes brødre. Det kan tolkes som om Gudrun var dyktig nok til å utøve en viss makt over eget samliv. Vi har jo også allerede erfart i den forrige historien at Gudrun var i stand til å avslutte ekteskap der hun ikke trives.

Ære

Et gjennomgående tema i disse tre eksemplene fra Sagaen om Laksdølane var ære. Alle historiene handler om tap og gjenvinning av ære i en eller annen form. Professor i historie, Jón Viðar Sigurðsson, har argumentert for at ære var som en kapital, som et regnestykke man kunne vinne eller tape. Et eksempel på tap av ære var konflikter, der taperen i konflikten ville tape noe av sin ære.[13] Den tapte æren ville bli overført til den seirende part, og regnestykket fortsatte. Ifølge Sigurðsson var målet sosial ulikhet, siden den enkeltes sosiale status var avhengig av æren, som skulle økes.

I et samfunn der «æreskapitalen» var en viktig faktor, kan man regne med at hevn var et middel for å enten dra ned æren til den som «stjal» ens egen, eller som et middel for å øke sin egen ære. Likevel var det forskjellige former for ære. Det var et mannsdominert samfunn som beskrevet, og et samfunn som berømte aggressivitet hos menn.[14]

Folkloristen og antropologen Richard Bauman har tatt for seg æreskulturen i Sagaen om Laksdølene. Han mener at maskulinitet ble glorifisert, og at vi ikke kommer unna å anerkjenne det mannlige hegemoni i islendingesamfunnet.[15] Samtidig hadde også kvinner ære i sagalitteraturen, men den fungerte litt annerledes enn hos mennene. Preben Sørensen har argumentert med at kvinners æresfølelse ikke var mindre enn menns, og at kvinner i enkelte situasjoner bare med ord kunne skape splid og en ubalanse i æren. Dette kunne igjen påvirke mennenes verden.

Kvinner evnet å ta i bruk denne «æresvalutaen» og oppnådde dermed også makt over andres liv ved hjelp av egging

Konflikten som startet hos kvinnene kunne komme til å føre til strid, «der sætter mænds ære, status og liv på spil.»[16] Dette kan tolkes som at kvinnene har en ære som ble knyttet til mennenes ære, men at de også hadde mulighet til å påvirke hvordan situasjonene utspilte seg. Kvinner evnet å ta i bruk denne «æresvalutaen», og de oppnådde dermed også makt over andres liv ved hjelp av egging.

At menn var den aktive, maktbrukende part var en tydelig tendens, men ikke uten unntak. Selv om vi tidligere har lest om hvordan det var skammelig for menn å ta på seg en kvinnerolle, kunne det i visse tilfeller være ærefullt for kvinner å overskride kjønnstabuer i samfunnet.[17] Et eksempel på dette var Brok-Aud (der brok betyr bukse) som med sverd gikk til hevn på mannen som forlot henne for Gudrun Osviversdotter. Skilsmissegrunnlaget var at det gikk rykter om at hun gikk i bukser, men når hevnen skulle finne sted tok hun faktisk på seg bukser og gikk til angrep på sin tidligere ektemann. Selv i et samfunn som var redde for overskridelse av kjønnstabuer, var dette en handling som faktisk gav Aud mer ære, og som gjorde skam på den tidligere ektemannen.[18] Aud i Gisla saga overskred også kjønnstabuene ved å slenge en pengepung i fjeset på Eyolfr, hvoretter hun påpekte skammen det var for en mann å bli slått av en kvinne: «Tag nu dette og dertil både skam og skændsel. Det skal du huske, så lenge du lever, du ynkelige mand, at en kvinner har slået dig». [19]

Sørensen har også lagt fram en teori om at kvinners positive egenskaper som «beslutsomhed, hårdhed, mod…» var kvaliteter som også menn kunne inneha og som ble idealisert som egenskaper de også skulle etterstrebe. Kanskje var det derfor det kunne være positivt at kvinner brøt med kjønnstabuer, fordi de egenskaper de hadde som «menn», var egenskaper som ble vel ansett i det samfunnet de levde i. Sørensen bemerket dog at denne overskridelsen bare kunne foregå dersom mennene i kvinnenes liv sviktet i å ta på seg disse oppgavene for dem. Dette kan framstå særdeles relevant for Turids historie, der hun trådde inn i en mannsrolle etter at far hennes nektet å hjelpe med problemene med ektemannen. Disse to var menn som burde hevde hennes ære, men sviktet. Da tok Turid selv på seg oppgaven med å hevde sin egen ære. Måten hun gikk fram på var å tre inn i rollen som mann. Kvinnenes versjon av ære fungerte dermed ikke lengre dersom nettverket av menn ikke beskyttet den.

Egging

I den siste episoden som omhandler Gudrun Osviversdotter, egget hun opp brødrene sine og ektefellen Bolle til å ta livet av Kjartan. Egging var en metode kvinner kunne bruke for å ta kontroll over en situasjon. De to første episodene handlet om at mennene i kvinnenes liv sviktet deres ære. Men kvinner hadde også et verktøy for først å overbevise menn om å hevde deres ære. Sigurðsson forklarer at egging ofte innebar «fryjun», eller bebreidelse og annen provokasjon, som at den som ble egget oppførte seg kvinneaktig.[20] Ironisk nok var det ofte kvinner som egget, siden de sto litt lavere i samfunnshierarkiet. Enten det var menn eller kvinner som egget sto de stort sett under den de prøvde å egge opp. Som nevnt tidligere brukte Gudrun sammenlikninger med feiginger, kvinner og svin i sin egging, som viste seg å være meget effektivt. Eggingen var farlig for mennene, fordi de løp en stor risiko for hevn mens kvinnene selv sto på mye tryggere grunn. Sørensen argumenterer for at kvinner var ærens voktere, og at bebreidelse, fryja eller fryjun, fra dem var offentlig kritikk. Denne kritikken måtte mennene igjen forsvare seg mot, ettersom det kunne nedbryte æren deres i det store regnestykket. Egging var en handling rettet mot våpenføre unge menn fra dem som selv ikke kunne utføre hevnen, enten de var menn eller kvinner.[21] Menn som egget var for eksempel eldre menn som sto lavere sosialt og som ikke var i stand til å fullbyrde hevnen.  Den som utførte fryja, hadde også en viss felles ære med den de prøvde å egge opp, ofte da en ektemann eller en sønn. Sørensen trekker et skille mellom nid og fryja. Der nid var en aktiv utfordring mellom to aktive parter for å kjempe om ære og fratagelsen av den, var fryja mellom tre parter hvor man både hadde en aktiv og en passiv part – altså kvinnen. Han mener at fryja handlet om en plikt som ikke er utført, og bare ved å utføre plikten ble man frigjort fra fryja. Nid handlet om å frata noen ære, mens fryja handlet om gjenopprettelsen av den. Sørensen argumenterer derfor for at nid var menns språk mens fryja var kvinners. Fryja, eller egging, var ifølge sagalitteraturen noe som skjedde med en viss hyppighet, og Rolf Heller har telt at det forekommer 51 ganger i islendingesagaene. [22]

Et av disse eksemplene fra islendingesagaene, bortsett fra episoden med Gudrun, har vi fra Njåls saga. Her har vi en scene mellom Hildegunn og onkelen hennes, Flose. Mannen hennes er nylig blitt drept og hun egget Flose trinnvis opp til å ta hevn. Først satt hun i stand høysetet for ham. Deretter dukket hun gråtende opp mens Flose og mennene hans satt og spiste i hennes sal. Når Flose sa at han ville ta drapet til domstolen for kompensasjon, prøvde hun å gi ham dårlig samvittighet ved å si at «Hoskuld ville ha hemna deg, om det var han som hadde saka etter deg.»[23] Flose skjønte hvordan dette kom til å gå og kalte henne fiendtlig. Den siste delen av eggingen fra Hildegunn var at hun hentet kappen som mannen var drept i med alt blodet, og hev det i fanget på Flose:

'Denne kappa gav du, Flose til Hoskuld, og eg vil no gi deg henne attende. Han vart drepen i denne kappa. No tar eg Gud og alle gode menn til vitne på at eg med eid pålegg deg med din Krist og all hans makt, din manndom og ditt mot å hemna alle dei sår Hoskuld hadde då han døydde, om ikkje skal du heita niding for kvar ein mann.' Flose kasta kappa frå seg og i fanget på henne og sa: 'Du er eit udyr, som vil at vi skal gjera det som vil vera oss alle mest til mein – kalde er kvinners råd!' [24]

Her kan vi se eksempler på det som tidligere har blitt omtalt om egging, og hun brukte alle de grepene som er beskrevet. Her ble Flose utfordret foran sine menn og truet med at han var en feiging om han ikke utfører den hevnen hun utfordret ham til. Det var helt klart at Flose ikke ville at dette skulle skje, men i dette øyeblikket hadde han ikke lenger et valg. Kvinnen kunne dermed få et overtak over situasjonen, selv om hun sto under menn når det gjaldt status. Det kan også være verdt å merke seg at denne handlingen skjedde i hjemmet hennes. Hjemmet var kvinners domene, og hun sto trolig litt høyere på rangstigen når alle disse mennene var hos henne, og ved hennes bord.

Det er, som nevnt overfor, telt opp 51 tilfeller av egging i islendingesagaene. Likevel var mange av eggescenene fra disse sagaene også beskrevet i de senere sagaer. Resultatet er at det blir flere kvinneskikkelser som egger i de nyeste sagaene. To femdeler av disse historiene kommer fra Sagaen om Laksdølene og Njåls saga.[25] Jenny Jochens mener at når det blir lagt til så mange eggende kvinner i historiene i de siste sagaene, kan dette neppe være noe som speilet realitetene i samfunnet. Hun mener at hun har funnet 56 tilfeller av egging i sagaene, mot Millers 51, og tenker seg at en sosiobiolog ville ment at en så stor andel av egging og mord ikke ville ført til et samfunn som kunne overleve. Hun argumenterer for at hvis det virkelig var så mange eggende kvinner som Njåls saga har omtalt, ville det også vært like mange eggende kvinner i de tidligere sagaene skrevet nærmere perioden de omtaler.[26] Jochens tolker dette som at forfatterne av sagaene derfor lagde disse karakterene for å fordele skylden til volden i samfunnet, post kristning, da idealet ikke lenger skulle være på hevn og ære:.[27]

For many men honor and revenge continued to be irresistible, even after these goals had clearly become obsolete. In this situation the whetter became the perfect alibi for the authors of the sagas of Icelanders, as they struggled with the failures of their own society. [28]

En del menn i sagaene som bukket under for kvinnenes egging, angret seg etterpå. Et eksempel på dette er Bolle som holder rundt sin fosterbror Kjartan mens han dør, etter et bakholdsangrep egget opp av hans kone.[29]

Makt

Temaene om egging og ære knytter seg sterkt opp mot ideen om makt i samfunnet. Som nevnt tidligere var den eggende kvinnen meget effektiv i sitt arbeid, siden fryjun var offentlig kritikk. Dette gav dermed kvinnene et meget effektivt våpen og sterk makt over menns liv i et ærebasert samfunn.

Selv om kvinner kunne være deltagende i å bryte ned eller bygge opp menns ære, var deres egen ære til gjengjeld sterkt knyttet til mennenes.

Ifølge Jochens førte tre fjerdedeler av eggescenene til fysisk handling, og de eggede mennene handlet ofte imot sin egen interesse. Det ble nærmest et ordtak å si «cruel is women’s advice.»[30] Allikevel hadde kvinner makt nok til å snu situasjonen ved egging og fryjun. Jenny Jochens argumenterer for at kvinner ofte fikk sin makt gjennom mennene de var i familie med eller gift med.[31] Dette er interessant, fordi det viser at selv om kvinner kunne være deltagende i å bryte ned eller bygge opp menns ære, var deres egen ære til gjengjeld sterkt knyttet til mennenes.[32] Kvinnene brukte språk og ritualer som egging for å oppnå makt, og ordet ble tillagt mye makt i seg selv:

Conscious of the deadly force of language, lawmakers in Iceland and Norway took pains to elaborate rules against dangerous words and verbal accusations that excited people and caused violence. The utterance of words containing sexual accusations automatically allowed the victim to take blood revenge on the spot. [33]

En annen måte kvinner oppnådde makt på var at begge kjønn på visse vilkår kunne skille seg fra ektefellen. Dette er noe Gudrun gjør i sagaen. Muligens gav dette henne makt til å definere sitt eget liv og egne relasjoner. Gudrun mente at hennes ære ble krenket av slaget i ansiktet, og det var nok til å utløse planene for skilsmisse. I Gudruns tilfelle fikk hun også makt over egne eiendeler, siden hun fikk med halve godset og alle smykkene fra ekteskapet og kom rikere ut igjen. Trusler om skilsmisse kunne også bli brukt i eggescener som en del av strategien. Gudrun gjorde blant annet dette som en del av strategien for å overbevise Bolle om å ta livet av Kjartan, og historien bærer likhetstrekk med tidligere norrøne sagaer. [34] Miller argumenterer for at kravene Osviver satt for giftemålet mellom Gudrun og Torvald var satt fordi han som verge tenkte at det kunne komme til å bli flere giftemål i løpet av Gudruns liv. Han argumenterer for at dette var planlagt av Osviver for å plyndre Thorvald for pengene, og at skilsmissen allerede var forventet av Osviver. Miller beskriver hvordan Thorvald tok denne risikoen, selv om Osviver pekte på alle faresignalene. For Osviver hadde sagt at Gudrun ville få halve godset uansett hvor langt giftemålet skulle bli. Thorvald tok allikevel sjansen. Kanskje fordi dersom de skulle få barn ville barna være arvtagere. Det kunne jo også hende at giftemålet kunne komme til å gå bra.[35] Man kan si at Thorvald tapte, og Gudrun økte sin makt etter sitt første ekteskap.

Siden menn i denne perioden utøvde betydelig fysisk makt over hverandre, var æren til menn sterkt knyttet til deres fysiske mulighet til å forsvare seg eller gå til angrep på en fiende. I denne teksten har jeg bare nevnt et par kvinner som utøver fysisk makt, brok-Aud og Aud fra Gisla Saga. Likevel var det ingen av disse kvinnene som utøvde dødelig fysisk makt mot en mann. Kvinner brukte bare fysisk makt dersom ingen hevdet deres ære, og selv da hadde det aldri dødelige utfall.

Det var flere eksempler på kvinner som utøvde fysisk makt, men som ikke lyktes med sitt prosjekt om å drepe mannen som hadde krenket dem. Jochens argumenterer for at sagaforfattere ikke tenkte at leserne ville tro at en kvinne kunne ta livet av en mann. Selv om stereotypiske mannlige våpen som sverd ble brukt, var disse forsøkene på vold lite imponerende.[36] Selv om Aud sto ovenfor den sovende mannen sin, klarte hun ikke å drepe ham. Aud fra Gisla Saga som også forsøkte seg på fysisk vold ved å slenge veska i fjeset på mannens fiender, var lite til hjelp for ham. Mannen hennes, Gisla, var imponert over hennes innsats, selv om den var lite til hjelp.[37] Kanskje var disse forsøkene på fysisk maktbruk mer symbolsk enn noe annet. De utrettet lite i praksis, men brakte mye skam over mennene som de skulle hevne seg på, fordi det å bli skadet av en kvinne var skammelig. Å slåss var mennenes domene.

Et eksempel på dette har blitt nevnt av Miller, hvor en ektemann ved navn Mord krevde å få igjen medgiften etter en skilsmisse. Mord ble utfordret til duell, men det var ikke en kvinne som utfordret. Her var det en mann som utfordret på vegne av konen sin, Unn. Mord begynte å bli en gammel mann og takket nei til utfordringen. Tilskuerne var ikke fornøyde og mente at dette var «the greatest dishonor».[38] At Unn ikke skulle kjempe fysisk for medgiften, var akseptert av samfunnet, men at Mord ikke ville kjempe, var en stor skam. Denne historien kan sees på som en illustrasjon på det å overstige kjønnstabuer.

Som vist tidligere kunne kvinner gå over til en mannsrolle dersom ingen menn hevnet dem. Dette kunne bringe dem mer ære. Men da Mord takket nei til sverdkamp over medgiften, som var en lovlig løsning av en konflikt, ble han kanskje satt i bås som kvinne av samfunnet selv om han var gammel? Både Brok-Aud og Turid oppførte seg som menn i sine sagaer, og det å klatre oppover i en mannsrolle kunne bli sett på som mer ærefullt, der det å klatre nedover i en kvinnerolle var den verste skam man kunne påføres.

Var disse kvinnene syndebukker for å fordele skylden for mennenes vold, eller var de heltinner?

Sammendrag

Denne teksten har tatt utgangspunkt i islendingesagaene, med spesielt fokus på Sagaen om Laksdølene for å utforske kvinnerollen som ble fremstilt der. Kvinnene i sagaene sto lavere enn menn på den sosiale rangstigen, men hadde allikevel midler til rådighet for å løse konflikter, og hevde sin ære i det samfunnet de befant seg i. Kvinner hadde muligheter til å få makt, som stort sett gikk indirekte gjennom mennenes fysiske makt. Ved å ta i bruk ritualet egging og fryjun kunne kvinnene drastisk snu situasjoner for å endre sin egen, sin familie eller sine menns ære, ofte i kombinasjon.

Dersom ikke menn sto opp for dem og hevdet deres ære, kunne de gå over i en mannsrolle og ta i bruk fysisk makt. Bruk av fysisk makt fra en kvinne var ydmykende, men ifølge sagaene ikke dødelig. Den vanligste formen for kvinnelig makt var dermed egging, som forekom ofte og stort sett førte til fysisk handling fra mennenes side. Det er vanskelig å vite hvor vanlig dette har vært på virkelighetens Island, eller om dette var overdrivelser fra historiefortellere i senere tid. Var disse kvinnene syndebukker for å fordele skylden for mennenes vold, eller var de heltinner? Slik historiene forteller om dem kan vi vel konkludere med at de har vært begge deler.