Sannhetsdebatten? Sukk

Før man legger sannhetsdebatten fra seg i faghistorien, kan det være verdt å spørre seg hvorfor den er så fremmed og skingrende i dag.

Fransk valmueåker

Sandmo argumenterte i 1999 for at vi måtte godta at franske bønder på 1400-tallet mente at tørke i jordbruket var gudegitt. At det egentlig var et naturfenomen er overflødig for historikeren å vite her, mente han. Her ved en moderne valmueåker og vindmøllepark nær Norbonne, 2014.

 

Erling Sandmo. Foto: arkiv

Kanskje har Tor Egil Førland rett når han i denne utgaven av Fortid oppsummerer «Sannhetsdebatten» i Historisk tidsskrift for 20 år siden med et «Pytt». Motsetningene mellom oss fortoner seg som mye mindre dramatiske nå enn da. Men den gangen var de ikke det aller minste pytt, og for min egen del var både debatten og alle de mindre debattene og diskusjonene jeg snublet rundt i den gangen, ganske overveldende. Førland og de andre jeg var uenig med, ble til og med «forferdet» da jeg «utfordret det konvensjonelle sannhetsbegrepet», som han selv skriver nå. I dag er det nok de færreste som reagerer så sterkt. Så langt kan Førland og jeg være enige, men han bruker ikke mye tid på å lure på hva det kommer av.

 

Hans forklaring er at det jeg mente den gangen, bare var tomt snakk. «Ideen om situert sannhet er avslørt som en retorisk posisjon som ikke kan tas på alvor fordi talspersonene ikke kan holde fast ved den uten selvrefererende inkonsistens.» Det jeg har hevdet, er at sannheter er konkrete og historiske fenomener med skiftende historiske betingelser. Det finnes fenomener vi ikke regner som virkelige nå, i hvert fall ikke i vår del av verden, som for eksempel Gud, for å bruke Førlands eget eksempel: «I dag er djevlene fordrevet og Gud død.»[i] Men går vi et stykke tilbake i tid, kunne enhver bekrefte at Gud var virkelig. Det var ofte forbundet med livsfare å hevde noe annet, men Guds eksistens ble demonstrert gjennom hellige tekster, gjennom hele måten naturen og samfunnet var ordnet på, gjennom Kongens rett til å herske, gjennom selve tidens struktur og vissheten om at evigheten ventet etter jordelivet. Var dette bare noe folk «trodde»? Skal slike store, konstituerende trekk ved det gamle samfunnet – og ikke så gamle, og i aller høyeste samtidige samfunn – forklares ved at alle «trodde» Gud fantes, at alt og det hele var basert på en ren misforståelse? Eller blir vår forklaringskraft sterkere hvis vi sier at det var sant at Gud fantes? Jeg mener det. Og selv om jeg ikke er like sikker som Førland på at det er sant at Gud ikke finnes nå, er jeg altså åpen for å hevde at det som var sant før, ikke er sant nå. Men Førland avfeier altså dette på rent formalistisk grunnlag: Det kan man ikke mene, for det kan man ikke si. Jeg går ut fra at resonnementet er at hvis man hevder at sannheter er historisk relative, er det en allmenn påstand som dermed ikke kan gjøre krav på å være sann. Men det stemmer jo bare hvis man i utgangspunktet mener at påstander må være allmenne og overhistoriske for å være sanne. Hvis man derimot følger meg i at påstander kan gjøre krav på å være sanne uten at noen kan garantere at de er eviggyldige, blir inkonsistensproblemet temmelig uinteressant.

 

Det finnes fenomener vi ikke regner som virkelige nå, i hvert fall ikke i vår del av verden.

 

Tanken om at folk i Vesten i den tiden akkurat vi lever i – av grunner som ikke alltid er verken opplagte eller spesielt tiltalende – ikke bare vet best, men vet best en gang for alle, er blitt utfordret fra mange hold. Det er ikke en diskusjon som kan møtes med en anekdote fra Gudbrandsdalen og en påstand om logisk inkonsistens. Den er en vesentlig del av de siste drøyt hundre årenes vitenskapsteori, historieskrivning og politikk. Man kan saktens si «pytt», men det er noe alarmerende stusslig ved det. Det er nesten så jeg blir en anelse forferdet.

 

Og mener egentlig Førland at poststrukturalismen og hele den relativistiske sulamitten bare er ordlek og inkonsistens? Han viser selv til en artikkel han selv skrev om sammenhengen mellom «alternative fakta» og den amerikanske presidentens forakt for alminnelig etterrettelighet på den ene siden og det poststrukturalistiske teorikorpuset på den andre. Da er det ikke mye pytt sann: «Det vi ser i USA, er at en reaksjonær politiker høster fruktene av den epistemologiske relativiseringen som den akademiske venstresiden har plantet de siste tiårene.»[ii] Og her blir selv jeg nevnt og vist til en rekke ganger og gjort til medansvarlig for den politiske katastrofen som har rammet USA. Jammen sa jeg pytt.

 

En vakker ironi i Førlands artikkel om vitenskapsteoriens ansvar for Trumps suksess er at den munner ut i en prisverdig appell om aktive og nøyaktige kildehenvisninger. Han peker på et fenomen som jeg også ofte lar meg irritere av: samfunnsforskeres hang til å henvise til andre tekster uten å presisere akkurat hvilke steder i tekstene de baserer seg på, altså – jeg holder meg til hans eksempler – henvisninger av typen «(Førland 2017)». Leserne må jo kunne sjekke «hvordan påstanden i ens egen tekst bygger på kilden eller litteraturen det henvises til».[iii] Men i sin diskusjon av det teorikorpuset han er ute etter, viser Førland selv aldri til originalteoretikerne, til Foucault eller Derrida, eller engang til noe konkret i det han kaller «en løs koalisjon av eksistensialister – her hjemme representert ved positivismekritikkens gudfar Hans Skjervheim – strukturalister, (ny)marxister og hermeneutikere».[iv] Han oppgir hvor en navngitt artikkel av Skjervheim ble publisert, men siterer ikke fra den og angir bare første og siste sidetall i boken den kan finnes i. Det samme gjør han med en artikkel av Donna Haraway, som han navngir, unnlater å sitere, og oppgir bare første og siste sidetall. Men den henvisningen bruker han som støtte for å hevde at «Kvinnene fikk sine egne sannheter» i hennes arbeider.[v] Det er en utlegning som på en og samme tid er så forenklende og så misvisende at den kanskje ikke engang kan kalles upresis. Hun er jo ikke en gang en sosialkonstruktivist, men intenst opptatt av kunnskapens objekter.

 

Førlands egen praksis er altså ikke rare eksempelet for upresise samfunnsvitere, og jeg kan smile litt av den, men det er noe trist ved den også, i lys av sannhetsdebatten. Interessen for det han kritiserer, er så liten: «Fra 1980-tallet ble posisjonen som hyperkritikere av alt som smakte av essensialisme og objektivisme, overtatt av de mangslungne poststrukturalistene, fra Sandmos ledestjerne Foucault til Mois Derrida. Skillet mellom fakta og fiksjon ble skylt ut med badevannet. Hver mann kunne ha sin situerte sannhet.»[vi] Visker Foucault ut skillet mellom fakta og fiksjon? Hvor da? Hvor sier hvem at hver mann kunne ha sin situerte sannhet? Er det dette som kom ut av all den forferdelsen, overveldetheten, energien og debattviljen som fylte oss den gangen? Var det virkelig så lite å lære at man tjue år etterpå bare sier pytt og slenger fra seg en påstand om logisk inkonsistens, som en snøball etter bussen?

 

[…] selv om jeg ikke er like sikker som Førland på at det er sant at Gud ikke finnes nå, er jeg altså åpen for å hevde at det som var sant før, ikke er sant nå.

 

Og til det vitenskapsteoretiske ansvaret for Trumps suksess – sannsynligheten i denne forklaringen er det ikke lett å si noe om. For meg fortoner den seg i beste fall som vanskelig å måle og etterprøve, og det belegget som ligger i å sitere to norske akademikere som da Førland skrev, ikke hadde andre forbindelser til hverandre enn at begge var ansatt i 20% stillinger på Nasjonalbiblioteket, er kanskje ikke så tungt. Men man kunne jo tenkt seg at Foucaults analyser, for eksempel, kunne være interessante nettopp når man står overfor en politiker som Trump, som systematisk har undergravd medienes troverdighet samtidig som han har brukt alle tilgjengelige kommunikasjonskanaler til å fremme «alternative fakta». Dette kan godt sees på som et eksempel på hvordan kamper om hva som skal holdes for sant, historisk sett er intimt knyttet til maktutøvelse. Men Førland leser Foucault – hvis han gjør det – som en rent normativ teoretiker, som om han ville at makt og kunnskap skulle være samme sak. Alternativt kunne han altså vært lest som en teoretisk orientert analytiker som pekte på forhold som er av akutt betydning for oss nå. «Sannheten er de sterkes våpen,» er tittelen på et debattinnlegg av Espen Schaanning, en av de som har arbeidet mest systematisk med Foucault i Norge.[vii] Tittelen betyr selvsagt ikke at Schaanning mener at det er slik det bør være. Han maner til en empirisk og historisk tilnærming både til makten og til sannheten. Her er jeg altså på linje med ham.

 

Så Førlands «Pytt» handler ikke bare om at sannhetsdebatten nå – så lenge etterpå! – viser seg å ha vært bare tøys og lek med ord. Pyttingen er også et uttrykk for hans egen manglende interesse for og kunnskap om det han kritiserer. Jeg synes det er leit. Men jeg er enig i at det kan pyttes. Jeg mener det bare av andre grunner: Det er utvilsomt noe som har endret seg på 20 år. Førland peker på to faktorer. Den ene er at jeg har moderert meg, og da er det holdningen min til «protokollopplysninger» som er kjernen. Den andre er altså at han selv er blitt klokere og nå kan gjennomskue sannhetsdebatten for hva det var. Begge deler er selvsagt mulig. Selv mener jeg han bruker begrepet om protokollopplysninger så vidt at diskusjonen blir en helt annen enn den var den gangen, men pytt.

 

Pyttingen er også et uttrykk for hans egen manglende interesse for og kunnskap om det han kritiserer.

 

Jeg mener på mitt hold at når det i og for seg er grunn til å mene at sannhetsdebatten ikke er så viktig lenger, skyldes ikke det først og fremst at han og jeg har forandret oss. Det er hele den faglige rammen som er blitt en annen. Da jeg ble ansatt på Universitetet i Oslo, ble jeg ved flere anledninger spurt av studenter om de tok en sjanse ved å bruke begrepet «diskurs» i oppgavene sine. De hadde hørt at hvis man hadde uflaks med kommisjonene, kunne man møte mye skepsis. I dag tror jeg at det er nokså utenkelig. Diskursanalyse – som selv for tjue år siden, i hvert fall i historiefaget i Oslo, var tett knyttet til Foucault og fransk teori – er nå en helt selvsagt del av metodeapparatet. Det som var nytt og spennende i «den språklige vendingen» – altså en orientering mot historiske uttrykks- og representasjonsformer – er nå ganske satt. Det som før var teoridebatter som overveldet og forskrekket historikere er i dag blitt til ganske pragmatiske metodevalg med lav fallhøyde. Det er nok en god ting. Når jeg de siste årene har snakket med studenter som har lest tekstene fra den gamle sannhetsdebatten – til og med hatt den på pensum som en del av faghistorien, bemerkelsesverdig nok – har de gjerne sagt at det er vanskelig å forstå den, å forstå tonen og nerven, men også hva uenighetene egentlig besto i. Jeg synes på mange måter at det er en lettelse. Faget er blitt mer pragmatisk og mindre motsetningsfylt, og den vitenskapsteoretiske toleransen er en helt annen enn den som kom til uttrykk da.

 

Førland er selv et oppløftende eksempel. I kunngjøringen av forelesningen han holdt i august 2017, om «Objectivity, Value Judgment, and Theory Choice in Historiography» forteller han at «I claim that what can be termed local objectivity supplies a pragmatically solid ground for second-order theories, whether of narrative or other form.» [viii] «Lokal objektivitet» ville vært en oppsiktsvekkende utfordring av det konvensjonelle objektivitetsbegrepet for ikke så veldig lenge siden. Det likner faktisk veldig på Donna Haraways begrep om «situerte kunnskaper». Pytt pytt.

 

Erling Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Sandmo disputerte med avhandlingen Slagsbrødre: En studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet. Denne avhandlingen var med på å starte en debatt i Norge om begrepet «sannhet» – en debatt som svært mange hev seg på, deriblant Tor Egil Førland, og varte over nesten to år. Sandmo har undervist ved Universitetet i Oslo med et vidt spenn av interesser innenfor historiefaget, men er nå ute i 80 % permisjon for å lede arbeidet med et nytt senter for historiske kart på Nasjonalbiblioteket.

 

 

[i] Det er selvsagt lett å tenke at hvis Førland mener at Gud er død nå, mener han også at Gud var levende før. Selv ville jeg ikke formulert meg fullt så sterkt.

[ii] Tor Egil Førland, «(He’s lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger». Historisk tidsskrift 96 (2017), s. 501 (https://www.idunn.no/ht/2017/04/hes_lying_presidenten_poststrukturalistene_og_behovet_)

[iii] Ibid., s. 505

[iv] Ibid., s. 500

[v] Ibid., s. 501

[vi] Ibid., s. 500 – 501

[vii] Espen Schaanning, “Sannheten er de sterkes våpen”, i Arr: idéhistorisk tidsskrift 3/1997, s. 103

[viii] https://www.uio.no/english/research/news-and-events/events/guest-lectures-seminars/science-studies/2017/tor-egil-forland.html

Av Erling Sandmo (professor i historie ved Universitetet i Oslo)
Publisert 19. mars 2019 12:59 - Sist endret 19. mars 2019 12:59